GU

[Gjest Ubehagelig, men nødvendig]

Skjønner deg egentlig veldig godt. GU er noe jeg kvidde meg for til de grader at jeg ikke hadde det på ti år. Til slutt innså jeg at jeg bare måtte. Men jeg ba selv om en kvinnelig gynekolog, da jeg følte at det var mindre "blottleggende" enn hos min mannlige fastlege, som ellers er en meget hyggelig og koselig mann.

Jeg tror at grunnen til at din fastlege ville sende deg til en kvinnelig lege, er at han vet at mange kvinner foretrekker dette. Hvis han vet om tidligere misbruk, var det nok også mulig at han ville gjøre belastningen mindre for deg ved å foreslå en kvinnelig lege. Det siste argumentet er at det er flere og flere mannlige fastleger som kvier seg for å ta GU, og henviser videre. Da jeg endelig fikk gjort det, ble det ved ultralyd oppdaget innvendige polypper i livmoren. Jeg ble henvist videre pga av dette og fikk tatt masse prøver. Heldigvis viste disse polyppene seg å være helt ufarlige, men det kunne jo ha vært ondartet også. Jeg kommer ikke til å slurve med min GU etter dette, og kommer til å fortsette hos min kvinnelige gynekolog. Har fått en liten påminnelse om hvor risikabelt det kan være å overse dette. Noen ganger må man bare gjennom det selv hvor ubehagelig det enn måtte være. Du har jo også full anledning til å ta med deg noen hvis du vil det.

[Gjest må man så må man]

Heisann.

Jeg tenkte akkurat det samme som deg før jeg hadde tatt min første GU. Jeg har kun tatt GU hos kvinnelig lege, da jeg føler det er mest trygt.

Her er noen tips. Ta på deg en lang genser/tunika slik at du ikke føler deg så avkledd. Den kan du dra litt ned slik at legen bare ser det hun/han må. Faktisk funker det å beholde sokkene på også(høres rart ut, men det er faktisk slik).

Si fra til legen at du er veldig anspent før spekulumet skal føres inn. Det er ikke noe vondt. Bare litt kaldt.

Jeg er sikker på at dette IKKE er så ekkelt som du tror. Garantert. Men finn ut hvilken lege du skal gjøre det hos først. Der du føler deg mest trygg. Hvis du stoler på din egen fastlege, så er han det beste valget tror jeg. Jeg har litt problemer overfor mannlige leger pga en ekkel opplevelse jeg hadde som helt ung hos en motbydelig lege. Men det er min "greie".

Lykke til!

ps: kjøp også vagitorier med melkesyrebakterier. De hjelper mot bakteriell vaginose. Fins på vanlig apotek

[Gjest sangsol]

Jeg tar celleprøve hos fastlegen.

Jeg kommer inn, hilser, og sier jeg bør få tatt celleprøve fordi det er lenge siden sist. Sier så jeg helst vil gjøre det med en gang.

Han trekker forheng rundt GU-stolen, og jeg får være bak forhenget i fred mens jeg tar av bukse og truse. Sokker og LANG genser beholder jeg på. Så setter jeg meg i stolen meg beina i kors, genseren godt trukket ned og sier jeg er klar.

Han kommer da inn, og ordner frem alt han trenger- uten å se på meg (annet enn i ansiktet). Når han gir uttrykk for at han er klar, legger jeg meg raskt ned. Genseren er godt trukket ned. Han er proff, vet nøyaktig hva han gjør, og er ferdig på 1-2 minutter. Så sier han "Sånn- det var det", og snur seg og går ut fra "forhenget. Da får jeg kle på meg i fred.

Så går jeg ut fra forhenget, og vi kan snakke om det er ønskelig.

Kvinnelig eller mannlig lege betyr mindre for meg, men om jeg skulle velge vil jeg ha mannlig. Opplever min mannlige lege som veldig forsiktig og "korrekt".

[Gjest skrekken]

Jeg tar celleprøve hos fastlegen.

Jeg kommer inn, hilser, og sier jeg bør få tatt celleprøve fordi det er lenge siden sist. Sier så jeg helst vil gjøre det med en gang.

