Bipolar og særlige evner

[Gjest oooo]

Jeg leste NHD`s innlegg ang. Bipolar lidelse: http://www.doktoronline.no/forum3/bin/gotomsg.wa2?MessageId=4720508

Jeg er ikke i tvil om at vi bipolare får til mye i maniske/ hypomaniske perioder. Jeg har selv tatt tester som har vist at jeg har høy intelligens og gode kognitive evner. Men utad får jeg ikke til en dritt. Jeg er aleneforsørger til tre barn. To av barna har problemer. Det ene barnet skyldes medfødte vansker. Det andre barnet mitt scorer langt over gjennomsnittet på alle tester. Det tredje barnet har foreløpig atferdsmessige problemer.. Det må nevnes at han har en far med alvorlige tvangstanker. Om hans problemer skyldes meg eller arv, vet jeg ikke.

Jeg har omsider, etter flere omganger med utredning, fått min riktige diagnose, bipolar affektiv lidelse.

NHD skriver at mange av oss med BP har særlige ressurser. Det er akkurat det jeg føler når jeg er hypoman. Jeg føler at jeg har særlige ressurser. Jeg trodde at det var min psykiatriske diagnose som gav meg den troen. Mener NHD altså at vi faktisk har særlige ressurser?

Jeg har blitt satt på Lamictal, i tillegg til Fontex (mot bulimi). Nå er jeg stort sett trøtt og tiltaksløs.

Bør jeg heller kutte medisinene og få til MYE i 20% av tiden, enn å være ufør 100% av tiden? Nå er jeg alene med 3 barn, og ikke representativ for alle med "min" lidelse, men likevel..

Spørsmålet er kort og godt: "Ødelegger medisinene disse særlige ressursene?" Er det "mulighetenes sykdom" når man går på medisiner som utjevner ytterlighetene?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er ved å følge den anbefalte behandlingen at en kan nyttiggjøre seg sine ressurser.

[Gjest aaabbbsss]

Det er ved å følge den anbefalte behandlingen at en kan nyttiggjøre seg sine ressurser.

Jeg kunne ha undertegnet det innlegget som oooo skriver. Jeg har også fått barn som er kreative og veldig spesielle. En minner om asberger light (h"n fleiper med dette selv). De er flinke innen kunst og musikk.

Nå er mine barn stort sett ressurssterke og oppegående hvis jeg ser bort fra en av dem som sliter litt i perioder. Vil en bipolar lidelse evt. slå ut litt senere? Jeg er litt redd for dette da det er litt spesielle trekk her som er ute og går? Mine "barn" er i 20-årene nå.

[Gjest aaabbbsss]

Det er ved å følge den anbefalte behandlingen at en kan nyttiggjøre seg sine ressurser.

Glemte å skrive at jeg også er bipolar. Derfor jeg lurer litt på dette med mine barn. Det er bipolar lidelse også i far sin familie + mange andre "rariteter". Jeg er derfor litt bekymret for hva de kan ha arvet.

Noe jeg ser som går igjen er at mange (inkl. meg selv) var/er veldig kreative og har max energi i ung alder, for så å gå på en skikkelig "smell" i 30-40 års alder. Da helst i form av en depresjon.

Dette er jo noe som er vanskelig å forutsi, jeg forstår dette.

[Gjest flere synbspunkter]

Tro på at du har evner uansett om du har bipolar lidelse eller ikke. Min tante er en meget dyktig malerinne. Hun har vært innlagt på psykiatrisk flere ganger og har fått elektrosjokk mot alvorlig depresjon flere ganger. Det er bipolar lidelse og asberger på begge sider i min familie. Selv er jeg uvanlig god til både å tegne og synge + er en lærer som elever flest både legger merke til/husker, blir inspirert av og tør å betro seg til. Jeg forstår. Ikke bare elever forresten, kollegaer også. Og noen blir misunnelig. Dette er ikke et utslag av grandiose tanker. Det er et faktum. Selv om jeg innser at jeg har trekk av bipolar lidelse. Heldigvis vet jeg nå åssen hjernen min fungerer og tar noen forholdsregler...

