NHD - avhengighet av omsorgsperson

[Gjest GA]

Har nå vært til oppsummeringssamtale etter sykehusopphold med min 10-åring som skulle utredes for ME. Hun ble undersøkt av turnuslege, sykepleier, fysioterapeut, psykolog, erneæringsfysiolog og observert av lærerne på sykehusskolen.

Ungen er ikke frisk, blir utrolig fort utmattet og orket bl.a. ikke å gå fra rommet til sykehusskolen - så jeg slang ungen på ryggen av gammel vane ettersom jeg ikke ble tilbud rullestol til henne.

Noe av det de trakk fram i oppsummeringen er at de mener hun er for avhengig av omsorgsperson (dvs mora som er meg). Jeg ser at ungen er avhengig av meg, hun er syk og var på et for henne ukjent og skremmende sted med fremmede voksne som stilte masse spørsmål om og om igjen. Hun nektet f.eks å håndhilse på legene, brukte gjerne et kosedyr til å hilse med. orket ikke å gjøre skolearbeid (ristet på hodet når de spurte) men ville gjerne perle og fortelle eventyr med rollelek (figurer) når læreren la opp til det. (eventyr er tema denne skoleuka)

Både hun og jeg og faren hennes er introverte personer, og jeg vet fra tidligere at hun bruker lengre tid enn ekstroverte barn på å bli trygg på nye mennesker (selv når hun er frisk)

Jeg har tenkt at dette er en unntakssituasjon og at vi heller får jobbe med løsrivelsesprosessen når hun er frisk(ere) igjen. Hun har nå vært alvorlig syk i mer enn et år og er i veldig ustabil fysisk form.

Det jeg lurer på er hva de legger til grunn for sånne vurderinger av syke barn? (jeg mener vel de har litt tynt grunnlag for å vurdere dette når de ikke har observert henne i det daglige kun innlagt på sykehus)

Når er denne avhengigheten skadelig?

(sorry, dette ble lenger enn jeg hadde tenkt, håper du hang med...)

[Bella Dotte]

Det er dessverre sånn liksom-profesjonelle psyko-folk ofte tenker; de ønsker å "oppdra" pasienten til å bli "moralsk" og oppføre seg "korrekt". Om det griper skadelig inn i pasientens livssituasjon og går på tvers av dennes ønsker og behov, er ikke så viktig. Snarere tvert imot, avhengighet og behov for omsorg er et tegn på sykdom, det, serru. Ungen er ti år? Hun burde jammen være mer selvstendig og prøve å bli voksen.

[Madelenemie]

Hei!

Jeg tror de fort misforstår ting hvis de vurderer og konkluderer nesten etter å ha sett korte bruddstykker i relasjoner.

Da jeg var med min sønn på sykehus og han fikk et hoste anfall lot jeg han hoste for seg selv, jeg spurte han om han ville jeg skulle komme til han, men han uttrykte ikke noe ønske om dette, så jeg ble sittende i min egen sorg i en annen stol på andre siden av bordet uten mulighet til å lindre noe for han.

Så kom en sykepleier inn, hun grep med hardt i overarmen, dro meg opp fra min stol satte meg i en annen og sa "nå tar du din sønn på fanget". Jeg gjorde det, men følte meg usikker for vet at han ikke liker kontakt når han ikke har samtykket til dette.

Ut av dette kan det trekkes konklusjoner som "mor med autisme, kald og vanskelig å rellatere til", men det de ikke ser eller tar seg tid til å spørre om, for å forstå, er at "min sønn kan stivne av skrekk hvis noe kommer for brått på og slik han ikke ønsker det", jeg klemmer han ofte, men når han vil og når han er klar, eller når han selv kommer.

Jeg skrev et langt brev til barneavdelingen der jeg redegjorde for hvordan det er med nærhet som ikke er ønsket for mennesker med autisme. At de bør øke sin kompetanse på dette området og i det minste ikke over og feil-tolke når foreldre med samme diagnose som sine barn og dermed kjenner dem best kommer på sykehuset. De ble glad for redegjørelsen, den ligger nå lett synlig i min sønns journal, slik at de bedre forstår det som for dem er uforståelig.

Kanksje du kan skrive litt om dere, både hvordan det er å være introvert, og hvordan løserivelse absolutt ikke er noe verdt å trene/tenke på i en sykdomsfase.

