Triggere - hva er lurt?

[Gjest Eggz]

Jeg har et langt "rulleblad" i psykiatrien, og nå er jeg etter noen hendelser i høst brått hensatt til en tilstand som ligner noe jeg opplevde på slutten av 80-tallet.

Dengang lød diagnosen på PTSD og depresjon, i dag snakkes det om PTSD (kompleks visstnok, selv om den ikke er i diagnosesystemet ennå) og kanskje en affektiv lidelse. Jeg har også en tilknytningsforstyrrelse.

Min utfordring er at jeg går og venter på plass for traumebehandling, og i denne ventetiden ønsker å bygge meg opp så langt det går.

Jeg er ikke i jobb nå (frarådes av behandlere), og hver dag "oppdager" jeg nye triggere som gjør meg dårlig, hver dag begrenses livet litt. (Jeg skriver "oppdager" fordi det er ting som jeg i forkant ikke tenker på som problematiske i det hele tatt, men når kroppen reagerer så sterkt som den gjør, kan jeg etterpå huske dem igjen som triggere fra 80-tallet. Andre er nye.)

Hva er lurt å gjøre? Unngå slike triggere og finne alternativer, er det smartest? Er det ingenting annet som kan gjøres? Jeg bør vel nevne at noen av mine reaksjoner er av en slik art at det fort kan bli farlig (for meg).

[XbellaX]

Du skriver sparsommelig om hva det gjelder og da er det vanskelig å gi deg gode råd. Det har uansett ingen hensikt å overfokusere på eventuelle triggere, det reduserer livet ditt og det blir desto mer å jobbe med når du skal i gang med terapi. Det du heller bør gjøre er å ta en realitetsorientering hyppig; altså minne deg selv på at du lever her og nå, at dette som har hendt er fortid, minn deg selv på det selv om du i øyeblikket opplever det som unødvendig. Jeg vet ikke hva slags nettverk du har men om du kan bruke dem vil det forhåpentligvis være med på å (kanskje) trygge deg. Det er uansett viktig at du flytter fokuset i den grad du klarer. Finn deg noe å gjøre, flashbacks/minner/symptomer/smerte -alt blir svært mye verre om du ikke gir degselv pauser og tvinger degselv til å gi alt "dette" motvekt.

[Gjest Eggz]

Du skriver sparsommelig om hva det gjelder og da er det vanskelig å gi deg gode råd. Det har uansett ingen hensikt å overfokusere på eventuelle triggere, det reduserer livet ditt og det blir desto mer å jobbe med når du skal i gang med terapi. Det du heller bør gjøre er å ta en realitetsorientering hyppig; altså minne deg selv på at du lever her og nå, at dette som har hendt er fortid, minn deg selv på det selv om du i øyeblikket opplever det som unødvendig. Jeg vet ikke hva slags nettverk du har men om du kan bruke dem vil det forhåpentligvis være med på å (kanskje) trygge deg. Det er uansett viktig at du flytter fokuset i den grad du klarer. Finn deg noe å gjøre, flashbacks/minner/symptomer/smerte -alt blir svært mye verre om du ikke gir degselv pauser og tvinger degselv til å gi alt "dette" motvekt.

''Du skriver sparsommelig om hva det gjelder og da er det vanskelig å gi deg gode råd.''

Jeg skriver sparsommelig med gode grunner.

''Det har uansett ingen hensikt å overfokusere på eventuelle triggere, det reduserer livet ditt og det blir desto mer å jobbe med når du skal i gang med terapi. (...) Finn deg noe å gjøre, flashbacks/minner/symptomer/smerte -alt blir svært mye verre om du ikke gir degselv pauser og tvinger degselv til å gi alt "dette" motvekt.''

Jeg lurer litt på om svaret ditt egentlig er seriøst ment, eller om dette er sarkasme. Det vitner i hvert fall om liten kompetanse om hva CPTSD kan dreie seg om. Å tro at jeg overfokuserer på triggere er å tenke det verste om meg. Jeg overfokuserer IKKE, det er et kjempeproblem som hindrer meg i å gjøre det jeg trenger for å oppnå det du faktisk har rett i: PAUSER fra alt kjøret i topplokket.

[XbellaX]

''Du skriver sparsommelig om hva det gjelder og da er det vanskelig å gi deg gode råd.''

Jeg skriver sparsommelig med gode grunner.

''Det har uansett ingen hensikt å overfokusere på eventuelle triggere, det reduserer livet ditt og det blir desto mer å jobbe med når du skal i gang med terapi. (...) Finn deg noe å gjøre, flashbacks/minner/symptomer/smerte -alt blir svært mye verre om du ikke gir degselv pauser og tvinger degselv til å gi alt "dette" motvekt.''

Jeg lurer litt på om svaret ditt egentlig er seriøst ment, eller om dette er sarkasme. Det vitner i hvert fall om liten kompetanse om hva CPTSD kan dreie seg om. Å tro at jeg overfokuserer på triggere er å tenke det verste om meg. Jeg overfokuserer IKKE, det er et kjempeproblem som hindrer meg i å gjøre det jeg trenger for å oppnå det du faktisk har rett i: PAUSER fra alt kjøret i topplokket.

"Jeg skriver sparsommelig med gode grunner."/// Det var ikke ment som kritikk men som en forklaring på at da er det gjerne vanskelig for andre å komme med gode råd.

