Ensomheten er verst

[Gjest flere synspunkerr]

Flytta til ny leilighet denne uka - helt alene med litt hjelp fra fremmede. Var avhengig av den hjelpen jeg fikk. Hadde ikke råd til å leie flyttebyrå, fordi jeg har vært arbeidsledig i flere månder (men har fått et lite vikariat nettopp). Men hadde råd til å leie bil. Det var ikke så dyrt.

Faren min (i begynnelsen av 60-årene og fysisk frisk) nekta plent å kjøre bilen for meg (jeg har ikke lappen) eller hjelpe meg med noe som helst i forbindelse med flyttingen. Brødrene mine (sterke og friske - og med lappen) hørte jeg heller ikke noe fra - selv om de visste to måneder i forveien at jeg måtte flytte (huset jeg bodde i skulle selges, så jeg måtte ut).

Jeg sa til familien at det eneste jeg trengte hjelp til var å kjøre bilen og flytte vaskemaskina. Da jobben var gjort, skrev jeg det som en hyggelig triumf på Facebook-statusen. Den ene broren klikket da på "like this", og noe mer har jeg ikke hørt.

Det synker vel mer og mer inn hos meg at familiemedlemmene mine ikke bryr seg så veldig i praksis, og jeg lurer på om et er tegn på umodenhet hos meg at jeg i det hele tatt har en forventning/et håp om at familien skal stille opp? Er litt over 40 og har nå slutta totalt å forvente noe av familien.

Har ikke mann og barn selv, men ønsker ikke å være uselvstendig og unormalt avhengig av foreldrene mine og brødrene mne av den grunn.

På grunn av svært dårlige erfaringer med å fortelle familiemedlemmene mine at jeg har slitt med depresjoner, gir jeg KUN uttrykk for at jeg har det strålende overfor dem. Reaksjonen jeg får hvis jeg forteller sannheten knekker meg nemlig mer ned.

De har sagt slikt som "Jeg har ikke kompetanse til å snakke med deg", "Vi har vært så deprimerte selv, og orker ikke flere bekymringer nå".

Jeg er ikke mer "dysfunksjonell" enn de fleste andre jeg kjenner, men med slike reaksjoner får man nærmes en følelse av at man betraktes som "tung rusmisbruker" eller noe liknende.

Jeg har utdannelse, klarer meg utmerket økomisk og er nesten avholdskvinne. Drikker ikke kaffe heller - fordi jeg har erfart at det også kan utløse lett, men alvorlig nok hypomani hos meg. Folk jeg før var endel sammen med, inviterer meg ikke lenger ut fordi jeg ikke drikker alkohol. Akohol kan utløse hypomani hos meg, og det er derfor jeg ikke drikker.

Jeg blir veldig lett såret (får "sjokk") - og kan fort havne i en moderat depresjon (som jeg alltid kjemper meg ut av ved egen kraft), men balansekostholdet mitt, trening og essensielle fettsyrer har holdt dette nesten helt i sjakk i snart fire år.

Men familiemedlemmer sårer meg fremdeles, og jeg jobber med å lære å takle det.

Faren min greide en gang å si "Jeg vet at du gjerne vil ha mer anerkjennelse av meg, men jeg kan jo ikke skryte av deg hvis du ikke fortjener det!"

Jeg hadde et par uker tidligere forsøkt å snakke med ham om familiemønsteret i familien vår når det gjelder hvordan vi kommuniserer med hverandre.

Den verste uttalelsen kom vel en jul, hvor faren min sa "Det er så mye hyggeligere å være her hos (broren min) enn å sitte å høre på alt det uinteressante du vrenger ut av deg".

Han klarte ikke å utdype hva dette "uinteressante" var, og jeg ble sint og såret - og krevde et svar på hvorfor han gikk inn for å si slike ting som åpenbart ville såret de fleste...og det ble krangel.

Faren min gikk og la seg i surhet - og SÅ kom broren min og kjeftet på meg fordi jeg skulle slutte å krangle med min far...og selv da jeg ble åpenbart kjempelei meg (nesten på gråten) ville han ikke høre på min forklaring og gikk bare og la seg han også...

En annen av mine brødre sendte meg en gang en melding midt på natta (et par år siden nå) kun med "Dust!" og nektet så å svare på henvendelser fra meg i flere måneder. Foranledningen var at jeg hadde svart min far kraftig tilbake mot noe jeg anser som svært urimelig og svært sårende igjen (etter å ha vært tålmodig lenge)

- og min brors bekymring var at min mor skal blir lei seg når jeg krangler med min far.

Skjønte at dette er "en mekanisme" i vår familie.

