Huff nå blir det ikke bra!

[cathlin]

Hei!

Jo absolutt, men skjønner ikke hvorfor du tar opp dette ?

Hva er det jeg ikke skjønner nå?

Nei, det har ikke noe med innholdet i tråden forøvrig. Jeg bare snakket med noen som kjente noen med asberger som var veldig god på norsk standard:-) Så nå var jeg usaklig.

[Madelenemie]

Nei, det har ikke noe med innholdet i tråden forøvrig. Jeg bare snakket med noen som kjente noen med asberger som var veldig god på norsk standard:-) Så nå var jeg usaklig.

Hei!

Ja kanskje er det meg

Jeg liker og er god på noen områder innenfor norsk standard, ISO og fordi jeg liker sikre svar, jeg er også godt inne i SSB, det blir jeg ertet med.

[Gjest Nickløsheletida]

Hei!

ja men skjønner du da hvorfor min psykiater avfeide mitt meltdown med umodent trekk?

kanskje ikke heller forstår hva meltdown er for heller ikke barnehabiliteringen viste om og jeg måtte skrive langt brev og forklare hva som er forskjellen på dårlig oppførsel og meltdown, de hadde nemlig kun utrykket, "dårlig oppførsel" når deres barn/pasienter fikk dette, det sjokkerte meg derfor skrev jeg det lange jeg skrev.

dette fordi forskjellen er stor mellom et vanlig frustrasjonsanfall og et meldown, ved det siste forsvinner verden og man mister i større grad evnen til å kommunisere hva som er galt, derfor skrev jeg, i min desperasjon skrev jeg, da ordene begynte å komme feil ut av munnen, jeg orket ikke fremstå slik, så jeg skrev.

Jeg vet ikke hvordan din psykiater tenker. Det kan virke som din psykiater mener at du kan kontrollere det, men det står noe annet i linken.

Psykiateren din er nok opptatt av hele familien, men det er ikke sikkert din psykiater kan og vet alt, selv om hun er flink.

Du får nesten bare spørre psykiateren din neste gang og prøve tenke minst mulig på det imellomtiden.

[Bella Dotte]

''Kunne hans telling være en av flere grunner til hans enorme kapasitet på tall og hoderegning? Absolutt tror jeg selv det, den som elsker tall vil finne det meget beroligende å tenke på dem og dem som ikke elsker dem vil finne det søvndyssende nok til å sovne av dem :)''

Vakkert og klokt skrevet! Signerer (til tross for at jeg ikke er glad i tall)

:-)

Hvis dere vil ha mer tallglede, anbefales Talldjevelen av Hans Magnus Enzensberger. Men jeg regner med at den står i Ms hylle allerede.

[cathlin]

Hei!

Ja kanskje er det meg

Jeg liker og er god på noen områder innenfor norsk standard, ISO og fordi jeg liker sikre svar, jeg er også godt inne i SSB, det blir jeg ertet med.

Kult!

[PieLill]

Hei!

Ja interessant at du også ikke ser helt for deg dette med umodne trekk.

Vel jeg vet selv hva det gjelder, det var det jeg kalte meltdown og hadde skrevet kanskje så mye som kanskje 10 sider om, bare om den ene saken altså. Også responderer min psykiater med å si det er et umodent trekk. Jeg godtok det, fikk ikke frem flere ord på en stund for ble meget forundret og overrasket, samt gjør det jo nå også jeg må jo bare skjønne det ordentlig selv.

Jeg har lagd en telleplan så tror jeg klarer meg

Hvorfor hun er så sikker på at et meltdown er et umodent trekk og ikke noe som kan forklares og unnskyldes med et autistisk symptom vet jeg ikke, men sikker det hørtes hun ut i mine ører til og med meget bestemt. Det var noe med lyden, men vanskelig å forklare.

En to-treåring kan legge seg på gulvet, sparke, slå, hyle og vræle fordi h*n ikke fikk lov å leke i trafikken.

