Å ikke passe inn selv når man er syk

[Madelenemie]

Hei!

Jeg ble svært syk mandag denne uken, jeg ble liggende i fosterstilling 3 dager under et teppe, uten å spise, og uten å snakke, det heter meltdown.

Jeg får det noen ganger pr år, og det føles som verden går i oppløsning. Denne gangen fikk barnehabiliteringen vite om det og de satte i gang å ringe rundt, det endte med at siden min psykiater var på ferie og heller ikke fastlege var tilstedet at jeg skulle møte på legevakten.

Jeg ble møtt av en hyggelig psykiater som ville ringe min mann, men det ville ikke jeg så i mangel av noe sted å dra fikk tilbud om å sove på legevakten, jeg orket ikke det når ikke enerom, så usikker på saken ble jeg sendte til akuttpsykiatrisk på Ullevål.

Men psykiateren sa "det er imidlertid ikke et egnet sted for deg".

Det var et rart sted med mange låser, men stille og jeg likte rommet jeg fikk, bare en seng og ikke noe mer. De tok imidlertid alle tingene mine og låste dem inn i et skap i veggen også hentet de vann og juice og frukt til meg. De var snille og jeg fikk hvile under et teppe.

Etter en stund kom en psykiater som stilte meg mange rare spørsmål, som jeg vistnok svarte bra på, til tross for så ikke på personen. Det endte med at psykiateren sa at selv om de hadde plasser nok og jeg kunne få bli der så annså hun ikke at jeg passet inn der. Jeg sa jeg likte meg for stille og fint og alle snille, men da sa hun at kanskje om en time er det bråk og rabalder her også spurte hun hvordan jeg ville takle det. Jeg svarte jeg ville bli redd, for jeg liker ikke uro. Da sa psykiateren at hun måtte ringe min mann og etter 15 min lang samtale kom hun tilbake og sa at min mann var så fortvilt og ville ha meg fort hjem. Derfor anbefalte hun med å reise med han for ikke bra sted for meg å være.

Jeg takket alle vaktene og pleierne og psykiateren for deres snillhet og omsorg, men jeg var så syk av sorg at klarte ikke se i øynene. De fulgte meg helt ut til min mann og sa snille ord til meg, alle sa snille ord, til og med psykiateren på legevakten som ikke kjente meg sa snille ord, han sa jeg var et snilt menneske. (jeg skjønner ikke hvordan han sa det når han ikke kjenner meg, men kanskje en vanlig setning si, men jeg ble glad)

Nå har altså både min psykiater, psykiteren på legevakten, psykiateren på akuttpsykiatrisk på Ullevål sagt at jeg passer ikke inn hos dem. Og i dag kjente jeg hvordan akkurat det ga meg en følelse av panikk, selv når jeg blir så syk så sier sykehuset at jeg passer ikke inn og jeg skjønner ikke hvorfor?

Er det fordi jeg tenker klare tanker midt i sorgen, svarer høflig på alle spørsmål og bukker? Takker for hjelpen? Og tar meg sammen og biter sorgen i meg helt til alene og under et teppe?

Jeg blir redd av å tenke at fins ikke hjelp for meg og skjønner ikke hva som skal til for at stille mennesker kan få hjelp?

Jeg skriker ikke, banner ikke, slår ikke, jeg følger regler og er høflig også når jeg gråter, jeg har med meg papirer når ikke klarte snakke og papirene sier de er så velskrevne at er det det som gjør at jeg ikke får hjelp?

Jeg hadde trengt å bli lagt inn noen dager, bare få et stille rom, en samtale med et snilt menneske som får på plass min forståelse om at verden og jeg ikke er knust, men som gir meg følelsen av trygghet tilbake, jeg er bare redd nå for fins ikke tilbud for oss som blir syke og blir liggende musestille i fosterstilling.

En av pleierne sa hennes venninne var gift med en mann med asperger som la seg slik ved overbelastning, det var tøft for henne så de ble skilt, så er det altså ikke bare jeg som blir stille når jeg blir syk.

