Likestillingens pris?

[Sør]

''Jeg er født (sent) på 1950-tallet. Vi hadde ikke "vinteraktivitetsdag" på skolen, der man kunne velge å ake i stedet (slik mine unger har kunnet), bare skidag. Alle hadde ski, det var ikke noe å diskutere. De kunne være gamle og velbrukte, men alle hadde ski.''

Jeg er født 10 år senere og vi hadde skidag, men ikke alle hadde nødvendigvis ski. Da hadde skolen et lager med ski, sko og staver i ymse størrelser som ble lånt ut. Jeg tror også de hadde noen skøytepar faktisk. Og jeg ble gledelig overrasket da vi nylig fikk skriv om skidag på ungdomsskolen med beskjed om at skolen hadde noen skipar til utlån for de som ikke hadde! For det er ikke alle som har råd til det i dag heller.

Jeg leste i avisen for et par år siden at ca 50% av Norges befolkning faktisk ikke har ski. Det er sikkert lavere for barn, men sikkert fremdeles mange som heller ikke er interessert.

Med vennlig hilsen

[EnolaGay]

''Så er man like forbanna nødt til å jobbe 100% utenfor hjemmet.''

Nei man er ikke nødt om man er to, det er en prioriteringssak. Velger man å være hjemmearbeidende (uten lønnsinntekt) i f.eks 10 år, kan man ikke regne med fulle pensjonspoeng, men har da sikkert fått belønning i form av andre "verdier" man har valgt.

Ja men disse "verdiene" synes ikke på pensjonsutbetalingen og er i så måte en vederstyggelighet. I AP kvinnenes øyne, vel å merke. (Så vidt jeg har fått med meg er det ingen slike argumenter ute å går når man gjerne vil freiste mannfolka til å ta hånd om egne barn)

Personlig tar jeg rennafart og blåser i alt sammen. *PFFFFT* :0)

[laban]

''Vi er fanget- føler jeg. Fanget til at begge må ut i arbeidslivet'' Dette tror jeg du deler med mange, og det er ikke så rart, for det vi ofte tenker som frie valg er ikke nødvendigvis bare frie. I løpet av de de siste hundre år har det vestlige samfunnet gjennomgått store gjennomgripende strukturendringer, der endringer i syn på kjønn og endringer i arbeidslivet er to store eksempler. Jeg skrev i et innlegg lenger oppe om generelle endringstrender i arbeidslivet, der konsekvensen grovt sett innebærer flere i arbeid men redusert arbeidstid på hver enkelt (flere fridager, kortere arbeidsdager).

Vi har også sett en gjennomgående endring i synet på mennesket som sådan, og dette har både ført både til økt toleranse men også til utjevning av ulikeheter mellom hvert enkelt individ. I praksis ser vi dette gjennom en annen tilnærming til til verden enn tidligere, og tradisjonelle hierarki har blitt utvisket. Innefor heimen ser vi dette i forholdet mellom barn og voksne som både har blitt tettere og mer jevnbyrdig, og dette har forplantet seg i synet på oppdragelse. I arbeidslivet ser vi det gjennom flate strukturer, men også i perspektivering. Pasientvennlig sykehus som visjon ville vært helt utenkelig for hundre år siden, for det fanstes ingen strukturer som ville kunne muliggjort en slik måte å tenke på. Dengang var sykehuset legens arbeidsplass, i dag er det pasientens helbredelsesstue.

Fanget eller ikke - vel kanskje ikke fanget, men heller ikke helt fri? Selv kunne vi økonomisk sett hatt en av oss hjemme, vi kunne levd godt på den enes inntekt, men hva skulle vi tatt oss til? Vi har begge skolert oss, samfunnet ønsker vår kompetanse, og jr nyter godt av to foreldre som begge kan støtte og hjelpe han. Siden jeg studerte før han begynte på skole hadde han moderat lange barnehagedager, og med fleksibel arbeidstid har vi begge kunnet rokke om på timeplanen dersom jr har hatt behov for det. Våre valg og samfunsstrukturen har faktisk gitt han mer og bedre tid sammen med oss slik jeg ser det.

''Våre valg og samfunnsstrukturen har faktisk gitt han mer og

bedre tid sammen med oss slik jeg ser det.''

Helt sikkert.

Mange som lengter tilbake til 60-tallet, tenker ikke på at det var seks dagers arbeidsuke med ganske lang arbeidstid, ingen fleksitid, ingen SFO, ingen barnehager hvis man ikke var et alvorlig spesialtilfelle, og ingen rett til å være hjemme med syke barn.

Men det fantes aleneforeldre. Jeg tror nok det er mange av datidens "ugifte mødre" og "uekte barn" som synes verden har gått framover.