Når barnet blir større har det lært seg bedre måter å takle denne type motgang på.

En trettenåring kan låse seg inne på rommet etter å har ropt og skreket, trampet gjennom huset og smelt igjen døren så huset rister. Når samme person er 20 år, forventer man at h*n har modnet fram til en mer hensiktsmessig konflikthåndtering.

I små og store ting her i livet utvikler vi oss og modner. Vi lærer av erfaring, prøveing og feiling, andres tilbakemeldinger, andes gode og dårlige eksempler.

De fleste kan forhåpentligvis se 5-10 år tilbake i tid og registere at man på en del områder har endret seg og funnet bedre måter å takle ting på.

I pressede situasjoner hender det vi abdiserer som voksne og regrigerer til en langt yngre og mer umoden utgave av oss selv. På noen områder kan vi ha stort forbedringspotensiale på den mer habituelle siden.

Når du tenker på det som din psykiater beskrev som et umodent trekk. Ville du om du havnet i en tilsvarende situasjon senere være låst til å handle akkurat som du gjorde denne gangen? Eller har du mulighet til å velge andre og mer konstruktive innfallsvinkler og handlingsmønster?

Hvis ja på det siste spørsmålet, har du muligheter til ytterligere modning på dette området. Dermed kan man si at din nåværende status viser et umodent trekk.

Som sagt har vil alle umodne trekk. Hvilke arenaer vi fremstår som mest og minst modne på avhenger både av persnlighet og tidligere erfaringer.

En annen måte å uttrykke at noe er umodent er å si noe sånt som: "Jeg er sikker på at du kan klare å finne bedre måter og håndtere slike situasjoner på."

Dette er udramatisk og ikke verdt å ligge våken om natten for. Tenk tilbake på ting du har lært deg å håndtere bedre i løpet av de siste 3-4 årene. En stor del av det handler om modning. Ikke fordi du var så skrekkelig umoden i utgangspunktet, men fordi du er en flott person om stadig vokser som menneske.

mvh

[Bella Dotte]

En to-treåring kan legge seg på gulvet, sparke, slå, hyle og vræle fordi h*n ikke fikk lov å leke i trafikken.

Når barnet blir større har det lært seg bedre måter å takle denne type motgang på.

En trettenåring kan låse seg inne på rommet etter å har ropt og skreket, trampet gjennom huset og smelt igjen døren så huset rister. Når samme person er 20 år, forventer man at h*n har modnet fram til en mer hensiktsmessig konflikthåndtering.

I små og store ting her i livet utvikler vi oss og modner. Vi lærer av erfaring, prøveing og feiling, andres tilbakemeldinger, andes gode og dårlige eksempler.

De fleste kan forhåpentligvis se 5-10 år tilbake i tid og registere at man på en del områder har endret seg og funnet bedre måter å takle ting på.

I pressede situasjoner hender det vi abdiserer som voksne og regrigerer til en langt yngre og mer umoden utgave av oss selv. På noen områder kan vi ha stort forbedringspotensiale på den mer habituelle siden.

Når du tenker på det som din psykiater beskrev som et umodent trekk. Ville du om du havnet i en tilsvarende situasjon senere være låst til å handle akkurat som du gjorde denne gangen? Eller har du mulighet til å velge andre og mer konstruktive innfallsvinkler og handlingsmønster?

Hvis ja på det siste spørsmålet, har du muligheter til ytterligere modning på dette området. Dermed kan man si at din nåværende status viser et umodent trekk.

Som sagt har vil alle umodne trekk. Hvilke arenaer vi fremstår som mest og minst modne på avhenger både av persnlighet og tidligere erfaringer.

En annen måte å uttrykke at noe er umodent er å si noe sånt som: "Jeg er sikker på at du kan klare å finne bedre måter og håndtere slike situasjoner på."