Jeg er lei meg etter meltdown, men nå er jeg i tillegg redd, redd fordi jeg ikke passer inn selv på sykehuset når jeg slutter virke.

Om noen bare kunne vist hvor vondt jeg hadde det eller hvor forferdelig det er for min mann, hans hjelpesløshet.

Jeg kunne altså vært der sa de, men når de sier jeg ikke passer inn så må jeg jo høre på det, jeg ville bli livredd og urolig hvis det ble skriking, det har de rett i.

[frosken]

Jeg tror det var riktig at du reiste fra akuttavdelingen; det stemmer at det fort kunne ha blitt veldig urolig der.

Hva gjør at du ikke kan være hjemme når du er syk? Jeg ville trodd at det tross alt var det tryggeste stedet du kan være?

[florista]

Jeg tror det var riktig at du reiste fra akuttavdelingen; det stemmer at det fort kunne ha blitt veldig urolig der.

Hva gjør at du ikke kan være hjemme når du er syk? Jeg ville trodd at det tross alt var det tryggeste stedet du kan være?

Jeg tror også det var lurt av deg å reise fra akuttavdelingen.

Jeg vil bare dele erfaringene mine. Du skriver at du er redd du ikke får hjelp fordi du er høflig, ikke slår eller sparker, takker for hjelp og svarer høflig på spørsmålene som blir stilt. Jeg er også en slik person. Som ikke gjør så mye ut av meg, men jeg har blitt tilbudt innleggelse, både frivillig og tvang. Men jeg tror det er viktig å være helt ærlig på spørsmålene, og noen ganger så er det beste å være hjemme og ikke være innlagt.

Jeg vet ikke om du svarte på spørsmålene det du trodde de ville høre, eller om du svarte ærlig om hvordan du hadde det.

Vennlig hilsen

[Gjest luftslott]

Er det en mulighet for deg å ha en avtale med klosteret du har skrevet om tidligere, at du kan komme dit når alt annet raser sammen? Der er det stille og det er et sted du kjenner fra før, det burde vel passe bra? Mannen din vet jo du liker deg der, så da vil han bli mindre bekymret når han vet du er et sted du kjenner...

[Madelenemie]

Er det en mulighet for deg å ha en avtale med klosteret du har skrevet om tidligere, at du kan komme dit når alt annet raser sammen? Der er det stille og det er et sted du kjenner fra før, det burde vel passe bra? Mannen din vet jo du liker deg der, så da vil han bli mindre bekymret når han vet du er et sted du kjenner...

Hei!

Takk for at du minnet meg, jeg skal spørre dem.

[Madelenemie]

Jeg tror det var riktig at du reiste fra akuttavdelingen; det stemmer at det fort kunne ha blitt veldig urolig der.

Hva gjør at du ikke kan være hjemme når du er syk? Jeg ville trodd at det tross alt var det tryggeste stedet du kan være?

Hei!

Ja men jeg blir så redd når jeg selv og verden går i oppløsning, og på sykehuset var det i vertfall noen som kom inn med juice til meg og sa at det går bra og da ble jeg glad.

Min mann gjør ikke dette mer og jeg vet ikke hvorfor men en ting er fordi han har veldig mye å gjøre tror jeg.

Derfor blir jeg liggende alene og blir enda mere redd under teppe som dagene går.

Bare noen kommer inn inni mellom og sier at verdene er her fortsatt så føler jeg meg bittelitt bedre, jeg må på en måte bygges opp igjen, jeg har liten forklaring selv på dette fenomenet.

[Madelenemie]

Jeg tror også det var lurt av deg å reise fra akuttavdelingen.

Jeg vil bare dele erfaringene mine. Du skriver at du er redd du ikke får hjelp fordi du er høflig, ikke slår eller sparker, takker for hjelp og svarer høflig på spørsmålene som blir stilt. Jeg er også en slik person. Som ikke gjør så mye ut av meg, men jeg har blitt tilbudt innleggelse, både frivillig og tvang. Men jeg tror det er viktig å være helt ærlig på spørsmålene, og noen ganger så er det beste å være hjemme og ikke være innlagt.

