angsten hemmer meg til å gjøre ting.

[Gjest]

hvis man har angst i seg i mange timer ofte, vil det slite ut hjertet og andre ting i kroppen?

jeg har angst for å kjøre langt hjem i fra, for jeg er redd for å få et panikk anfall som er så kraftig, at jeg ikke vil takle det, og uten hjelp fra legevakten.

Jeg har legevakten her jeg bor, og det er en trygghet.

Jeg har begynt å trene på korte turer, men merker angsten begynner når jeg har kjørt noen få min hjem i fra.

Det er mange ting jeg vil gjøre, men som jeg ikke får gjort pga angsten.

Hvordan kan jeg stole på at angsten ikke vil skade meg, ta livet av meg, og hva skal jeg gjøre for å takle den bedre?

Jeg vil komme meg ut av dette, men klarer det ikke.

Trenger gode råd.

Hilsen jente 32

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du har det som heter agorafobi. Du kan aldri være sikker på at angsten ikke tar livet av deg. Risikoen er imidlertid svært liten. Hittil har ingen dødd av det, men som med alle andre ting, må en være den første. Ingen kan garantere at ikke det blir deg.

Det sentrale spørsmålet for deg må likevel bli om ditt psykologiske fengselsopphold er verdt det i forhold til å ta sjansen på å leve livet.

[Gjest]

Du har det som heter agorafobi. Du kan aldri være sikker på at angsten ikke tar livet av deg. Risikoen er imidlertid svært liten. Hittil har ingen dødd av det, men som med alle andre ting, må en være den første. Ingen kan garantere at ikke det blir deg.

Det sentrale spørsmålet for deg må likevel bli om ditt psykologiske fengselsopphold er verdt det i forhold til å ta sjansen på å leve livet.

Ja det var jo veldig positivt å høre! ikke i det hele tatt nei.

Vel leger, psykologer, psykiatere, sier at det er ikke farlig for kroppen å ha angst.

Men så sier du at det er en liten mulighet at det kan være det alikevell.

Nå fikk jeg det verre inni meg faktisk. tusen takk for det.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja det var jo veldig positivt å høre! ikke i det hele tatt nei.

Vel leger, psykologer, psykiatere, sier at det er ikke farlig for kroppen å ha angst.

Men så sier du at det er en liten mulighet at det kan være det alikevell.

Nå fikk jeg det verre inni meg faktisk. tusen takk for det.

Det er det som er så spennende med livet - en har aldri full kontroll.

Så vidt jeg vet er ingen i Norge blitt drept av en kenguru. Tross det kan en ikke være helt sikker. Kanskje jeg eller du blir den første?

[Gjest]

Det er det som er så spennende med livet - en har aldri full kontroll.

Så vidt jeg vet er ingen i Norge blitt drept av en kenguru. Tross det kan en ikke være helt sikker. Kanskje jeg eller du blir den første?

Jeg vet at man ikke har kontroll på livet vårt i den stand.

Men jeg sliter med den jævla angsten, og da er vel meningen at jeg skal ufarliggjøre angsten, så den ikke tar knekken på meg?

Jeg merker at når jeg trener på å kjøre så blir angsten litt mindre enn hva den var, men har en uro følelse inni meg, er som jeg er på vakt.

Det jeg lurte på er om det er skadelig for hjertet å ha det slik?

Jeg har slitt med angst fra jeg var barn, og blitt mer av det i voksen alder. nå er jeg 32 år.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg vet at man ikke har kontroll på livet vårt i den stand.

Men jeg sliter med den jævla angsten, og da er vel meningen at jeg skal ufarliggjøre angsten, så den ikke tar knekken på meg?

Jeg merker at når jeg trener på å kjøre så blir angsten litt mindre enn hva den var, men har en uro følelse inni meg, er som jeg er på vakt.

Det jeg lurte på er om det er skadelig for hjertet å ha det slik?

Jeg har slitt med angst fra jeg var barn, og blitt mer av det i voksen alder. nå er jeg 32 år.