Så jeg stopper "bråket" ved å holde meg unna og ikke si fra om noe som helst. Bare aksepterer at det ikke nytter å forandre på dem og prøve å få dem til å vise at de bryr seg mer i praksis. Det er alltid jeg som må ta kontakt, og hvis jeg ikke gjør det hører jeg ingenting. Hvis jeg ringer, har de f.eks. uttalelser som: "Vi regnet med at du har det bra, siden vi ikke har hørt noe fra deg på en stund". Jeg oppfatter det liksom som at "jeg bare tar kontakt hvis jeg ikke har det bra", hvilket ikke er tilfelle (men har spurt meg selv om dette mange ganger før jeg konkluderte med det)

Det er ekstra sårende å obsevere på Facebook at foreldrene mine stadig er på middager hos moren til barnebarna, min bors eks - mens de alltid har massevis av unnskyldninger for å avslå mine invitasjoner. (Dårlig føre, ikke tid nå, masse å tenke på osv.).

Det er pappa som bestemmer om de skal kjøre til meg, og moren min lystrer alltid ham der.

Jeg forstår ikke dette, og gransker stadig meg selv for å finne ut hva jeg gjør galt eller hvorfor jeg fortjener dette. Men prøver å distansere meg ved å holde meg unna. Jeg er så voksen at jeg bør være selvstendig.Likevel blir jeg lei meg.

Nevnte flere slike kræsj med min far for en psykolog, og da fikk jeg klar beskjed om at jeg nå var så gammel at det var unormalt å være så sterkt bundet til familien - særlig foreldrene. Så det sterke båndet måtte brytes.

Vel, jeg er ikke uselvstendig og har brutt dette båndet i stor grad.

Men det er heller ikke lett å få gode venner som voksen.

Har lett for å bli kjent med folk og kjenner veldig mange, men gråter innvendig pga av en følelse av å stå mutters alene når det virkelig gjelder. Og føler ikke at jeg kan forvente å få støtte noe sted.

Er det umodent?

[serenity777]

Jeg synes det er dårlig av din familie ikke å være mere der for deg. I en familie så¨er det jo en uskrevet regel att en ser litt bort fra eventuelle feil og mangler hos de forskjellige, og alikevel stiller opp for hverandre.

[Gjest Psyk av alt]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen. Skremmende godt.

Om det er umodent? Vanskelig å si.

Personlig har jeg vært umoden til tider og har jobbet intenst med det.

Jeg kan ikke svare på om du er umoden.

Det høres ut som om det er et umodent mønster i familien din og det er ikke din skyld. Men. du er og en del av familiespillet.

Jeg tror også, slik er det ihvertfall med min familie, at de rett og slett er mettet på min psykdom. Det er ikke ondt ment, men måten de kan kommentere det på kan være sårende. Som du f.eks. nevner : vi har nok bekymringer nå og vi er så deprimerte selv at vi orker ikke mer nå.

At du blir såret av at de avslår innvitasjoner fra deg er ikke umodent.

[Gjest sangsol]

''slutta å forvente noe av familien" skriver du.

Bra. Det er rett å ikke _forvente_ noe av familien. Fint de hjalp med å flytte vaskemaskina, som var det eneste du trengte dem til. For du spurte kanksje ikke om mer hjelp enn det? Hinting gjelder IKKE. Å forvente at andre skal forstå- gjelder heller ikke.

Nytter ikke å grave seg ned å lure på hva du har gjort feil i forhold til far. Det kan like gjerne være motsatt - at han fortsetter gjøre urett mot deg. Du kan ikke forandre andre- men kun deg selv. Om jeg var i din situasjon, så hadde jeg "avskrevet" familien med tanke på hjelp/støtte osv. I stedet hadde jeg KUN invitert for hygge i blant.

Formålet er å forsøke gjenbygge positive relasjoner. All uro eller negative diskusjoner må selvsagt unngås. Far må ikke få "grunn" til å si slike dumme ting til deg.

Dine brødre vil du forhåpentligvis ha i mange, mange år ennå. Kontakten til disse kan bygges- sakte men sikkert.

Så var det med hvor ofte kontakt. Man kan ikke i dag forvente at familien er konstant tilgjengelig. Om man møtes en gang i mnd så er det faktisk veldig ofte (i min familie).

Relasjoner mellom mennesker går på kjemi. Og selv om man er i familie, så betyr ikke det at man automatisk har rett kjemi med hverandre.

Jeg forventer ingenting av familien. Men vi setter hverandre høyt- uten at vi noen gang har sagt noe slikt til hverandre.

Flytting med hjelp av fremmede er bra. Du er voksen og tok voksent grep selv. Godt jobba!