[frosken]

''Det jeg lurer på er hva de legger til grunn for sånne vurderinger av syke barn? (jeg mener vel de har litt tynt grunnlag for å vurdere dette når de ikke har observert henne i det daglige kun innlagt på sykehus)

''

Grunnlaget de har er altfor spinkelt til å kunne trekke bastante konklusjoner, men de ser svært mange barn i løpet av et år - også alvorlig syke barn - og har således et godt grunnlag for å sammenligne hennes atferd med andre barn på samme alder.

Jeg vet ikke hvordan personalet formidlet sine synspunkter, men jeg tenker at det er prinsipielt to helt forskjellige måter å diskutere dette med en evt. for stor avhengighet av omsorgsperson på. Den ene vil være å påstå at relasjonen mellom dere er en årsaksfaktor i sykdomsbildet hennes (og en slik påstand er det svært forståelig om du reagerer sterkt på), den andre angrepsvinkelen vil kunne være å si at man ser at hun som følge av sin langvarige sykdom ser ut til å ha utviklet en for stor avhengighet av deg som mor og at hun gis mulighet til å regrediere mer enn hva som er gunstig for henne. Dette vil være en problemstilling som er relevant å drøfte i forbindelse med mange barn med alvorlige sykdommer, og den handler mer om å ivareta deres utvikling og psykiske helse gjennom et langt sykdomsforløp.

Din beskrivelse av jenta gir inntrykk av en svært ung tiåring. Jeg synes ikke du skal avfeie barneavdelingens synspunkter uten videre; ha i bakhodet at de ser kreftsyke unger daglig slik at de så avgjort har et sammenligningsgrunnlag som består av andre barn enn de som ikke sliter med sykdom.

[Elis31]

Jeg hadde bedt om utskrift av journal og protestert om det var ting jeg syntes var urimelig.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har ingen mulighet til å si noe om forholdet mellom deg og din datter, men jeg har tre innspill som du kan gjøre med hva du vil:

1. Når jeg setter dette innlegget sammen med dine tidligere innlegg om hennes sykdom og kontakten med helsevesenet, synes jeg du virker svært "på hugget", kritisk og negativ til det mest eav kontakt med helsevesenet.

2. De som har undersøkt din datter er kompetente personer slik også frosken påpeker.

3. Jeg har tidligere nevnt de oppsiktsvekkende gode resultatene BUP på Levanger har med barn med ME. Av foredragene jeg har hørt derfra, har jeg lagt merke til at den enorme fremgangen hos barna kommer når barna innlegges og foreldrene sendes hjem for så komme ganske begrenset på besøk.

[Gjest Nickløsheletida]

Jeg har ingen mulighet til å si noe om forholdet mellom deg og din datter, men jeg har tre innspill som du kan gjøre med hva du vil:

1. Når jeg setter dette innlegget sammen med dine tidligere innlegg om hennes sykdom og kontakten med helsevesenet, synes jeg du virker svært "på hugget", kritisk og negativ til det mest eav kontakt med helsevesenet.

2. De som har undersøkt din datter er kompetente personer slik også frosken påpeker.

3. Jeg har tidligere nevnt de oppsiktsvekkende gode resultatene BUP på Levanger har med barn med ME. Av foredragene jeg har hørt derfra, har jeg lagt merke til at den enorme fremgangen hos barna kommer når barna innlegges og foreldrene sendes hjem for så komme ganske begrenset på besøk.

''1. Når jeg setter dette innlegget sammen med dine tidligere innlegg om hennes sykdom og kontakten med helsevesenet, synes jeg du virker svært "på hugget", kritisk og negativ til det mest eav kontakt med helsevesenet''

Nå synes jeg du er urettferdig. Jeg tror ikke du forstår hvor fortvilende det er å ha et alvorlig sykt barn og føle at ikke noe skjer.Hos oss tok det 11 år. Jeg kom tilbake med han til INNHERRED sykehus i Levanger etter noen dager hjemme etter fødselen, men ble ikke tatt på alvor og slik fortsatte det i Oslo.

Og så var det bare en blodprøve som skulle til for å finne diagnosen CVID. Da var han 11 år.

Fra da av fikk vi kjempegod hjelp og da er det mye lettere å være positiv. Det er helt tydelig at du ikke greier å sette deg inn i situasjonen til GA.

Og begynne å dille med "avhengighet av omsorgsperson" når barnet er alvorlig sykt, ser jeg på som desperat leting etter andre forklaringer.

