Er det nå det skal begynne

[EnolaGay]

Jeg fikk sms tidligere i dag fra min bror, at mora vår er lagt inn med angina. (Antakelig) Jeg personlig tenker at det like gjerne er angst, det har hendt før. Og istedet for å kontakte familie eller andre rundt, så har jeg to hundre mil unna fått telefoner hele døgnet der det har vært hysteri og utlegg av detaljer man ikke vil ha om engne foreldre. Hvorpå jeg har ligget på badegulvet med AMK i ene øret og rabiat kjerring i andre. Og har visst med sjel, hjerte og hjerne at årsaken dreier seg om 30 med fyllik og daglige skjellsord som geitfitte, blodhore osv osv. Og like mye visshet om at livsløgnen er så stor at det er like nyttig å forsøke å gjøre noe med det. Som det er å sende brev til mannen i månen.

Jeg maktet ikke mer. Så jeg takket for meg for snart tre år siden.

Og i dag sitter jeg og tenker at "er det nå det begynner?"

Når sykdommen blir reell. Ikke bare angst og nerver eller hysteri. Men livstruende. Er det nå to tusen øyne i bygda endelig skal se på meg? Ikke for å støtte eller hjelpe, men for å fordømme meg. Hate meg, baksnakke meg. Kreve at jeg "hever meg over", tilgir som "den gode kristne skal" og gjør min plikt. (Det vil si spiller rollen som datter (eldste) og tar ansvar for alt, tar vare på mine gamle foreldre. Slik at alle bare kan fortsette med sitt og slippe å ha noe med det å gjøre)

Er det nå min bror skal få alt trykket over hodet på seg, slik at han også bryter sammen og kaster seg over meg? Er det nå jeg mister den eneste jeg har utenom mann og barn?

Hvordan kan jeg være så hard.. så ond. Tilgivelse er jo det aller største. Som min mor elsker å stå som første eksempel på, hun har tilgitt det alkoholiserte svinet alt. I all evighet. Hennes storsinn er kjent i bygda! Og han, kreket, uskyldige lammet som truet med å skyte hodet av henne. Forteller alle at han ikke kan fatte hvorfor jeg ikke vil ha kontakt med min mor.. Til hele bygdedyret som hører på han, tenker sitt og jatter med.

På de tre årene jeg ikke har hatt kontakt har jeg ikke hørt en lyd fra noen. Ikke en liten sms engang. Ingenting.

Men jeg kan tenke meg levenet om dama stryker med og jeg fortsetter å sitte stille som jeg har gjort til nå.

Og jeg er redd.

[Sør]

Kjære Enola,

Du skal passe på deg selv, og de du elsker rundt deg. Din lojalitet hører til hjemme.

Og du skal passe spesielt godt på deg selv. Med god samvittighet.

Because you deserve it.

Alt godt,

[Gjest Nickløsheletida]

Du skal følge ditt eget hjerte og blåse i hva andre måtte mene om den saken.

[bibben]

Det gjør inntrykk å lese det du skriver.

Det er virkelig ikke lett å stå opp i mot "overmakten", bygdedyret og alle dem med skjeve blikk. Det forstår jeg at er en "lost fight".

Jeg støtter meg til de andre som har svart deg: ta godt vare på deg selv, det er det aller viktigste.

Jeg sender deg mange styrkende vibber og ønsker deg alt godt!

[Elbereth]

Kjære deg, dette var trist Ønsker bare å sende deg en klem, du har tydeligvis klart å rive deg løs fra dette, og det står det respekt av. Du fortjener å ha det godt, og du er ikke ansvarlig for andre voksnes lykke eller ulykke. *klem*

[XbellaX]

Husk å trekke pusten.. dypt.

Jeg føler med deg.

[jubalong70]

Du skal ta vare på deg. Bygdedyret kan leve sitt eget liv.

[Axcia]

Bygdedyret kan leve sitt eget liv uansett, så det skal du ikke bry deg om.

Ta vare på deg selv! :-)

[brilleslangen]

Uansett hva som er blitt sagt om deg, så vil vel de fleste med litt vett i skolten være i stand til å forstå at det sannsynligvis er en grunn til at du ikke har kontakt. Så om nå bygdedyret har funnet næring og sitter og koser seg, så tar maten snart slutt. så bare blås i hele bygdedyret og ta vare på deg selv.