Venner i voksen alder- ja, jeg er enig. Det tar tid å bygge vennskap. Meld deg inn i noe. Så får du flere bekjente. Etterhvert så kan du foreslå at dere avslutter "malekurset" (eller hva enn det var) med en øl eller kaffekopp. Etter hvert blir dere bedre kjent. Kanksje vil du oppdage ei/en som du har særlig god kjemi med. Sakte men sikkert kan man la hverandre bli kjent (over tid).

[Gjest Pilka]

Jeg synes det er dårlig av din familie ikke å være mere der for deg. I en familie så¨er det jo en uskrevet regel att en ser litt bort fra eventuelle feil og mangler hos de forskjellige, og alikevel stiller opp for hverandre.

''en uskrevet regel att en ser litt bort fra eventuelle feil og mangler hos de forskjellige, og alikevel stiller opp for hverandre.''

Opp til en viss grad, men ikke i det uendelige.

[Gjest flere synspunkter]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen. Skremmende godt.

Om det er umodent? Vanskelig å si.

Personlig har jeg vært umoden til tider og har jobbet intenst med det.

Jeg kan ikke svare på om du er umoden.

Det høres ut som om det er et umodent mønster i familien din og det er ikke din skyld. Men. du er og en del av familiespillet.

Jeg tror også, slik er det ihvertfall med min familie, at de rett og slett er mettet på min psykdom. Det er ikke ondt ment, men måten de kan kommentere det på kan være sårende. Som du f.eks. nevner : vi har nok bekymringer nå og vi er så deprimerte selv at vi orker ikke mer nå.

At du blir såret av at de avslår innvitasjoner fra deg er ikke umodent.

Takk for svaret! Jeg har tenkt nøyaktig det du sa - mange ganger. :-)

På min egen rolle i familiemønsteret og at de kanskje har fått nok av min "psykdom". Men jeg har faktisk ikke vært SÅ "psyk" og alltid vært "flink og fornuftig pike". Klart meg selv. De siste årene har jeg heller ikke sagt noe når jeg ikke føler meg så bra, men holder slike ting helt for meg selv. Jeg VET at de ragerer negativt eller uhensiktsmessig for meg om jeg sier noe.

Hvis det topper seg - om jeg opplever noe som gjør meg veldig trist (det er jo livet av og til) - ringer jeg den nattåpne telefonen til Mental Helse. Det er anonyme fremmede som hjelper meg når jeg trenger noen å snakke med - selv om det kun gjelder temmelig små ting. Dette synes å være veldig vanskelig å forstå for fok som "har noen" i hverdagen.

Jeg er rett og nødt til å holde depresjonene mine i sjakk med kosthold og trening - for da blir ikke behovet for å snakke med andre mennesker om mer enn vær og vind så sterk lenger heller.

Jeg er veldig redd for at noen skal bli lei av meg eller betrakte meg som "psyk" og slitsom for dem. Men det er heller ikke lett å stå alene om alt heller. Men man må visst. :-). Jeg er mye alene. Gjør masse for å "ikke være ensom", og jeg er lei av rådene om at man selv har ansvaret for å komme seg ut av ensomhet. Nettopp DET vet jeg. Jeg har prøvd så mange ganger at jeg har bgynt å miste håpet og er rett og slett sliten av å prøve. Vil ikke virke desperat, for det reagerer folk negativt på. Man bør ikke presentere seg selv i kraft av sin elendighet for andre heller...det funker ikke særlig bra hvis man vil ha nye venner :-).

Derfor trekker jeg meg gjerne unna for å ikke blir mer nedbrutt - som man blir når man skjønner at folk ikke har tid eller selv er mettet sosialt.

Det er ikke alltid en selv "det er noe galt med" når man står igjen mutters alene - det er godt å ha insett i det minste.

Jeg er lei av å gå inn i meg selv for å finne ut hva "jeg gjør feil hele tiden"...tror ikke det er særlig sunt i lengden.

Det går bra med meg.

Men jeg tør ikke fortelle det til noen når det ikke går så bra eller jeg føler meg ensom (Kom og besøk meg, eller kan jeg komme på besøk?) - for det forverrer jo det hele hvis man føler seg som en klamp om foten eller at ingen har tid.

[Gjest flere synspunker]

''slutta å forvente noe av familien" skriver du.

Bra. Det er rett å ikke _forvente_ noe av familien. Fint de hjalp med å flytte vaskemaskina, som var det eneste du trengte dem til. For du spurte kanksje ikke om mer hjelp enn det? Hinting gjelder IKKE. Å forvente at andre skal forstå- gjelder heller ikke.

