angst og depresjon

[Gjest MarieSR]

Hei Jeg opplevde for en del år siden en traumatsik opplevelse som snudde livet mitt på hodet. Jeg var 12-13 år da det skjedde og i dag er jeg 20. jeg gikk derfor på ungdomsskolen. hendelsen skjedde i en annen kommune enn den jeg bodde i. Derfor fikk jeg ingen oppfølging eller noen form for hjelp da jeg kom hjem igjen og tilbake på skolen. jeg ønsker ikke å fortelle hva jeg opplevde, da jeg kan bli gjenkjent. men jeg kan si at det handlet om liv eller død for en jeg er glad. heldigvis endte det i liv, men det ble en tung tid etterpå. siden jeg var så ung og ikke viste hva som foregikk, klarte jeg ikke å fortelle noen hvorfor jeg konstant var redd. jeg var mye syk og hadde skyhøyt fravær fra skolen. jeg slet med å sove, jeg slet med mareritt. jeg slet med stivninger og lyder. men ingen hjelp å få. jeg forsto aldri at dette hadde noe med hendelsen å gjøre. Ingen spurte meg noen gang om det gikk bra med meg. alt jeg fikk høre resten av ungdomsskolen var at jeg måtte komme meg på skolen, jeg måtte slutte å være så lat, jeg måtte bli bedre på skolen, jeg måtte konsentrere meg. jeg prøvde å fortelle lærerne det flere ganger at jeg ikke hadde det bra, men jeg turte ikke å fortelle det direkte. vi fikk i en oppgave å skrive en artikkel. jeg skrev om det hadde opplevd, men fikk dårlig karakter fordi læreren mente det jeg skrev var veldig likt det som sto i avisene. derfra ga jeg opp. jeg tenkte det var meningen at hverdagen min skulle bestå av å konstant være på vakt, sove lite og ha mareritt. jeg isolerte alle følelsene mine inne og gjorde ingenting med dem. jeg klarte aldri å sette sammen følelsene mine og hendelsen. i mange år isolerte jeg meg helt. jeg gikk med en maske døgnet rundt. jeg klarte ikke engang å innrømme for meg selv at jeg slet med tanker, flashbacks og traumer. egentlig viste jeg ikke hva traumer var engang. på vgs slet jeg enda mer. jeg hadde null selvtillit og slet med spiseforstyrrelser. både i form av over spising og sulting. jeg strøk i mange fag. og igjen hadde jeg enormt mye fravær. målet mitt var å fullføre vgs og klare å få bestått i alle fag. det klarte jeg ikke, så den dag i dag sliter jeg med å få tatt opp alle eksamene, fordi jeg ikke klarer å konsentrere meg. jeg tok et friår etter vgs, mest fordi jeg ikke kunne gå videre pga fagene jeg strøyk i, men også får å få orden på livet mitt før jeg gikk i gang med studiene igjen. men året bragte mer enn jeg regnet med. med bare noen få måneder imellom døde to av mine store helter og idoler. de to personene jeg ser mest opp til i hele verden. han ene (som døde først) er den personen som har hjulpet meg videre i livet. han ga meg en grunn til å leve. han andre var mine kjære bestefar. han har alltid vært der for meg. og jeg elsker han så høyt. sorgen over disse to er så stor at jeg ikke klarer å bære den selv. jeg sliter enda, selv etter 8 mnd siden alt begynte. det er akkurat som om alle følelsene mine som jeg har samlet opp alle disse årene kom fort og tok over livet mitt. nå sliter jeg mer enn noen gang. jeg sover dårlig, har mareritt hver natt, de handler ofte om det samme hver natt. jeg stivner av lyder, og er ofte stiv så lenge at når jeg endelig klarer å slappe av så skjelver jeg så mye at jeg blir helt utslitt og kan begynne å gråte. jeg har ofte flashbacks hvor jeg ser enkelte bilder av det som skjedde. jeg har ofte fysiske smerter, som vondt i hodet, smerter i magen osv. jeg ser ofte de jeg har mistet. jeg tenker mye på dem. jeg er livredd for mennesker jeg ikke kjenner og jeg stoler ikke på noen. jeg går hele tiden å venter på at noe skummelt skal skje. jeg går egentlig å venter på å dø. jeg føler jeg skal dø snart, jeg forbereder meg på det. jeg har dårlig samvittihget for at jeg lever, når de jeg er glad i dør. jeg viste at bestefar skulle dø. jeg viste det bare var snakk om tid, jeg fikk møte han en siste gang. vi hadde et lite minutt hvor det bare var oss to. Men jeg har alltid sett for meg at jeg skal holde han i hånden når han sovnet inn. men det gjorde jeg ikke. jeg klarte ikke. jeg klarte ikke tanken på å se ha ligge i kisten heller, jeg var redd for at jeg skulle huske han sånn. men nå angrer jeg så innmari på at jeg ikke gjorde det, og nå er det for sent. jeg tror det kunne hjulpet meg å forstå, å innse at han er borte. men likevel så har jeg på en måte klart å godta at han er dø. han har det bra nå, men jeg savner han sånn. Jeg gråter mye. hele tiden, hver dag når jeg er alene. jeg bor alene og tror hele tiden at noen er inni leiligheten min. noen som ikke skal være der. jeg drømmer om folk som vil drepe meg om natten. jeg tørr ikke å sove med ryggen mot rommet, for da klarer jeg ikke å forsvare meg om noen skulle gjøre meg noe. jeg er redd for å overleve om noen sårt vil drepe meg. jeg føler meg så langt nede. altså, jeg jobber jo 100% og klarer meg fint i hverdagen. jeg klarer å smile og være glad. jeg klarer å stå opp om morgningen og komme meg på jobb. men når jeg er alene er jeg helt utmattet. jeg gråter og ligger stort sett bare på soffaen og glaner på tv for å ha noe annet å tenke på. jeg gråter av absolutt ingenting. kan se på tegneserie og begynne å gråte. jeg kjenner jeg nesten gleder meg til å dø, jeg trenger ro, jeg trenger hvile. jeg får ikke sove om natten, og klarer derfor ikke å hvilt meg ordentlig. Har dere noen tips om hvordan hverdagen min kan bli enklere? jeg orker ikke dette lenger. jeg gikk til fastlegen min for å få ordnet opp i alt. han ga meg en henvisning til generell psykolog, men jeg har aldri tid til å gå dit fordi jeg jobber 100%, og jeg vil ikke fortelle noen på jobben at jeg sliter, da jeg nettopp har begynt der. ikke vet jeg hvor jeg skal levere den heller, da jeg nettopp har flyttet og ikke kjenner stedet så godt. jeg er utslitt. jeg trenger hjelp. hva skal jeg gjøre?

