Ensomheten er verst

[Gjest flere synspunkter]

Tusen takk, det har jeg gjentatte ganger lagt merke til at jammen du gjør også )

Fordi jeg vet hvor utrolig viktig det er! Og tusen takk for at du ser det!

Vi snakkes mer senere! :-)

NB: Siden jeg er lærer, får du en lekse til i morgen: Tenk på gode egenskaper ved deg selv, og fortell meg hva du har tenkt som de tre viktigste :-)

Nattaklem

[Gjest Psyk av alt]

Fordi jeg vet hvor utrolig viktig det er! Og tusen takk for at du ser det!

Vi snakkes mer senere! :-)

NB: Siden jeg er lærer, får du en lekse til i morgen: Tenk på gode egenskaper ved deg selv, og fortell meg hva du har tenkt som de tre viktigste :-)

Nattaklem

Ok, den er grei

Natta!

[Gjest haaiiisii]

Så bra å høre at du takler det. :-). Da er vi minst to, he he.

Håper ikke jeg vekker deg med emailen min. Kom nettopp hjem fra en bursdag. Vi spiste middag på en fin restaurant, og de andre gikk for å drikke etterpå. Og siden jeg ikke drikker og skal på jobb i morgen, dro jeg hjem. Men hadde det kjempetrivelig. Sammen med folk jeg kjente bare bittelitt fra før.

Jeg takler det egentlig også - omtrent på samme måte som du beskriver. Ble sykeliggjort når jeg "sa i fra" og mer deprimert av dette kommunikasjonsmønsteret. Gidder heller ikke å krangle mer.

Sier aldri fra lenger, for det virker bare som de ser "intensjonene" sine, men ikke "virkningen".

Besøkte broren min på nesten 40 i jula. Han satt og spilte dataspill, og fortsatte med det uten å bemerke at jeg var kommet inn en gang. Ingen hilsen, ingen klem og ingen spørsmål om hvordan det stod til, selv om vi ikke hadde sett hverandre på mer enn et helt år.

Da jeg etter en stund spurte om han ikke skulle være mer sosial, sa han at han jo hadde begynt å spille dataspill før jeg kom...og da han hadde spilt ferdig gikk han og la seg etter at han hadde klint litt med kjæresten. Som om jeg ikke var tilstede i rommet i det hele tatt. Så sånn tar han i mot søsteren sin. :-)

Oppdaget for øvrig at folk utenfor familien også reagerte på hvordan min far er i forhold til meg og mine ting (men også at han kan være det overfor andre enn meg) - og at andre faktisk hadde mye mer emosjonell støtte i familien sin enn meg. Når man er oppvokst med det, er det ikke så lett å se hva som påvirker en. Heller ikke er det lett å vite hva som er normalt og ikke - når man er oppvokst med noe.

Og jeg synes ikke dette er det samme som å "være for bundet til foreldrene sine som et umodenhetstrekk". Klarer meg uten dem, men det er med sorg jeg innser at forholdet aldri vil bli annerledes - slik det kunne ha vært i beste fall. Denne sorgen ligger der bare og kommer fram når jeg er mye alene.

Så i kveld da jeg fikk en ordentlig stor velkomstklem av en helt ny venn (en homofil gutt som jeg kunne vært mor til) uten at jeg hadde fortalt noe om meg selv eller noe trist, ble jeg veldig rørt. Han sa han bare "måtte klemme meg fordi han likte meg så godt". Jeg føler meg sjelden velkommen noe sted på grunn av en slags innvendig "is" eller irrasjonell følelse av å aldri være velkommen noe sted. Men de siste fem årene har jeg begynt å se at familiemønsteret jeg er oppvokst i kanskje er hovedgrunnen til dette. Selv om det er jeg som er blitt "sykeliggjort" fordi jeg innrømmet at jeg var deprimert.

Så for å ikke gå til grunne i denne følelsen fordi den blir selvoppfyllende, må jegrett og slett slutte å forvente at de skal endre seg eller vise at de bryr seg. Men bryte mønstret selv og prøve å finne meg et godt sosialt nettverk. Har ikke noe valg hvis jeg ikke skal knekke av det.

Har også oppdaget at utrolig manne mennesker har det sånn - så tror at innlegget mitt kan være av allmenn interesse.

Jeg mener at det er viktig at man ser hverandre og viser interesse for hverandre. Prøver selv så godt jeg kan i hvert fall.

Klem

Ja, er det ikke rart hvordan man blir så forskjellsbehandlet når det gjelder emosjonell støtte. Og at andre ser det, men i de der merkelige fars- og brorshjernene så har det bare ingen betydning. "Sånn er det ikke, det er du som...."

Men altså, det kan hende du også oppnår god nytte av å kommunisere annerledes. Kommunisere undring, formidle eventuell sårethet, men på en "sånn føler jeg det"-måte, IKKE for å få noe tilbake. Min far har begynt å roe seg og bli litt mer undrende tilbake til meg han nå, heller enn å automatisk gå i en sånn småarrogant han-vet-best-og-jeg-er-vanskelig -posisjon.