Nytter ikke å grave seg ned å lure på hva du har gjort feil i forhold til far. Det kan like gjerne være motsatt - at han fortsetter gjøre urett mot deg. Du kan ikke forandre andre- men kun deg selv. Om jeg var i din situasjon, så hadde jeg "avskrevet" familien med tanke på hjelp/støtte osv. I stedet hadde jeg KUN invitert for hygge i blant.

Formålet er å forsøke gjenbygge positive relasjoner. All uro eller negative diskusjoner må selvsagt unngås. Far må ikke få "grunn" til å si slike dumme ting til deg.

Dine brødre vil du forhåpentligvis ha i mange, mange år ennå. Kontakten til disse kan bygges- sakte men sikkert.

Så var det med hvor ofte kontakt. Man kan ikke i dag forvente at familien er konstant tilgjengelig. Om man møtes en gang i mnd så er det faktisk veldig ofte (i min familie).

Relasjoner mellom mennesker går på kjemi. Og selv om man er i familie, så betyr ikke det at man automatisk har rett kjemi med hverandre.

Jeg forventer ingenting av familien. Men vi setter hverandre høyt- uten at vi noen gang har sagt noe slikt til hverandre.

Flytting med hjelp av fremmede er bra. Du er voksen og tok voksent grep selv. Godt jobba!

Venner i voksen alder- ja, jeg er enig. Det tar tid å bygge vennskap. Meld deg inn i noe. Så får du flere bekjente. Etterhvert så kan du foreslå at dere avslutter "malekurset" (eller hva enn det var) med en øl eller kaffekopp. Etter hvert blir dere bedre kjent. Kanksje vil du oppdage ei/en som du har særlig god kjemi med. Sakte men sikkert kan man la hverandre bli kjent (over tid).

Ja, jeg er enig i alt du sier.

Rasjonelt sett.

Likevel er det tungt å takle sorgen :-).

[Gjest Psyk av alt]

Takk for svaret! Jeg har tenkt nøyaktig det du sa - mange ganger. :-)

På min egen rolle i familiemønsteret og at de kanskje har fått nok av min "psykdom". Men jeg har faktisk ikke vært SÅ "psyk" og alltid vært "flink og fornuftig pike". Klart meg selv. De siste årene har jeg heller ikke sagt noe når jeg ikke føler meg så bra, men holder slike ting helt for meg selv. Jeg VET at de ragerer negativt eller uhensiktsmessig for meg om jeg sier noe.

Hvis det topper seg - om jeg opplever noe som gjør meg veldig trist (det er jo livet av og til) - ringer jeg den nattåpne telefonen til Mental Helse. Det er anonyme fremmede som hjelper meg når jeg trenger noen å snakke med - selv om det kun gjelder temmelig små ting. Dette synes å være veldig vanskelig å forstå for fok som "har noen" i hverdagen.

Jeg er rett og nødt til å holde depresjonene mine i sjakk med kosthold og trening - for da blir ikke behovet for å snakke med andre mennesker om mer enn vær og vind så sterk lenger heller.

Jeg er veldig redd for at noen skal bli lei av meg eller betrakte meg som "psyk" og slitsom for dem. Men det er heller ikke lett å stå alene om alt heller. Men man må visst. :-). Jeg er mye alene. Gjør masse for å "ikke være ensom", og jeg er lei av rådene om at man selv har ansvaret for å komme seg ut av ensomhet. Nettopp DET vet jeg. Jeg har prøvd så mange ganger at jeg har bgynt å miste håpet og er rett og slett sliten av å prøve. Vil ikke virke desperat, for det reagerer folk negativt på. Man bør ikke presentere seg selv i kraft av sin elendighet for andre heller...det funker ikke særlig bra hvis man vil ha nye venner :-).

Derfor trekker jeg meg gjerne unna for å ikke blir mer nedbrutt - som man blir når man skjønner at folk ikke har tid eller selv er mettet sosialt.

Det er ikke alltid en selv "det er noe galt med" når man står igjen mutters alene - det er godt å ha insett i det minste.

Jeg er lei av å gå inn i meg selv for å finne ut hva "jeg gjør feil hele tiden"...tror ikke det er særlig sunt i lengden.

Det går bra med meg.

Men jeg tør ikke fortelle det til noen når det ikke går så bra eller jeg føler meg ensom (Kom og besøk meg, eller kan jeg komme på besøk?) - for det forverrer jo det hele hvis man føler seg som en klamp om foten eller at ingen har tid.

Jeg er også ensom. Jeg synes det er veldig hyggelig å lese/skrive her på Dol.

Jeg har mistet mesteparten av vennene mine etter 10 år med sykdom. Det er trist. Mest min egen feil, men når man føler seg så neddtrykt og deprimert at man knapt nok orker å dusje, er det lett å skofte venner.