[gullfisk]

Det er ikke sikkert det begynner. Bygdedyret har kanskje glemt deg, de fleste skjønner nok utmerket godt hvorfor du har kuttet kontankten, din bror vil skjønne det fort nok. Hvis ikke, hvorfor bry seg? Det er nok din egen samvittighet som plager deg nå, og den tar feil. Avgjørelsen du tok for tre år siden var den rette, og du behøver ikke å stå til rette eller forsvare den for noen som helst, ikke for din mor og ikke for bygda og ikke for deg selv.

Fortsett med å glemme hele dama!

[Gjest Hulderen]

Er du sikker på at folk bryr seg? De fleste har nok med seg selv. Folk skjønner også at det er to sider av en sak.

Glem hva andre måtte mene, det trenger du ikke å bruke energi på. Konsentrer deg om det viktigste: din mors helse og ditt forhold til henne. Tenk gjennom hva du vil. Vil du ta opp igjen kontakten nå og prøve å få til en forsoning, ellet vil du fortsatt holde deg unna? Beslutningen avgjøres av hva du tror blir rett for deg i fremtiden, IKKE hva andre måtte mene.

[rudolfine]

Trist å lese det du skriver....

Det viktigste nå er at du tar vare på deg selv og dine!

Bygdedyret får du uansett ikke gjort noe med, det lever sitt eget liv, og blir fora av de du har brutt med.

[PieLill]

Kanskje noe av det verste er stikket du kjenner i din egen samvittighet og frustrasjonen over at det urettferdige stikket fortsatt har makt til å gjøre deg sårbar?

Klem

[EnolaGay]

Det er godt å skrive ned de umiddelbare tankene i denne saken. For det største problemet er at jeg er så alene om alt sammen. Bygdedyret i denne sammenhengen er 50% familie.. lite sted. Og all ansvarsfraskrivelsen de har bedrevet så lenge jeg kan huske i dette. Ikke bare bygdefolk.

Hele slekta har valgt å sitte stille eller "ta hennes parti". Hun har all støtte i verden for sin sak. Jeg har ingen. Bare min bror, og jeg er redd for å miste han også fordi presset på ham øker når jeg ikke "stiller opp".

Jeg er ikke en reell levende virkelig person, med egne tanker, følelser og opplevelser i dette. Min mor/familien, det handler ikke om meg, hva jeg vil, hvordan jeg har det. Det handler kun om hva hun vil, hennes følelser, hvordan hun vil ha det. Det er kun hennes versjon som til enhver tid er gyldig. Hun trenger meg. Jeg har vært mammaen hennes, krisesenteret, rådgiveren, søppelbøtta osv. hele livet. Det er det hun vil ha tilbake. Sammen med fasaden. Og hun "gir" meg og mine til ham for at han skal være glad... Det siste argumentet hennes den gangen jeg endelig gikk, var at "HAN har det så jævlig". Han.. Og hun brukte mine barn som ikke engang er blodslekt med kreket, for å forsøke å tvinge meg til å godta nok en gang, å gå taust videre etter drapstrusler. Fordi det er det som passer henne selv best. Hun trenger han. Hun er ikke et offer, hun har eget hus (!) jobb, venner, støtte fra samtlige rundt seg. Søsken og bygd. Men hun vil ikke skille seg, for fasaden og det at han gjør alt for henne. Alt hun ber om. Alle penger. Alt. Hun vil ikke være "alene", og jeg skal ikke få bestemme hvem hun skal være gift med!

Skrekken jeg vokste opp i er et tomrom for henne. Det finnes ikke. Hun "husker ikke". Årsakene til at jeg er som jeg er ligger i at "det var jeg som var slik eller sånn, vanskelig, ungdomsopprør, min egen skyld at". Hun er blank som et hvitt ark på den daglige trakkasseringen; du er så jævlig råtten og lat at faen ikke marken vi ete deg engang...se for helvete å komme deg ut av mitt hus.. Han kunne sitte ved middagsbordet i 20 samfulle minutter og holde enetale om hvor fullstendig råtten hjernen min var fordi jeg likte ketchup på maten. Og jeg kan ikke fortelle det til noen, for ingen vil høre på meg. Ubehaget er for stort. Familien nekter å akseptere at det var så ille, de bagatelliserer det, unnskylder det, eller sier rett ut at ja, men sånn er det jo bare, ikke noe å bry seg med.