Han trekker forheng rundt GU-stolen, og jeg får være bak forhenget i fred mens jeg tar av bukse og truse. Sokker og LANG genser beholder jeg på. Så setter jeg meg i stolen meg beina i kors, genseren godt trukket ned og sier jeg er klar.

Han kommer da inn, og ordner frem alt han trenger- uten å se på meg (annet enn i ansiktet). Når han gir uttrykk for at han er klar, legger jeg meg raskt ned. Genseren er godt trukket ned. Han er proff, vet nøyaktig hva han gjør, og er ferdig på 1-2 minutter. Så sier han "Sånn- det var det", og snur seg og går ut fra "forhenget. Da får jeg kle på meg i fred.

Så går jeg ut fra forhenget, og vi kan snakke om det er ønskelig.

Kvinnelig eller mannlig lege betyr mindre for meg, men om jeg skulle velge vil jeg ha mannlig. Opplever min mannlige lege som veldig forsiktig og "korrekt".

Hastverk: Jeg hadde time hos gynekologen litt ut i uka for å få tatt den årlige celleprøven. Tidlig en morgen ringte de fra legens kontor for å fortelle at de hadde fått en avbestilling, og at jeg kunne komme inn tidligere, - faktisk samme morgen kl 09:30. Jeg hadde akkurat fått alle i vei til skole og jobb og klokka ...var allerede blitt kvart på 9. Det ville ta minst 35 minutter å kjøre til lege...n,...... så jeg hadde litt hastverk. Som de fleste kvinner ville jeg bruke noen minutter ekstra på underlivshygiene før et besøk hos gynekologen, men denne gangen var det ganske enkelt ikke tid for en grundig rengjøring. Jeg tok derfor bare en vaskeklut som tilfeldigvis lå ved servanten på badet og vasket meg litt raskt 'der nede', slik at jeg iallfall så presentabel ut. Da jeg var ferdig, kastet jeg vaskekluten i skittentøykurven, slengte på meg klærne, hoppet inn i bilen og kjørte i ilfart til undersøkelsen. Jeg måtte bare vente et par minutter før det var min tur til å gå inn til legen. Da jeg, som alle kvinner, har vært gjennom denne prosedyren flere ganger i livet, hoppet jeg vant opp på undersøkelsesbenken, tittet opp i taket og innbilte meg at jeg befant meg i Paris, eller et annet sted laaaangt borte. Legen kom inn, og jeg må jo si at jeg ble litt forbauset da han sa: "Oi da, i dag har vi virkelig anstrengt oss!". Jeg svarte ikke, og sukket av lettelse da undersøkelsen var over for denne gangen. Resten av dagen gikk som vanlig med vasking, innkjøp og matlaging. Da skolen var slutt, og min 6-årige datter lekte for seg selv, ropte hun fra badet: "Mamma, hvor er vaskekluten min?" Jeg sa til henne at hun kunne ta seg en ny fordi den gamle skulle vaskes. Hun svarte: "Nei mamma, - jeg må ha akkurat den som lå på servanten. Jeg hadde jo pakket inn alt glitteret mitt i den!!!

[cathlin]

Jeg ville foretrukket en kvinne.

[rose23]

Jeg tar celleprøve hos fastlegen.

Jeg kommer inn, hilser, og sier jeg bør få tatt celleprøve fordi det er lenge siden sist. Sier så jeg helst vil gjøre det med en gang.

Han trekker forheng rundt GU-stolen, og jeg får være bak forhenget i fred mens jeg tar av bukse og truse. Sokker og LANG genser beholder jeg på. Så setter jeg meg i stolen meg beina i kors, genseren godt trukket ned og sier jeg er klar.

Han kommer da inn, og ordner frem alt han trenger- uten å se på meg (annet enn i ansiktet). Når han gir uttrykk for at han er klar, legger jeg meg raskt ned. Genseren er godt trukket ned. Han er proff, vet nøyaktig hva han gjør, og er ferdig på 1-2 minutter. Så sier han "Sånn- det var det", og snur seg og går ut fra "forhenget. Da får jeg kle på meg i fred.

Så går jeg ut fra forhenget, og vi kan snakke om det er ønskelig.