[laban]

''Jeg er født (sent) på 1950-tallet. Vi hadde ikke "vinteraktivitetsdag" på skolen, der man kunne velge å ake i stedet (slik mine unger har kunnet), bare skidag. Alle hadde ski, det var ikke noe å diskutere. De kunne være gamle og velbrukte, men alle hadde ski.''

Jeg er født 10 år senere og vi hadde skidag, men ikke alle hadde nødvendigvis ski. Da hadde skolen et lager med ski, sko og staver i ymse størrelser som ble lånt ut. Jeg tror også de hadde noen skøytepar faktisk. Og jeg ble gledelig overrasket da vi nylig fikk skriv om skidag på ungdomsskolen med beskjed om at skolen hadde noen skipar til utlån for de som ikke hadde! For det er ikke alle som har råd til det i dag heller.

''For det er ikke alle som har råd til det i dag heller.''

Og det er langt flere som ikke er interessert i dag. Noe som er lett å forstå, siden langrenn har blitt noe helt annet enn det engang var. F.eks. er det ikke så rent få som har kjempeflott, dyrt alpinutstyr, men ikke bortoverski.

Det er lett å få tak i fint skiutstyr brukt, hvis man vil. Men jeg kan forstå at mange ikke prioriterer å styre med det.

[Angustia]

Her i Oslo får de færreste kjøpt hus selv med to jobber - med mindre man har en leilighet eller to å selge først, og i tillegg tar opp lån til pipa.

Når en ser hvor mye billigere det er med hus i andre landsdeler er det fort å tenke at der bør man klare seg fint med én inntekt, om man ønsker.

''Når en ser hvor mye billigere det er med hus i andre landsdeler er det fort å tenke at der bør man klare seg fint med én inntekt, om man ønsker.''

Absolutt, ergo forbeholdet om skyhøye boutgifter. Men enslige og eneforsørgere kjøper også leiligheter i Oslo (kjenner personlig til fleire utgaver av arten, hehe), dog er størrelse og beliggenhet en vesentlig faktor.

Hovedpoenget mitt var egentlig at ingen som ønsker å være hjemmeværende med barn "tvinges" ut i full jobb, men man må prioritere og sette "tæring etter næring"....

[EnolaGay]

Ja men disse "verdiene" synes ikke på pensjonsutbetalingen og er i så måte en vederstyggelighet. I AP kvinnenes øyne, vel å merke. (Så vidt jeg har fått med meg er det ingen slike argumenter ute å går når man gjerne vil freiste mannfolka til å ta hånd om egne barn)

Personlig tar jeg rennafart og blåser i alt sammen. *PFFFFT* :0)

http://maddam.no/2012/03/deltidsfella/

Legger den i egne svar bare for å få den ut i tråden. Aktuell synes jeg, for de som orker å klikke og lese. :0)

[Sør]

http://maddam.no/2012/03/deltidsfella/

Legger den i egne svar bare for å få den ut i tråden. Aktuell synes jeg, for de som orker å klikke og lese. :0)

Men deltidsproblematikken er jo nettopp enda et tegn på manglende likestilling, i tillegg til dårlige rettigheter.

Artikkelens emner er jo egentlig gode argumenter for hvorfor 8. mars og feminisme er viktig fremdeles.

Med vennlig hilsen

[Angustia]

Ja men disse "verdiene" synes ikke på pensjonsutbetalingen og er i så måte en vederstyggelighet. I AP kvinnenes øyne, vel å merke. (Så vidt jeg har fått med meg er det ingen slike argumenter ute å går når man gjerne vil freiste mannfolka til å ta hånd om egne barn)

Personlig tar jeg rennafart og blåser i alt sammen. *PFFFFT* :0)

''Personlig tar jeg rennafart og blåser i alt sammen. *PFFFFT* :0)''

Det gjør du rett i!

Jeg tenker høyt nå: Jeg innbiller meg at likestillingen og den økonomiske utviklinga har kommet så langt at et gjennomsnittlig par kan _velge_ om en eller begge vil jobbe deltid, evt en av dem er hjemmeværende en periode. Det går ut over inntekt i perioden og størrelsen på alderspensjonen når den tid kommer, ergo må hver enkelt prioritere hva som veier tyngst.

Stigmatisering av hjemmearbeidende / deltidsarbeidende er en uting og veldig respektløst, og jeg tror du har rett i at menn og kvinner stiller ulikt mht forventninger og "status" her...

[Angustia]

Her i Oslo får de færreste kjøpt hus selv med to jobber - med mindre man har en leilighet eller to å selge først, og i tillegg tar opp lån til pipa.

Når en ser hvor mye billigere det er med hus i andre landsdeler er det fort å tenke at der bør man klare seg fint med én inntekt, om man ønsker.

''Absolutt, ergo forbeholdet om skyhøye boutgifter.''

Dette forbeholdet skreiv jeg tydeligvis i et annet innlegg - have mercy on a Monday afternoon....