Hun har selv skreket fitte til meg og kastet meg ut av huset flere ganger, fordi jeg har stilt spørsmål hun ikke takler. Spørsmål om hvorfor hun beskytter den mannen med sitt liv. For enhver pris.

Vi ble sittende oppe i natt og snakke, jeg og min mann. Han støtter meg 100% og stiller opp på alt jeg måtte gjøre. Eller ikke gjøre.

[Sør]

Det er godt å skrive ned de umiddelbare tankene i denne saken. For det største problemet er at jeg er så alene om alt sammen. Bygdedyret i denne sammenhengen er 50% familie.. lite sted. Og all ansvarsfraskrivelsen de har bedrevet så lenge jeg kan huske i dette. Ikke bare bygdefolk.

Hele slekta har valgt å sitte stille eller "ta hennes parti". Hun har all støtte i verden for sin sak. Jeg har ingen. Bare min bror, og jeg er redd for å miste han også fordi presset på ham øker når jeg ikke "stiller opp".

Jeg er ikke en reell levende virkelig person, med egne tanker, følelser og opplevelser i dette. Min mor/familien, det handler ikke om meg, hva jeg vil, hvordan jeg har det. Det handler kun om hva hun vil, hennes følelser, hvordan hun vil ha det. Det er kun hennes versjon som til enhver tid er gyldig. Hun trenger meg. Jeg har vært mammaen hennes, krisesenteret, rådgiveren, søppelbøtta osv. hele livet. Det er det hun vil ha tilbake. Sammen med fasaden. Og hun "gir" meg og mine til ham for at han skal være glad... Det siste argumentet hennes den gangen jeg endelig gikk, var at "HAN har det så jævlig". Han.. Og hun brukte mine barn som ikke engang er blodslekt med kreket, for å forsøke å tvinge meg til å godta nok en gang, å gå taust videre etter drapstrusler. Fordi det er det som passer henne selv best. Hun trenger han. Hun er ikke et offer, hun har eget hus (!) jobb, venner, støtte fra samtlige rundt seg. Søsken og bygd. Men hun vil ikke skille seg, for fasaden og det at han gjør alt for henne. Alt hun ber om. Alle penger. Alt. Hun vil ikke være "alene", og jeg skal ikke få bestemme hvem hun skal være gift med!

Skrekken jeg vokste opp i er et tomrom for henne. Det finnes ikke. Hun "husker ikke". Årsakene til at jeg er som jeg er ligger i at "det var jeg som var slik eller sånn, vanskelig, ungdomsopprør, min egen skyld at". Hun er blank som et hvitt ark på den daglige trakkasseringen; du er så jævlig råtten og lat at faen ikke marken vi ete deg engang...se for helvete å komme deg ut av mitt hus.. Han kunne sitte ved middagsbordet i 20 samfulle minutter og holde enetale om hvor fullstendig råtten hjernen min var fordi jeg likte ketchup på maten. Og jeg kan ikke fortelle det til noen, for ingen vil høre på meg. Ubehaget er for stort. Familien nekter å akseptere at det var så ille, de bagatelliserer det, unnskylder det, eller sier rett ut at ja, men sånn er det jo bare, ikke noe å bry seg med.

Hun har selv skreket fitte til meg og kastet meg ut av huset flere ganger, fordi jeg har stilt spørsmål hun ikke takler. Spørsmål om hvorfor hun beskytter den mannen med sitt liv. For enhver pris.

Vi ble sittende oppe i natt og snakke, jeg og min mann. Han støtter meg 100% og stiller opp på alt jeg måtte gjøre. Eller ikke gjøre.

Hei Enola,

Tenk deg at du leste det du akkurat skrev, men skrevet avb en fremmed. Tenk deg hvordan du ville svart.

Det blir ikke bedre selv om du gjennopptar kontakten. Det blir bare mer og mer inntil du kneler helt under vekten.

Hold deg borte fra henne. For din egen del (det fortjener du), for mannen din, og for ungene.