Når jeg synger slipper jeg løs masse energi. Da er det ikke sydommen som snakker, det er jeg som er "meg selv". Problemet er depresjoner. Da har jeg ikke krefter til å være "meg selv". Å tippe over i hyperaktiv atferd skremmer andre, så jeg tror på "den gyldne midelvei" og å kanalisere overskuddsenergi mot noe positivt.

Kan vel si at sangstemmen min og evnen til å begeistre andre med den har reddet meg fra å bryte sammen et par ganger...reduserer stress og gir mestringsfølelse + noe mer. Vet ikke helt hva det er med musikk, toner, gode ord og lyrikk, farger og former...men det er noe som når inn til ALLE.

Ja, NHD har rett...

Så flott at han fokuserer på dette.

En annen evne jeg har er vel også at jeg meget raskt fanger opp understrømninger av følelser i grupper. Absolutt en fordel å ha som lærer...:-). Noe sitter jeg vel igjen med av verdifull innsikt etter alle mine depresjoner...

Ikke kast bort tida på å ha dårlig samvittighet for at du eventuelt har en eller annen sykdom. Bare finn ut at hjernen din fungerer sånn eller sånn og ta dine forholdsregler for å maksimere det positive og redusere det negative....Å vite at man duger til noe er IKKE det samme som å ha "grandiose" tanker om seg selv.

Gjennom å ha lært å takle de emosjonelle svingningene, føler jeg at jeg har jeg vokst som menneske og fått større forståelse for og innsikt i andre. Mens depresjon eller overgirethet/hyperaktivitet i seg selv ødelegger for meg, vil energi som kanaliseres i riktig retning skape en deilig følese av harmoni.

Og psykiatere har ikke alltid rett!!!! Det regner jeg med at NHD også er klar over :-)

Klem til deg!

[Gjest flere synspunkter]

Jeg kunne ha undertegnet det innlegget som oooo skriver. Jeg har også fått barn som er kreative og veldig spesielle. En minner om asberger light (h"n fleiper med dette selv). De er flinke innen kunst og musikk.

Nå er mine barn stort sett ressurssterke og oppegående hvis jeg ser bort fra en av dem som sliter litt i perioder. Vil en bipolar lidelse evt. slå ut litt senere? Jeg er litt redd for dette da det er litt spesielle trekk her som er ute og går? Mine "barn" er i 20-årene nå.

Jeg har selv slitt med bipolar lidelse (antakelig bipolar 3, cyklotymi) siden tenårene (litt over 40 nå). Jeg er der nå hvor jeg liksom skulle ha vært "utslitt" og bare deprimert. For meg har det ikke endt slik av en eller annen grunn. Jeg føler faktisk at jeg blir friskere og friskere...

Tror kanskje det har med selvinnsikt å gjøre. Forstår liksom når jeg må roe ned. Såkalte "episoder" utløses av stress, så stressmestring er nok et stikkord. Og så har det nok noe med kosthold å gjøre. Da jeg var 39 kuttet jeg ut endel matvarer med sukker og stivelse og begynte å ta kosttilskudd med (ekstra mye) essensielle fettsyrer. De nokså tunge depresjonene som kom igjen og igjen og igjen ble borte. Jeg føler nå mer vanlig tristhet (som stort sett kun utløses av ensomhetsfølelse innimellom - en "reell grunn" for min del, men det er ikke de tøffe depresjonene som dominerer lenger....Noe positivt har skjedd i hvert fall.

Mange psykiatere og psykologer er nok flinke til å se enkeltindividene, men jeg har imdilertid personlig også møtt eksempler på et par slike fagfolk som ikke var særlig flinke til å se meg som individ...og jeg fikk også sånne dystre spådommen i trynet om at jeg bare ville bli verre og verre - uten medisinering.