[Ugga]

Fakta er at de fleste foreldre vil ha 100 % stilling. Det nytter ikke at du sier at en kan bare gå ned på forbruket. De gjør jo ikke det! Og jo, det kan ha litt med likestilling å gjøre det også. Nå skal liksom alle være i jobb, en kan ikke "bare" være husmor, da blir en faktisk sett ned på. En taper jo pensjonspoeng! En har ikke det sosiale nettverket! En bidrar ikke til samfunnet! osv. Nei, takke meg til min barndom, der jeg hadde en kjærlig mor som alltid var der for meg. Som var uthvilt, og alltid hadde tid til meg og mine fire søsken. Mine barn er også heldige, da jeg har vært syk og hjemme i så mange år, og dermed alltid har vært tilgjengelig for dem. Så hvis noe er positivt med å være ufør, så er det akkurat det.

Litt off topic, men din mor var neppe "uthvilt" hvis hun hadde 5 barn

[Gjest prust]

''Bilene våre er VW Passat, fra 2004 og 2006.''

Relativt sett har dere jo ganske kostbare biler. Har du regnet på hva de virkelig koster, inkl. avskrivning, forsikringer, årsavgifter, service etc. etc.? Er du sikker på at dere behøver to?

Nå har vi to biler selv, så mener ikke å moralisere, jeg tenkte bare i forhold til deres tilsynelatende ganske beskjedne forbruk.

Ja, vi har regnet på det, riktignok for noen år siden. Vi trenger egentlig ikke to hele biler, heller 1,5 bil. Mannen min MÅ ha bil til og fra jobb og i jobb, men han kan i perioder bruke firmabil. Siden han ikke alltid kan ha firmabil, så må han ha en bil han kan bruke. Han har en jobb der han må ha med en del skittent utstyr og skitne støvler og klær, og vi har ikke lyst til at "familiebilen" skal brukes til dette...

Jeg trenger egetnlig ikke bil til og fra jobb. Har tatt buss i alle år, men det siste året har jeg brukt bil fordi det er lettvint og fordi vi har gratis parkering. Men jeg trenger bil til å kjøre ungene hit og dit - og når mannen jobber mye i sommerhalvåret (april-september) er det ikke mulig å avtale at han må være hjemme klokka 16.15 slik at vi kan kjøre til trening eller ballett...

Men hadde vi virkelig måttet klare oss med én bil, hadde det nok gått på et vis. Jeg synes jo at det er synd at vi har skrudd forbruket og vanene såpass opp at vi må ha to biler. Jeg anser meg selv for å være over gjennomsnittet opptatt av miljø, og synes jo det er litt flaut at vi har to biler.----

[Gjest prust]

Akkurat i mars har jeg alltid vært veldig glad for at vi har én bil. (La inn årsavgiften i nettbanken i går...)

Nå er det uansett ikke noe problem, men det har jo vært noen år da transporten krevde mye organisering.

Ikke tolk dette som at jeg mener dere burde klart dere uten to biler, jeg konstaterer bare at det er dyrt.

Ja - jeg skulle ønske vi hadde klart oss med én bil. Se svar til Elextra.

[Gjest grublendeikveld]

Litt off topic, men din mor var neppe "uthvilt" hvis hun hadde 5 barn

hun hadde iallefall ikke vært uthvilt hvis hun hadde vært i jobb i tillegg....

[Gjest Kayia]

Her har mor laget hamburgere som far snart skal grille - så er grillsesongen innledet og tradisjonene sementert.

Enkelte tradisjoner skal man ta godt vare på

*undertrykker forøvrig at du griller mens jeg lurer på om uværet utenfor vinduet snart får et navn*

[Gjest Kayia]

''Våre valg og samfunnsstrukturen har faktisk gitt han mer og

bedre tid sammen med oss slik jeg ser det.''

Helt sikkert.

Mange som lengter tilbake til 60-tallet, tenker ikke på at det var seks dagers arbeidsuke med ganske lang arbeidstid, ingen fleksitid, ingen SFO, ingen barnehager hvis man ikke var et alvorlig spesialtilfelle, og ingen rett til å være hjemme med syke barn.

Men det fantes aleneforeldre. Jeg tror nok det er mange av datidens "ugifte mødre" og "uekte barn" som synes verden har gått framover.

Det tror jeg du her helt rett i. Det er lett å lengte tilbake til noe man ikke selv har kjent på kroppen og derfor kan ha selektiv forståelse av

[Sør]

hun hadde iallefall ikke vært uthvilt hvis hun hadde vært i jobb i tillegg....

Nei, men kanskje hvis faren din hadde tatt halve husarbeidet, og begge hadde jobbet 80% stiling.