Kos deg for all del sammen med andre. Jeg holder også på å programmere meg selv til å forvente å bli inkludert og satt pris på.

Har ikke tid til å skrive så mye mer nå, men du burde absolutt spørre PieLill om dette. Hun er nemlig ekspert på smarte strategier i forhold til vanskelige mennesker

[Gjest flere synspunkter]

Ja, er det ikke rart hvordan man blir så forskjellsbehandlet når det gjelder emosjonell støtte. Og at andre ser det, men i de der merkelige fars- og brorshjernene så har det bare ingen betydning. "Sånn er det ikke, det er du som...."

Men altså, det kan hende du også oppnår god nytte av å kommunisere annerledes. Kommunisere undring, formidle eventuell sårethet, men på en "sånn føler jeg det"-måte, IKKE for å få noe tilbake. Min far har begynt å roe seg og bli litt mer undrende tilbake til meg han nå, heller enn å automatisk gå i en sånn småarrogant han-vet-best-og-jeg-er-vanskelig -posisjon.

Kos deg for all del sammen med andre. Jeg holder også på å programmere meg selv til å forvente å bli inkludert og satt pris på.

Har ikke tid til å skrive så mye mer nå, men du burde absolutt spørre PieLill om dette. Hun er nemlig ekspert på smarte strategier i forhold til vanskelige mennesker

Tusen takk for ditt svar!!! :-) Det å opptre forsiktig og logisk "undrende" er et meget godt råd om en god strategi! Det skal jeg virkelig ta med meg - i flere situasjoner. Og ja, jeg har valgt feil strategi mange ganger - særlig når jeg er blitt følelsesmessig opprørt og lei meg - eller har vært deprimert i utgangspunktet. Da er det mye vanskeligere å gjøre og si det "rette" i situasjonen.

Det som har vært problemet er imidlertid at min depresive tilstand overhodet ikke er blitt tatt hensyn til, og dette kan gjøre det mye verre. Det er nemlig mange som ikke forstår at depresjon ikke alltid er viljestyrt. Det finnes selvsagt veier ut, men negative tilbakemeldinger eller gode råd om hvordan man bør opptre kan gi den deprimerte dårlig samvittighet når de er "nede". Dårlig samvittighet kan igjen få han/henne til å grave seg enda mer ned i sitt dårlige selvbilde.

Så hvis jeg står overfor en deprimert person, gir jeg masse omsorg og forståelse først (har erfart at dette i de fleste tilfeller hjelper) - og når vedkommende føler seg bedre/er klar for det - fordi de "snakkes opp litt", kommer jeg med rådene. Da er de som regel mer mottakelige - når den positive livsenergien liksom vender tilbake.

I går kveld og natt holdt jeg på å grave meg ned, men i dag har jeg det mye bedre. Og det er utrolig merkelig hvor mye lettere alt er dag. Den viktigste strategien er nok å holde seg unna når jeg er deprimert. Hvilket heldigvis skjer sjeldnere og sjeldnere nå + at depresjonene er milde - ja ofte bare "vanlig tristhet". Jeg VET forskjellen.

Har jo fremdeles lett for å bli lei meg hvis noe oppstår, men lar av og til bare "bølgen sveipe over" og kommer meg raskt på beina igjen - nettopp fordi jeg har lært meg hva jeg må gjøre og hvordan hjernen min fungerer i sånne tilfeller.

I dag ser jeg fremdeles at noe kan "urettferdig" og "urimelig", men takler det likevel utmerket.

Når jeg har det sånn, klarer jeg uten problemer å være sterk og har kontroll over situasjoner med det vi gjerne kaller "vanskelige folk". Slike folk finnes! Men ofte dreier det seg om noe som skjer i kommunikasjonen også. Er jo pedagog, så jeg ville ikke vært særlig proff om jeg aldri spurte meg selv om hva jeg gjør galt også hvis noe skjærer seg.

Et eksempel fra en tidligere jobb: Jeg var helt ny i en jobb for noen år siden, og en kollega kom rett fra et klubbmøte og skjelte meg ut foran andre fordi jeg var "gratispassasjer" som ikke var medlem.

Jeg ble bare taus og lei meg den gangen fordi jeg mistrivdes på jobben og følte meg veldig nedfor i utgangspunktet.

Sånn som jeg føler det i dag kunne jeg lett ha spurt lavt: "Men har du invitert meg til å bli medlem da?". Lufta hadde mest sannsynlig gått ut av ham, for han tømte i grunnen sin frustrasjon for noe annet ut på meg - som var såpass ny på arbeidsplassen at han sannsynligvis anså det for konsekvensfritt å gjøre det. Et undrende og veldig logisk spørsmål tilbake foran de andre ville garantert gjort meg til vinner i den situasjonen.

Et godt spørsmål som er fint å bruke i noen situasjoner er f.eks. "Hva ønsker du å oppnå?"

Ditt råd: "forsiktig og undrende logisk spørsmål" skal jeg skrive bak øret.

Tusen takk! :-)