Jeg ble blant annet nektet samtaler ved en psykiatrisk poliklinikk fordi jeg nektet å prøve ut medisiner. Og de ventet til jeg var sykmeldt før jeg ble kalt inn til utredning. Det tok syv måneder, og en jeg snakket med der innrømmet at jeg hadde gått "bakover i køen". Dvs. de prioriterer forståelig nok de sykere, og jeg er så godt fungerende at jeg alltid vil bli nedprioritert (inntil jeg kanskje eventuelt hadde brutt sammen).

SÅ, det jeg gjør når jeg føler at depresjon kommer snikende, eller sterke følelser gjør seg gjeldende (det er som regel utløst av noe som opprører meg veldig kombinert med ensomhetsfølelse), ringer jeg til en hjelpetelefon (gjerne om natta, for like telefoner er nattåpne).

Hvis jeg har en periode hvor jeg ikke får sove eller er litt overgira, kan jeg faktisk styre dette via kosthold. Har dempet slike tilløp flere ganger ved hjelp av kosthold.

[Gjest aaabbbsss]

Jeg har selv slitt med bipolar lidelse (antakelig bipolar 3, cyklotymi) siden tenårene (litt over 40 nå). Jeg er der nå hvor jeg liksom skulle ha vært "utslitt" og bare deprimert. For meg har det ikke endt slik av en eller annen grunn. Jeg føler faktisk at jeg blir friskere og friskere...

Tror kanskje det har med selvinnsikt å gjøre. Forstår liksom når jeg må roe ned. Såkalte "episoder" utløses av stress, så stressmestring er nok et stikkord. Og så har det nok noe med kosthold å gjøre. Da jeg var 39 kuttet jeg ut endel matvarer med sukker og stivelse og begynte å ta kosttilskudd med (ekstra mye) essensielle fettsyrer. De nokså tunge depresjonene som kom igjen og igjen og igjen ble borte. Jeg føler nå mer vanlig tristhet (som stort sett kun utløses av ensomhetsfølelse innimellom - en "reell grunn" for min del, men det er ikke de tøffe depresjonene som dominerer lenger....Noe positivt har skjedd i hvert fall.

Mange psykiatere og psykologer er nok flinke til å se enkeltindividene, men jeg har imdilertid personlig også møtt eksempler på et par slike fagfolk som ikke var særlig flinke til å se meg som individ...og jeg fikk også sånne dystre spådommen i trynet om at jeg bare ville bli verre og verre - uten medisinering.

Jeg ble blant annet nektet samtaler ved en psykiatrisk poliklinikk fordi jeg nektet å prøve ut medisiner. Og de ventet til jeg var sykmeldt før jeg ble kalt inn til utredning. Det tok syv måneder, og en jeg snakket med der innrømmet at jeg hadde gått "bakover i køen". Dvs. de prioriterer forståelig nok de sykere, og jeg er så godt fungerende at jeg alltid vil bli nedprioritert (inntil jeg kanskje eventuelt hadde brutt sammen).

SÅ, det jeg gjør når jeg føler at depresjon kommer snikende, eller sterke følelser gjør seg gjeldende (det er som regel utløst av noe som opprører meg veldig kombinert med ensomhetsfølelse), ringer jeg til en hjelpetelefon (gjerne om natta, for like telefoner er nattåpne).

Hvis jeg har en periode hvor jeg ikke får sove eller er litt overgira, kan jeg faktisk styre dette via kosthold. Har dempet slike tilløp flere ganger ved hjelp av kosthold.

Hvilket kosthold er det du da snakker om? Jeg har prøvd det meste her, men uansett blir jeg syk innimellom. Har også prøvd kosttilskudd, men har ikke merket noen forskjell. Vi er vel alle forskjellige :-)

[Gjest flere synspunkter]

Hvilket kosthold er det du da snakker om? Jeg har prøvd det meste her, men uansett blir jeg syk innimellom. Har også prøvd kosttilskudd, men har ikke merket noen forskjell. Vi er vel alle forskjellige :-)

Heisann! Tja, hva skal jeg svare på det? :-) Må tenke litt...:-)

Jeg eksperimenterte meg fram til et kosthold som hjelper meg.