Jeg forsøker nå å ta opp igjen kontakten, men det går tregt. Jeg godtar at det er slik. Jeg må jobbe for å vinne vennene tilbake.

Jeg har startet opp på en dating side på nett i dag og har allerede mailet med flere menn. Det kan anbefales!

Hvis jeg hadde fått meg en kjæreste så ville nok alt blitt veldig anderledes

[Gjest flere synspunkter]

''slutta å forvente noe av familien" skriver du.

Bra. Det er rett å ikke _forvente_ noe av familien. Fint de hjalp med å flytte vaskemaskina, som var det eneste du trengte dem til. For du spurte kanksje ikke om mer hjelp enn det? Hinting gjelder IKKE. Å forvente at andre skal forstå- gjelder heller ikke.

Nytter ikke å grave seg ned å lure på hva du har gjort feil i forhold til far. Det kan like gjerne være motsatt - at han fortsetter gjøre urett mot deg. Du kan ikke forandre andre- men kun deg selv. Om jeg var i din situasjon, så hadde jeg "avskrevet" familien med tanke på hjelp/støtte osv. I stedet hadde jeg KUN invitert for hygge i blant.

Formålet er å forsøke gjenbygge positive relasjoner. All uro eller negative diskusjoner må selvsagt unngås. Far må ikke få "grunn" til å si slike dumme ting til deg.

Dine brødre vil du forhåpentligvis ha i mange, mange år ennå. Kontakten til disse kan bygges- sakte men sikkert.

Så var det med hvor ofte kontakt. Man kan ikke i dag forvente at familien er konstant tilgjengelig. Om man møtes en gang i mnd så er det faktisk veldig ofte (i min familie).

Relasjoner mellom mennesker går på kjemi. Og selv om man er i familie, så betyr ikke det at man automatisk har rett kjemi med hverandre.

Jeg forventer ingenting av familien. Men vi setter hverandre høyt- uten at vi noen gang har sagt noe slikt til hverandre.

Flytting med hjelp av fremmede er bra. Du er voksen og tok voksent grep selv. Godt jobba!

Venner i voksen alder- ja, jeg er enig. Det tar tid å bygge vennskap. Meld deg inn i noe. Så får du flere bekjente. Etterhvert så kan du foreslå at dere avslutter "malekurset" (eller hva enn det var) med en øl eller kaffekopp. Etter hvert blir dere bedre kjent. Kanksje vil du oppdage ei/en som du har særlig god kjemi med. Sakte men sikkert kan man la hverandre bli kjent (over tid).

Tror ikke jeg bør snakke om dette til noen mer heller. Det er for vondt, og det hjelper ikke så veldig heller. :-)

Klem og takk for at du svarte.

[Gjest aktivitetsvenner.no]

Nei, det er ikke umodent. Det virker tvert i mot som du har en veldig umoden familie som i liten grad stiller opp for deg, bryr seg. Klart det er vondt uansett om man er 40 eller 20. Klart man bør finne annet nettverk. Men jeg tror aldri man kommer over dårlige familieforhold likevel. Det er en skuffelse så lenge det er en skuffelse.

Kan anbefale nettstedet i nicket mitt.

Dersom du har en anonym e-postadresse kan vi skrive mer.

[Gjest flere synpunkter]

Jeg er også ensom. Jeg synes det er veldig hyggelig å lese/skrive her på Dol.

Jeg har mistet mesteparten av vennene mine etter 10 år med sykdom. Det er trist. Mest min egen feil, men når man føler seg så neddtrykt og deprimert at man knapt nok orker å dusje, er det lett å skofte venner.

Jeg forsøker nå å ta opp igjen kontakten, men det går tregt. Jeg godtar at det er slik. Jeg må jobbe for å vinne vennene tilbake.

Jeg har startet opp på en dating side på nett i dag og har allerede mailet med flere menn. Det kan anbefales!

Hvis jeg hadde fått meg en kjæreste så ville nok alt blitt veldig anderledes

Jeg har også erfaringer fra nettdating, men ikke så gode erfaringer dessverre. Holder meg unna det fordi jeg har møtt mye rart av holdninger fra menn på nettet. Gifte som vil ha elskerinne i skjul for kona, menn som er litt yngre og som vil ha uforpliktene sex...mest av det. De synes jeg ser bra ut, og derfor er jeg god nok for DET, men å bli kjent med MEG har de vært mindre opptatt av. :-). Så jeg gidder ikke mer. Blir heller ikke tiltrukket av mennene jeg møter slik :-). Funker ikke for meg:-).