Jeg tror ikke det fører til noe med å "ufarliggjøre angsten". Det er et hav av muligheter av noe en kan engste seg for. Om en blir forsikret om ufarligheten av en ting, finnes det nye ting en kan være redd for.

Poenget er at en må oppgi tanken på kontroll. Det som skjer det skjer, og det kan en gjøre lite med. Inntil da bør en nyte det livet en har.

[Gjest]

Jeg tror ikke det fører til noe med å "ufarliggjøre angsten". Det er et hav av muligheter av noe en kan engste seg for. Om en blir forsikret om ufarligheten av en ting, finnes det nye ting en kan være redd for.

Poenget er at en må oppgi tanken på kontroll. Det som skjer det skjer, og det kan en gjøre lite med. Inntil da bør en nyte det livet en har.

Det er lett å tenke slik når man har en frisk tankegang.

Jeg har emosjonell ustabil pf, og avhengig pf, tilbakevendte depresjoner, og angst har jeg som diagnose:(

Og jeg tenker og grubler mye, ja jeg har lett for å tenke det værste kan skje i ulike situasjoner.

Men jeg er ikke trygg på meg selv, på min kropp, på mitt følelsesliv.

Jeg har dårlig selvtillitt, og sliter med masse negative tanker.

Og jeg prøver å bygge meg opp til å bli bedre, trener meg til å tenke positivt og ikke tenke hele tiden på hva hvis det skulle skje.....

Men er lettere sagt enn gjort. det tar tid.

Men jeg forstår holdningen din med å gi faen rett og slett.

Men er lettere sagt enn gjort.

Jeg har jo overlevd angst i så mange år, og overlever vel noen år til.

Min bestemor var plaget med mye angst og bekymret seg mye.

Hun døde da hun var 96 år av alderdom.

Jeg beudrer hun,

[Gjest rosento]

Ja det var jo veldig positivt å høre! ikke i det hele tatt nei.

Vel leger, psykologer, psykiatere, sier at det er ikke farlig for kroppen å ha angst.

Men så sier du at det er en liten mulighet at det kan være det alikevell.

Nå fikk jeg det verre inni meg faktisk. tusen takk for det.

Det Nhd forsøker å si er at du må gi slipp på alt av "kontroll" om du skal bryte ut av denne sirkelen du befinner deg i. Då må tåle tanken på ubehag og døden. Det er slik du kommer deg ut av dette .

Jeg har levd med denne livsbegrensende sykdommen i mange, mange år. Jeg forsøkte å få forsikringer for alt, men de finnes ikke. Så da satt jeg igjen med to alternativer: Jeg kunne sitte hjemme å oppleve ubehag og til slutt dø der. Eller jeg kunne velge å gripe livet/dagen med risiko for at jeg kunne dø/få ubehag utenfor hjemmet. Jeg valgte til slutt det siste, rett og slett fordi jeg var drittlei det andre. Dt hadde jeg levd i årtier. Jeg bestemte meg for å ta tilbake det andre "alternativet", livet. Har jeg gjort det uten ubehag? Nei. Har jeg gjort det uten å tenke at nå dør jeg, nei. Har jeg kjempet, vært redd og grått, ja det har jeg. Senest i går på helsestudio, hvor panikken kom krypende. Jeg gjennomførte treningsøkten og med det fortalte jeg nok en gang min kropp og mitt hode, at denne angsten er ubehagelige greier - men jeg bestemmer hvem som skal gå seirende ut av disse "kampene".

Ingen garantier vil bli gitt av andre som gjør deg trygg nok. Du må tåle utryggheten, ubehaget. De to tingene kan jeg garantere deg at blir mindre og mindre. Allikevel kan du igjen, som jeg, oppleve at angsten kommer "plutselig". Den håndteres der og da, ikke på forhånd. Jeg ønsker for deg at du finner veien å gå. Du lever for tiden et mareritt.

