Fikk jeg riktig behandling?

[Gjest noen tanker]

For noen år siden fikk jeg et sammenbrudd grunnet ytre omstendigheter, samt at jeg hadde presset meg over evne i mange år. Jeg var så dårlig at jeg ble henvist til DPS. Der fikk jeg samtaler og behandleren begynte å rote i barndommen min, noe som gjorde meg veldig mye verre.

Tankene jeg har fått nå i ettertid er om det var riktig av behandler å bringe inn gamle traumer i en akutt krise. Jeg ble så dårlig at jeg ble akuttinnlagt med nærpsykose, og det tok veldig lang tid før jeg ble bra igjen.

Har nhd eller noen andre tanker om dette er beste behandling?

[XbellaX]

Det avhenger litt av tiden din sykehistorie. Har du tidligere vært innlagt psyk? Har du en psyk diagnose? Alt henger som kjent sammen, dersom det var dette din DPS -behandler ønsket å gjøre deg oppmerksom på kan jeg til en viss grad forstå det selv om kanskje ikke tidspunktet var helt ok, dessuten er dette noe du burde få avgjøre selv -og ikke minst spørsmålet om du i det hele tatt var klar for å ta "det" opp etter de påkjenningene du har vært igjennom.

Det er slettes ikke alltid det er så heldig å surre rundt i gjørma fra fortiden uansett hvor mange spøkelser man har der, noen ganger er beste medisin å se fremover.

[Gjest javedia]

Det kunne like gjerne vært meg du omtaler her. Har opplevd akkurat det samme. Hadde jeg visst det jeg vet idag hadde jeg aldri godtatt at de begynte å "rote" med barndommen min når jeg sto med alle beina mitt i en krise. Jeg prøvde virkelig hardt å få tatt livet av meg etter denne behandlingen, i tillegg begynte jeg å skade meg selv igjen. Noe som ikke hadde skjedd siden jeg var ca 12 år.

Slik behandling er farlig og helt feil, etter min oppfatning. Du skal være sterk når du begynner å nøste opp traumer. Det er man ikke når man står i en livskrise.

[Bella Dotte]

Graving i det som er vondt og leit skal gjøres med følsomhet, sammen med rett person og til riktig tid. Du har helt klart fått feil behandling!

Jeg ble også utsatt for noe av det samme i fjor, uten å være i nærheten å kunne sammenlignes med din situasjon. Jeg forstår at du må ha hatt det helt grusomt.

[Gjest noen tanker]

Det avhenger litt av tiden din sykehistorie. Har du tidligere vært innlagt psyk? Har du en psyk diagnose? Alt henger som kjent sammen, dersom det var dette din DPS -behandler ønsket å gjøre deg oppmerksom på kan jeg til en viss grad forstå det selv om kanskje ikke tidspunktet var helt ok, dessuten er dette noe du burde få avgjøre selv -og ikke minst spørsmålet om du i det hele tatt var klar for å ta "det" opp etter de påkjenningene du har vært igjennom.

Det er slettes ikke alltid det er så heldig å surre rundt i gjørma fra fortiden uansett hvor mange spøkelser man har der, noen ganger er beste medisin å se fremover.

Takk for svar. Jeg er selv usikker men det som skjedde var jo at jeg gikk fra vondt til verre. Var alt for syk til å tåle behandlingen. Nå tenker jeg at det beste hadde vært å få meg ovenpå igjen før man vurderte annen behandling.

[Gjest noen tanker]

Graving i det som er vondt og leit skal gjøres med følsomhet, sammen med rett person og til riktig tid. Du har helt klart fått feil behandling!

Jeg ble også utsatt for noe av det samme i fjor, uten å være i nærheten å kunne sammenlignes med din situasjon. Jeg forstår at du må ha hatt det helt grusomt.

Ja jeg tenker timingen var helt feil. Kom inn pga akutt krise grunnet ytre omstendigheter. For meg ville det beste vært å hjelpe meg med det og ikke rote med annet. Hvis det var behov kunne man tatt andre ting siden.

[Gjest noen tanker]

Det kunne like gjerne vært meg du omtaler her. Har opplevd akkurat det samme. Hadde jeg visst det jeg vet idag hadde jeg aldri godtatt at de begynte å "rote" med barndommen min når jeg sto med alle beina mitt i en krise. Jeg prøvde virkelig hardt å få tatt livet av meg etter denne behandlingen, i tillegg begynte jeg å skade meg selv igjen. Noe som ikke hadde skjedd siden jeg var ca 12 år.

Slik behandling er farlig og helt feil, etter min oppfatning. Du skal være sterk når du begynner å nøste opp traumer. Det er man ikke når man står i en livskrise.

Oppsummeringen din kjenner jeg meg igjen i. Men jeg kan jo ikke noe om psykologisk behandling og hvordan de tenker. Ser bare hvor galt det gikk for min del.

[frosken]

Hvis jeg husker riktig, så gikk du i behandling hos en psykiatrisk sykepleier? I såfall ville jeg ha bedt om å få en medisinvurdering av psykiater hvis du ikke allerede har begynt å ta AD igjen.

Det er viktig at du gis optimal behandling, både av hensyn til deg selv og din familie. Du trenger å ha det bedre enn du har det nå for å få til en sensitivt samspill med minstegutten din.

Dersom ikke din behandler på DPS ser alvoret i situasjonen, så synes jeg du skal ta det opp med din fastlege som vel har kjent deg lenger enn DPS. Fastlegen kan evt. legge press på DPS mht vurdering av situasjonen.

[Gjest noen tanker]

Hvis jeg husker riktig, så gikk du i behandling hos en psykiatrisk sykepleier? I såfall ville jeg ha bedt om å få en medisinvurdering av psykiater hvis du ikke allerede har begynt å ta AD igjen.

Det er viktig at du gis optimal behandling, både av hensyn til deg selv og din familie. Du trenger å ha det bedre enn du har det nå for å få til en sensitivt samspill med minstegutten din.

Dersom ikke din behandler på DPS ser alvoret i situasjonen, så synes jeg du skal ta det opp med din fastlege som vel har kjent deg lenger enn DPS. Fastlegen kan evt. legge press på DPS mht vurdering av situasjonen.

Takk for svar men tror du bommet på tråden ;O)

Men hvis du har noen tanker om det jeg lurer på tar jeg de gjerne imot.

[Bella Dotte]

Takk for svar. Jeg er selv usikker men det som skjedde var jo at jeg gikk fra vondt til verre. Var alt for syk til å tåle behandlingen. Nå tenker jeg at det beste hadde vært å få meg ovenpå igjen før man vurderte annen behandling.

Det du sier her er så selvfølgelig for oss "brukere"; hvordan kan folk som har lang utdannelse og fartstid innenfor psykisk helse i det hele tatt vurdere noe annet? (Klør seg i hodet og rister på hodet)

[Gjest noen tanker]

Det du sier her er så selvfølgelig for oss "brukere"; hvordan kan folk som har lang utdannelse og fartstid innenfor psykisk helse i det hele tatt vurdere noe annet? (Klør seg i hodet og rister på hodet)

Ja jeg lurte litt på hva slags retningslinjer som fantes, eller om det er fritt frem for hver enkelt behandler hva de vil gjøre?