[Gjest GA]

''Det jeg lurer på er hva de legger til grunn for sånne vurderinger av syke barn? (jeg mener vel de har litt tynt grunnlag for å vurdere dette når de ikke har observert henne i det daglige kun innlagt på sykehus)

''

Grunnlaget de har er altfor spinkelt til å kunne trekke bastante konklusjoner, men de ser svært mange barn i løpet av et år - også alvorlig syke barn - og har således et godt grunnlag for å sammenligne hennes atferd med andre barn på samme alder.

Jeg vet ikke hvordan personalet formidlet sine synspunkter, men jeg tenker at det er prinsipielt to helt forskjellige måter å diskutere dette med en evt. for stor avhengighet av omsorgsperson på. Den ene vil være å påstå at relasjonen mellom dere er en årsaksfaktor i sykdomsbildet hennes (og en slik påstand er det svært forståelig om du reagerer sterkt på), den andre angrepsvinkelen vil kunne være å si at man ser at hun som følge av sin langvarige sykdom ser ut til å ha utviklet en for stor avhengighet av deg som mor og at hun gis mulighet til å regrediere mer enn hva som er gunstig for henne. Dette vil være en problemstilling som er relevant å drøfte i forbindelse med mange barn med alvorlige sykdommer, og den handler mer om å ivareta deres utvikling og psykiske helse gjennom et langt sykdomsforløp.

Din beskrivelse av jenta gir inntrykk av en svært ung tiåring. Jeg synes ikke du skal avfeie barneavdelingens synspunkter uten videre; ha i bakhodet at de ser kreftsyke unger daglig slik at de så avgjort har et sammenligningsgrunnlag som består av andre barn enn de som ikke sliter med sykdom.

'' man ser at hun som følge av sin langvarige sykdom ser ut til å ha utviklet en for stor avhengighet av deg som mor og at hun gis mulighet til å regrediere mer enn hva som er gunstig for henne. Dette vil være en problemstilling som er relevant å drøfte i forbindelse med mange barn med alvorlige sykdommer, og den handler mer om å ivareta deres utvikling og psykiske helse gjennom et langt sykdomsforløp.

Din beskrivelse av jenta gir inntrykk av en svært ung tiåring. ''

Det du sier her er jeg helt enig i, jeg er enig i at hun er mer avhengig av meg enn friske barn er av sine mødre, men jeg vil gjerne at hun får lov til å bli om ikke frisk så ihvertfall mer stabil fysisk før de begynner å snakke om usunn påvirkning. Jeg er redd de begynner i gal ende.

Jeg lurer også litt på hva de egentlig tror skal skje når de finner fram "barnehage"- figurer for å ha rollelek med henne, og hun går med på det for å vise at hun kan disse eventyrene på rams. Hun kunne like gjerne gjenfortalt dem fra hukommelsen -eller de spør henne hva slags lydbøker hun hører på og hun svarer "Knerten" fordi hun tilfeldigvis så en Knerten-plakat rett før. (hun hører også på f.eks Narnia, Brødrene Løvehjerte og Harry Potter)

Det viker litt tilfeldig syntes jeg.

[Gjest Pilka]

'' man ser at hun som følge av sin langvarige sykdom ser ut til å ha utviklet en for stor avhengighet av deg som mor og at hun gis mulighet til å regrediere mer enn hva som er gunstig for henne. Dette vil være en problemstilling som er relevant å drøfte i forbindelse med mange barn med alvorlige sykdommer, og den handler mer om å ivareta deres utvikling og psykiske helse gjennom et langt sykdomsforløp.

Din beskrivelse av jenta gir inntrykk av en svært ung tiåring. ''

Det du sier her er jeg helt enig i, jeg er enig i at hun er mer avhengig av meg enn friske barn er av sine mødre, men jeg vil gjerne at hun får lov til å bli om ikke frisk så ihvertfall mer stabil fysisk før de begynner å snakke om usunn påvirkning. Jeg er redd de begynner i gal ende.

Jeg lurer også litt på hva de egentlig tror skal skje når de finner fram "barnehage"- figurer for å ha rollelek med henne, og hun går med på det for å vise at hun kan disse eventyrene på rams. Hun kunne like gjerne gjenfortalt dem fra hukommelsen -eller de spør henne hva slags lydbøker hun hører på og hun svarer "Knerten" fordi hun tilfeldigvis så en Knerten-plakat rett før. (hun hører også på f.eks Narnia, Brødrene Løvehjerte og Harry Potter)

Det viker litt tilfeldig syntes jeg.

''Det viker litt tilfeldig syntes jeg.''

I mine øyne beviser du med disse beskrivelsene at du er på hugget som NHD sier. Du kritiserer alt som helsepersonell gjør.