Dette er udramatisk og ikke verdt å ligge våken om natten for. Tenk tilbake på ting du har lært deg å håndtere bedre i løpet av de siste 3-4 årene. En stor del av det handler om modning. Ikke fordi du var så skrekkelig umoden i utgangspunktet, men fordi du er en flott person om stadig vokser som menneske.

mvh

Det virker som om alle, til og med Ms psykiater, mener at dette er et slags trassanfall, og at det er noe man vokser av seg. Ehm... M er voksen. Dette er heller ikke trassanfall. Dette dreier seg om en autistisk meltdown, og det vokser man dessverre ikke av seg. Barn blir voksne, men autister forblir faktisk autister.

[Kalevaala]

Hvis dere vil ha mer tallglede, anbefales Talldjevelen av Hans Magnus Enzensberger. Men jeg regner med at den står i Ms hylle allerede.

''Hvis dere vil ha mer tallglede, anbefales Talldjevelen av Hans Magnus Enzensberger. Men jeg regner med at den står i Ms hylle allerede.''

Den står i min hylle også :-)

[Bella Dotte]

''Hvis dere vil ha mer tallglede, anbefales Talldjevelen av Hans Magnus Enzensberger. Men jeg regner med at den står i Ms hylle allerede.''

Den står i min hylle også :-)

Kult! Jeg måtte levere den tilbake til biblioteket, men man kan jo ønske seg til jul eller bursdag :-)

[PieLill]

Det virker som om alle, til og med Ms psykiater, mener at dette er et slags trassanfall, og at det er noe man vokser av seg. Ehm... M er voksen. Dette er heller ikke trassanfall. Dette dreier seg om en autistisk meltdown, og det vokser man dessverre ikke av seg. Barn blir voksne, men autister forblir faktisk autister.

Jeg vet ikke hva selve saken går i. Eksemplene ovenfor er kun ment til å beskrive modning, ikke som en karakteristikk av ts.

Det vil overraske meg om det ikke finnes noe ved den situasjonen som oppsto eller i forkant av den som ikke kunne vært håndtert annerledes.

Vi har alle potensiale til å utvikle oss selv om vi kan ha ulie områder der vi er mer sårbare enn andre.

mvh

[PieLill]

Hei!

Så flott at du forstår hvor bra tellingen er

man kan jo så sette opp forunderlige mønster over det man foretar seg hvis man teller, og det kan vise seg at de utroligste ting kan komme frem bare man setter alt opp i tall.

Noen tror det er latterlig å telle sine skritt, men hva da min fysikkforeleser som telte sine egne skritt og viste nøyaktig antall trappetrinn inn til de ulike inngansporter til auditoriet. Kunne hans telling være en av flere grunner til hans enorme kapasitet på tall og hoderegning? Absolutt tror jeg selv det, den som elsker tall vil finne det meget beroligende å tenke på dem og dem som ikke elsker dem vil finne det søvndyssende nok til å sovne av dem

''Noen tror det er latterlig å telle sine skritt, men hva da min fysikkforeleser som telte sine egne skritt og viste nøyaktig antall trappetrinn inn til de ulike inngansporter til auditoriet. Kunne hans telling være en av flere grunner til hans enorme kapasitet på tall og hoderegning?''

Jeg kan bruke tall, symetri og mønster som ren adspredelse. Kan også koble av med å finne rim, synonymer og antonymer. Så jeg skjønner prinsippet. Men jeg ville garantert ikke klart å holde tritt med deg og foreleseren.

mvh

[Madelenemie]

En to-treåring kan legge seg på gulvet, sparke, slå, hyle og vræle fordi h*n ikke fikk lov å leke i trafikken.

Når barnet blir større har det lært seg bedre måter å takle denne type motgang på.

En trettenåring kan låse seg inne på rommet etter å har ropt og skreket, trampet gjennom huset og smelt igjen døren så huset rister. Når samme person er 20 år, forventer man at h*n har modnet fram til en mer hensiktsmessig konflikthåndtering.

