Knust etter psykologtime

[frosken]

''Du må finne andre måter å få dekket dine grunnleggende behov.''

Og om man ikke finner det?

''Og om man ikke finner det?''

Det er uansett ikke psykiatriens oppgave å dekke dine behov.

[Bella Dotte]

''Og om man ikke finner det?''

Det er uansett ikke psykiatriens oppgave å dekke dine behov.

Naja, obligatorisk er det vel ikke, men psykologen min har frivillig tatt på seg noe av det. Jeg synes det er fint, jeg.

[Gjest Psyk av alt]

Jeg har ikke lest tråden, skal gjøre det etterpå.

Jeg har gått i terapi i 8 år pga EUPF.

Det tok en tre års tid før jeg ble trygg på at psykologen ikke kom til å avslutte forholdet med meg, nettopp pga lidelsen min. Jeg overtolket alt med at det nå var kroken på døre.Det er jo nettopp det som EUPFere er livredd for; å bli forlatt.

Men slik du beskriver det, det er litt slik det er i terapi.

Jeg har fått beskjed maaange ganger av min psykolog at nå må jeg endre måten jeg gjør ting på, ellers må hun se på hvordan terapien er lagt opp. Før tolket jeg det som at hvis jeg ikke forandret meg så sparket hun meg. Men det var ikke det hun mente. Hun ville da evt legge opp ting på en annen måte, gi meg fler timer pr uke eller annet.

En annen ting er at man i en terapi ER nødt til å jobbe og "endre seg". Det skal psykologen hjelpe til med.

Om det i perioder har vært for lang stillstand i terapien så får jeg ordentlig beskjed om det. Fordi det som regel betyr at jeg ikke jobber godt nok eller ikke tar det seriøst nok. Det kan være slike episoder hvis jeg er sliten. men det nytter ikke å gå å dille hos terapeuten selv om man er sliten, det krever beinhard jobbing.

Og jeg tror det er der du er nå. Noe må endres - les: DU. Antagelig ifh måten du jobber, eller ikke jobber i terapien.

Det krever også mye å endre en EUPF, men du skal være sjeleglad for at du har en behandler som ser hvor du er i terapien og setter grenser og mål for deg!!

Hvordan skulle det ellers blitt? Jo, dilling i årevis uten at du hadde blitt bedre.

Spør og jobb sammen med terapeuten din. Så lenge psykologen ser at du har vilje og evne til å bli bedre har du ikke noe å frykte. Det eneste du da risikerer er å bli bedre!

Lykke til med jobbingen!

Jeg kan tilføye at nå jeg jobbet som mest intenst føltes det som om det eneste jeg gjorde i livet var å jobbe med terapien. Før timen, under timen og lenge etter timen. Det var terapien som var "jobben" min.

[Gjest Psyk av alt]

I starten var det sterke tvangstanker, selvmordstanker og paranoia. Senere endret det seg litt. Dette med borderline og münchausen ble oppdaget etter hvert. Münchausen tror jeg faktisk oppstod underveis. Det er ofte knyttet til borderline faktisk.

Jøss, det visste jeg ikke. Interessant.

[Gjest Psyk av alt]

''Tror du de vil gjøre det??''

Ja, det tror jeg. Kalkulert utpressing for å få det som man vil, verdsettes verken i psykiatrien eller andre steder. Dersom psykiatrien aksepterer den type oppførsel bidrar de til din regressive atferd.

Ser at du hevder andre steder i tråden at du trenger omsorg og mener at psykiatrien må gi deg det. Voksne mennesker må selv dekke sine egne behov, det er ikke psykiatiiens oppgave å dekke dine behov. Tvert i mot, så bør psykiatrien være oppmerksom på at du kan utvikle en enda sterkere avhengighet og sug etter omsorg, dersom de i for stor grad bare stryker deg med hårene. Det er en illusjon å tro at man kan få dekket sine grunnleggende behov gjennom ansatte i psykiatrien, og det er feil å la pasienter tro at de kan det. Du må finne andre måter å få dekket dine grunnleggende behov.

Meget bra svar!

[Gjest Psyk av alt]

Jeg trenger omsorg+behandling. Behandlingen må gjerne være streng, det tåler jeg. Men å presse meg slik er ikke omsorg. Det er KUN hensyn til PENGER, KØ og nedskjæringer på hjelp til sånne som oss fra politikernes side.

