umodne trekk

[Madelenemie]

Hei!

Da jeg gikk til timen i dag tenkte jeg på to ting:

1) håpet å få forståelse for mitt meltdown, samt få medlidenhet.

2) Håpet min psykiater ikke var sint, det siste har jeg vel nesten ikke opplevd, streng, men ikke sint.

Men jeg var helt uforberdt på det som skjedde:

Jeg fikk beskjed om at min håndtering av situasjonen og dette med bli liggende slik var et umodent trekk.

Jeg kjente tårene presset på, men jeg bet det i meg (som det heter) og tenkte "hører jeg riktig?". Jeg motsa ingenting, tenkte mens det raste "er det virkelig sånn?"

Jeg sa så til min psykiater, "hvis du mener jeg er umoden så har jeg kanskje ikke asperger syndrom og..."

Min psykiater avbrøt og svarte meg, "hvorfor sier du det, jeg sa ikke du er umoden, det har jeg aldri ment, jeg sier, dette er et umodent trekk", Jeg skjønte forskjellen når det ble presisert sånn, men ble først redd for ansvaret som nå ble lagt på meg og ikke på min mann eller fordelt på oss.

Jeg fikk en riktig lang time, jeg var sliten etter på, både etter alt som er skjedd, men for å få enda mer å tenke på, men allerede før timen var over skjønte jeg det, "at jeg kan endre atferd, dette gir meg økt kontroll, det gir meg økt trygghet, det gir meg større håp.

Jeg er sliten nå, men jeg er glad for å bli sett som et menneske med muligheter og ikke som et syndrom uten utviklingsmuligheter og med et eget ansvar.

Jeg er ikke redd mer, bare sliten, håper dere skjønner at jeg elsker min psykiater, hvor hadde jeg vært i dag uten denne rettledningen, veiledningen, opplysningen og troen på at jeg får til?

Min psykiater ser meg både som menneske, ansvarlig men likevel med asperger syndrom og slett ikke uten eget ansvar for liv og handling. Neste time må jeg ta enda mer ansvar, jeg fikk beskjed om at vi skal snakke om andre koflikter jeg også skal endre mitt reaksjonsmønster i.

Jeg skrev akkkurat et takkebrev til min psykiater nå, min psykiater hjelper ikke bare meg, men en hel familie, det hun ikke vet er at hun er både min rollemodell og mitt forbilde og den som tror på meg og gir meg håp for fremtiden. Skulle bare ønske jeg kunne gitt henne noe, det er fint å bli sett som menneske og ikke som et syndrom.

[Gjest Nickløsheletida]

Det var kanskje et umodent trekk, men hvordan du reagerte på ''skjenneprekenen'' i ettertid var et modent trekk, slik jeg ser det.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

En meget viktig forskjell som jeg håper du og andre vil fortsette å huske:

Du har umodne trekk betyr ikke det samme som at du er umoden. Dette kan overføres til ulike andre områder.

[Madelenemie]

En meget viktig forskjell som jeg håper du og andre vil fortsette å huske:

Du har umodne trekk betyr ikke det samme som at du er umoden. Dette kan overføres til ulike andre områder.

Hei!

Ja jeg forstod det! Nettopp da jeg ble overrasket og misforstod og trodde hun mente jeg var umoden som menneske, for det har hun sagt før jeg ikke er, og da skjønte jeg det med trekkene.

jeg skal legge meg nå, jeg skal drikke et glass vin for jeg er glad på en rar måte, såretgladslitensjokkertskaldetaldritasluttdettelivetog kreveogoverraskemeg Jeg har jo asperger syndrom og da trodde jeg min psykiater skulle forklare det hele med det og ikke kreve endret atferd.

Det var det nest siste fra meg, for sliten, annerledesleimeg meg, men trygg og det kan jeg takle selv om alene og mannen min på fjellet. Han er snill mannen min og jeg vil bli en god livsledsager for han har jeg tenkt ut nå, så da får jeg ta det som kommer av overraskelser.

[Madelenemie]

Det var kanskje et umodent trekk, men hvordan du reagerte på ''skjenneprekenen'' i ettertid var et modent trekk, slik jeg ser det.

Hei!

Det var ikke en skjennepreken, hun bare gjorde mitt ansvar meget tydelig og det kom som "lyn fra klar himmel" hvis du skjønner hva jeg mener med det?