Jeg vet ikke om du svarte på spørsmålene det du trodde de ville høre, eller om du svarte ærlig om hvordan du hadde det.

Vennlig hilsen

Hei!

Jeg svarte ærlig på spørsmålene de stilte meg.

Men de spurte ikke hva jeg var redd for så da sa jeg ikke det at alt går i oppløsning, men jeg hadde med et hefte på 7 sider der det stod, samt et hefte om hvordan det er å være meg til daglig på 4 sider og et annet hefte på 3 sider om sorgklumpen i magen, der stod alt som jeg ikke klarer si, for finner ikke ord og klarer ikke snakke når lei meg. Da setter jeg til og med verbene feil i setningene og pronomen blir rare som om jeg ikke kan snakke norsk, det er derfor lett å tro at jeg er mindre inteligent, men orket ikke bry meg med det for var alt for sliten. Jeg hadde vondt i ryggen og hodet og kom ikke på at jeg kunne spurt om en tabelett, de tok jo alt jeg hadde og jeg ble så overrasket.

Takk for at di delte dette med meg, men hvorfor var det så ikke et bra sted for meg?

Er det det at jeg blir redd og urolig hvis det blir bråk?

For det spurte spykiateren meg om og da svarte jeg at jeg blir kjemperedd og urolig og da sa hun jeg tror vi må få deg hjem.

[frosken]

Hei!

Ja men jeg blir så redd når jeg selv og verden går i oppløsning, og på sykehuset var det i vertfall noen som kom inn med juice til meg og sa at det går bra og da ble jeg glad.

Min mann gjør ikke dette mer og jeg vet ikke hvorfor men en ting er fordi han har veldig mye å gjøre tror jeg.

Derfor blir jeg liggende alene og blir enda mere redd under teppe som dagene går.

Bare noen kommer inn inni mellom og sier at verdene er her fortsatt så føler jeg meg bittelitt bedre, jeg må på en måte bygges opp igjen, jeg har liten forklaring selv på dette fenomenet.

Jeg synes dere skal ta kontakt med bydelens psykiatri-tjeneste, slik at neste gang du blir så dårlig, så kan en psykiatrisk sykepleier komme hjem til deg noen ganger om dagen. På den måten kan du få noen trygge rammer rundt deg og din mann kan slippe å ta ansvaret. Hvis dere kontakter bydelen på et tidspunkt hvor du er i ganske god form, så kan dere snakke grundig gjennom hva som vil være til hjelp for deg neste gang dette skjer. Kanskje vil det også være en ide at du blir litt kjent med en av psykepleierne på forhånd - før du er så dårlig at du nesten ikke kan snakke.

Jeg tror at det vil kunne være mye bedre hjelp for deg å få støtte i ditt eget hjem enn å være på en akuttavdeling hvor det ofte vil være mye uro og utagerende pasienter.

Et annet alternativ kan også være å undersøke om din bydel har en såkalt "avlastningsenhet". Dette er ikke sykehus, men det sted hvor du kan komme og overnatte noen døgn. Kanskje kan dere få til en spesialavtale om at du kan være på avlastningsenheten om du blir dårlig, der vil det vanligvis være mye roligere enn på et sykehus.

Er det lenge til psykiateren din er tilbake? Hun bør kunne være med å planlegge hva slags hjelp du kan få når du har melt-down.

[Madelenemie]

Jeg synes dere skal ta kontakt med bydelens psykiatri-tjeneste, slik at neste gang du blir så dårlig, så kan en psykiatrisk sykepleier komme hjem til deg noen ganger om dagen. På den måten kan du få noen trygge rammer rundt deg og din mann kan slippe å ta ansvaret. Hvis dere kontakter bydelen på et tidspunkt hvor du er i ganske god form, så kan dere snakke grundig gjennom hva som vil være til hjelp for deg neste gang dette skjer. Kanskje vil det også være en ide at du blir litt kjent med en av psykepleierne på forhånd - før du er så dårlig at du nesten ikke kan snakke.

