Huff nå blir det ikke bra!

[PieLill]

Hei!

Tusen takk for dine og andres gode svar.

Nå er jeg glad jeg brøt mitt eget rigide tankemønster for siden jeg skrev for noen dager siden at skal ta pause for å skjerme meg, ble dette en regel i mitt hodet, jeg skrev så til en asperger venn som ikke selv vet svar, at nei jeg kan ikke spørre på forumet mer nå på en stund for skrevet skal ha pause.

Så tenkte jeg inni meg og selv, "men vil jeg ikke være fleksibel, litt spontan og ukorrekt?" svaret var, "Jo jeg vil ikke være en rigig fastlåst asperger". Nå er jeg glad for dette viste meg at det fins mellomtinger, og svarene jeg fikk avverger nå alt for mye febrilske tankemønster.

Hvordan skal jeg nå egentlig få takket dere?

''

Kanskje tar din psykiater feil. Kanskje har du rett. Kanskje gjør din psykiater dette til noe mye enklere enn det egentlig er. Kan hende gjør du det litt mer umulig enn det er.''

Kanskje er det sli, jeg tar med denne setningen til min psykiater neste uke, for så kan vi kanskje se nærmere på saken, kanskje vi begge tar litt feil? Min psykiater er ydmyk og jeg er det selv, så kan vi kanskje enes om en middelvei.

Men leste hun ikke alle heftene da?

jeg spurte og ble forundret og la til "leste du virkelig alt?" og hun svarte jeg, der står det meget grundig forklart om oppløsningstendenser og frykt osv...

Hvis du har mail kan jeg sende det til deg?

Jeg lurer på om det er middelveien jeg nå ikke ser?

Jeg har fått påpekt flere ting jeg skal gjøre, eks 10 min øyekontakt og ikke lov å tenke på egne ting, med min datter hver dag. Jeg følger alle disse konkrete rådene og instruksene jeg sier jo også 2 X jeg elsker deg, pr dag til min mann, samt stiller spørsmål om hans arbeide og oppfølgingsspørsmål som viser at jeg er ytterligere interessert i å høre.

Jeg gjør ikke disse tingene heller av plikt som en programmert robor, jeg gjør det fordi jeg vil det, og før ikke viste at man skal gjøre sånt. Jeg viste heller ikke at man ikke bare sier hade og går, men at man i et ekteskap avtaler og samarbeider, jeg gjør derfor raske justeringer der jeg får beskjed slikt er ikke vanskelig for meg, eller ikke for vanskelig bare jeg har skrevet det opp. Det der med øyekontakten er vanskelig, men det å høre på, jo det er egentlig like vanskelig det også, for hun varierer i temaene så veldig min datter, men her en dag endelig sa hun "kan ikke vi to gå på museum på lørdag også kan vi snakke om dinosaurer" da hørte jeg, da smilte jeg, da fikk hun hele mitt fokus, jeg håper bare hun ikke bare gjør og sier dette for min del? Men jeg vil gjerne gå på kafe også hvis vi bare kan snakke om noe forståelig.

Jeg kan kjenne igjen noe av det du skriver om 'interessedisparitet' i forhold til egne barn.

Et av mine barn har interesser så går et stykke utenfor min hjerne. H*n legger ofte ut om dette i nitidige detaljer, og jeg detter av lasset etter ca 5 setninger. Jeg lytter så godt jeg kan og får med meg hovedtrekkene og entusiasmen. For øvrig forblir jeg ganske blank.

Dette vet h*n. Og h*n vet at jeg vet at h*n vet. Men h*n er så lykkelig over å fortelle om dette at h*n virker å være fornøyd med mine forsøk på å henge med.

Temaet ville interessert meg midt på ryggen og knapt nok der, om det ikke var fordi det var viktig for et av mine barn. Ingen andre enn barna mine ville klart å få meg til å interessere meg for noe slikt. Og det er kanskje der det ligger.

Kanskje derfor h*n tross alt er fornøyd. Fordi jeg ser ut til å klare å vise at h*n er viktig for meg.

mvh