I små og store ting her i livet utvikler vi oss og modner. Vi lærer av erfaring, prøveing og feiling, andres tilbakemeldinger, andes gode og dårlige eksempler.

De fleste kan forhåpentligvis se 5-10 år tilbake i tid og registere at man på en del områder har endret seg og funnet bedre måter å takle ting på.

I pressede situasjoner hender det vi abdiserer som voksne og regrigerer til en langt yngre og mer umoden utgave av oss selv. På noen områder kan vi ha stort forbedringspotensiale på den mer habituelle siden.

Når du tenker på det som din psykiater beskrev som et umodent trekk. Ville du om du havnet i en tilsvarende situasjon senere være låst til å handle akkurat som du gjorde denne gangen? Eller har du mulighet til å velge andre og mer konstruktive innfallsvinkler og handlingsmønster?

Hvis ja på det siste spørsmålet, har du muligheter til ytterligere modning på dette området. Dermed kan man si at din nåværende status viser et umodent trekk.

Som sagt har vil alle umodne trekk. Hvilke arenaer vi fremstår som mest og minst modne på avhenger både av persnlighet og tidligere erfaringer.

En annen måte å uttrykke at noe er umodent er å si noe sånt som: "Jeg er sikker på at du kan klare å finne bedre måter og håndtere slike situasjoner på."

Dette er udramatisk og ikke verdt å ligge våken om natten for. Tenk tilbake på ting du har lært deg å håndtere bedre i løpet av de siste 3-4 årene. En stor del av det handler om modning. Ikke fordi du var så skrekkelig umoden i utgangspunktet, men fordi du er en flott person om stadig vokser som menneske.

mvh

Hei!

^^Når du tenker på det som din psykiater beskrev som et umodent trekk. Ville du om du havnet i en tilsvarende situasjon senere være låst til å handle akkurat som du gjorde denne gangen? Eller har du mulighet til å velge andre og mer konstruktive innfallsvinkler og handlingsmønster?^^

Det er det jeg lurer på! Det er det som bekymrer meg, for det handler ikke om sint, sur sliten, men lang tids overbelastning, også blir jeg taus, trekker meg tilbake, sier lite, blir avvisende og fjern, men klarer å ta meg sammen når barna kommer inn på mitt rom, greier presse frem noe om sliten, asperger, de er mine gull, snart bedre, føler bedre allerede for så deilig klem, men så blir jeg liggende fjerne og taus og det grumser til og grøtner til og blir uklart. Jeg legger meg så på gulvet for i det verden oppløses og jeg blir redd ville jeg hatt en klemmemaskin som holdt meg så på plass at jeg kjente rammene mine og grensene mine og skjønte at verden går jo ikke i oppløsning. Jeg kan plutselig gripe til ting, kjenne panikken blir avløst og beroliget bare jeg får tak på noe, på bordet eller kjenne noe kaldt, da tenker jeg verden fins selv om den inni mellom kjennes skummelt borte vekk.

Jeg må nå sette inn en desperat kamp for at dette jeg trodde var ukontrollerte meltdown ikke skal innfinne seg igjen, for jeg er ikke sikker på at jeg i slike stunder har noe jeg kan gjøre, men det gjenstår å se. Av litteraturen virker dette som noe ukontrollert, men på den annen side tar jeg min psykiaters ord til etterretning, men jeg prøver nå å unngå dem. Det inntreffer jo ikke ofte, men er veldig skummelt. Hvis min mann er der med meg, feks holder meg hardt en stund går det fortere over, jeg er da lettet. For jeg blir veldig veldig veldig redd.

Derfor teller jeg nå, teller for å ikke bli sliten og komme inn i dette igjen, for skjer det vil det være et nederlag.