Med vennlig hilsen

[Gjest Elextra]

Enkelte tradisjoner skal man ta godt vare på

*undertrykker forøvrig at du griller mens jeg lurer på om uværet utenfor vinduet snart får et navn*

''*undertrykker forøvrig at du griller mens jeg lurer på om uværet utenfor vinduet snart får et navn*''

Hos oss var det 13 grader i skyggen og minst 18 i sola i dag! Visstnok rekord.

Og jeg som savner skiføret!? Skulle gjerne hatt 13 grader hjemme og snø og -2 i skogen like borti her .

[Gjest Kayia]

Men det du beskriver er jo nettopp at du HAR et valg, som du trolig ikke ville hatt for 60 år siden.

Det er trolig lettere økonomisk å ha én arbeidende foreldre nå enn tidligere, bortsett fra det ene punktet av at man da blir "uvanlige" fordi man har mindre ressursforbruk enn de fleste andre.

Med vennlig hilsen

I min familie har vi et valg, men det betyr ikke at alle har det.

Mulig framstillingen min var uklar, men jeg forsøkte å reflektere over hvor fritt dette valget egentlig er, all den tid rådende samfunnsdiskurs legger opp til at man jobber helt eller dels utenfor hjemmet.

For oss som har vokst opp i en tid der kunnskap formidles som viktigste kapital, og der handling er viktigere enn ord som rollemodell for barn, skal man virkelig ø n s k e å bryte med strømmen om man velger annerledes. Og nå sier jeg ikke at jeg selv har ønsket dette uten å ha tatt mot til det. Selv har jeg funnet løsninger som har fungert veldig godt for oss.

Poenget er imidlertid at ethvert paradigme utvikler et sett av meninger som oppfattes som mer riktige og sanne enn andre (uten at de nødvendigvis er det), og debatter blir svært polarisert (eller romantisert). I forhold til arbeid hjemme vs ute settes svært ofte "hjemmearbeidende" opp mot "selvrealisering" eller "lykke for oss", og "utearbeidende" settes opp mot "god barndom".

Slike paradigmedebatter utvikler ofte en egen logikk, og man begynner å tro på argumentene til tross for at det ikke nødvendigvis kan medfører riktighet.

[Sør]

I min familie har vi et valg, men det betyr ikke at alle har det.

Mulig framstillingen min var uklar, men jeg forsøkte å reflektere over hvor fritt dette valget egentlig er, all den tid rådende samfunnsdiskurs legger opp til at man jobber helt eller dels utenfor hjemmet.

For oss som har vokst opp i en tid der kunnskap formidles som viktigste kapital, og der handling er viktigere enn ord som rollemodell for barn, skal man virkelig ø n s k e å bryte med strømmen om man velger annerledes. Og nå sier jeg ikke at jeg selv har ønsket dette uten å ha tatt mot til det. Selv har jeg funnet løsninger som har fungert veldig godt for oss.

Poenget er imidlertid at ethvert paradigme utvikler et sett av meninger som oppfattes som mer riktige og sanne enn andre (uten at de nødvendigvis er det), og debatter blir svært polarisert (eller romantisert). I forhold til arbeid hjemme vs ute settes svært ofte "hjemmearbeidende" opp mot "selvrealisering" eller "lykke for oss", og "utearbeidende" settes opp mot "god barndom".

Slike paradigmedebatter utvikler ofte en egen logikk, og man begynner å tro på argumentene til tross for at det ikke nødvendigvis kan medfører riktighet.

''I min familie har vi et valg, men det betyr ikke at alle har det. ''

Men det hadde man jo ikke før heller...???

Jeg sier ikke at valget man har i dag er så lett som å velge hva man skal se på TV, men det er jo mye lettere i dag å velge "far jobber, og mor er hjemme" (eller omvent), enn det var å velge "begge foreldre jobber ute i givende stillinger" for 70 år siden.

Derfor vil jeg mene at valgfriheten har blitt betydelig bedre, selv om ethvert valg har en pris i dag også. Men jeg mener man har flere realistiske og oppnåelige valgmuligheter nå enn før.

Med vennlig hilsen

[Gjest Kayia]

''*undertrykker forøvrig at du griller mens jeg lurer på om uværet utenfor vinduet snart får et navn*''

Hos oss var det 13 grader i skyggen og minst 18 i sola i dag! Visstnok rekord.

Og jeg som savner skiføret!? Skulle gjerne hatt 13 grader hjemme og snø og -2 i skogen like borti her .

''Skulle gjerne hatt 13 grader hjemme og snø og -2 i skogen like borti her :P'' Sånn husker jeg det fra min tid i Stavanger (selv om det sikkert ikke var det;-). Bare at "13 grader" var 20 grader og "skogen like borti her" var en halvtime unna ;p.

Her er det forøvrig regn hjemme, regn i skogen borti her og regn en halvtime unna. Hvorfor i all verden flyttet vi tilbake til Trøndelag??