Er det nå det skal begynne

[songbirdy]

Jeg holder meg nok vekk ja. Men jeg er sint. På alle mulige måter, også fordi dersom dama stryker med. Så kan ikke jeg få være med i begravelsen, jeg har ikke lov til å sørge. Fordi alt og alle beskytter deres historie. Jeg kan ikke være med og støtte min bror. Fordi alt og alle beskytter alkisen. Han. Han er like oblivious til hva han har gjort som det ABB er. Og det er en oppgave, en konfrontasjon, som jeg ikke har krefter til å ta på meg.

Og ikke et eneste menneske i familien eller i bygda ville stått opp og beskyttet meg eller mine barn. Tvert imot, de ville med lav stemme stått der og fortalt meg hvor mye han har savnet å være "morfar".

Absurd.

Du har sikkert rett, det er sikkert angst som før. Men dersom det ikke er det, så er det også en del av livet.

Helt konkret:

Hvis hun dør, har du all rett og grunn til å gå i begravelsen. For å støtte din bror. For å si et endelig farvel til din mor. Å sørge over det som har vært, gode minner, og for at det ble som det ble. Det er ingen som har noe med hvem som kommer eller ikke. Det syns jeg er HELT ok.

Jeg gikk i begravelsen til min bestefar, min overgriper. Jeg gråt, og sørget - fordi han hadde tatt fra meg så mye i min barndom. Fordi han har ødelagt så mye for meg. Fordi han var den eneste bestefaren jeg har kjent. Jeg sørget over at de andre som var der kjente han som en annen (bedre) mann enn den jeg hadde lært å kjenne. Han var raus og jovial mot dem. Men fra meg tok han store deler av min barndom med sine klamme hender.

Jeg hadde ikke kontakt med han ca de siste 15 årene han levde. Jeg tilga han aldri, og kontaktet han heller aldri da han ble syk. Mine søsken gjorde det, og besøkte han et par ganger mens han var syk. De syntes jeg burde ringe han eller skrive et brev. Men jeg ville ikke. "Som man reder, så ligger man". Han fortjente ikke min tilgivelse og vår forsoning. Men for meg var det riktig å gå i begravelsen, og ingen hadde noe med hverken hvorfor jeg hadde gjort som jeg gjorde, og hvorfor jeg valgte å komme. Hvis jeg ikke hadde kommet, hadde de sikkert stusset. Men jeg hadde ikke gått om det ikke hadde vært riktig for meg.

I en begravelse jeg var i nylig, kom store deler av familien som ikke har snakket sammen på åresvis, og ligger i konflikt... Men når alt kommer til alt, er blod tykkere enn vann......

Mitt råd til deg: Følg hjertet ditt! Føler virkelig med deg. Stor klem

[songbirdy]

Jeg holder meg nok vekk ja. Men jeg er sint. På alle mulige måter, også fordi dersom dama stryker med. Så kan ikke jeg få være med i begravelsen, jeg har ikke lov til å sørge. Fordi alt og alle beskytter deres historie. Jeg kan ikke være med og støtte min bror. Fordi alt og alle beskytter alkisen. Han. Han er like oblivious til hva han har gjort som det ABB er. Og det er en oppgave, en konfrontasjon, som jeg ikke har krefter til å ta på meg.

Og ikke et eneste menneske i familien eller i bygda ville stått opp og beskyttet meg eller mine barn. Tvert imot, de ville med lav stemme stått der og fortalt meg hvor mye han har savnet å være "morfar".

Absurd.

Du har sikkert rett, det er sikkert angst som før. Men dersom det ikke er det, så er det også en del av livet.

Helt konkret:

Hvis hun dør, har du all rett og grunn til å gå i begravelsen. For å støtte din bror. For å si et endelig farvel til din mor. Å sørge over det som har vært, gode minner, og for at det ble som det ble. Det er ingen som har noe med hvem som kommer eller ikke. Det syns jeg er HELT ok.

Jeg gikk i begravelsen til min bestefar, min overgriper. Jeg gråt, og sørget - fordi han hadde tatt fra meg så mye i min barndom. Fordi han har ødelagt så mye for meg. Fordi han var den eneste bestefaren jeg har kjent. Jeg sørget over at de andre som var der kjente han som en annen (bedre) mann enn den jeg hadde lært å kjenne. Han var raus og jovial mot dem. Men fra meg tok han store deler av min barndom med sine klamme hender.