Hvis det er forbedringspotensiale er det det beste og jeg tenkte i natt for lå våken til kl 04.00 ca og tenkte på denne saken at kanskje sa min psykiater dette fordi hun bryr seg og ikke vil overlate meg til stagnasjon og null utvikling. Hun har en gang sagt at å snakke med mange aspergere går ikke, de klarer ikke høre hva andre sier og ta inn over seg andres perspektiv, der har vist jeg overrasket. Slik at hun vil kanskje jeg i det minste skal forsøke ta noen grep og det gjør jeg. Er bare redd at ikke skal klare det. Men min psykiater skrev mail dagen etter til meg da hun vistnok merket seg noe, og mente jeg likevel skulle levere alt jeg har skrevet om meltdown og hva som er best for meg i disse situasjonene til min mann.

Takk for langt og fint svar, jeg skjønner hva du mener, men har ikke svaret på om dette er kontrollerbart, jeg håper det.

Skal prøve og tenker det er vel det da når min psykiater sier det.

Men Nickløsta skrev nå at hun selv ble usikker da hun leste om meltdown fra en link.

[Madelenemie]

''Noen tror det er latterlig å telle sine skritt, men hva da min fysikkforeleser som telte sine egne skritt og viste nøyaktig antall trappetrinn inn til de ulike inngansporter til auditoriet. Kunne hans telling være en av flere grunner til hans enorme kapasitet på tall og hoderegning?''

Jeg kan bruke tall, symetri og mønster som ren adspredelse. Kan også koble av med å finne rim, synonymer og antonymer. Så jeg skjønner prinsippet. Men jeg ville garantert ikke klart å holde tritt med deg og foreleseren.

mvh

Hei!

Kanskje ikke med foreleseren, men med meg , jeg beundrer han virkelig, han ble en slags stjerne for meg, trengte ikke kalkulator feks. Jeg kunne giftet meg med en sånn mann.

Hvordan får jeg merket avsnittene jeg klipper ut?

Prøver jo flere ting?

[Gjest prust]

Hei!

Kanskje ikke med foreleseren, men med meg , jeg beundrer han virkelig, han ble en slags stjerne for meg, trengte ikke kalkulator feks. Jeg kunne giftet meg med en sånn mann.

Hvordan får jeg merket avsnittene jeg klipper ut?

Prøver jo flere ting?

Du må lage 2 slike ' før teksten og 2 ' etter teksten.

Ikke vanlig anførselstegn altså " - men to av de enkle. På de fleste tastaturer er det tegnet på samme tast som stjernetasten.

[Madelenemie]

Jeg vet ikke hvordan din psykiater tenker. Det kan virke som din psykiater mener at du kan kontrollere det, men det står noe annet i linken.

Psykiateren din er nok opptatt av hele familien, men det er ikke sikkert din psykiater kan og vet alt, selv om hun er flink.

Du får nesten bare spørre psykiateren din neste gang og prøve tenke minst mulig på det imellomtiden.

Hei!

Til dette du skriver:

Psykiateren din er nok opptatt av hele familien, men det er ikke sikkert din psykiater kan og vet alt, selv om hun er flink. ""

I mitt hodet er hun og Ullevål sykehus ekspertene på autisme i Norge, min psykiater står over dem alle liksom, men jeg vet ikke.

Det viser seg nå at hun i mail eller telefon har sagt til andre at hun har hatt meg så lenge hos seg fordi hun lærer vist av å ha meg som pasient? vel jeg trodde jo hun var eksperten og ikke at hun hadde så mye å lære? Hvis jeg har lært henne om asperger syndrom må jo jeg da danne en mal for diagnostisering på en måte? Stakkars pasienter som kommer etter for jeg er jo det hun liker kalle et tydelig eksempel/kasus på asperger syndrom.

Det er greit at hun sier det.

Nå skal hun forske på Down Syndrom og da ble jeg veldig forundret, for jeg syns hun heller burde forske på autisme, men det har jeg skrevet til henne om.