Jeg har ikke vært synlig syk, for depresjonenen mine har jeg alltid slitt med inni meg. Flyttet enormt mye....bodde tre år på hvert sted gjennom hele barndommen. Gikk på fem ulike skoler...opplevde mobbing i den forbindelse også.

Der ligger nok mye av ensomhetsfølelsen. Jeg klarer ikke lenger å alltid starte på nytt, og det er vanskeligere for godt voksne uansett psyk eller ikke psyk.

Så jeg bestemte meg bare for å mobilisere viljestyrken min.

[Gjest flere synspunkter]

Nei, det er ikke umodent. Det virker tvert i mot som du har en veldig umoden familie som i liten grad stiller opp for deg, bryr seg. Klart det er vondt uansett om man er 40 eller 20. Klart man bør finne annet nettverk. Men jeg tror aldri man kommer over dårlige familieforhold likevel. Det er en skuffelse så lenge det er en skuffelse.

Kan anbefale nettstedet i nicket mitt.

Dersom du har en anonym e-postadresse kan vi skrive mer.

Dette var det beste svaret jeg kunne få, tror jeg. En klar anerkjennelse av at jeg observerer noe "riktig" og dermed "føler riktig". Så slipper den dårlige samvittigheten taket en stund.

Det vanskelige med å snakke om relasjoner med fremmede, er at samtalepartneren ikke kjenner noen av partene.

Man kan både få for mye støtte (fordi man jo forteller ting fra sitt ståsted og samtalepartneren ikke har sett de andres side) eller bli møtt "for nøytralt" og veldig "realitetsorienterende" (Da blir det fort "delt skyld" og "gå inn i deg selv og se din egen rolle" på en måte).

Har tenkt så mye over min "egen rolle" at jeg nesten er blitt syk av det i seg selv. Fått for lite positiv speiling, tror jeg. Noe jeg er sikker på at mange her inne har følt på. Mange har sterk identitet som "psyk"og tar liksom all skyld selv hvis de er ensomme.

Må innrømme at jeg felte noen tårer da jeg leste svaret ditt. Jeg gråter når jeg får forståelse eller noe veldig positivt om meg som person, men er hard som stein og prøver å vurdere det rasjonelt hvis jeg får kritikk, råd om hva jeg bør gjøre eller beskjed om å skjerpe meg. :-)

Ja, det er sorg! Uansett hva jeg prøver på. Den går i faser. Jeg føler at jeg har mista familien på en måte, og har ved flere anledninger prøvd å fortelle dem det - med en for meg svært negativ respons fra deres side..

Hvis jeg sier rett ut at jeg blir skuffa av at foreldrene mine stadig er på middager hos ekssvigerinnen min (noe som jeg oppdager på Facebook), men aldri besøker meg (Det har ikke skjedd på flere år), blir det gjort tll (selvsagt bak ryggen min) at jeg er sjalu.

Og sliter faktisk med å finne et godt nettverk. Ja. Så jeg skal følge rådet ditt :-).

Nå skal jeg faktisk i en fødselsdag, så jeg må gå nå. Er blitt invitert av en ung (mye yngre enn meg), homofil bartender - som jeg nettopp er blitt kjent med - til hans private fødselsdagsparty (er ikke homofil selv, men har vært på denne baren en gang i blant for å være i fred for fulle kåte mannfolk ute på byen :-). Han liker meg så godt, sier han. Er jo alltid blid, omsorgsfull og hyggelig mot andre...og han sa uoppfordret at han hadde sett dette. Det er jo fint at fremmede kan gi en noe av det man ikke får av familien sin:-).

Så jeg skal prøve å hygge meg i kveld. Har pynta meg litt også:-)

[Gjest haaiiisii]

Vet hvordan det er.

Jeg har lykkes med to ting:

- Å stå i meg selv når de reagerer på sitt sedvanlige vis. Det vil si: Jeg forholder meg rolig, litt undrende, og kommuniserer sårethet på en helt annen måte enn før. Jeg lar meg ALDRI lure med inn i krangler og det gamle mønsteret.

Dette har gjort at de har fått en ny respekt for meg, virker det som. De ser en endring hos meg, og kan ikke da lenger skylde på at jeg er den håpløse syke.

- Å fortelle dem at livet er hardt nok som det er utenfor familien, og at man ikke trenger å lære harde lekser inne i familien. I familier skal man være snille med hverandre (som de sier på den vaskemiddelreklamen), og støtte hverandre. "Synes ikke du og det?" har jeg sagt så sjarmerende og med så store dådyrøyne jeg bare kan, og de har begynt å mykne litt etter det. Jeg gikk løs på far først, fordi han er sjefen, og jeg regnet med de andre ville følge etter.

