Psykologen min våger ikke å snakke med meg mere.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

"vedlikeholder en vond sosial situasjon for deg ved å fortsette terapien"

Jeg skjønte ikke helt den der, jeg.. Hvordan ville han vedlikeholdt hva?

Terapien gjør at hun har det såpass bra at hun ikke treger å gå fra en åpenbart destruktiv partner.

Uten sammenligning forøvrig, men denne uka sto det i nettavisene at Leger uten Grenser hadde sluttet å behandle folk for at de skulle bli friske nok til å kunne bli utsatt for ytterligere tortur i fengslene.

[Gjest Psyk av alt]

Det viser vel at bare det å ha tro på noen og ha tålmodighet er kjempeviktig. Ting tar tid. Noen trenger lenger tid enn andre.

Helt enig!

[frosken]

jeg har gått i terapi i 8år og vært akkurat den personendu her beskriver på forskjellige måter.

Hadde psykologen satt foten ned og stengt døra tror jeg ikke jeg hadde sittet her i dag.

Psykologen ga meg aldri opp. Eller lot meg klare meg selv fordi jeg hele tiden tok destruktive valg. Gang på gang på gang.

Det gjør at jeg i dag er frisk og i live.

''jeg har gått i terapi i 8år og vært akkurat den personendu her beskriver på forskjellige måter. Hadde psykologen satt foten ned og stengt døra tror jeg ikke jeg hadde sittet her i dag.

Psykologen ga meg aldri opp. Eller lot meg klare meg selv fordi jeg hele tiden tok destruktive valg. Gang på gang på gang. Det gjør at jeg i dag er frisk og i live.''

Det er flott at du har fått hjelp fra din psykolog som har vært så konstruktiv. Det er imidlertid ikke gitt at den beste behandlingen alltid består i å ikke sette grenser mht destruktive valg. Dersom man gjennom behandling gjør det enklere for folk å forbli i det destruktive, så mener jeg at behandlingen bør avsluttes eller at det bør tas en pause.

Støtte og tilstedeværelse kan være svært viktige elementer i en terapi, men det kan også fungere som midlertidig smertelindring som medfører at man ikke gjør noe med det grunnleggende problemet.

[Gjest Psyk av alt]

''jeg har gått i terapi i 8år og vært akkurat den personendu her beskriver på forskjellige måter. Hadde psykologen satt foten ned og stengt døra tror jeg ikke jeg hadde sittet her i dag.

Psykologen ga meg aldri opp. Eller lot meg klare meg selv fordi jeg hele tiden tok destruktive valg. Gang på gang på gang. Det gjør at jeg i dag er frisk og i live.''

Det er flott at du har fått hjelp fra din psykolog som har vært så konstruktiv. Det er imidlertid ikke gitt at den beste behandlingen alltid består i å ikke sette grenser mht destruktive valg. Dersom man gjennom behandling gjør det enklere for folk å forbli i det destruktive, så mener jeg at behandlingen bør avsluttes eller at det bør tas en pause.

Støtte og tilstedeværelse kan være svært viktige elementer i en terapi, men det kan også fungere som midlertidig smertelindring som medfører at man ikke gjør noe med det grunnleggende problemet.

Jeg skjønner helt hva du sier.

Men psykologen min har ikke latt vær å sette grenser selv om jeg har vært destruktiv. Grensene har vært til dels harde og veldig tydelige.

Men hun har aldri, som hun også sier selv, (dels fordi jeg har vært redd for det etter fadesene mine) vært inne på tanken på å si opp avtalen med meg.

[frosken]

Jeg skjønner helt hva du sier.

Men psykologen min har ikke latt vær å sette grenser selv om jeg har vært destruktiv. Grensene har vært til dels harde og veldig tydelige.

Men hun har aldri, som hun også sier selv, (dels fordi jeg har vært redd for det etter fadesene mine) vært inne på tanken på å si opp avtalen med meg.

Men tror du ikke allikevel at det kan finnes situasjoner hvor det vil være riktig av en psykolog å avbryte terapien så lenge pasienten velger klart destruktivt (og har forutsetninger/mulighet til å velge annerledes)?

[Gjest ambrose]

Terapien gjør at hun har det såpass bra at hun ikke treger å gå fra en åpenbart destruktiv partner.

Uten sammenligning forøvrig, men denne uka sto det i nettavisene at Leger uten Grenser hadde sluttet å behandle folk for at de skulle bli friske nok til å kunne bli utsatt for ytterligere tortur i fengslene.

Ok, da er jeg med

[Gjest Psyk av alt]

Men tror du ikke allikevel at det kan finnes situasjoner hvor det vil være riktig av en psykolog å avbryte terapien så lenge pasienten velger klart destruktivt (og har forutsetninger/mulighet til å velge annerledes)?

Vanskelig spørsmål.

Jeg trror det har litt å si med hvem man er, hvor sårbar man er og vhilken problematikk man sliter med.

I mitt tilfelle, EUPF, sliter man voldsomt med tanker om å bli forlatt. Utviklingen av denne lidelsen kom i mitt tilfelle av fravær av foreldre. Spesielt min mor. Hun hadde nok med seg og sitt og jeg ble oversett og ikke tatt hånd om på det groveste.

jeg svarte da med å bli som min mor nå i ettertid kaller det å bli umulig. Jeg gjorde alt som var galt og mye ulovlig for å bli sett. Men ble ikke sett allikevel.

Hos min kvinnlige psykolog har jeg gått tilbake i tid og "vokst opp" på nytt. Jeg kaller min psykolog mamma på blå resept.

Jeg har gått igjennom alle stadier sammen med henne , også opprørsk ungdomstid hvor jeg gjorde stikk i strid med det min psykolog mente jeg skulle gjøre. Hun sa jeg var i puberteten

Hun satte da de grensene for meg som mine foreldre skulle gjort.

Det hadde vært en dyp terapeutisk tragedie om hun i denne perioden hadde avvist meg, akkurat som min mor.

Hun gjorde ikke dette, tvert imot, hun ga meg heller fler timer pr uke og trygget meg.

Dette er klassisk for EUPF, altså dette med å ha vært forlatt og redsel for å bli det. Tough love hadde ikke funket.

Jeg prøver å tenke på om det i noen situasjoner kan være hensiktsmessig å avbryte terapien for å "lære" pasienten noe, for å hjelpe pasienten, men kan ikke komme på noen. Avbryter man så har man jo ingen terapi! Og hva lærer pasienten av dette? Pasienten kan lære at grensen er nådd. Det kan være positivt, men da skal man være rimelig oppegående for å kunne dra nytte av det.

Jeg tror (mine tanker) behandler kan sette grenser på andre mer hensiktsmessige måter enn å avslutte terapien.

Jeg visste akkurat når jeg hadde brutt "reglene" i terapien og grudde meg forferdelig for å møte psykologen. Og slet i ukesvis etter hver fadese. Det hadde vært lettere og enklere om psykologen hadde "sparket" meg.