Jeg skal spørre hvorfor neste gang. Det kan hende det er lettere med noe som har tydelige og genetiske avvik og ikke slike diffuse tilstander som autisme.

Hun tenker absolutt familien, hun er helt på bølgelengde med min mann, de snakker på telefon av og til og min mann elsker henne, han kaller henne faktisk Guds gave.

[Madelenemie]

Du må lage 2 slike ' før teksten og 2 ' etter teksten.

Ikke vanlig anførselstegn altså " - men to av de enkle. På de fleste tastaturer er det tegnet på samme tast som stjernetasten.

Hei!

Takk

Det var vel det eneste tegnet jeg ikke har prøvd nå

Da går det fint.

Ha en god dag.

[PieLill]

Hei!

^^Når du tenker på det som din psykiater beskrev som et umodent trekk. Ville du om du havnet i en tilsvarende situasjon senere være låst til å handle akkurat som du gjorde denne gangen? Eller har du mulighet til å velge andre og mer konstruktive innfallsvinkler og handlingsmønster?^^

Det er det jeg lurer på! Det er det som bekymrer meg, for det handler ikke om sint, sur sliten, men lang tids overbelastning, også blir jeg taus, trekker meg tilbake, sier lite, blir avvisende og fjern, men klarer å ta meg sammen når barna kommer inn på mitt rom, greier presse frem noe om sliten, asperger, de er mine gull, snart bedre, føler bedre allerede for så deilig klem, men så blir jeg liggende fjerne og taus og det grumser til og grøtner til og blir uklart. Jeg legger meg så på gulvet for i det verden oppløses og jeg blir redd ville jeg hatt en klemmemaskin som holdt meg så på plass at jeg kjente rammene mine og grensene mine og skjønte at verden går jo ikke i oppløsning. Jeg kan plutselig gripe til ting, kjenne panikken blir avløst og beroliget bare jeg får tak på noe, på bordet eller kjenne noe kaldt, da tenker jeg verden fins selv om den inni mellom kjennes skummelt borte vekk.

Jeg må nå sette inn en desperat kamp for at dette jeg trodde var ukontrollerte meltdown ikke skal innfinne seg igjen, for jeg er ikke sikker på at jeg i slike stunder har noe jeg kan gjøre, men det gjenstår å se. Av litteraturen virker dette som noe ukontrollert, men på den annen side tar jeg min psykiaters ord til etterretning, men jeg prøver nå å unngå dem. Det inntreffer jo ikke ofte, men er veldig skummelt. Hvis min mann er der med meg, feks holder meg hardt en stund går det fortere over, jeg er da lettet. For jeg blir veldig veldig veldig redd.

Derfor teller jeg nå, teller for å ikke bli sliten og komme inn i dette igjen, for skjer det vil det være et nederlag.

Hvis det er forbedringspotensiale er det det beste og jeg tenkte i natt for lå våken til kl 04.00 ca og tenkte på denne saken at kanskje sa min psykiater dette fordi hun bryr seg og ikke vil overlate meg til stagnasjon og null utvikling. Hun har en gang sagt at å snakke med mange aspergere går ikke, de klarer ikke høre hva andre sier og ta inn over seg andres perspektiv, der har vist jeg overrasket. Slik at hun vil kanskje jeg i det minste skal forsøke ta noen grep og det gjør jeg. Er bare redd at ikke skal klare det. Men min psykiater skrev mail dagen etter til meg da hun vistnok merket seg noe, og mente jeg likevel skulle levere alt jeg har skrevet om meltdown og hva som er best for meg i disse situasjonene til min mann.

Takk for langt og fint svar, jeg skjønner hva du mener, men har ikke svaret på om dette er kontrollerbart, jeg håper det.

Skal prøve og tenker det er vel det da når min psykiater sier det.

