NHD: frisk fra anoreksi, men opphengt i mat

[Gjest ednos eller noe sånt]

Jeg er normalvektig og frisk fra anoreksien etter å ha vært syk i over et tiår. Frisk eller bare "EDNOS"-diagnose, ihvertfall på papiret. Jeg

bruker utallige timer på å regne kalorier, planlegge måltider, tenke på mat, fantasere om mat, trene, veie meg osv. Det påvirker hverdagen min. Samtidig fungerer jeg relativt bra med familie og jobb. Det bare vises ikke lengre at jeg sliter med maten.

Jeg overspiser ikke, ikke slik at jeg legger på meg ihvertfall. Det jeg føler er problemet er at jeg alltid har lyst på mat, jeg føler meg aldri mett (bare full i magen om det blir for mye), jeg kunne spist jeg spydde hver dag om jeg slapp meg løs. Jeg gjør ikke dette, men er redd hver dag for å gjøre det. Jeg har ofte strenge regimer med kost og trening, og sprekker innimellom med å spise meg opp på masse, masse usunn mat.

Hvordan skal jeg snu dette? Jeg spiser vanligvis rundt 1500 kcal per dag(lav høyde og vekt, men bmi rndt 20), trener en del. Jeg er livredd for å gå over i bulimi eller overspising på sikt.

Føler ikke jeg blir tatt alvorlig av behandlere lengre når jeg sier jeg enda sliter med meg selv og maten. De ønsker å fokusere på problemene bak.

Hva gjør jeg?

[rose23]

Been there - done that. Synes du gjør det rette slik som du gjør nå. Men du må venne deg av med å telle kalorier og være så redd for å legge på deg. Vet det ikke er lett... Jeg selv følte meg mindre verdt da jeg begynte å legge på meg. Den banale tryggheten forsvant. Men jeg ser ikke ned på overvektige og holdt på den tanken når jeg ble sint på meg selv for å veie mer enn jeg ville. Jeg er fortsatt normalvektig, selv om jeg nå spiser det jeg vil og når jeg vill :-) Med trening, så skulle det ikke være noen fare for at du blir for mye. Å om en ikke er mager lenger... spiller det noen rolle i det store og hele. Skal du ut på havet, må du forlate den trygge brygga visst du forstår...

[Gjest Ladytron]

Jeg har ikke hatt anoreksi, heller tvangsspising/sulting og bulimi, men hadde også kommet til det punktet at jeg ikke ble ordentlig mett og tenkte på mat veldig veldig ofte...

Det som hjalp meg, for å komme ut av det, var å spise faste små/moderate måltider, ca. fem om dagen, hver tredje time... Siden jeg ikke ble sulten av meg selv stilte jeg rett og slett alarmen for å vite når jeg burde spise. Telte ikke kalorier, men hadde slanket meg så lenge at jeg skjønte stort sett hva som var "normalt" å spise for en "normal" person på min høyde i løpet av en dag.

Etter en stund begynte sult og metthetsfølelsen å komme av seg selv, overspisingsimpulsene ga seg, vekten har holdt seg jevn (BMI ca. 20) og jeg tenker mye mindre på mat (mer på de positive aspektene ved maten, "nå gleder jeg meg til et skikkelig godt måltid", etc)).

Forholdet mitt til mat var nok veldig tvangspreget, og det tok tid å komme dit at jeg kunne sitte med de ubehagelige følelsene, uten å måtte handle i forhold til impulsene mine... Men etterhvert forsvant da impulsene også.

I forhold til trening så har jeg troen på det som en følelsesregulator, og det kan ha mange positive virkninger for helse og velvære... Men kanskje det kan være lurt å flytte fokus fra "jeg trener for å holde vekten", til f.eks. "jeg trener fordi det gjør meg glad og jeg får mer overskudd"?

Lykke til

[Gjest SFjenta]

Problemet er at du er frisk fra anoreksien, men fortsatt ikke frisk fra spiseforstyrrelsen

Det tar som regel en god stund for sult-. og metthetssenteret i hjernen funker som det skal etter årevis med spiseforstyrrelse og det er dette som gjør det så vanskleig å bli helt frisk.

Jeg sliter med det samme, men på en litt annen måte. Jeg slet med anoreksi og bulimi i 10 år. I dag 3 år senere, er jeg verken undervektig eller kaster opp, men jeg kjenner meg sjeldent sulten og kan gå nesten en hel dag uten mat. Når jeg først spiser, spiser jeg ganske mye, men føler meg allikevel ikke så mett som jeg burde (med tanke på mengden mat jeg putter i meg).

På denne måte holder jeg meg faktisk allikevel slank og jeg går heller ikke rundt å tenker mye på mat i hverdagen, fordi jeg så sjeldent føler meg sulten. Men vet jo innerst inne at dette ikke er normalt og at jeg nok er spiseforstyrret fortsatt. Bare uten noen konkret diagnose siden jeg verken går å teller kalorier, er undervektig eller kaster opp.

Merker jo derimot at det går utover mitt sosiale liv. Kjæresten min synes feks det er trist at vi bare kan dele et måltid sammen i løpet av dagen (oftest på kvelden) fordi jeg ikke orker å spise når jeg ikke føler meg sulten.

Jeg har innrømmet for ham at jeg nok fortsatt er litt spiseforstyrret, men prøver å skjule det så godt jeg kan for andre og "tvinger" som regel i meg mat i spesielle anledninger. Og igjen da gjerne stor(e) porsjoner fordi jeg ikke blir mett når jeg først har begynt å spise.

Det er akkurat som om sulthetsfølelsen ikke "skrur" seg på før jeg har begynt å spise og da blir jeg "aldri" mett :-/

Har tenkt på å søke hjelp for dette, men trist å lese at behandlere ikke tar oss på alvor fordi vi ikke har de klassiske, alvorlige symptomene