NHD: Vær så snill, gi en kommentar eller noe..

[Gjest greier ikke å slå meg til ro]

Hvordan skiller en hypomani fra "ekstra godt humør"?

Jeg er så redd for at de episodene med "eksta godt humør" som jeg har fortalt om til psykiateren har blitt misforstått og tatt til inntekt for bipolar lidelse.

Men jeg forstår jo at du må snakke med meg for å greie å skille. Det er ikke lett, hvis ikke umulig, for deg å si noe om meg. Men sånn generelt, da?

Mannen min gjennom snart 20 år sier han aldri har opplevd meg "hypoman". Men når jeg er sammen med gode venninner kan jeg ta helt av... og det har aldri mannen min sett.

Huff, jeg blir rett og slett gaaaal av å gruble så mye på dette. Jeg tror jeg bør få en second opinion av en annen utreder, for å slå meg til ro med enten det ene eller det andre.

Det andre i mitt tilfelle er dystymi og tilbakevendende depresjoner. Dette har en annen diagnostisert meg med. Han så på "episodene" mine som bare ekstra godt humør, mens den andre altså ikke gjorde det.

Men er det normalt å ha episoder med ekstra godt humør når en er dystymiker, da? Jeg trodde en dystymiker kun vekslet mellom platt stemningsleie og depresjon. Altså enten på linja eller under.

Aaargh... Dette river meg snart i fillebiter, for jeg VET ikke...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette kan være svært vanskelig å bedømme i noen tilfeller.

Det beste enkelttips. "Har noen av dine nærmeste/noen som kjenner deg svært godt sagt at du ikke er helt deg selv?"

[Gjest bippbippbipp]

Jeg har bipolar1 og er normalt i meget godt humør og syns jeg også formulerer meg bra og er morsom og smart. Noen ganger blir det kanskje i overkant mye og jeg lurer litt på om det er bare veldig friskt eller om det er litt sykt. Jeg prøver å tenke over dette med søvnbehovet, ukritiskhet, aggresjon/irritasjon, manglende skamfølelse. Hvorvidt en klarer å kontrollere det en sier og gjør gir også en viss pekepinn,( impulsivitet og risikotaging. ) Om andre syns en er i overkant slitsom så kan jo det være en pekepinn.. Om andre ikke klarer å følge en i tankerekker og ikke skjønner humoren og reagerer med kroppsspråket sitt eller ved tilbakemeldinger. Det første er en dessverre lite observant på om en førstes er hypoman.

[Gjest greier ikke å slå meg til ro]

Dette kan være svært vanskelig å bedømme i noen tilfeller.

Det beste enkelttips. "Har noen av dine nærmeste/noen som kjenner deg svært godt sagt at du ikke er helt deg selv?"

Ja, mora mi har flere ganger sagt til meg at jeg at jeg sier mye rart, og er ekstra gira noen ganger.

Venner synes jeg er morsom, men noen ganger synes de det går litt veeel langt, og da blir de flaue og litt stille. Da skjønner også jeg at jeg har gått over streken.

Ingen i min familie (så vidt jeg vet) har noen gang vært hos en lege og fått en psykiatrisk diagnose. Dette til tross for at det er mye depresjonsproblematikk i familien, både på mors og fars side.

Moromor var nok bipolar. Hun var mye deprimert, men hadde også perioder hvor hun var unormalt aktiv. En onkel av meg på morssiden var periodedranker og tok livet sitt da han var i begynnelsen av 30-årene. Jeg tror også han var bipolar. Men jeg vet jo ikke siden jeg aldri har hørt noe om det. Er bare antakelser fra min side (som jeg har fortalt om til psykiateren som diagnostiserte meg med bp2).

Er visst bare jeg som har villet bli utredet pga mine psykiske problemer. De andre synes vel det er for flaut og skambelagt.

Jeg tror egentlig ikke at noen kan vite om jeg er normal eller bipolar. Jeg vet bare at jeg har vært mye deprimert gjennom hele livet mitt (men det er jo ikke normalt, da..), og at jeg er blitt mer stabil med lamictal. Den medisinen tror jeg hjelper meg utrolig godt og mye. Jeg kommer liksom ikke så langt "ned" som jeg pleide å gjøre. Det sitter ikke så dypt lenger, på en måte.

Og selvsagt også at jeg har hatt perioder i livet mitt hvor jeg har vært ekstra aktiv, mer selvtillit, i ekstra godt humør, osv. men det er jo sikkert normalt. Og da er jeg jo like langt igjen... Jeg har også tidligere hatt utrolig vanskeligheter med å ta valg. Selv de enkleste. Er det en indikator på bp, da?

Men hvorfor er det egentlig noe poeng i å finne riktig diagnose? Det betyr vel ingenting hvis jeg føler at jeg har det sånn tålelig bra med de medisiner jeg allerede tar. Jeg må slutte å tenke at det er så viktig med riktig diagnose. Jeg er slik jeg er uavhengig av det.