Jeg ville jo få sympati for alt som er skjedd, ikke mer ansvar, jeg var jo ganske så sliten. Og om ikke bare det var nok foreslo hun nytt tema for neste gang, "konfliktløsning når uenigheter mellom din mann og deg" og da vet jeg hva som venter, at jeg må ta enda mer ansvar. Noen ganger kunne det vært en fordel om min psykiater så det hun ser så tydelig asperger syndrom og unnskyldte meg litt (det hender det også hun gjør, men IKKE i dag), men på den andre siden er jeg jo glad for at hun ser meg som menneske og ikke som en symptomliste.

Jeg ble tross alt mer trygg selv om utrolig sliten. Og rart at min psykiater etter det som skjedde krever så mye av meg. Hun har gjort det før og jeg spurte da om hun ikke trodde jeg kunne dø av å få så mange "kniver" i hjerte men da svarte hun "å nei dette tåler du", jeg husker ikke saken det gjaldt, men hun hadde rett, jeg måtte bare få tenkt meg om.

[Gjest Nickløsheletida]

Hei!

Det var ikke en skjennepreken, hun bare gjorde mitt ansvar meget tydelig og det kom som "lyn fra klar himmel" hvis du skjønner hva jeg mener med det?

Jeg ville jo få sympati for alt som er skjedd, ikke mer ansvar, jeg var jo ganske så sliten. Og om ikke bare det var nok foreslo hun nytt tema for neste gang, "konfliktløsning når uenigheter mellom din mann og deg" og da vet jeg hva som venter, at jeg må ta enda mer ansvar. Noen ganger kunne det vært en fordel om min psykiater så det hun ser så tydelig asperger syndrom og unnskyldte meg litt (det hender det også hun gjør, men IKKE i dag), men på den andre siden er jeg jo glad for at hun ser meg som menneske og ikke som en symptomliste.

Jeg ble tross alt mer trygg selv om utrolig sliten. Og rart at min psykiater etter det som skjedde krever så mye av meg. Hun har gjort det før og jeg spurte da om hun ikke trodde jeg kunne dø av å få så mange "kniver" i hjerte men da svarte hun "å nei dette tåler du", jeg husker ikke saken det gjaldt, men hun hadde rett, jeg måtte bare få tenkt meg om.

''Det var ikke en skjennepreken, hun bare gjorde mitt ansvar meget tydelig og det kom som "lyn fra klar himmel" hvis du skjønner hva jeg mener med det?''

Det var derfor jeg skrev skjennepreken i anførselstegn. Ja, jeg skjønner hva du mener med "lyn fra klar himmel"

''Jeg ville jo få sympati for alt som er skjedd, ikke mer ansvar, jeg var jo ganske så sliten. Og om ikke bare det var nok foreslo hun nytt tema for neste gang, "konfliktløsning når uenigheter mellom din mann og deg" og da vet jeg hva som venter, at jeg må ta enda mer ansvar''

Det er menneskelig og ville få sympati når en har det vanskelig, men hun mener nok at hun ikke hjelper deg best på den måten.

'' Noen ganger kunne det vært en fordel om min psykiater så det hun ser så tydelig asperger syndrom og unnskyldte meg litt (det hender det også hun gjør, men IKKE i dag), men på den andre siden er jeg jo glad for at hun ser meg som menneske og ikke som en symptomliste"

Nettopp :-)

"Jeg ble tross alt mer trygg selv om utrolig sliten. Og rart at min psykiater etter det som skjedde krever så mye av meg. Hun har gjort det før og jeg spurte da om hun ikke trodde jeg kunne dø av å få så mange "kniver" i hjerte men da svarte hun "å nei dette tåler du", jeg husker ikke saken det gjaldt, men hun hadde rett, jeg måtte bare få tenkt meg om"

Jeg skjønner både deg og henne, fordi jeg som ikke har asperger kan også føle noen ganger at: nå er det nok !, nå orker jeg ikke mer ! Men så er man bare nødt til orke og så orker man alikevel :-)

[PieLill]

Det var kanskje et umodent trekk, men hvordan du reagerte på ''skjenneprekenen'' i ettertid var et modent trekk, slik jeg ser det.

Enig. Det er et flott eksempel på en konstruktiv måte å takle kritikk på.

mvh