Jeg tror at det vil kunne være mye bedre hjelp for deg å få støtte i ditt eget hjem enn å være på en akuttavdeling hvor det ofte vil være mye uro og utagerende pasienter.

Et annet alternativ kan også være å undersøke om din bydel har en såkalt "avlastningsenhet". Dette er ikke sykehus, men det sted hvor du kan komme og overnatte noen døgn. Kanskje kan dere få til en spesialavtale om at du kan være på avlastningsenheten om du blir dårlig, der vil det vanligvis være mye roligere enn på et sykehus.

Er det lenge til psykiateren din er tilbake? Hun bør kunne være med å planlegge hva slags hjelp du kan få når du har melt-down.

Hei!

Takk det høres fint ut, jeg skal notere ned disse rådene å ta de med meg neste gang.

Det eneste personen som komme hjem til meg behøver gjøre er å si med veldig få ord at verden ikke går i stykker, huset består, jeg ser like hel ut, sitte litt hos meg i stillhet og hente et glass juice til meg. Jeg blir forundret selv hvor fort jeg blir glad igjen bare jeg blir forsikret om det jeg egentlig burde vite.

Men de må ikke komme med mange ord og forklaringer og lage krøll i tankene mine det må bare være ytterst enkel kommunikasjon om at alt ser helt helt ut, og kanskje foreslå at jeg kan se et humorprogram hvis jeg kommer frem.

Det vil være bra for min mann å få denne avlastningen, det er jammen ikke lett for han.

Jeg tror det skjer 3 eller 4 ganger pr år, men jo fortere jeg får hjelp dvs ikke får stenge meg inn, jo fortere blir jeg vanlig og jo mindre sorgfølelse får jeg etter på. Det kan gjerne være av typen, at min mann holder meg og minner meg på noe jeg liker å drive med, da hender det jeg faktisk glemmer at det begynner å rase.

Det er en rar greie, ikke minst er det rart at når jeg har såpass god evne til selv å sette ord på ring at jeg så ikke klarer bedre å få meg selv ut av det. Det er nok grunnen til sorgen som følger etter på. Det kan være bare 2 ganger pr år også, og hvis jeg får rask hjelp kan det hele være over fort, feks en dag eller to.

Jeg er så helt i orden og glad og gjerne pratende på nytt om dinosaurer eller plankton eller noe som opptar meg på det tidspunktet, det skifter litt.

Tusen takk for gode råd, vi har kontakt med dem, med da jeg ikke liker å få fremmede menneseker inn i huset kommer de ikke inn, men skriver mail ved behov med min mann.

Det er litt av en kunst å håndtere meg ved disse tilstandene, jeg roker nesten ikke lys, lyder og bevegelser av noe, og ingen må forte på meg, og kompetansen på autisme er liten fordi få med autisme klarer sette ord på sine følelser og behov.

En ting jeg selv tenkte ut for et par dager siden var om en stor dose medisiner når det skjer som slår meg helt ut, kunne være en ide. Jeg vet ikke hva det skulle være, men jeg kunne godt tenkt meg å bli helt zoombie en dag hvis jeg slapp marerittet med meltdown. Vet bare ikke hva medisiner det skulle være?

[Madelenemie]

Jeg synes dere skal ta kontakt med bydelens psykiatri-tjeneste, slik at neste gang du blir så dårlig, så kan en psykiatrisk sykepleier komme hjem til deg noen ganger om dagen. På den måten kan du få noen trygge rammer rundt deg og din mann kan slippe å ta ansvaret. Hvis dere kontakter bydelen på et tidspunkt hvor du er i ganske god form, så kan dere snakke grundig gjennom hva som vil være til hjelp for deg neste gang dette skjer. Kanskje vil det også være en ide at du blir litt kjent med en av psykepleierne på forhånd - før du er så dårlig at du nesten ikke kan snakke.