Kvinnelig eller mannlig lege betyr mindre for meg, men om jeg skulle velge vil jeg ha mannlig. Opplever min mannlige lege som veldig forsiktig og "korrekt".

Takk for svar alle sammen. Jeg kjenner det knyter seg i magen bare jeg leser om GU. Jeg har grublet på hva som er verst... er ikke redd for smerter, men det å blotlegge seg slik gjør meg skamfull. Vet det høres teit ut, men er blitt misbrukt og da får en vel snåle ideer. Men jeg vet ikke om jeg foretrekker den kjente fastlegen eller en ukjent kvinne. Ser det er mange forskjellige meninger her også om de saken.

[Gjest flere synspunkter]

Jeg har også angst for GU og kreftprøver, men klarte å gjennomføre en kreftprøve for et par år siden. Trodde ikke det ville være mulig for meg å klare det faktisk. For min angst for dette var enormt sterk.

Fordi jeg faktisk klarte det - og det verken var vondt eller ubehagelig på noen måte , vil jeg ikke være så redd neste gang for å faktisk gjøre det - selv om det fremdeles er litt ubehagelig å "tenke på" å gjøre det. (Første gangen jeg gjorde det, var det ukjent.)

Slik gikk det til:

1. Først måtte jeg manne meg opp til å bestille time, og den første timen jeg bestilte avlyste jeg to dager før. Og bestilte time en gang til litt senere.

2. Jeg møtte opp hos legen, men klarte ikke å legge meg på benken hvor man foretar slike undersøkelser. Så jeg dro hjem uten å ha gjort det. Og ba om resept på valium før jeg bestilte ny time.

3. Andre gangen hadde jeg tatt valium og klarte å legge meg på benken - men så begynte jeg å gråte slik at legen ikke klarte å gjennomføre det.

"Bestemte meg" likevel for å klare det "neste gang" - om en uke til samme tid - og legen satte opp timen.

3. Tredje gangen KLARTE jeg det - men uten valium. Med valium hadde jeg antakelig trukket meg - fordi da hadde jeg ikke helt "skjønt vitsen" der og da og vært mindre redd for å si til legen at jeg likevel ikke ville.

Legen hadde forberedt det tredje legebesøket mitt for samme sak- og fikk inn en eldre kvinnelig legesekretær som kunne holde meg i hånda og snakke med meg om "vær og vind". Dvs ikke prøve å snakke om "det" for å berolige.

Jeg ba også legen om å si "dette klarer du", "dette klarer du" til meg underveis, og så beit jeg tenna sammen. Når han merka at jeg knøt meg hardt og stivna til av angsten min, sa han rolig nøyaktig det jeg hadde bedt ham om å si - "dette klarer du". Og "nå er du veldig flink"! Så ble det lettere å slappe av, men jeg måtte også bestemme meg for et øyeblikk å puste inn ordentlig. Surstoff til hjernen hjelper enormt i slike tilfeller.

Dette funka for meg. Men jeg er heller ikke flau over å innrømme at noe er svært vanskelig for meg og vise min svakhet pga angst der og da (jeg blåser i om andre kanskje synes det er rart)

- og dette tror jeg er grunnen til at jeg takler nokså sterk angst også. Jeg kunne fortelle legen hva han skulle gjøre for å få meg til å slappe av - fordi jeg kjenner meg selv så godt.

Legen min er psykologisk flink - og lot meg ikke snakke masse først heller (som de to første gangene) , men sa ganske rolig "da gjør vi det". Fastlegen min er en relativt ung mannlig lege (på min alder), men han henter alltid inn en dame i slike tilfeller som mitt.

Ganske raskt forsvant angsten da undersøkelsen pågikk - for jeg kjente ikke noen smerte eller ubehag - eller flauhet i det hele tatt. Jeg så heller ikke han som gjennomførte undersøkelsen, bare hørte en hyggelig og beroligende stemme.

Og var utrolig STOLT av eg selv etterpå!!!!! Det var også denne stolthetsfølelsen - jeg visste jeg ville få etterpå - jeg bestemte meg for å tenke på rett FØR jeg fikk gjort det også.

