Knust etter psykologtime

[Gjest münchen]

I dag ble det et mareritt etter psykologtimen. Han har alltid vært veldig grei. Plutselig i dag spør han: Men vil du gjøre noe for å bli bedre egentlig? Også spurte jeg om det betydde at hvis jeg ikke ville gjøre noe så kunne jeg ikke fortsette. Og da sa han at det var nærmest en forutsetning.

Så sa jeg at det at jeg har gått i behandling har ført til at jeg har klart å holde meg oppe på det nivået jeg er nå. Og da sa han at det er bra, men at han ikke ville se på meg som en terminalpasient, som han bare skulle holde i hånden til jeg døde.

Og dette føles som om man lever i et forhold og tror alt går bra, også plutselig en dag når man kommer hjem så sier kjæresten: Hvis du ikke endrer sånn og sånn, så går jeg fra deg!

Hele livet har bestått av avvisninger for meg, og jeg klarer ikke det fra helsevesenet som skulle hjelpe meg. Så det føles som et mareritt nå og er veldig deprimert.

Han sa at hvis jeg ville bli bedre, så måtte jeg gå med på noen tiltak, uten at han sa noe mer om det. (Akkurat som jeg ikke har foreslått tiltak tidligere, jeg har flere ganger spurt om gruppeterapi men han sier det er langt frem i tid (FORBANNET).

Jeg tror de snakker om meg på fellesmøtene, om at jeg tar opp plassen og at de ikke vil ha meg der, og at de prøver forsiktig å få meg fjernet. Derfor har jeg ikke fått gruppeterapi, fordi de synes jeg er overflødig. Forbannet drit.

For meg som bl.a. har borderline og (psykisk) münchausen så er dette det verste som kan skje. At jeg blir presset til å bli bedre, når münchausen-sykdommen gjør at det er min største skrekk i livet. Psykologen er det eneste jeg har i livet som er der fast. Jobben holder jeg på miste også oppi alt dette her.

Mitt inntrykk er at det å ha münchausen er det samme som å ikke være motivert for behandling. Føler at det ikke anerkjennes som en sykdom. Det er kanskje så sjeldent at de ikke greier å skille sykdommen og umotiverte pasienter? Så plis ikke bare kjeft på meg, fordi münchausen er en sykdom, som det hjelper like lite å kjefte på som med spiseforstyrrelser o.l.

Jeg prøver å tenke på at han sa: "Hvis du ikke er villig til det, så må jeg tenke mer på hvordan vi kan behandle deg". Så i det ligger det kanskje ikke en utkastelse og venter? Jeg er avhengig av å kunne gå til psykolog for å føle at jeg har noen i livet. Å miste den muligheten er større for meg enn hva folk kan tro. For meg er det et symbol på et punktum av avvisninger etter et helt liv. Det vil føles som at Norge som nasjon svikter meg. Og skjer det, ja da er det punktum. Punktum for meg.

[Gjest münchen]

Oj, jeg glemte å spørre om det finnes noen konstruktive ting jeg kan gjøre med dette.

[Gjest münchen]

Og ja, han vet at jeg har münchausen. Angrer fælt på at jeg var ærlig om de tankene nå. Føler det blir brukt skikkelig imot meg!

[frosken]

Jeg mener at du som så ofte før, blander sammen det at du har lyst på noe med hva som er konstruktivt eller vekstfremmende. Det høres ut som om psykologen din er i ferd med å innse at han må sette tydeligere grenser, og det tror jeg er bra.

[frosken]

Oj, jeg glemte å spørre om det finnes noen konstruktive ting jeg kan gjøre med dette.

''Oj, jeg glemte å spørre om det finnes noen konstruktive ting jeg kan gjøre med dette.''

Ja, du kan starte med å følge de oppfordringer psykologen evt. gir deg. I tillegg kan du slutte med å poste halvsanne og usanne innlegg her på dol for å få oppmerksomhet på symptomer du skulle ønske at du hadde.

