Sterk ensomhetsfølelse

[Gjest Cecilia85]

Siden jeg flyttet hjemmefra for åtte år siden har jeg drømt om å finne en samboer å dele et hjem med. Likevel har jeg bodd alene hele den tiden. Nå sliter jeg med en sterk ensomhetsfølelse. For snart tre år siden møtte jeg en mann. Vi ble kjærester etter kort tid og elsker hverandre. Men han er ikke interessert i samboerskap. Jeg har forståelse for det. Hans forrige samboer hadde et unormalt stort kontrollbehov. Foreldrene hans er skilt, og kjæresten min har inntrykk av at forholdet til moren hans var med på å gjøre faren deprimert. Vi har snakket sammen om det å bo sammen med jevne mellomrom. Det er alltid jeg som bringer temaet opp, de gangene ensomheten min er ekstra sterk. Forrige gang vi snakket om det sa han: «Jeg har ikke lyst til å bare bli påvirket av deg.» Det såret meg at han tror at det vil bli slik om vi flytter sammen. Det virker som samboerskap for ham er ensbetydende med en isolert og ufri tosomhet. Frihet er en verdi som kjæresten min setter veldig høyt. Jeg setter også frihet høyt, men føler også behov for å dele livet med et menneske som elsker meg. Jeg vet ikke når og om kjæresten min vil flytte sammen med meg. Men jeg elsker ham og vil gjerne forsøke å leve med det. Samtidig er ensomhetsfølelsen min så sterk, særlig når jeg har vært alene hjemme et par kvelder på rad. Jeg kan plutselig begynne å gråte, og klarer ikke å stoppe før jeg har grått meg i søvn. Jeg er ikke redd for å være alene, og er en person som trenger mye alenetid. Men for meg består et hjem av flere enn en. Jeg forsøkte en kort stund å bo i et kollektiv, men det fungerte ikke for meg. Det ble bare mer ensomt, fordi jeg ikke følte at jeg passet inn blant de som bodde der. De levde også i stor grad hver sine liv, uten noe sterkt fellesskap i bokollektivet. Akkurat nå føler jeg at jeg er ved et bristepunkt. Det at kjæresten min ikke deler min drøm om samboerskap og at han også virker ambivalent til det å få barn en gang gjør meg bare enda mer ensom. Jeg har flere gode venner, går på et meningsfyllt studie, driver med frivillig arbeid, trener og lever et godt liv. Jeg er så takknemlig for det. Likevel er ensomheten uutholdelig. Hvordan kan jeg gå fram for å overkomme den eller klare å leve med den?