Men kunne imidertid ikke dele gleden med andre. Hvem gidder å høre om slikt, he he. Men inni meg - en sinnsyk deilig følelse over å ha klart noe jeg har vært livredd for.

Jeg er ganske sikker på at dette vil gå bra for deg - og legekontorer har nok erfaring med at mange har angst for dette. Det er som regel veldig bra folk som jobber slike steder :-)

Snakk med legen om angsten på forhånd og legg en god plan.

Klem

[Gjest flere synspunkter]

Takk for svar alle sammen. Jeg kjenner det knyter seg i magen bare jeg leser om GU. Jeg har grublet på hva som er verst... er ikke redd for smerter, men det å blotlegge seg slik gjør meg skamfull. Vet det høres teit ut, men er blitt misbrukt og da får en vel snåle ideer. Men jeg vet ikke om jeg foretrekker den kjente fastlegen eller en ukjent kvinne. Ser det er mange forskjellige meninger her også om de saken.

Forstår grunnen til angsten din meget godt!

Å ha en blid og jovial kvinnelig sykepleier eller legesekretær (gjerne en godt voksen dame) som holder deg i hånden mens en lege du kjenner og stoler på utfører jobben raskt og profesjonelt, vil garantert hjelpe i dette tilfellet. Da tror jeg ikke det vil spille noen rolle om det er en mannlig eller en kvinnelig lege.

Personlig ville jeg følt meg mer utrygg i denne situasjonen hvis det var en ukjent lege, selv om det var en kvinne. Men det er antakelig fordi jeg alltid er redd for at noe skal gjøre vondt. Mer redd for dette enn at det er flaut og pinlig, men det er selvsagt et stort element av å måtte blottstille seg også. I virkeligheten har jeg kanskje en høyere smerteterskel enn mange - for ting andre ofte synes er vondt, merker jeg nesten ikke. Når jeg først tør...

Så det er vel lurt å enke litt på ha du først og fremst er redd for i situasjonen - og hvordan kan man redusere denne angstfaktoren?

Bare det å skrive innlegg her, er jo et skritt på veien til å få det gjort.

[Gjest flere synspunkter]

Hastverk: Jeg hadde time hos gynekologen litt ut i uka for å få tatt den årlige celleprøven. Tidlig en morgen ringte de fra legens kontor for å fortelle at de hadde fått en avbestilling, og at jeg kunne komme inn tidligere, - faktisk samme morgen kl 09:30. Jeg hadde akkurat fått alle i vei til skole og jobb og klokka ...var allerede blitt kvart på 9. Det ville ta minst 35 minutter å kjøre til lege...n,...... så jeg hadde litt hastverk. Som de fleste kvinner ville jeg bruke noen minutter ekstra på underlivshygiene før et besøk hos gynekologen, men denne gangen var det ganske enkelt ikke tid for en grundig rengjøring. Jeg tok derfor bare en vaskeklut som tilfeldigvis lå ved servanten på badet og vasket meg litt raskt 'der nede', slik at jeg iallfall så presentabel ut. Da jeg var ferdig, kastet jeg vaskekluten i skittentøykurven, slengte på meg klærne, hoppet inn i bilen og kjørte i ilfart til undersøkelsen. Jeg måtte bare vente et par minutter før det var min tur til å gå inn til legen. Da jeg, som alle kvinner, har vært gjennom denne prosedyren flere ganger i livet, hoppet jeg vant opp på undersøkelsesbenken, tittet opp i taket og innbilte meg at jeg befant meg i Paris, eller et annet sted laaaangt borte. Legen kom inn, og jeg må jo si at jeg ble litt forbauset da han sa: "Oi da, i dag har vi virkelig anstrengt oss!". Jeg svarte ikke, og sukket av lettelse da undersøkelsen var over for denne gangen. Resten av dagen gikk som vanlig med vasking, innkjøp og matlaging. Da skolen var slutt, og min 6-årige datter lekte for seg selv, ropte hun fra badet: "Mamma, hvor er vaskekluten min?" Jeg sa til henne at hun kunne ta seg en ny fordi den gamle skulle vaskes. Hun svarte: "Nei mamma, - jeg må ha akkurat den som lå på servanten. Jeg hadde jo pakket inn alt glitteret mitt i den!!!

ha ha ha ha :-D

Dette viser legenes profesjonalitet, he he.

