PTSD NHD

[Sukk]

Jeg lurer på om PTSD er assosiert med ulike bevissthetstilstander, altså "husker ting" "husker ikke ting" Informasjonstilgang til traumer, ingen informasjonstilgang og lignende. Som i "jeg har det fint jeg, ingenting har skjedd"

til "vrak" som bare er oppi traumer og redd, når ytre påkjenninger kommer i kontakt med traumemateriell....?

Jeg har en hjerne som er limt sammen igjen, fra vrakmodus som ikke kunne forsvare seg, og oppløsning av hverdagen, til å kunne være tilstede i kroppen og til å kunne reagere emosjonellt. Jeg tror jeg er på en slags rett vei, ettersom jeg er her nå. Den følelsen av å ikke være her er ikke så dominerende. Jeg er forvirret av å plutselig være her. Det er skummelt. Som pasient på galehus ble jeg oppfattet som "veldig dårlig" Jeg synes det er vanskelig å takle livet, og det å være tilstede. Jeg vet ikke om det er det som er dissosiasjon? Er det det? Hvor går egentlig veien videre, og tar det lang tid å bli normal. Er det noe system sånne traumegreier følger. Når blir man normal? Det er som om jeg har opplevd ting som har holdt på å drepe meg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Den positive utviklingen i behandlingen av PTSD er nettopp slik du beskriver den. Den vil sikkert fortsette.

Når er en normal? Jeg vet ikke hvordan normalitet skal defineres her. Frisk: Når en ikke har mer enn milde symptomer, når en kan fungere i jobb, forhold og sosialt.

[Sukk]

Den positive utviklingen i behandlingen av PTSD er nettopp slik du beskriver den. Den vil sikkert fortsette.

Når er en normal? Jeg vet ikke hvordan normalitet skal defineres her. Frisk: Når en ikke har mer enn milde symptomer, når en kan fungere i jobb, forhold og sosialt.

Bra det, da er det iallfall håp om at jeg kan bli normal. Jeg definerer normal som at en kan jobbe, helst normal arbeidsdag. At hjernen har spenst nok til å takle endringer, at den greier å justere seg etter endringer, og integrere endinger i omgivelsene. At ikke små belastninger fører til "nå dør jeg" At ikke små farer i omgivelsene fører til at en kryper under dyna og stivner. Det å kunne takle mennesker rundt seg, uten å bli fullstendig utslitt. Og det å kunne føre en samtale uten at for krevende samtaler fører til at en faller ut i kaos hvis det blir for masse og krevende snakk. Det å forholde seg normalt til omgivelsene, og ikke trenger at de bekrefter at de er der hele tiden. At en tåler å bli forlatt uten at det blir farlig å være alene med seg selv. Det å kunne forsvare seg selv om noe truer. Det å kunne skille mellom eget og omgivelsene. Det tenker jeg på som friskt.