Men bipolar lidelse er alvorlig, så det kan hende noen trenger litt hjelp av medisiner - om ikke annet i en periode (og noen hele livet). Er ikke motstander av medisiner, men synes ikke plagene mine er så store at jeg velger å benytte meg av det.

Tar bla ganske mye Udos Choice (omega 3, 6 go 9 i forholdet 2:1:1). Mellom 6 og 8 spiseskjeer hver dag, med pause på en uke ca hver annen måned. Bestreber meg på å få i meg riktig balanse av karbohydrater, fett og proteiner.

Oppdaget at jeg spesielt måtte få i meg mer fett og proteiner. Og tåler svært dårlig stivelse (poteter, pasta, gjærbakst) og hvitt sukker + kaffe og alkohol. Får ganske sterke psykiske og fysiske symptomer på dette, men det er så vanlig i samfunnet vårt at jeg ikke tenkte på det som sykdomsfremkallende for meg.

Når jeg har balanse i alle måltider blir jeg rolig og psykisk stabil. Pusten blir roligere, ticsene (rykninger i ansiktet) forvinner, jeg tenker klarere, husker bedre og blir mer måbevisst.

Kosttilskuddene er også noe jeg har eksperimentert meg fram til. Tar bl.a tilskudd av Calsium-Magnesium og Q10 (fordi jeg er over 40). Pluss ja....det er det mange som kaller "heksebrygg", men det er byggress og spirulina (veldig næringsrikt). Tar også sugetabletter med probiotika (melkesyrebakterier).

Og sist, men ikke minst - masse grønnsaker, chili, spirer, linser, bær, kyling, fisk...mye godt!!!! Og andre ting.

Problemet er når jeg får et emosjonelt sjokk eller er i en veldig stressende situasjon - da mister jeg matlysta og får ikke sove om natta. Så er den dårlige sirkelen i gang.

Men snur den alltid tilbake med å først gi hjernen min energi nok til å "tenke riktig" og kan ta "time out" med en ukes sykmelding hvis jeg må snu døgnrytmen tilbake. (ikke ofte altså, men når jeg merker at usunt stress bygger seg opp).

Ringer nattåpne hjelpetelefoner også når jeg føler det nødvendig. Fordi det hjelper å snakke med noen. Har opplevd at jeg blir sykeliggjort når jeg har snakket med venner og familie, så det har jeg totalt slutta med. De skjønner rett og slett ikke hva det dreier seg om og at de må bry seg litt om meg i praksis. Mye "falske medfølelser", så jeg fant ut at jeg måtte slutte å desperat søke noen som kunne lindre min psykiske smerte i kritiske situasjoner...Strategier som funker dårlig forlater jeg...

Tenker stressreduksjon - både kognitivt, behovsmessig og kostholdsmessig.

Tenker hjernekjemi...og det å vite hva man virkelig har behov for er en fin nøkkel til å være såkalt "psykisk frisk". Da fikk jeg også mer overskudd til å være et såkalt "lys for andre" :-). Noe som også gir meg stor glede. Jeg elsker når jeg ser at jeg er en positiv faktor i andres liv. (Er lærer, så denne genskapen har jeg god bruk for).

Håper dette ikke ble svada for deg. Men det dreier seg vel om å finne sin egen vei.

Skjønte at jeg ikke kunne stole på hva alle andre mente til enhver tid - og trosset til og med noen eksperter i psykiatri. Innhenter ekspertise hos flere enn ett eller noen få mennesker...leser masse, spør med undring, prøver ut...

Og har valgt å "fylle meg selv med kjærlighet" på en måte. Prøver å gi uten å forvente noe tilbake - men ikke gi så mye at mitt eget overskudd forsvinner.

Balansetenkning på alle områder...

Det var min løsning for meg selv.