[Gjest GA]

Jeg har ingen mulighet til å si noe om forholdet mellom deg og din datter, men jeg har tre innspill som du kan gjøre med hva du vil:

1. Når jeg setter dette innlegget sammen med dine tidligere innlegg om hennes sykdom og kontakten med helsevesenet, synes jeg du virker svært "på hugget", kritisk og negativ til det mest eav kontakt med helsevesenet.

2. De som har undersøkt din datter er kompetente personer slik også frosken påpeker.

3. Jeg har tidligere nevnt de oppsiktsvekkende gode resultatene BUP på Levanger har med barn med ME. Av foredragene jeg har hørt derfra, har jeg lagt merke til at den enorme fremgangen hos barna kommer når barna innlegges og foreldrene sendes hjem for så komme ganske begrenset på besøk.

''1. Når jeg setter dette innlegget sammen med dine tidligere innlegg om hennes sykdom og kontakten med helsevesenet, synes jeg du virker svært "på hugget", kritisk og negativ til det mest eav kontakt med helsevesenet.

''

Akkurat dette kommer nok av at vi ikke har fått noe hjelp av det offentlige helsevesenet. Det er nå halvannet år siden vi tok henne til lege fordi vi så at noe var galt, for ett år siden var det like før jeg satte henne fra meg på trappa til sykehuset og lot dem ta over ansvaret. I april i fjor fikk vi endelig komme inn til barnepoliklinikken for undersøkelse uten at de fant noe galt. Vi har ikke fått annen oppfølging enn en time hver 3. måned og nå denne innleggelsen. De svarer ikke på telefon og ikke på mail når jeg tar kontakt for å fortelle at ungen er blitt dårligere.

Jeg har mast og mast og mast om at noe feiler ungen uten å få annen hjelp enn at "prøvene viser ingenting galt". Ikke noe hjelp når jeg spør om de har noe som kan lindre magesmerter, leddsmerter, feber, hetetokter, utslett og hodepine.

I mellomtiden har jeg lest masse om ME, såpass mye at jeg er blitt livredd for hva som kan skje med ungen hvis dette ikke blir behandlet riktig. Og jeg er blitt livredd av den offentlige debatten rundt sykdommen der helsepersonell man egentlig skal stole på ligger i hver sin skyttergrav og kaster på hverandre.

Så skjedde akkurat det jeg var redd for sist jeg skrev innlegg, de ser ikke den fysiske sykdommen som er årsaken, de ser bare virkningene av det.

BUP i Levanger er fremdeles litt langt unna oss, men takk for tipset, skal høre om noen i ME-nettverket jeg har opparbeidet meg har erfaring med dem. Hvis det de gjør virker burde de jo spre det glade budskap?

[Gjest fjernonym]

''Det viker litt tilfeldig syntes jeg.''

I mine øyne beviser du med disse beskrivelsene at du er på hugget som NHD sier. Du kritiserer alt som helsepersonell gjør.

I dette tilfellet er det sannsynligvis med god grunn.

[Gjest bedre føre var]

''1. Når jeg setter dette innlegget sammen med dine tidligere innlegg om hennes sykdom og kontakten med helsevesenet, synes jeg du virker svært "på hugget", kritisk og negativ til det mest eav kontakt med helsevesenet.

''

Akkurat dette kommer nok av at vi ikke har fått noe hjelp av det offentlige helsevesenet. Det er nå halvannet år siden vi tok henne til lege fordi vi så at noe var galt, for ett år siden var det like før jeg satte henne fra meg på trappa til sykehuset og lot dem ta over ansvaret. I april i fjor fikk vi endelig komme inn til barnepoliklinikken for undersøkelse uten at de fant noe galt. Vi har ikke fått annen oppfølging enn en time hver 3. måned og nå denne innleggelsen. De svarer ikke på telefon og ikke på mail når jeg tar kontakt for å fortelle at ungen er blitt dårligere.

Jeg har mast og mast og mast om at noe feiler ungen uten å få annen hjelp enn at "prøvene viser ingenting galt". Ikke noe hjelp når jeg spør om de har noe som kan lindre magesmerter, leddsmerter, feber, hetetokter, utslett og hodepine.

I mellomtiden har jeg lest masse om ME, såpass mye at jeg er blitt livredd for hva som kan skje med ungen hvis dette ikke blir behandlet riktig. Og jeg er blitt livredd av den offentlige debatten rundt sykdommen der helsepersonell man egentlig skal stole på ligger i hver sin skyttergrav og kaster på hverandre.