[Gjest münchen]

''Oj, jeg glemte å spørre om det finnes noen konstruktive ting jeg kan gjøre med dette.''

Ja, du kan starte med å følge de oppfordringer psykologen evt. gir deg. I tillegg kan du slutte med å poste halvsanne og usanne innlegg her på dol for å få oppmerksomhet på symptomer du skulle ønske at du hadde.

Jeg er ingen faker. Ikke alle med münchausen faker ting.

[Bella Dotte]

Ditt innlegg traff meg veldig. Jeg kjenner meg nemlig ikke så lite igjen. Etter min mening tas det - jevnt over - ikke med i vurderingen HVORFOR folk sliter psykisk. Veldig ofte er en stor del av bakgrunnen for dette, at de gang på gang har blitt avvist, og derfor føler seg usikre. Å videreføre dette i en behandlingsrelasjon, blir så forferdelig feil. Nettopp der burde tvertimot stabilitet og trygghet ligge i selve fundamentet. Heldigvis er det noen som forstår dette av seg selv, eller ihvertfall når de blir det forklart.

[Gjest münchen]

Jeg mener at du som så ofte før, blander sammen det at du har lyst på noe med hva som er konstruktivt eller vekstfremmende. Det høres ut som om psykologen din er i ferd med å innse at han må sette tydeligere grenser, og det tror jeg er bra.

Ja, men hvorfor sa han ikke sånn helt i starten? Nå plutselig skal han oppføre seg som om han har vært tøff hele tiden. Han sa til og med "det er sånn jeg jobber". Fra når?? spør nå jeg.

For de som ikke skjønner seg på dette her, så kan jeg prøve å beskrive: Jeg føler en krise fordi jeg står midt i mellom ønsket om å egentlig bli helt frisk og leve som andre normale, og det å bli alvorlig syk. Jeg vil innerst inn det første, men det er så vanskelig. Og nå føler jeg press mot det første.

[Gjest münchen]

Ditt innlegg traff meg veldig. Jeg kjenner meg nemlig ikke så lite igjen. Etter min mening tas det - jevnt over - ikke med i vurderingen HVORFOR folk sliter psykisk. Veldig ofte er en stor del av bakgrunnen for dette, at de gang på gang har blitt avvist, og derfor føler seg usikre. Å videreføre dette i en behandlingsrelasjon, blir så forferdelig feil. Nettopp der burde tvertimot stabilitet og trygghet ligge i selve fundamentet. Heldigvis er det noen som forstår dette av seg selv, eller ihvertfall når de blir det forklart.

Takk som forstår! Det føltes veldig rett ut det du sier. Kanskje jeg kan formulere et brev om dette, og låne det du sa hvis jeg kan?

[frosken]

Ja, men hvorfor sa han ikke sånn helt i starten? Nå plutselig skal han oppføre seg som om han har vært tøff hele tiden. Han sa til og med "det er sånn jeg jobber". Fra når?? spør nå jeg.

For de som ikke skjønner seg på dette her, så kan jeg prøve å beskrive: Jeg føler en krise fordi jeg står midt i mellom ønsket om å egentlig bli helt frisk og leve som andre normale, og det å bli alvorlig syk. Jeg vil innerst inn det første, men det er så vanskelig. Og nå føler jeg press mot det første.

''Ja, men hvorfor sa han ikke sånn helt i starten?''

Man kan ikke si alt i begynnelsen av en behandling, man tilpasser behandlingen til hva som kan fremme konstruktiv endring hos den enkelte pasient. Etter en stund er det rimelig å øke kravene til pasienten; du forventes å bli mer i stand til å gjøre din del av jobben.

[Gjest münchen]

''Ja, men hvorfor sa han ikke sånn helt i starten?''

Man kan ikke si alt i begynnelsen av en behandling, man tilpasser behandlingen til hva som kan fremme konstruktiv endring hos den enkelte pasient. Etter en stund er det rimelig å øke kravene til pasienten; du forventes å bli mer i stand til å gjøre din del av jobben.