Jeg tror at det vil kunne være mye bedre hjelp for deg å få støtte i ditt eget hjem enn å være på en akuttavdeling hvor det ofte vil være mye uro og utagerende pasienter.

Et annet alternativ kan også være å undersøke om din bydel har en såkalt "avlastningsenhet". Dette er ikke sykehus, men det sted hvor du kan komme og overnatte noen døgn. Kanskje kan dere få til en spesialavtale om at du kan være på avlastningsenheten om du blir dårlig, der vil det vanligvis være mye roligere enn på et sykehus.

Er det lenge til psykiateren din er tilbake? Hun bør kunne være med å planlegge hva slags hjelp du kan få når du har melt-down.

Hei!

jeg tenkte på det at :

Alt jeg nå har skrevet, hvis jeg leverer det og min mann ber om at kun en sykepleier med nok kompetanse på autisme må komme og for Guds skyld ikke snakke mange ord, være stille, låse seg inn selv, og gi meg juice og si det jeg trenger og ikke mer. Ikke mase på spise for det gjør jeg når ferdig med meltdownet. De kan legge en hånd på dynen men ikke på meg, jeg liker trygghet men ikke for mye nærhet, tror du de vil greie det ?

Vet du om noen medisiner de kan gi meg som "slår meg ut" ?

Trenger det en dag kanskje antipsykotiske medisiner?

Eller risperdal? Ikke bare sovemedisiner men noe som slår ut evnen min til å tenke. Går ikke på medisiner til daglig for vanligvis veldig glad person.

[frosken]

Hei!

jeg tenkte på det at :

Alt jeg nå har skrevet, hvis jeg leverer det og min mann ber om at kun en sykepleier med nok kompetanse på autisme må komme og for Guds skyld ikke snakke mange ord, være stille, låse seg inn selv, og gi meg juice og si det jeg trenger og ikke mer. Ikke mase på spise for det gjør jeg når ferdig med meltdownet. De kan legge en hånd på dynen men ikke på meg, jeg liker trygghet men ikke for mye nærhet, tror du de vil greie det ?

Vet du om noen medisiner de kan gi meg som "slår meg ut" ?

Trenger det en dag kanskje antipsykotiske medisiner?

Eller risperdal? Ikke bare sovemedisiner men noe som slår ut evnen min til å tenke. Går ikke på medisiner til daglig for vanligvis veldig glad person.

Jeg synes det er din psykiater som bør vurdere om medisiner kan hjelpe deg på slike dager. Jeg tror kanskje at det beste er skjerming og ro - og at noen viser deg litt forsiktig omsorg. Jeg er ganske sikker på at folk som jobber i psykiatritjenesten - eller evt. hjemmesykepleien - kan læres opp til å gi en type hjelp som vil være god for deg. Som du selv sier, så klarer du å beskrive hvordan du har det under melt-down og du har også klare tanker om hva som kan være til hjelp. Dette bør det være mulig å få organisert på en god måte.

Det beste er om din psykiater er med og organiserer dette. Bydelen høres ekstra godt etter når spesialister uttaler seg :-)

Jeg skjønner at du synes melt-down er forferdelig, men kanskje går det an å tenke på det som andre former for sykdom som slår ut folk midlertidig. Som hvis noen får akutt vondt i ryggen og ikke klarer å bevege seg noen dager eller blir så dårlige av astma at de bare må være i ro.

[Elis31]

Jeg synes det er din psykiater som bør vurdere om medisiner kan hjelpe deg på slike dager. Jeg tror kanskje at det beste er skjerming og ro - og at noen viser deg litt forsiktig omsorg. Jeg er ganske sikker på at folk som jobber i psykiatritjenesten - eller evt. hjemmesykepleien - kan læres opp til å gi en type hjelp som vil være god for deg. Som du selv sier, så klarer du å beskrive hvordan du har det under melt-down og du har også klare tanker om hva som kan være til hjelp. Dette bør det være mulig å få organisert på en god måte.