Alt godt,

[Mandolaika]

Fikk helt vondt av å lese dette. Jeg råder deg til å ta vare på deg og dine og drite i hva folk rundt synes, mener og tror. Man kan ikke styre det allikevel. Normalt oppegående folk med litt vett i skallen burde være i stand til å forstå at slikt har en grunn. Bygdedyr består av folk som ikke har disse egenskapene som nevnt over og er dermed heller ikke verdt å bruke hverken tid eller bekymring på.

For noen år siden da det skjedde noe i livet mitt som kunne se helt annerledes ut for utenforstående enn det faktisk var, "løp jeg rundt" og skulle liksom sørge for at alle fikk riktig versjon. Sånt gidder jeg ikke mer! Jeg vet hva som gjaldt og har ikke noe ansvar for å informere folk. De som er oppriktig interessert og bryr seg, spør, og får forklaring.

Alt godt!

[EnolaGay]

Hei Enola,

Tenk deg at du leste det du akkurat skrev, men skrevet avb en fremmed. Tenk deg hvordan du ville svart.

Det blir ikke bedre selv om du gjennopptar kontakten. Det blir bare mer og mer inntil du kneler helt under vekten.

Hold deg borte fra henne. For din egen del (det fortjener du), for mannen din, og for ungene.

Alt godt,

Jeg holder meg nok vekk ja. Men jeg er sint. På alle mulige måter, også fordi dersom dama stryker med. Så kan ikke jeg få være med i begravelsen, jeg har ikke lov til å sørge. Fordi alt og alle beskytter deres historie. Jeg kan ikke være med og støtte min bror. Fordi alt og alle beskytter alkisen. Han. Han er like oblivious til hva han har gjort som det ABB er. Og det er en oppgave, en konfrontasjon, som jeg ikke har krefter til å ta på meg.

Og ikke et eneste menneske i familien eller i bygda ville stått opp og beskyttet meg eller mine barn. Tvert imot, de ville med lav stemme stått der og fortalt meg hvor mye han har savnet å være "morfar".

Absurd.

[ekte nick]

Jeg holder meg nok vekk ja. Men jeg er sint. På alle mulige måter, også fordi dersom dama stryker med. Så kan ikke jeg få være med i begravelsen, jeg har ikke lov til å sørge. Fordi alt og alle beskytter deres historie. Jeg kan ikke være med og støtte min bror. Fordi alt og alle beskytter alkisen. Han. Han er like oblivious til hva han har gjort som det ABB er. Og det er en oppgave, en konfrontasjon, som jeg ikke har krefter til å ta på meg.

Og ikke et eneste menneske i familien eller i bygda ville stått opp og beskyttet meg eller mine barn. Tvert imot, de ville med lav stemme stått der og fortalt meg hvor mye han har savnet å være "morfar".

Absurd.

Bare en tanke.... hva hvis du skrev din historie og sendte den til lokalavisen? Uten navn på familiemedlemmene såklart. Eventuelt lett omskrevet til en novelleform?

Så kanskje de tenkte seg om litt... samtidig som du fikk ut litt.

Nå vel, uansett ønsker jeg deg lykke til!

[EnolaGay]

Bare en tanke.... hva hvis du skrev din historie og sendte den til lokalavisen? Uten navn på familiemedlemmene såklart. Eventuelt lett omskrevet til en novelleform?

Så kanskje de tenkte seg om litt... samtidig som du fikk ut litt.

Nå vel, uansett ønsker jeg deg lykke til!

Paradise Hotell vs Big Brother i årets mesternes mester mot luksusfellen og "da vettet forsvant" med 71graders blåst til helvete.. I think not.

:0)

Men skriving er god terapi, jeg skriver masse. Og noen ganger renner det over for meg og kryper ut i offentligheten her inne.

[Angustia]

Paradise Hotell vs Big Brother i årets mesternes mester mot luksusfellen og "da vettet forsvant" med 71graders blåst til helvete.. I think not.

:0)

Men skriving er god terapi, jeg skriver masse. Og noen ganger renner det over for meg og kryper ut i offentligheten her inne.

LOL, godt at du fortsatt har galgenhumor Jeg har ingen gode råd å komme med annet enn at du må følge magefølelsen og intellektet ditt.

Sender deg også en ektefølt virtuell klem