Ja, og til tider har jeg tenkt at han er for snill med meg og krever for lite. Og har ønsket meg mer konkrete tiltak. Så kanskje jeg har gitt et inntrykk av at jeg ikke ønsker det. Men hadde ikke trengt å si "hvis ikke...."

[Gjest duken]

Jeg tenker at du ikke skal ta på vei for det som psykologen din sa.

Jeg skjønner godt at psykologer ønsker å jobbe for at pasienter skal bli _bedre_, og ikke bidra til å vedlikeholde sykdom ved å la pasientene hver gang bable i vei om hvor fælt de har det.

Vanligvis pleier det å være sånn at du og psykologen tidlig i behandlingsforløpet definerer et mål sammen, som dere skal jobbe mot. Målet er jo å bli bedre/frisk, og da må en jobbe mot det, samt være villig til å endre seg.

Jeg var i samme situasjon som deg en gang. Da endte det med at psykologen sa at hn ikke kunne hjelpe meg mer, siden jeg ikke var villig til/greide å forandre meg. Hn henviste meg istedet til støttesamtaler hos en psykepleier, siden det var tydelig der og da at det var det jeg trengte mest. Hos denne var det ingen behandling, bare støttesamtaler.

Så da tenker jeg at hvis det er støttesamtaler du egentlig trenger, så er det kanskje ikke nødvendig å bruke ressursene og tida til en psykolog som uansett ikke kan hjelpe deg videre. Noen ganger blir folk for låst til å kunne greie å gå videre og forandre seg. Har en f.eks personlighetsforstyrrelser, er det nesten umulig å endre seg. Da er det best med støttesamtaler istedet. Ikke _behandling_.

Det tenker iallefall jeg, men jeg sitter jo ikke med noen fasit.

Uansett lykke til, håper du finner uta av tingene.

[Gjest münchen]

Jeg tenker at du ikke skal ta på vei for det som psykologen din sa.

Jeg skjønner godt at psykologer ønsker å jobbe for at pasienter skal bli _bedre_, og ikke bidra til å vedlikeholde sykdom ved å la pasientene hver gang bable i vei om hvor fælt de har det.

Vanligvis pleier det å være sånn at du og psykologen tidlig i behandlingsforløpet definerer et mål sammen, som dere skal jobbe mot. Målet er jo å bli bedre/frisk, og da må en jobbe mot det, samt være villig til å endre seg.

Jeg var i samme situasjon som deg en gang. Da endte det med at psykologen sa at hn ikke kunne hjelpe meg mer, siden jeg ikke var villig til/greide å forandre meg. Hn henviste meg istedet til støttesamtaler hos en psykepleier, siden det var tydelig der og da at det var det jeg trengte mest. Hos denne var det ingen behandling, bare støttesamtaler.

Så da tenker jeg at hvis det er støttesamtaler du egentlig trenger, så er det kanskje ikke nødvendig å bruke ressursene og tida til en psykolog som uansett ikke kan hjelpe deg videre. Noen ganger blir folk for låst til å kunne greie å gå videre og forandre seg. Har en f.eks personlighetsforstyrrelser, er det nesten umulig å endre seg. Da er det best med støttesamtaler istedet. Ikke _behandling_.

Det tenker iallefall jeg, men jeg sitter jo ikke med noen fasit.

Uansett lykke til, håper du finner uta av tingene.

Takk for det. Det er mulig det er mest støttesamtaler jeg er klar for enda. Men å snakke med en psykepleier, er ikke det som å snakke med en mental helse-telefontulletelefon? Jeg mener det er såpass kompliserte psykologiske ting jeg sliter med at behandleren bør ha god kunnskap.

[frosken]

Ja, og til tider har jeg tenkt at han er for snill med meg og krever for lite. Og har ønsket meg mer konkrete tiltak. Så kanskje jeg har gitt et inntrykk av at jeg ikke ønsker det. Men hadde ikke trengt å si "hvis ikke...."