Her er du helt på jordet.

Å presse deg har ikke noe med penger og politikk å gjøre. Det er et ledd i å få deg friskere.

[Gjest Psyk av alt]

Jeg synes jo faktisk din behandler viser deg omsorg når han spør deg om du har tenkt å gjøre noe for å bli bedre. En dårlig behandler hadde aldri utfordret deg eller pushet deg, men latt deg gro fast i stolen der du sitter trolig litt vel komfortabelt.

Helt sant!

[Gjest Psyk av alt]

Det med plakater og sånn er bare siste utvei dersom jeg blir avvist. Da kan jeg finne på å skade meg selv på venterommet som underholdning til de andre pasientene!

Men ja, skal prøve å skrive et manus til neste time hvor jeg forteller hva jeg tenker i stedet.

Dette er veldig, veldig lurt! Konstruktivt.

[Gjest Psyk av alt]

Jeg tenker at du ikke skal ta på vei for det som psykologen din sa.

Jeg skjønner godt at psykologer ønsker å jobbe for at pasienter skal bli _bedre_, og ikke bidra til å vedlikeholde sykdom ved å la pasientene hver gang bable i vei om hvor fælt de har det.

Vanligvis pleier det å være sånn at du og psykologen tidlig i behandlingsforløpet definerer et mål sammen, som dere skal jobbe mot. Målet er jo å bli bedre/frisk, og da må en jobbe mot det, samt være villig til å endre seg.

Jeg var i samme situasjon som deg en gang. Da endte det med at psykologen sa at hn ikke kunne hjelpe meg mer, siden jeg ikke var villig til/greide å forandre meg. Hn henviste meg istedet til støttesamtaler hos en psykepleier, siden det var tydelig der og da at det var det jeg trengte mest. Hos denne var det ingen behandling, bare støttesamtaler.

Så da tenker jeg at hvis det er støttesamtaler du egentlig trenger, så er det kanskje ikke nødvendig å bruke ressursene og tida til en psykolog som uansett ikke kan hjelpe deg videre. Noen ganger blir folk for låst til å kunne greie å gå videre og forandre seg. Har en f.eks personlighetsforstyrrelser, er det nesten umulig å endre seg. Da er det best med støttesamtaler istedet. Ikke _behandling_.

Det tenker iallefall jeg, men jeg sitter jo ikke med noen fasit.

Uansett lykke til, håper du finner uta av tingene.

Det går fint an å endre seg selv om diagnosen er personlighetsforstyrrelse.

[Gjest Elextra]

Jeg trodde en forutsetning for å ha utbytte av psyk. behandling var vilje til endring og vilje til å jobbe for å bli bedre. Hva er vitsen ellers?

[Gjest Psyk av alt]

Jeg trodde en forutsetning for å ha utbytte av psyk. behandling var vilje til endring og vilje til å jobbe for å bli bedre. Hva er vitsen ellers?

Jeg svarer litt jeg, ble veldig engasjert i denne tråden.

Helt rett som du sier, ellers er det overhodet ingen vits! Kun sløsing med tid og ressurser (hvordan skrives ressurser?).

[Gjest duken]

Det går fint an å endre seg selv om diagnosen er personlighetsforstyrrelse.

Ja, men det er veldig vanskelig

[Gjest Psyk av alt]

Ja, men det er veldig vanskelig

Ja, det krever mye jobbing

[frosken]

Han vet mye, men jeg føler ikke han forstår helt dette med münchausen og frykten for å bli avvist. For meg vil det føles som Norge tar farvel med meg for siste gang.

''Han vet mye, men jeg føler ikke han forstår helt dette med münchausen og frykten for å bli avvist. For meg vil det føles som Norge tar farvel med meg for siste gang.

''

Hva gjør at du opplever deg selv som så spesiell at du tror psykologen ikke vet eller kan nok?

Hvordan tror du andre med f.eks. EUPF har det i forhold til avvisning?

[Gjest münchen]

''Han vet mye, men jeg føler ikke han forstår helt dette med münchausen og frykten for å bli avvist. For meg vil det føles som Norge tar farvel med meg for siste gang.

''

Hva gjør at du opplever deg selv som så spesiell at du tror psykologen ikke vet eller kan nok?

Hvordan tror du andre med f.eks. EUPF har det i forhold til avvisning?