[Gjest ambrose]

Dette var en sterk og vond historie.. Jeg skulle ønske du kunne ta i mot hjelpen som fastlegen tilbydde deg. Men jeg skjønner deg også - det er ikke bare-bare å få det til å klaffe med en ny og full jobb. I tillegg kjenner du ikke stedet godt.

Hvorfor fikk du ikke henvisning til ditt lokale dps, men liste over psykologer du selv skulle kontakte (jeg antar det er det du mener)? Kunne du bedt fastlegen henvise deg til dps i stedet?

Ang det å kombinere terapi med full jobb og det at du ikke ønsker å fortelle arbeidsgiver at du går i behandling (når den tid kommer at du skal begynne med det) - kan du finne på en annen grunn til at du vil få fravær? Eller enda bedre; tror du at du kunne greie å fortelle arb.giveren din den egentlige grunnen?

Jeg vet at det høres enkelt ut for meg å si, men jeg har vært i ditt sted en eller annen plass en gang, derfor forstår jeg at du synes det er vanskelig å få det til. Men husk at det er mange som sliter med psyken - arbeidsgivere som arbeidstakere går til behandling.

Og det er ikke din skyld at det som skjedde skjedde.Og selv om du ikke ble tatt på alvor da du var yngre, noe som selvfølgelig er svært trist, så betyr ikke det at du ikke vil bli tatt alvorlig idag. Husk det.

Jeg har ett godt råd til deg, og som jeg vet funker bra: skriv ut innlegget ditt her på dol, ta det med til fastlegen din og be om en ny vurdering - evt kan du sende det i forkant av timen. Jeg vil på det sterkeste anbefale deg å gjøre det.

Du skal ikke ha det slik, kanskje har du utviklet PTSD (jeg sier kanskje, fordi jeg ikke er lege som kan diagnostisere - jeg snakker kun ut fra min egen kunnskap). Og dette finnes det god hjelp for. etter min mening burde du blitt henvist til dps eller en psykiatrisk poliklinikk.

Jeg ønsker deg masse lykke til videre, og håper så inderlig vel at du får den hjelpen du trenger.