[Gjest sangsol]

Takk for svar alle sammen. Jeg kjenner det knyter seg i magen bare jeg leser om GU. Jeg har grublet på hva som er verst... er ikke redd for smerter, men det å blotlegge seg slik gjør meg skamfull. Vet det høres teit ut, men er blitt misbrukt og da får en vel snåle ideer. Men jeg vet ikke om jeg foretrekker den kjente fastlegen eller en ukjent kvinne. Ser det er mange forskjellige meninger her også om de saken.

Tror de fleste kvinner, uansett om de er mistbrukt eller ikke, føler seg blottlagt i den GU stolen.

Liker ikke å ta GU, men gjør det hvert 3 år som anbefalt. Liker ikke tannlege heller, men drar dit hvert 2.år for sjekk.

[Gjest ambrose]

For meg har det vært til hjelp å lukke øynene. Jeg hater slike undersøkelser, men det hjelper også å tenke på at legen er profesjonell og har gjort dette før. Dessuten er det raskt gjort. Det er mannlige leger bortsett fra en kvinnelig gynekolog som har gjort det på meg.

Prøv å hopp i det, fokuser på at det er nødvendig for at du skal få den mest korrekte hjelpen og at det er fort gjort. Som sagt har det hjulpet meg å lukke øynene også.

Lykke til!

[Gjest flere synspunkter]

Jeg har blitt misbrukt...

Les det første svaret mitt en gang til. Jeg hadde enormt sterk angst for dette. Og det føltes faktisk ekstra ille å vite at andre kvinner klarte dette "uten større problemer" - særlig når de sa at "å føde barn er mye, mye verre, he he :-).

Skjønner angsten din for dette veldig godt! :-).

Men ikke gi opp å klare det uten narkose.

Etter tredje gangen jeg ikke klarte å gjennomføre en slik liten biopsi, selv om jeg dukket opp på legekontoret, fikk legen en eldre kvinnelig legesekretær til å være tilstede og holde meg i hånda.

Selv om jeg er voksen, var det veldig godt at hun gjorde det. Og jeg ville ikke orket en ujent lege - legen min er en mann på min ege alder - eller kanskje yngre faktisk. Jeg ville ikke orket at noen var "klønete" i denne situasjonen.

Vet at angst er irrasjonelt i selve situasjonen, men likevel "en virkelighet" man må ta hensyn til. Den har rasjonelle grunner.

Å overvinne angsten gir en fantastisk mestringsfølelse!

Kanskje du kan prøve å ta det steg for steg, slik jeg gjorde?

[rose23]

Jeg har også angst for GU og kreftprøver, men klarte å gjennomføre en kreftprøve for et par år siden. Trodde ikke det ville være mulig for meg å klare det faktisk. For min angst for dette var enormt sterk.

Fordi jeg faktisk klarte det - og det verken var vondt eller ubehagelig på noen måte , vil jeg ikke være så redd neste gang for å faktisk gjøre det - selv om det fremdeles er litt ubehagelig å "tenke på" å gjøre det. (Første gangen jeg gjorde det, var det ukjent.)

Slik gikk det til:

1. Først måtte jeg manne meg opp til å bestille time, og den første timen jeg bestilte avlyste jeg to dager før. Og bestilte time en gang til litt senere.

2. Jeg møtte opp hos legen, men klarte ikke å legge meg på benken hvor man foretar slike undersøkelser. Så jeg dro hjem uten å ha gjort det. Og ba om resept på valium før jeg bestilte ny time.

3. Andre gangen hadde jeg tatt valium og klarte å legge meg på benken - men så begynte jeg å gråte slik at legen ikke klarte å gjennomføre det.

"Bestemte meg" likevel for å klare det "neste gang" - om en uke til samme tid - og legen satte opp timen.

3. Tredje gangen KLARTE jeg det - men uten valium. Med valium hadde jeg antakelig trukket meg - fordi da hadde jeg ikke helt "skjønt vitsen" der og da og vært mindre redd for å si til legen at jeg likevel ikke ville.