Så skjedde akkurat det jeg var redd for sist jeg skrev innlegg, de ser ikke den fysiske sykdommen som er årsaken, de ser bare virkningene av det.

BUP i Levanger er fremdeles litt langt unna oss, men takk for tipset, skal høre om noen i ME-nettverket jeg har opparbeidet meg har erfaring med dem. Hvis det de gjør virker burde de jo spre det glade budskap?

Helt seriøst, det svaret fra NHD ville fått meg til å trekke nebbet stille til meg før noen glupe fagfolk finner ut at ungen helt sikkert blir frisk i fosterhjem...

[Gjest GA]

''Det viker litt tilfeldig syntes jeg.''

I mine øyne beviser du med disse beskrivelsene at du er på hugget som NHD sier. Du kritiserer alt som helsepersonell gjør.

''Du kritiserer alt som helsepersonell gjør.''

nei, jeg kritiserer ikke alt de gjør, jeg kritiserer det jeg mener er kritikkverdig og som bekymrer meg. -jeg kunne skrevet et innlegg om alt jeg synes er bra med helsevesenet også, men det er jo ikke det som bekymrer meg, for det fungerer som det burde...

Det fungerte helt supert med enerom så ungen fikk ro, de var flinke med henne når jeg sa hun var redd for blodprøver, leger og sykepleiere fikk ungen til å tø opp og prate med dem, de presset henne ikke når hun ikke orket skolefag, de viste oss rundt på avdelingen, de kom når vi ringte på, de forklarte henne hva de undersøkte nå de undersøkte henne, de viste henne det supre "SANSEROMMET" de har på sykehuset, de kom med perler så hun hadde noe å pusle med, de tok oss foreldre på alvor (helt til oppsummeringssamtalen), de spurte om vi syntes vi fikk nok informasjon etc etc.

Selvfølgelig er bildet mye mer nyansert enn her på et nettforum hvor jeg bare spør om det jeg IKKE var "fornøyd" med.

[Gjest GA]

Helt seriøst, det svaret fra NHD ville fått meg til å trekke nebbet stille til meg før noen glupe fagfolk finner ut at ungen helt sikkert blir frisk i fosterhjem...

ja, jeg er igrunnen glad man er noenlunde anonym her på DOL...

[Gjest Pilka]

ja, jeg er igrunnen glad man er noenlunde anonym her på DOL...

De fleste av oss vet godt hvor komplisert din situasjon er. Sett utenifra ser jeg ikke på den kommentaren du kommer med som noen spesiell kritikk av deg eller barnet, men en konstatering av at sånn er det. Jeg kan love deg at avhengighet av foreldre er vanlig i mange sammenhenger.

[Katt-ja]

''1. Når jeg setter dette innlegget sammen med dine tidligere innlegg om hennes sykdom og kontakten med helsevesenet, synes jeg du virker svært "på hugget", kritisk og negativ til det mest eav kontakt med helsevesenet.

''

Akkurat dette kommer nok av at vi ikke har fått noe hjelp av det offentlige helsevesenet. Det er nå halvannet år siden vi tok henne til lege fordi vi så at noe var galt, for ett år siden var det like før jeg satte henne fra meg på trappa til sykehuset og lot dem ta over ansvaret. I april i fjor fikk vi endelig komme inn til barnepoliklinikken for undersøkelse uten at de fant noe galt. Vi har ikke fått annen oppfølging enn en time hver 3. måned og nå denne innleggelsen. De svarer ikke på telefon og ikke på mail når jeg tar kontakt for å fortelle at ungen er blitt dårligere.

Jeg har mast og mast og mast om at noe feiler ungen uten å få annen hjelp enn at "prøvene viser ingenting galt". Ikke noe hjelp når jeg spør om de har noe som kan lindre magesmerter, leddsmerter, feber, hetetokter, utslett og hodepine.

I mellomtiden har jeg lest masse om ME, såpass mye at jeg er blitt livredd for hva som kan skje med ungen hvis dette ikke blir behandlet riktig. Og jeg er blitt livredd av den offentlige debatten rundt sykdommen der helsepersonell man egentlig skal stole på ligger i hver sin skyttergrav og kaster på hverandre.

Så skjedde akkurat det jeg var redd for sist jeg skrev innlegg, de ser ikke den fysiske sykdommen som er årsaken, de ser bare virkningene av det.