[Gjest miro29]

Har du forsøkt psykolog? Jeg er så og si blitt kvitt panikkangsten min etter hjelp fra psykolog. Men jeg var nok ikke like hardt rammet som deg.

[Gjest Kari Anne L.]

Angst er skremmende, hemmende, sterkt og vanskelig. MEN, det er ikke farlig.

Jeg har stor tro på å prøve å overkjøre slike situasjoner som angst. For dem som klarer det.

Jeg fikk angst for mange år siden. Eller dvs.jeg var vel litt utkjørt lenge, men så slo det ut i angst. Det kom når jeg kjørte bil.

Du vet den følelsen du får når det er håret før du kræsjer? Eller noe annet veldig sjokkerende skummelt skjer? Det voldsomme skjokket nesten, presset i brystet, andpustheten, redselen, svetten.

Den følte jeg før hver sving og hver bakketopp jeg kjørte på. Og vi bodde landlig til, veien besto av mange slike. En biltur for meg var helt utmattende. Jeg var utslitt og skikkelig svett og følte meg som jeg hadde vært med på en fryktelig skrekkfilm, hvor du sitter i enden og skjønner nesten ingen ting fordi det har vært så tøft.

Jeg hadde to valg den gangen.

Jeg kunne la være å kjøre bil, være redd for angsten og klare å unngå mye av den ved å la bilen stå. Eller jeg kunne si til meg selv at "det er bare angst", "det står ingen bil etter den bakketoppen som du kommer til å kræsje i, det står ingen bil bak den svingen heller" Dette er kun en følelse, og den gir ingen mening, har ingen verdi, og er ikke viktig å høre på".

Jeg valgte det siste.

Jeg skal si det jeg hadde noen bilturer i førsten, men jeg presset meg og nektet å la bilen stå, nektet å klamre meg til bremsen. Og det gikk over. Jeg har ikke hatt et snev av angst siden.

Jeg har også tatt meg selv i å nærme meg anorexia, eller i allefall forvrengt selvbilde.

Jeg veide 49 kilo en periode i livet jeg hadde det tøft. Jeg så meg i speilet og så at jeg var lubben. Jeg var ikke fornøyd med meg selv. Dette føltes helt virkelig. Men jeg skjønte at jeg måtte ha et forvrengt bilde, jeg skjønte jo at 49 kg ikke var tykkt under noen omstendigheter. Så jeg overså meg selv, overså tankene mine, og bare kjørte over dem. Og det forsvant.

Jeg hadde også tendenser til å bli litt manisk. Heter det det? Den gang hadde jeg ikke oppvaskmaskin så jeg vasket opp for hånd. Jeg var helt avhengig av å vaske opp i helt korrekt rettefølge og glassene måtte stå sirlig etter høyde. Det var liksom helt panikk om jeg hadde oversett et glass som jeg tok opp, vasket og så ikke fikk plass til i riktig rekke. Da måtte jeg ommøblere!!!

Jeg tok meg selv i det en dag og tenkte på hvor utrolig idiotisk dette var. Skjønte at dette kunne uttarte seg om jeg ikke gjorde noe. Alt ble jo like rent samme hvor jeg plasserte det. Så jeg begynte å presse meg selv.. Sette ting der der de kom etter rekkefølge jeg vasket det. Jeg tittet mang en gang på de uryddige rekkene mine men nektet meg selv å røre dem. Og det gikk over.

Jeg har ingen problemer i dag med noe av dette. Føler meg sterk og takler utrolig mye. Har utdannet meg i ettertid, har utrolig flott jobb, jobber meg oppover i karrieren og lever et helt vanlig og flott liv.

Jeg kunne hatt sitter nesten murt inne, med angst, spiseproblemer og manisk oppførsel.

Så jeg holder en knapp på å bagatelisere en del av disse følelsene, og regelrett overkjøre dem. For når vi tenker over det så er det bortkastede følelser, som bare setter stengsler for livet vårt og det vi ønsker å gjøre i det. Det er også veldig lite av dette som er farlig. Det bare føles sånn.