Men Nickløsta skrev nå at hun selv ble usikker da hun leste om meltdown fra en link.

''Jeg må nå sette inn en desperat kamp for at dette jeg trodde var ukontrollerte meltdown ikke skal innfinne seg igjen, for jeg er ikke sikker på at jeg i slike stunder har noe jeg kan gjøre, men det gjenstår å se.''

Ut fra det du beskriver her, ville jeg ikke (fra mitt lekmannsståsted) forventet at du skulle klare å brått ta deg sammen som om du ikke følte opplevde noe av dette. Til det virker det alt for overveldende. Jeg synes heller ikke du skal starte en 'desperat kamp'.

Jeg blir også sterkt i tvil om jeg ville definert dette om et umodent trekk. Beklager at jeg har svart deg ut fra et noe skjevt bilde av hva det dreide seg om.

Selv har jeg flere umodne trekk. Ting jeg ikke gjør så bra eller hva man ønsker å definere det som. På disse områdene funket jeg like dårlig i går, som jeg gjør i dag og sikker vil gjøre i morgen også. Jeg er langt fra fullkommen. Og hva så?

På sikt håper jeg dog på en forbedring, men noen ganger tviler jeg på mitt eget potensiale. :-)

Din psykiater mener det er mulig for deg å finne bedre måter å takle dette på. (Slik jeg forstår det.) Du klarer ikke å se at dette er mulig?

Kanskje tar din psykiater feil. Kanskje har du rett. Kanskje gjør din psykiater dette til noe mye enklere enn det egentlig er. Kan hende gjør du det litt mer umulig enn det er.

Uansett tror jeg ikke dette er den type ting der raske forandringer er mulig, om endring er mulig. Du har rett til å være tolmodig med deg selv. Vise deg selv nåde. Være fornøyd med deg selv - og stolt av deg selv. Samme hva andre, inkludert din psykiater, ser ut til å mene.

mvh

[PieLill]

Hei!

Kanskje ikke med foreleseren, men med meg , jeg beundrer han virkelig, han ble en slags stjerne for meg, trengte ikke kalkulator feks. Jeg kunne giftet meg med en sånn mann.

Hvordan får jeg merket avsnittene jeg klipper ut?

Prøver jo flere ting?

Jeg rekker nok ikke dine matematiske ferdigheter til anklene. Men jeg har stor sans for dem.

:-)

For å lage sitat skriver du to apostrofer '' uten mellomrom mellom i starten og slutten av teksten du vil sitere. Altså ikke et anførselstegn.

Bruk forhåndsvisning for å se om det funker.

mvh

[Madelenemie]

''Jeg må nå sette inn en desperat kamp for at dette jeg trodde var ukontrollerte meltdown ikke skal innfinne seg igjen, for jeg er ikke sikker på at jeg i slike stunder har noe jeg kan gjøre, men det gjenstår å se.''

Ut fra det du beskriver her, ville jeg ikke (fra mitt lekmannsståsted) forventet at du skulle klare å brått ta deg sammen som om du ikke følte opplevde noe av dette. Til det virker det alt for overveldende. Jeg synes heller ikke du skal starte en 'desperat kamp'.

Jeg blir også sterkt i tvil om jeg ville definert dette om et umodent trekk. Beklager at jeg har svart deg ut fra et noe skjevt bilde av hva det dreide seg om.

Selv har jeg flere umodne trekk. Ting jeg ikke gjør så bra eller hva man ønsker å definere det som. På disse områdene funket jeg like dårlig i går, som jeg gjør i dag og sikker vil gjøre i morgen også. Jeg er langt fra fullkommen. Og hva så?

På sikt håper jeg dog på en forbedring, men noen ganger tviler jeg på mitt eget potensiale. :-)

Din psykiater mener det er mulig for deg å finne bedre måter å takle dette på. (Slik jeg forstår det.) Du klarer ikke å se at dette er mulig?