Du er en voksen person med mulighet til å ta ansvar for deg selv. Det er liten grunn til å la seg stresse av et utsagn fra psykologen du ikke liker; du tåler godt å møte litt motstand.

[Gjest münchen]

Du er en voksen person med mulighet til å ta ansvar for deg selv. Det er liten grunn til å la seg stresse av et utsagn fra psykologen du ikke liker; du tåler godt å møte litt motstand.

Ja, jeg tåler motstand. Og jeg kunne tålt masse krav og motstand så lenge det ikke var avvisning. Nå føler jeg bare at det er en trussel og evt. avvisning.

[frosken]

Ja, jeg tåler motstand. Og jeg kunne tålt masse krav og motstand så lenge det ikke var avvisning. Nå føler jeg bare at det er en trussel og evt. avvisning.

Du tåler en opplevelse av avvisning også. Tenk tilbake på hvilke dramaer du har laget rundt dette temaet tidligere. Mye drama, mye styr - og så har alt vært greit når du har hatt neste time hos psykologen.

[Gjest münchen]

Du tåler en opplevelse av avvisning også. Tenk tilbake på hvilke dramaer du har laget rundt dette temaet tidligere. Mye drama, mye styr - og så har alt vært greit når du har hatt neste time hos psykologen.

Jeg ville ikke tålt en avvisning fra psykiatrien nå. Det ville ført til mye styr. Det første jeg ville gjort var å demonstrere på venterommet med plakat, og lenket meg fast. Og sultestreiket. Det er ikke kødd!

[Gjest duken]

Takk for det. Det er mulig det er mest støttesamtaler jeg er klar for enda. Men å snakke med en psykepleier, er ikke det som å snakke med en mental helse-telefontulletelefon? Jeg mener det er såpass kompliserte psykologiske ting jeg sliter med at behandleren bør ha god kunnskap.

''Men å snakke med en psykepleier, er ikke det som å snakke med en mental helse-telefontulletelefon?''

Jeg synes ikke det var noe "tull" å snakke med denne psykepleieren, men andre kan jo være mer uheldige enn meg med en slik psykepleier.

''Jeg mener det er såpass kompliserte psykologiske ting jeg sliter med at behandleren bør ha god kunnskap.''

Ja, en psykolog er jo best på sånne ting, men da må jo pasienten selv bidra til å bli frisk/bedre fungerende. En psykolog har ingen trylleformel som gjør folk friske bare de går til ham/henne. En må selv være motivert for endring av atferd.

Mener nå jeg

[Gjest münchen]

''Men å snakke med en psykepleier, er ikke det som å snakke med en mental helse-telefontulletelefon?''

Jeg synes ikke det var noe "tull" å snakke med denne psykepleieren, men andre kan jo være mer uheldige enn meg med en slik psykepleier.

''Jeg mener det er såpass kompliserte psykologiske ting jeg sliter med at behandleren bør ha god kunnskap.''

Ja, en psykolog er jo best på sånne ting, men da må jo pasienten selv bidra til å bli frisk/bedre fungerende. En psykolog har ingen trylleformel som gjør folk friske bare de går til ham/henne. En må selv være motivert for endring av atferd.

Mener nå jeg

Ja, han også brukte ordet trylle i dag. At han ikke kunne trylle.

Jeg vet ingenting om psykepleier, derfor mitt litt dumme spørsmål, sorry.

Jeg er villig. Men da må man kanskje behandle münchausen først. Hvis det går an?

[Gjest duken]

Takk for det. Det er mulig det er mest støttesamtaler jeg er klar for enda. Men å snakke med en psykepleier, er ikke det som å snakke med en mental helse-telefontulletelefon? Jeg mener det er såpass kompliserte psykologiske ting jeg sliter med at behandleren bør ha god kunnskap.

Jeg skrev til deg: ''En må selv være motivert for endring av atferd''.

Jeg skal være den første til å si at det IKKE er lett... Det er en stadig kamp, men det går da sakte men sikkert framover..., tror jeg