"Jeg lurer litt på om svaret ditt egentlig er seriøst ment, eller om dette er sarkasme. Det vitner i hvert fall om liten kompetanse om hva CPTSD kan dreie seg om. Å tro at jeg overfokuserer på triggere er å tenke det verste om meg. Jeg overfokuserer IKKE, det er et kjempeproblem som hindrer meg i å gjøre det jeg trenger for å oppnå det du faktisk har rett i: PAUSER fra alt kjøret i topplokket." ///Jeg har ikke sagt at du overfokuserer på triggere, det jeg sier at å gjøre det kan være uheldig, jeg mener at det ikke vil hjelpe deg noe akkurat nå. Du ber om tips/råd for å komme deg gjennom hverdagen inntil du skal til behandling og det er eksakt hva jeg gir deg. Dersom du opplever at det vil være langt bedre for deg å gå i gang med "en slags"traumeterapi på egen hånd så må du jo selvsagt bare det, jeg mener du bør vente med dette. Noe av det som er så viktig i behandlingen av KPTSD er tryggheten og stabiliteten som må være på plass. Ved å gå i gang med "begynnende" terapi nå ene og alene uten kunnskapen og uten et nettverk kan du gjøre større skade enn du tror. Behandlingen av KPTSD varierer sikkert fra sted til sted, noen behandlere legger vekt på at pasienten skal ha en gradvis tilnærming til gjenhenting av minner om traumene (feks via triggerne du nevner). Hvis denne prosessen skjer for raskt og er for brutal blir resultatet en re-traumatisering. Du skal ha gode/sikre og trygge rammer rundt deg når du går i gang med denne formen for behandling. Når du videre skriver at du har reaksjoner som i noen tilfeller kan være farlig for deg opplever jeg at du langt heller burde forsøke å skjerme deg og roe ned og tvinge degselv til å fokusere på noe annet for som nevnt å skaffe deg pauser, fremfor å utsette deg for denne typen påkjenninger helt alene.

[Gjest Eggz]

"Jeg skriver sparsommelig med gode grunner."/// Det var ikke ment som kritikk men som en forklaring på at da er det gjerne vanskelig for andre å komme med gode råd.

"Jeg lurer litt på om svaret ditt egentlig er seriøst ment, eller om dette er sarkasme. Det vitner i hvert fall om liten kompetanse om hva CPTSD kan dreie seg om. Å tro at jeg overfokuserer på triggere er å tenke det verste om meg. Jeg overfokuserer IKKE, det er et kjempeproblem som hindrer meg i å gjøre det jeg trenger for å oppnå det du faktisk har rett i: PAUSER fra alt kjøret i topplokket." ///Jeg har ikke sagt at du overfokuserer på triggere, det jeg sier at å gjøre det kan være uheldig, jeg mener at det ikke vil hjelpe deg noe akkurat nå. Du ber om tips/råd for å komme deg gjennom hverdagen inntil du skal til behandling og det er eksakt hva jeg gir deg. Dersom du opplever at det vil være langt bedre for deg å gå i gang med "en slags"traumeterapi på egen hånd så må du jo selvsagt bare det, jeg mener du bør vente med dette. Noe av det som er så viktig i behandlingen av KPTSD er tryggheten og stabiliteten som må være på plass. Ved å gå i gang med "begynnende" terapi nå ene og alene uten kunnskapen og uten et nettverk kan du gjøre større skade enn du tror. Behandlingen av KPTSD varierer sikkert fra sted til sted, noen behandlere legger vekt på at pasienten skal ha en gradvis tilnærming til gjenhenting av minner om traumene (feks via triggerne du nevner). Hvis denne prosessen skjer for raskt og er for brutal blir resultatet en re-traumatisering. Du skal ha gode/sikre og trygge rammer rundt deg når du går i gang med denne formen for behandling. Når du videre skriver at du har reaksjoner som i noen tilfeller kan være farlig for deg opplever jeg at du langt heller burde forsøke å skjerme deg og roe ned og tvinge degselv til å fokusere på noe annet for som nevnt å skaffe deg pauser, fremfor å utsette deg for denne typen påkjenninger helt alene.

Takk for svar XbellaX.

Dette rimer veldig med hvordan jeg tenker, jeg synes bare det er vanskelig å forholde seg til den lange ventetiden jeg må gjennom, og at det sannsynligvis vil være slik hele tiden (Modum, 1-1 1/2 år venting).

[XbellaX]

Takk for svar XbellaX.

Dette rimer veldig med hvordan jeg tenker, jeg synes bare det er vanskelig å forholde seg til den lange ventetiden jeg må gjennom, og at det sannsynligvis vil være slik hele tiden (Modum, 1-1 1/2 år venting).

Hva får du av hjelp per i dag? Når ventetiden er såpass lang (jeg trodde vi snakket om få uker) må du jo ha noen form for behandling/terapi.

[Gjest Eggz]

Hva får du av hjelp per i dag? Når ventetiden er såpass lang (jeg trodde vi snakket om få uker) må du jo ha noen form for behandling/terapi.

Jeg har et støtteapparat rundt meg (psykolog, lege, vernepleier).

Skulle gjerne trent mer, ikke bare gått tur alene, men jeg får det ikke til pga triggere i alle former for trening som er aktuelt.

Ro er det beste for meg. RO. Selvvalgt stillhet, noe jeg bare får når jeg er alene hjemme (samtidig som alenetid også kan trigge).

Skulle også gjerne fått lest mer, noe jeg tror kunne vært positivt. Men jeg klarer ikke konsentrere meg. Håndarbeid er ok.

Savner noe meningsfylt å gjøre, men vet ikke hva det kunne ha vært.

Igjen takk for at du svarer.