Så uansett om du får hjelp av psykolog, venner, familie eller gjør det alene, så har jeg stor tro på å traske fremover med stor steg og overkjøre det som du innerst inne vet er noe du egentlig ikke bør være redd for.

Lykke til

[Gjest]

Det er lett å tenke slik når man har en frisk tankegang.

Jeg har emosjonell ustabil pf, og avhengig pf, tilbakevendte depresjoner, og angst har jeg som diagnose:(

Og jeg tenker og grubler mye, ja jeg har lett for å tenke det værste kan skje i ulike situasjoner.

Men jeg er ikke trygg på meg selv, på min kropp, på mitt følelsesliv.

Jeg har dårlig selvtillitt, og sliter med masse negative tanker.

Og jeg prøver å bygge meg opp til å bli bedre, trener meg til å tenke positivt og ikke tenke hele tiden på hva hvis det skulle skje.....

Men er lettere sagt enn gjort. det tar tid.

Men jeg forstår holdningen din med å gi faen rett og slett.

Men er lettere sagt enn gjort.

Jeg har jo overlevd angst i så mange år, og overlever vel noen år til.

Min bestemor var plaget med mye angst og bekymret seg mye.

Hun døde da hun var 96 år av alderdom.

Jeg beudrer hun,

Jaja Hva skal vi med psykiatere og psykologer hvis det eneste som funker er å gi faen?

Ja jeg vet vi alle skal dø en gang, det er det eneste som er sikkert.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det Nhd forsøker å si er at du må gi slipp på alt av "kontroll" om du skal bryte ut av denne sirkelen du befinner deg i. Då må tåle tanken på ubehag og døden. Det er slik du kommer deg ut av dette .

Jeg har levd med denne livsbegrensende sykdommen i mange, mange år. Jeg forsøkte å få forsikringer for alt, men de finnes ikke. Så da satt jeg igjen med to alternativer: Jeg kunne sitte hjemme å oppleve ubehag og til slutt dø der. Eller jeg kunne velge å gripe livet/dagen med risiko for at jeg kunne dø/få ubehag utenfor hjemmet. Jeg valgte til slutt det siste, rett og slett fordi jeg var drittlei det andre. Dt hadde jeg levd i årtier. Jeg bestemte meg for å ta tilbake det andre "alternativet", livet. Har jeg gjort det uten ubehag? Nei. Har jeg gjort det uten å tenke at nå dør jeg, nei. Har jeg kjempet, vært redd og grått, ja det har jeg. Senest i går på helsestudio, hvor panikken kom krypende. Jeg gjennomførte treningsøkten og med det fortalte jeg nok en gang min kropp og mitt hode, at denne angsten er ubehagelige greier - men jeg bestemmer hvem som skal gå seirende ut av disse "kampene".

Ingen garantier vil bli gitt av andre som gjør deg trygg nok. Du må tåle utryggheten, ubehaget. De to tingene kan jeg garantere deg at blir mindre og mindre. Allikevel kan du igjen, som jeg, oppleve at angsten kommer "plutselig". Den håndteres der og da, ikke på forhånd. Jeg ønsker for deg at du finner veien å gå. Du lever for tiden et mareritt.

rosento, jeg takker deg for dette innlegget.

Det har langt sterkere kraft når en som har vært gjennom det og bekjempet angsten ved å endre tankene forteller om det, enn når jeg prøver å forklare det.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jaja Hva skal vi med psykiatere og psykologer hvis det eneste som funker er å gi faen?

Ja jeg vet vi alle skal dø en gang, det er det eneste som er sikkert.

Det er akkurat det psykiatere og psykologer skal: Få deg til å endre måten du tenker på. (Metakognitiv terapi)

[Gjest rosento]

rosento, jeg takker deg for dette innlegget.

Det har langt sterkere kraft når en som har vært gjennom det og bekjempet angsten ved å endre tankene forteller om det, enn når jeg prøver å forklare det.

Takk for takken Nils