[Gjest Psyk av alt]

Jeg har også erfaringer fra nettdating, men ikke så gode erfaringer dessverre. Holder meg unna det fordi jeg har møtt mye rart av holdninger fra menn på nettet. Gifte som vil ha elskerinne i skjul for kona, menn som er litt yngre og som vil ha uforpliktene sex...mest av det. De synes jeg ser bra ut, og derfor er jeg god nok for DET, men å bli kjent med MEG har de vært mindre opptatt av. :-). Så jeg gidder ikke mer. Blir heller ikke tiltrukket av mennene jeg møter slik :-). Funker ikke for meg:-).

Jeg har ikke vært synlig syk, for depresjonenen mine har jeg alltid slitt med inni meg. Flyttet enormt mye....bodde tre år på hvert sted gjennom hele barndommen. Gikk på fem ulike skoler...opplevde mobbing i den forbindelse også.

Der ligger nok mye av ensomhetsfølelsen. Jeg klarer ikke lenger å alltid starte på nytt, og det er vanskeligere for godt voksne uansett psyk eller ikke psyk.

Så jeg bestemte meg bare for å mobilisere viljestyrken min.

Jeg har både dårlig og god erfaring med nettdating. Han første jeg traff på nett var jeg sammen med lenge og han er nå fremdeles en venn som tar meg med på lange motorsykkel turer. Og vi reiser utenlands.

Etter ham traff jeg en annen på nett som jeg ble forlovet med Slutt nå da, mest pga min psykdom.

Også har det vært ekle innimellom.

Ja, ensomhet er noe dritt, rett og slett. og det er vanskelig å komme ut av.

Skjønner godt at du kjenner på dette at det er slitsomt å begynne på nytt med så mye flytting

[Gjest Psyk av alt]

Jeg har også erfaringer fra nettdating, men ikke så gode erfaringer dessverre. Holder meg unna det fordi jeg har møtt mye rart av holdninger fra menn på nettet. Gifte som vil ha elskerinne i skjul for kona, menn som er litt yngre og som vil ha uforpliktene sex...mest av det. De synes jeg ser bra ut, og derfor er jeg god nok for DET, men å bli kjent med MEG har de vært mindre opptatt av. :-). Så jeg gidder ikke mer. Blir heller ikke tiltrukket av mennene jeg møter slik :-). Funker ikke for meg:-).

Jeg har ikke vært synlig syk, for depresjonenen mine har jeg alltid slitt med inni meg. Flyttet enormt mye....bodde tre år på hvert sted gjennom hele barndommen. Gikk på fem ulike skoler...opplevde mobbing i den forbindelse også.

Der ligger nok mye av ensomhetsfølelsen. Jeg klarer ikke lenger å alltid starte på nytt, og det er vanskeligere for godt voksne uansett psyk eller ikke psyk.

Så jeg bestemte meg bare for å mobilisere viljestyrken min.

Jeg har både dårlig og god erfaring med nettdating. Han første jeg traff på nett var jeg sammen med lenge og han er nå fremdeles en venn som tar meg med på lange motorsykkel turer. Og vi reiser utenlands.

Etter ham traff jeg en annen på nett som jeg ble forlovet med Slutt nå da, mest pga min psykdom.

Også har det vært ekle innimellom.

Ja, ensomhet er noe dritt, rett og slett. og det er vanskelig å komme ut av.

Skjønner godt at du kjenner på dette at det er slitsomt å begynne på nytt med så mye flytting

[Gjest flere synspunkter]

Jeg har både dårlig og god erfaring med nettdating. Han første jeg traff på nett var jeg sammen med lenge og han er nå fremdeles en venn som tar meg med på lange motorsykkel turer. Og vi reiser utenlands.

Etter ham traff jeg en annen på nett som jeg ble forlovet med Slutt nå da, mest pga min psykdom.

Også har det vært ekle innimellom.

Ja, ensomhet er noe dritt, rett og slett. og det er vanskelig å komme ut av.

Skjønner godt at du kjenner på dette at det er slitsomt å begynne på nytt med så mye flytting

Det er akkurat det:-). Klem.

Jeg føler veldig sterkt på det noen ganger, og andre ganger takler jeg det utmerket. Heldigvis!

Klem

[Gjest flere synspunkter]

Vet hvordan det er.

Jeg har lykkes med to ting:

- Å stå i meg selv når de reagerer på sitt sedvanlige vis. Det vil si: Jeg forholder meg rolig, litt undrende, og kommuniserer sårethet på en helt annen måte enn før. Jeg lar meg ALDRI lure med inn i krangler og det gamle mønsteret.

Dette har gjort at de har fått en ny respekt for meg, virker det som. De ser en endring hos meg, og kan ikke da lenger skylde på at jeg er den håpløse syke.