Sier ikke at jeg er så spesiell. Skulle heller ønske jeg var mer spesiell. Men har bare et inntrykk av at han ikke forstår det, og forstår hvor hardt det er. Føler det blir sett på som litt rare tanker bare.

Vet at frykt for avvisning er ganske vanlig blant folk med EUPF. Så er sikkert ikke alene om å ha en slik frykt. Men det hjelper jo ikke så mye å tenke at andre kan ha det sånn.

[Gjest münchen]

Jeg trodde en forutsetning for å ha utbytte av psyk. behandling var vilje til endring og vilje til å jobbe for å bli bedre. Hva er vitsen ellers?

Jeg har en vilje, men münchausen ødelegger.

[frosken]

Jeg har en vilje, men münchausen ødelegger.

''Jeg har en vilje, men münchausen ødelegger.''

Nei, det er du som ødelegger - det er du som ikke bruker viljen din. Denne formen for diagnose er ikke _årsak_ til noe som helst, det er kun en beskrivelse.

[Gjest Elextra]

Jeg har en vilje, men münchausen ødelegger.

Har dessverre svært begrenset kunnskap om münchausen, men det kan synes som om du bruker diagnosen som en sovepute.

[Gjest münchen]

Jeg har ikke lest tråden, skal gjøre det etterpå.

Jeg har gått i terapi i 8 år pga EUPF.

Det tok en tre års tid før jeg ble trygg på at psykologen ikke kom til å avslutte forholdet med meg, nettopp pga lidelsen min. Jeg overtolket alt med at det nå var kroken på døre.Det er jo nettopp det som EUPFere er livredd for; å bli forlatt.

Men slik du beskriver det, det er litt slik det er i terapi.

Jeg har fått beskjed maaange ganger av min psykolog at nå må jeg endre måten jeg gjør ting på, ellers må hun se på hvordan terapien er lagt opp. Før tolket jeg det som at hvis jeg ikke forandret meg så sparket hun meg. Men det var ikke det hun mente. Hun ville da evt legge opp ting på en annen måte, gi meg fler timer pr uke eller annet.

En annen ting er at man i en terapi ER nødt til å jobbe og "endre seg". Det skal psykologen hjelpe til med.

Om det i perioder har vært for lang stillstand i terapien så får jeg ordentlig beskjed om det. Fordi det som regel betyr at jeg ikke jobber godt nok eller ikke tar det seriøst nok. Det kan være slike episoder hvis jeg er sliten. men det nytter ikke å gå å dille hos terapeuten selv om man er sliten, det krever beinhard jobbing.

Og jeg tror det er der du er nå. Noe må endres - les: DU. Antagelig ifh måten du jobber, eller ikke jobber i terapien.

Det krever også mye å endre en EUPF, men du skal være sjeleglad for at du har en behandler som ser hvor du er i terapien og setter grenser og mål for deg!!

Hvordan skulle det ellers blitt? Jo, dilling i årevis uten at du hadde blitt bedre.

Spør og jobb sammen med terapeuten din. Så lenge psykologen ser at du har vilje og evne til å bli bedre har du ikke noe å frykte. Det eneste du da risikerer er å bli bedre!

Lykke til med jobbingen!

Jeg kan tilføye at nå jeg jobbet som mest intenst føltes det som om det eneste jeg gjorde i livet var å jobbe med terapien. Før timen, under timen og lenge etter timen. Det var terapien som var "jobben" min.

Takk for langt og godt svar. Jeg er veldig preget av at jeg hele tiden føler "nå er det bare måneder igjen", sånn tenker jeg frem til hver sommer eller jul. Og da får jeg bare panikk og ikke ro til å tenke på å bli bra. Det er jo den store skrekken. Skulle ønske jeg kunne få livstidsgaranti, hehe.

Jeg har valgt å være ærlig til psykologen. Håper bare han greier å skille evne og vilje.

[Gjest münchen]

Her er du helt på jordet.

Å presse deg har ikke noe med penger og politikk å gjøre. Det er et ledd i å få deg friskere.

Tror du på det? Jeg tror de vil ha oss ut så fort som mulig pga plassmangel og press til å holde politikerne fornøyde. Det er nemlig et krav om at man skal få hjelp innen så så kort tid. Da sier det seg selv at like mange må ut, som de som skal inn.