Legen hadde forberedt det tredje legebesøket mitt for samme sak- og fikk inn en eldre kvinnelig legesekretær som kunne holde meg i hånda og snakke med meg om "vær og vind". Dvs ikke prøve å snakke om "det" for å berolige.

Jeg ba også legen om å si "dette klarer du", "dette klarer du" til meg underveis, og så beit jeg tenna sammen. Når han merka at jeg knøt meg hardt og stivna til av angsten min, sa han rolig nøyaktig det jeg hadde bedt ham om å si - "dette klarer du". Og "nå er du veldig flink"! Så ble det lettere å slappe av, men jeg måtte også bestemme meg for et øyeblikk å puste inn ordentlig. Surstoff til hjernen hjelper enormt i slike tilfeller.

Dette funka for meg. Men jeg er heller ikke flau over å innrømme at noe er svært vanskelig for meg og vise min svakhet pga angst der og da (jeg blåser i om andre kanskje synes det er rart)

- og dette tror jeg er grunnen til at jeg takler nokså sterk angst også. Jeg kunne fortelle legen hva han skulle gjøre for å få meg til å slappe av - fordi jeg kjenner meg selv så godt.

Legen min er psykologisk flink - og lot meg ikke snakke masse først heller (som de to første gangene) , men sa ganske rolig "da gjør vi det". Fastlegen min er en relativt ung mannlig lege (på min alder), men han henter alltid inn en dame i slike tilfeller som mitt.

Ganske raskt forsvant angsten da undersøkelsen pågikk - for jeg kjente ikke noen smerte eller ubehag - eller flauhet i det hele tatt. Jeg så heller ikke han som gjennomførte undersøkelsen, bare hørte en hyggelig og beroligende stemme.

Og var utrolig STOLT av eg selv etterpå!!!!! Det var også denne stolthetsfølelsen - jeg visste jeg ville få etterpå - jeg bestemte meg for å tenke på rett FØR jeg fikk gjort det også.

Men kunne imidertid ikke dele gleden med andre. Hvem gidder å høre om slikt, he he. Men inni meg - en sinnsyk deilig følelse over å ha klart noe jeg har vært livredd for.

Jeg er ganske sikker på at dette vil gå bra for deg - og legekontorer har nok erfaring med at mange har angst for dette. Det er som regel veldig bra folk som jobber slike steder :-)

Snakk med legen om angsten på forhånd og legg en god plan.

Klem

Modig du er :-)

[Gjest flere synspunkter]

Modig du er :-)

Både ja og nei. :-). Bruker hodet og tenker smart også - til tross for angsten. Aksepterer at angsten er der og fant rasjonelle løsnnger for å overvinne den (i samarbeid med en veldig dyktig fastlege).

Jeg har et veldig godt råd til deg til slutt.

Det var for å få p-piller at jeg gjorde dette (noen regler her visstnok). Grunnen til at jeg ba om p-piller var at man ikke får pms-plager når man tar det (for det gjør noe med hormonsvingningene).

I dag trenger jeg ikke p-piller pga dette - for i dag bruker jeg mat og kosttilskudd som "medisin" mot slike hormonelle svingninger (som plaget meg noe sinsykt 4-5 dager hele to ganger hver eneste måned).

Gjorde også en av de tingene jeg var aller mest redd for - nemlig gjennomførte en slik krefttest - for å overvinne angsten i seg selv.

Jeg var begeistret for at jeg hadde "gjort det" i ukevis etterpå.

Spurte også legen først om narkose, he he - men han sa at det var mye formelt som måtte ordnes før man kunne gjøre dette.

Mitt tips: Fokuser vekk fra "misbrukt" og styr inn mot "takle stresset" du føler pga angsten.

Jeg tar bl.a. en relativt stor dose omega 3, 6 og 9 (essensielle fettsyrer) hver dag - dvs to spiseskjeer Udos Choice (vegetabilsk).

Essensielle fettsyrer i riktig forhold hjelper hjernen til å takle stress uansett årsaken til stresset.