Det beste er om din psykiater er med og organiserer dette. Bydelen høres ekstra godt etter når spesialister uttaler seg :-)

Jeg skjønner at du synes melt-down er forferdelig, men kanskje går det an å tenke på det som andre former for sykdom som slår ut folk midlertidig. Som hvis noen får akutt vondt i ryggen og ikke klarer å bevege seg noen dager eller blir så dårlige av astma at de bare må være i ro.

Burde ikke dette være enkelt å løse innad i familien? Jeg tenker på hvor mange som bor helt alene? Jeg tror nok ikke det er så lett å få en psyiatrisk sykepleier på besøk flere ganger om dagen.

[Madelenemie]

Jeg synes det er din psykiater som bør vurdere om medisiner kan hjelpe deg på slike dager. Jeg tror kanskje at det beste er skjerming og ro - og at noen viser deg litt forsiktig omsorg. Jeg er ganske sikker på at folk som jobber i psykiatritjenesten - eller evt. hjemmesykepleien - kan læres opp til å gi en type hjelp som vil være god for deg. Som du selv sier, så klarer du å beskrive hvordan du har det under melt-down og du har også klare tanker om hva som kan være til hjelp. Dette bør det være mulig å få organisert på en god måte.

Det beste er om din psykiater er med og organiserer dette. Bydelen høres ekstra godt etter når spesialister uttaler seg :-)

Jeg skjønner at du synes melt-down er forferdelig, men kanskje går det an å tenke på det som andre former for sykdom som slår ut folk midlertidig. Som hvis noen får akutt vondt i ryggen og ikke klarer å bevege seg noen dager eller blir så dårlige av astma at de bare må være i ro.

Hei!

Takk en god ide jeg skal si den til min mann

[frosken]

Burde ikke dette være enkelt å løse innad i familien? Jeg tenker på hvor mange som bor helt alene? Jeg tror nok ikke det er så lett å få en psyiatrisk sykepleier på besøk flere ganger om dagen.

Nei, dette er ikke noe som familien skal klare alene. Det er ikke en bagatellmessig tilstand, tvert i mot, og jeg er overbevist om at bydelens omsorgstjeneste stiller opp såfremt de blir ordentlig informert og instruert på forhånd.

Kronisk sykdom er svært krevende for en familie som helhet.

[Madelenemie]

Nei, dette er ikke noe som familien skal klare alene. Det er ikke en bagatellmessig tilstand, tvert i mot, og jeg er overbevist om at bydelens omsorgstjeneste stiller opp såfremt de blir ordentlig informert og instruert på forhånd.

Kronisk sykdom er svært krevende for en familie som helhet.

Hei!

Ja og min mann må ta seg av sin jobb det er på hans inntekt hele vårt materielle liv på mange måter hviler.

Og han har andre barn med behov, så jeg må komme bakerst i rekken. Men siden han har kontakt med psykiatriske sykepleiere som ikke får komme inn i vårt hus da jeg ikke liker besøk, så tenker vi nå likevel få til en løsning med disse, at de kan få nøkkel slik at de kan låse seg inn ved neste meltdown.

Jeg trenger bare at noen ser til meg for jeg tror jo alt går i oppløsning og jo fortere noen forklarer meg at det ikke skjer med få ord jo raskere kommer jeg tilbake.

De er nok snille har bare ikke møtt damen som er min kontakt før for jeg ikke glad i besøk, men akkurat under meltdown er det fint om noen bare titter innom selv om jeg da ligger under et tungt teppe, jeg håper i vertfall det vil gå bra.

Jeg syns det er litt skamfult også, for jeg tenker også klare tanker, det er det som er så dumt.

Mest vil jeg få medisiner så jeg slipper innvolvere noen i det, men får se om det finnes noe sånt som likosm gjør meg uten tanker noen dager.