BUP i Levanger er fremdeles litt langt unna oss, men takk for tipset, skal høre om noen i ME-nettverket jeg har opparbeidet meg har erfaring med dem. Hvis det de gjør virker burde de jo spre det glade budskap?

Er det halvannet år siden?? Himmel.

Om ikke du hadde vært "på hugget" ang. manglende engasjement fra helsevesenet etter så lang tid og så mange henvendelser som ikke resulterer i noenting, hadde det vært grunn til bekymring. Man skal ha flaks hvis man kommer noen vei uten å tenke selv og ikke godta alt blindt.

Det vi angrer mest på ifm våre barns ME-sykdommer var at vi var for lite "på hugget" den første tiden. At vi godtok duste-fastlegen som tok akkurat minimum av blodprøver og påsto at de " bare var litt deprimerte. Nedstemte. Trivdes kanskje ikke på skolen. Å, tror _dere_ at de trives? Sier du _selv_ at du trives? Jaja. Nei, jeg tror ikke de trives, jeg. Kanskje litt B-vitamin-fattige, prøv disse pillene..." Og lot oss avspise med at vi "kunne komme tilbake hvis ikke det ble bedre". Og til slutt tilbud om antidepressiva hvor det står på vedlegget at ikke er for personer under 18 - og kan gi selvmordstanker.

[Gjest Nickløsheletida]

''Det viker litt tilfeldig syntes jeg.''

I mine øyne beviser du med disse beskrivelsene at du er på hugget som NHD sier. Du kritiserer alt som helsepersonell gjør.

Siden jeg også har ei jente på 10 må jeg si jeg hadde stusset jeg også hvis de tok frem barnehagefigurer for å ha rollelek med henne.

10- åringer er ferdig med sånt for mange år siden.

[Gjest Pilka]

Siden jeg også har ei jente på 10 må jeg si jeg hadde stusset jeg også hvis de tok frem barnehagefigurer for å ha rollelek med henne.

10- åringer er ferdig med sånt for mange år siden.

Aha. Hvordan tror du fagpersoner jobber? Det handler ikke om hva tiåringer er ferdig med og om foreldre synes dette er for barnslig

[Gjest Nickløsheletida]

Aha. Hvordan tror du fagpersoner jobber? Det handler ikke om hva tiåringer er ferdig med og om foreldre synes dette er for barnslig

Hvordan tenker fagpersoner og hva handler det om?

[motorPrøysen]

''1. Når jeg setter dette innlegget sammen med dine tidligere innlegg om hennes sykdom og kontakten med helsevesenet, synes jeg du virker svært "på hugget", kritisk og negativ til det mest eav kontakt med helsevesenet.

''

Akkurat dette kommer nok av at vi ikke har fått noe hjelp av det offentlige helsevesenet. Det er nå halvannet år siden vi tok henne til lege fordi vi så at noe var galt, for ett år siden var det like før jeg satte henne fra meg på trappa til sykehuset og lot dem ta over ansvaret. I april i fjor fikk vi endelig komme inn til barnepoliklinikken for undersøkelse uten at de fant noe galt. Vi har ikke fått annen oppfølging enn en time hver 3. måned og nå denne innleggelsen. De svarer ikke på telefon og ikke på mail når jeg tar kontakt for å fortelle at ungen er blitt dårligere.

Jeg har mast og mast og mast om at noe feiler ungen uten å få annen hjelp enn at "prøvene viser ingenting galt". Ikke noe hjelp når jeg spør om de har noe som kan lindre magesmerter, leddsmerter, feber, hetetokter, utslett og hodepine.

I mellomtiden har jeg lest masse om ME, såpass mye at jeg er blitt livredd for hva som kan skje med ungen hvis dette ikke blir behandlet riktig. Og jeg er blitt livredd av den offentlige debatten rundt sykdommen der helsepersonell man egentlig skal stole på ligger i hver sin skyttergrav og kaster på hverandre.

Så skjedde akkurat det jeg var redd for sist jeg skrev innlegg, de ser ikke den fysiske sykdommen som er årsaken, de ser bare virkningene av det.

BUP i Levanger er fremdeles litt langt unna oss, men takk for tipset, skal høre om noen i ME-nettverket jeg har opparbeidet meg har erfaring med dem. Hvis det de gjør virker burde de jo spre det glade budskap?

"Så skjedde akkurat det jeg var redd for sist jeg skrev innlegg, de ser ikke den fysiske sykdommen som er årsaken, de ser bare virkningene av det."

Betyr det at konklusjonen til sykehuset er at dattera di ikke har ME, mens du fortsatt mener hun har det?