Gjør dette i ca to-tre uker først, og så bestiller du time. Kanskje det funker? Klem

[rose23]

Både ja og nei. :-). Bruker hodet og tenker smart også - til tross for angsten. Aksepterer at angsten er der og fant rasjonelle løsnnger for å overvinne den (i samarbeid med en veldig dyktig fastlege).

Jeg har et veldig godt råd til deg til slutt.

Det var for å få p-piller at jeg gjorde dette (noen regler her visstnok). Grunnen til at jeg ba om p-piller var at man ikke får pms-plager når man tar det (for det gjør noe med hormonsvingningene).

I dag trenger jeg ikke p-piller pga dette - for i dag bruker jeg mat og kosttilskudd som "medisin" mot slike hormonelle svingninger (som plaget meg noe sinsykt 4-5 dager hele to ganger hver eneste måned).

Gjorde også en av de tingene jeg var aller mest redd for - nemlig gjennomførte en slik krefttest - for å overvinne angsten i seg selv.

Jeg var begeistret for at jeg hadde "gjort det" i ukevis etterpå.

Spurte også legen først om narkose, he he - men han sa at det var mye formelt som måtte ordnes før man kunne gjøre dette.

Mitt tips: Fokuser vekk fra "misbrukt" og styr inn mot "takle stresset" du føler pga angsten.

Jeg tar bl.a. en relativt stor dose omega 3, 6 og 9 (essensielle fettsyrer) hver dag - dvs to spiseskjeer Udos Choice (vegetabilsk).

Essensielle fettsyrer i riktig forhold hjelper hjernen til å takle stress uansett årsaken til stresset.

Gjør dette i ca to-tre uker først, og så bestiller du time. Kanskje det funker? Klem

Ohhh gosh. Får vondt i magen bare av å tenke på det... Er liksom ekkelt med narkose også. Da har en liksom ikke kontroll. Men skal prøve å få lagt en plan...

[Gjest flere synspunkter]

Modig du er :-)

Tror svaret mitt ble borte...jeg fant det i hvert fall ikke igjen i tråden.

både ja og nei på "modig" :-)

Brukte hodet og fant gode psykologiske løsninger - hvor den sterke angsten min ble tatt med i betraktningen - i samarbeid med en svært dyktig lege.

Og gav ikke etter for angsten - tok det i flere steg.

Fokuser bevisst vekk fra "misbrukt" og "blottstille seg" til "takle stresset" som oppstår pga angsten. (Og tenk på "mestringsfølelsen du vil ha etterpå")

Hjernens evne til å takle stress - uansett årsak - kan faktisk økes ved hjelp av essensielle fettsyrer.

Jeg tar selv to skjeer Udos Choce (vegetabilsk, altså ikke fiskeolje) til hvert måltid. Det blir 6-8 skjeer om dagen. Du trenger sikkert ikke like mye av det som meg, for jeg har bipolar lidelse.

Men prøv f.eks. å ta tilskudd av omega 3,6 og 9 tre uker før du bestiller time. Verdt et forsøk?

[Gjest flere synspunkter]

Ohhh gosh. Får vondt i magen bare av å tenke på det... Er liksom ekkelt med narkose også. Da har en liksom ikke kontroll. Men skal prøve å få lagt en plan...

Du må ikke gjøre det umiddelbart. Snakk med legen om det og legg en angst-taklingsplan sammen med ham. Den første gangen kan du f.eks. bare snakke om det uten å gjøre det.

Som sagt, det å ha med en sykepleier eller legesekretær som snakker med deg underveis, kan gjøre det mye lettere.

Og dagen du gjennomfører testen, bare "gjør du det" etter planen dere har lagt. :-). Uten å prate for mye om det først.

Som du leste, trakk jeg meg to-tre ganger ganger - men så mine egne framskritt for hver gang. Og bestemte meg for å gå ett skritt lenger for hver gang.

Fokuser på "stresstakling" pga av angsten, ikke de underliggende årsakene til angsten.

Det første er nemlig mye lettere å håndtere, og det siste blir for stort.

[Gjest flere synspunkter]

Ohhh gosh. Får vondt i magen bare av å tenke på det... Er liksom ekkelt med narkose også. Da har en liksom ikke kontroll. Men skal prøve å få lagt en plan...

Dette klarer du! Klem