[Elis31]

Nei, dette er ikke noe som familien skal klare alene. Det er ikke en bagatellmessig tilstand, tvert i mot, og jeg er overbevist om at bydelens omsorgstjeneste stiller opp såfremt de blir ordentlig informert og instruert på forhånd.

Kronisk sykdom er svært krevende for en familie som helhet.

Ok jeg bare syntes det Madelein ønsker i en slik situasjon er så lite at det enkelt kunne ha blitt utført av mannen. At det kanskje ikke har blitt kommunisert til han, at ved å trøste litt så kan det hjelpe mye.

[Madelenemie]

Ok jeg bare syntes det Madelein ønsker i en slik situasjon er så lite at det enkelt kunne ha blitt utført av mannen. At det kanskje ikke har blitt kommunisert til han, at ved å trøste litt så kan det hjelpe mye.

Hei!

Ja min mann kan egentlig gjøre ganske mye, det er bare sånn at han har mye ansvar på jobb, og jeg vil ikke han skal la noe gå ut over jobben, han har forklart meg hvor viktig det ikke bare er for hans karriere, men for vår familie.

Men jeg bad han komme hjem den dagen, men jeg formidlet ikke at alt raste sammen inni meg, det gjorde jeg til barnehabiliteringen fordi jeg ikke klarte bringe mitt barn dit og resten gjorde de.

Så det er en kombinasjon av at jeg ikke klarte formidle godt nok, noe som er vanskelig når dette skjer, samt vite da, hvor ille er det egentlig, litt lei seg/eller meltdown. Det er nok jeg som må bli flinkere til å si i fra, og nå er jeg så redd for å få det igjen at jeg tror jeg heller sier i fra en gang for mye enn for sent.

Hadde min mann ikke hatt så mye ansvar så hadde det nok vært lettere for han å bare komme hjem, så jeg tror jeg må mobilisere noe i meg så at jeg klarer tanken på at noen kommer hjem til meg hvis dette skjer igjen, selv om den beste til dette egentlig er min mann, bare så travel.

Men takk for hjelpen.

Jeg er fortsatt ikke helt i orden, men jeg leser prøver gjøre det jeg skal og prøver fokusere ut og bort, vanskelig å forklare, men kjenner frykten er der, selv om det sikkert og mest sannsynlig er 4 mnd til neste gang eller mer.

Jeg var så redd i går at jeg fikk ta en beroligende tabelett fordi min psykiater er tilbake nå, jeg er litt redd for å ta sånt for angst for jeg er litt engstelig av meg eller er stress-sensitiv og vil ikke bli avhengig, men tror må tenke på hva jeg akkurat har vært igjennom.

Jeg er virkelig glad for å ha noen som kan gi meg noen råd og tanker, takk.

[Madelenemie]

Er det en mulighet for deg å ha en avtale med klosteret du har skrevet om tidligere, at du kan komme dit når alt annet raser sammen? Der er det stille og det er et sted du kjenner fra før, det burde vel passe bra? Mannen din vet jo du liker deg der, så da vil han bli mindre bekymret når han vet du er et sted du kjenner...

Hei!

Jeg fikk akkurat en melding der fra fra en venn, hun skrev, stå på, og alt godt og se frem og ordene kjentes ikke bra ut, jeg prøvde å forklare hvor knust jeg er inni meg, men det er tydeligvis over deres fatteevne (jeg har aldir skrevet til dem om det før). Forskjellen fra hun og de her inne er at her blir jeg tatt på alvor der skal jeg bare tro og se forbi og bite i meg, men når man ikke er så sterk og flink så er det bedre å få ekte omsorg i psykiatrien og hjemme og fra mennesker som tar på alvor min frykt, orker ikke bagatellisering nå.

[frosken]

Hei!

Ja og min mann må ta seg av sin jobb det er på hans inntekt hele vårt materielle liv på mange måter hviler.