Kanskje tar din psykiater feil. Kanskje har du rett. Kanskje gjør din psykiater dette til noe mye enklere enn det egentlig er. Kan hende gjør du det litt mer umulig enn det er.

Uansett tror jeg ikke dette er den type ting der raske forandringer er mulig, om endring er mulig. Du har rett til å være tolmodig med deg selv. Vise deg selv nåde. Være fornøyd med deg selv - og stolt av deg selv. Samme hva andre, inkludert din psykiater, ser ut til å mene.

mvh

Hei!

Tusen takk for dine og andres gode svar.

Nå er jeg glad jeg brøt mitt eget rigide tankemønster for siden jeg skrev for noen dager siden at skal ta pause for å skjerme meg, ble dette en regel i mitt hodet, jeg skrev så til en asperger venn som ikke selv vet svar, at nei jeg kan ikke spørre på forumet mer nå på en stund for skrevet skal ha pause.

Så tenkte jeg inni meg og selv, "men vil jeg ikke være fleksibel, litt spontan og ukorrekt?" svaret var, "Jo jeg vil ikke være en rigig fastlåst asperger". Nå er jeg glad for dette viste meg at det fins mellomtinger, og svarene jeg fikk avverger nå alt for mye febrilske tankemønster.

Hvordan skal jeg nå egentlig få takket dere?

''

Kanskje tar din psykiater feil. Kanskje har du rett. Kanskje gjør din psykiater dette til noe mye enklere enn det egentlig er. Kan hende gjør du det litt mer umulig enn det er.''

Kanskje er det sli, jeg tar med denne setningen til min psykiater neste uke, for så kan vi kanskje se nærmere på saken, kanskje vi begge tar litt feil? Min psykiater er ydmyk og jeg er det selv, så kan vi kanskje enes om en middelvei.

Men leste hun ikke alle heftene da?

jeg spurte og ble forundret og la til "leste du virkelig alt?" og hun svarte jeg, der står det meget grundig forklart om oppløsningstendenser og frykt osv...

Hvis du har mail kan jeg sende det til deg?

Jeg lurer på om det er middelveien jeg nå ikke ser?

Jeg har fått påpekt flere ting jeg skal gjøre, eks 10 min øyekontakt og ikke lov å tenke på egne ting, med min datter hver dag. Jeg følger alle disse konkrete rådene og instruksene jeg sier jo også 2 X jeg elsker deg, pr dag til min mann, samt stiller spørsmål om hans arbeide og oppfølgingsspørsmål som viser at jeg er ytterligere interessert i å høre.

Jeg gjør ikke disse tingene heller av plikt som en programmert robor, jeg gjør det fordi jeg vil det, og før ikke viste at man skal gjøre sånt. Jeg viste heller ikke at man ikke bare sier hade og går, men at man i et ekteskap avtaler og samarbeider, jeg gjør derfor raske justeringer der jeg får beskjed slikt er ikke vanskelig for meg, eller ikke for vanskelig bare jeg har skrevet det opp. Det der med øyekontakten er vanskelig, men det å høre på, jo det er egentlig like vanskelig det også, for hun varierer i temaene så veldig min datter, men her en dag endelig sa hun "kan ikke vi to gå på museum på lørdag også kan vi snakke om dinosaurer" da hørte jeg, da smilte jeg, da fikk hun hele mitt fokus, jeg håper bare hun ikke bare gjør og sier dette for min del? Men jeg vil gjerne gå på kafe også hvis vi bare kan snakke om noe forståelig.

[Madelenemie]

Kult! Jeg måtte levere den tilbake til biblioteket, men man kan jo ønske seg til jul eller bursdag :-)

Hei!

Den står ikke i min hylle.

jeg er ikke så oppfinsom på bøker jeg handler de fleste på teknisk museum og leser det jeg kommer over, men jeg har mange bøker om tall, også lette mattebøker med matte presentert som underholdning.