- Å fortelle dem at livet er hardt nok som det er utenfor familien, og at man ikke trenger å lære harde lekser inne i familien. I familier skal man være snille med hverandre (som de sier på den vaskemiddelreklamen), og støtte hverandre. "Synes ikke du og det?" har jeg sagt så sjarmerende og med så store dådyrøyne jeg bare kan, og de har begynt å mykne litt etter det. Jeg gikk løs på far først, fordi han er sjefen, og jeg regnet med de andre ville følge etter.

Så bra å høre at du takler det. :-). Da er vi minst to, he he.

Håper ikke jeg vekker deg med emailen min. Kom nettopp hjem fra en bursdag. Vi spiste middag på en fin restaurant, og de andre gikk for å drikke etterpå. Og siden jeg ikke drikker og skal på jobb i morgen, dro jeg hjem. Men hadde det kjempetrivelig. Sammen med folk jeg kjente bare bittelitt fra før.

Jeg takler det egentlig også - omtrent på samme måte som du beskriver. Ble sykeliggjort når jeg "sa i fra" og mer deprimert av dette kommunikasjonsmønsteret. Gidder heller ikke å krangle mer.

Sier aldri fra lenger, for det virker bare som de ser "intensjonene" sine, men ikke "virkningen".

Besøkte broren min på nesten 40 i jula. Han satt og spilte dataspill, og fortsatte med det uten å bemerke at jeg var kommet inn en gang. Ingen hilsen, ingen klem og ingen spørsmål om hvordan det stod til, selv om vi ikke hadde sett hverandre på mer enn et helt år.

Da jeg etter en stund spurte om han ikke skulle være mer sosial, sa han at han jo hadde begynt å spille dataspill før jeg kom...og da han hadde spilt ferdig gikk han og la seg etter at han hadde klint litt med kjæresten. Som om jeg ikke var tilstede i rommet i det hele tatt. Så sånn tar han i mot søsteren sin. :-)

Oppdaget for øvrig at folk utenfor familien også reagerte på hvordan min far er i forhold til meg og mine ting (men også at han kan være det overfor andre enn meg) - og at andre faktisk hadde mye mer emosjonell støtte i familien sin enn meg. Når man er oppvokst med det, er det ikke så lett å se hva som påvirker en. Heller ikke er det lett å vite hva som er normalt og ikke - når man er oppvokst med noe.

Og jeg synes ikke dette er det samme som å "være for bundet til foreldrene sine som et umodenhetstrekk". Klarer meg uten dem, men det er med sorg jeg innser at forholdet aldri vil bli annerledes - slik det kunne ha vært i beste fall. Denne sorgen ligger der bare og kommer fram når jeg er mye alene.

Så i kveld da jeg fikk en ordentlig stor velkomstklem av en helt ny venn (en homofil gutt som jeg kunne vært mor til) uten at jeg hadde fortalt noe om meg selv eller noe trist, ble jeg veldig rørt. Han sa han bare "måtte klemme meg fordi han likte meg så godt". Jeg føler meg sjelden velkommen noe sted på grunn av en slags innvendig "is" eller irrasjonell følelse av å aldri være velkommen noe sted. Men de siste fem årene har jeg begynt å se at familiemønsteret jeg er oppvokst i kanskje er hovedgrunnen til dette. Selv om det er jeg som er blitt "sykeliggjort" fordi jeg innrømmet at jeg var deprimert.

Så for å ikke gå til grunne i denne følelsen fordi den blir selvoppfyllende, må jegrett og slett slutte å forvente at de skal endre seg eller vise at de bryr seg. Men bryte mønstret selv og prøve å finne meg et godt sosialt nettverk. Har ikke noe valg hvis jeg ikke skal knekke av det.

Har også oppdaget at utrolig manne mennesker har det sånn - så tror at innlegget mitt kan være av allmenn interesse.

Jeg mener at det er viktig at man ser hverandre og viser interesse for hverandre. Prøver selv så godt jeg kan i hvert fall.

Klem

[Gjest Psyk av alt]

Det er akkurat det:-). Klem.

Jeg føler veldig sterkt på det noen ganger, og andre ganger takler jeg det utmerket. Heldigvis!

Klem

Det er godt å høre!

Klem tilbake

[Gjest flere synspunkter]

Det er godt å høre!

Klem tilbake

Klem til deg også!!!! :-) Skjønne deg som svarer med omtanke! :-)

[Gjest Psyk av alt]

Klem til deg også!!!! :-) Skjønne deg som svarer med omtanke! :-)

Tusen takk, det har jeg gjentatte ganger lagt merke til at jammen du gjør også )