Og han har andre barn med behov, så jeg må komme bakerst i rekken. Men siden han har kontakt med psykiatriske sykepleiere som ikke får komme inn i vårt hus da jeg ikke liker besøk, så tenker vi nå likevel få til en løsning med disse, at de kan få nøkkel slik at de kan låse seg inn ved neste meltdown.

Jeg trenger bare at noen ser til meg for jeg tror jo alt går i oppløsning og jo fortere noen forklarer meg at det ikke skjer med få ord jo raskere kommer jeg tilbake.

De er nok snille har bare ikke møtt damen som er min kontakt før for jeg ikke glad i besøk, men akkurat under meltdown er det fint om noen bare titter innom selv om jeg da ligger under et tungt teppe, jeg håper i vertfall det vil gå bra.

Jeg syns det er litt skamfult også, for jeg tenker også klare tanker, det er det som er så dumt.

Mest vil jeg få medisiner så jeg slipper innvolvere noen i det, men får se om det finnes noe sånt som likosm gjør meg uten tanker noen dager.

Jeg er glad for at du er så konstruktiv og opptatt av å finne løsninger :-) Siden mannen din allerede har kontakt med psykiatrisk sykepleier, så er jeg ganske sikker på at dette vil kunne fungere neste gang du blir syk.

Synes ikke du skal være skamfull over å be om hjelp; du har all mulig grunn til å være stolt av deg selv :-)

[frosken]

Hei!

Ja min mann kan egentlig gjøre ganske mye, det er bare sånn at han har mye ansvar på jobb, og jeg vil ikke han skal la noe gå ut over jobben, han har forklart meg hvor viktig det ikke bare er for hans karriere, men for vår familie.

Men jeg bad han komme hjem den dagen, men jeg formidlet ikke at alt raste sammen inni meg, det gjorde jeg til barnehabiliteringen fordi jeg ikke klarte bringe mitt barn dit og resten gjorde de.

Så det er en kombinasjon av at jeg ikke klarte formidle godt nok, noe som er vanskelig når dette skjer, samt vite da, hvor ille er det egentlig, litt lei seg/eller meltdown. Det er nok jeg som må bli flinkere til å si i fra, og nå er jeg så redd for å få det igjen at jeg tror jeg heller sier i fra en gang for mye enn for sent.

Hadde min mann ikke hatt så mye ansvar så hadde det nok vært lettere for han å bare komme hjem, så jeg tror jeg må mobilisere noe i meg så at jeg klarer tanken på at noen kommer hjem til meg hvis dette skjer igjen, selv om den beste til dette egentlig er min mann, bare så travel.

Men takk for hjelpen.

Jeg er fortsatt ikke helt i orden, men jeg leser prøver gjøre det jeg skal og prøver fokusere ut og bort, vanskelig å forklare, men kjenner frykten er der, selv om det sikkert og mest sannsynlig er 4 mnd til neste gang eller mer.

Jeg var så redd i går at jeg fikk ta en beroligende tabelett fordi min psykiater er tilbake nå, jeg er litt redd for å ta sånt for angst for jeg er litt engstelig av meg eller er stress-sensitiv og vil ikke bli avhengig, men tror må tenke på hva jeg akkurat har vært igjennom.

Jeg er virkelig glad for å ha noen som kan gi meg noen råd og tanker, takk.

''Hadde min mann ikke hatt så mye ansvar så hadde det nok vært lettere for han å bare komme hjem, så jeg tror jeg må mobilisere noe i meg så at jeg klarer tanken på at noen kommer hjem til meg hvis dette skjer igjen, selv om den beste til dette egentlig er min mann, bare så travel.

''

Jeg tror din mann har nok belastninger i sitt hverdagsliv og synes det vil være en stor fordel om han kan avlastes i forhold til å gi deg ekstra omsorg når du har melt-down. Som du sier et annet sted i tråden, han skal både ta seg av barna og av jobben sin - og innimellom tror jeg det kan bli litt for mye for ham.