Jeg hadde ikke kontakt med han ca de siste 15 årene han levde. Jeg tilga han aldri, og kontaktet han heller aldri da han ble syk. Mine søsken gjorde det, og besøkte han et par ganger mens han var syk. De syntes jeg burde ringe han eller skrive et brev. Men jeg ville ikke. "Som man reder, så ligger man". Han fortjente ikke min tilgivelse og vår forsoning. Men for meg var det riktig å gå i begravelsen, og ingen hadde noe med hverken hvorfor jeg hadde gjort som jeg gjorde, og hvorfor jeg valgte å komme. Hvis jeg ikke hadde kommet, hadde de sikkert stusset. Men jeg hadde ikke gått om det ikke hadde vært riktig for meg.

I en begravelse jeg var i nylig, kom store deler av familien som ikke har snakket sammen på åresvis, og ligger i konflikt... Men når alt kommer til alt, er blod tykkere enn vann......

Mitt råd til deg: Følg hjertet ditt! Føler virkelig med deg. Stor klem

[songbirdy]

Jeg holder meg nok vekk ja. Men jeg er sint. På alle mulige måter, også fordi dersom dama stryker med. Så kan ikke jeg få være med i begravelsen, jeg har ikke lov til å sørge. Fordi alt og alle beskytter deres historie. Jeg kan ikke være med og støtte min bror. Fordi alt og alle beskytter alkisen. Han. Han er like oblivious til hva han har gjort som det ABB er. Og det er en oppgave, en konfrontasjon, som jeg ikke har krefter til å ta på meg.

Og ikke et eneste menneske i familien eller i bygda ville stått opp og beskyttet meg eller mine barn. Tvert imot, de ville med lav stemme stått der og fortalt meg hvor mye han har savnet å være "morfar".

Absurd.

Du har sikkert rett, det er sikkert angst som før. Men dersom det ikke er det, så er det også en del av livet.

Helt konkret:

Hvis hun dør, har du all rett og grunn til å gå i begravelsen. For å støtte din bror. For å si et endelig farvel til din mor. Å sørge over det som har vært, gode minner, og for at det ble som det ble. Det er ingen som har noe med hvem som kommer eller ikke. Det syns jeg er HELT ok.

Jeg gikk i begravelsen til min bestefar, min overgriper. Jeg gråt, og sørget - fordi han hadde tatt fra meg så mye i min barndom. Fordi han har ødelagt så mye for meg. Fordi han var den eneste bestefaren jeg har kjent. Jeg sørget over at de andre som var der kjente han som en annen (bedre) mann enn den jeg hadde lært å kjenne. Han var raus og jovial mot dem. Men fra meg tok han store deler av min barndom med sine klamme hender.

Jeg hadde ikke kontakt med han ca de siste 15 årene han levde. Jeg tilga han aldri, og kontaktet han heller aldri da han ble syk. Mine søsken gjorde det, og besøkte han et par ganger mens han var syk. De syntes jeg burde ringe han eller skrive et brev. Men jeg ville ikke. "Som man reder, så ligger man". Han fortjente ikke min tilgivelse og vår forsoning. Men for meg var det riktig å gå i begravelsen, og ingen hadde noe med hverken hvorfor jeg hadde gjort som jeg gjorde, og hvorfor jeg valgte å komme. Hvis jeg ikke hadde kommet, hadde de sikkert stusset. Men jeg hadde ikke gått om det ikke hadde vært riktig for meg.

I en begravelse jeg var i nylig, kom store deler av familien som ikke har snakket sammen på åresvis, og ligger i konflikt... Men når alt kommer til alt, er blod tykkere enn vann......

Mitt råd til deg: Følg hjertet ditt! Føler virkelig med deg. Stor klem

[songbirdy]

Jeg holder meg nok vekk ja. Men jeg er sint. På alle mulige måter, også fordi dersom dama stryker med. Så kan ikke jeg få være med i begravelsen, jeg har ikke lov til å sørge. Fordi alt og alle beskytter deres historie. Jeg kan ikke være med og støtte min bror. Fordi alt og alle beskytter alkisen. Han. Han er like oblivious til hva han har gjort som det ABB er. Og det er en oppgave, en konfrontasjon, som jeg ikke har krefter til å ta på meg.

Og ikke et eneste menneske i familien eller i bygda ville stått opp og beskyttet meg eller mine barn. Tvert imot, de ville med lav stemme stått der og fortalt meg hvor mye han har savnet å være "morfar".

Absurd.

Du har sikkert rett, det er sikkert angst som før. Men dersom det ikke er det, så er det også en del av livet.

Helt konkret:

Hvis hun dør, har du all rett og grunn til å gå i begravelsen. For å støtte din bror. For å si et endelig farvel til din mor. Å sørge over det som har vært, gode minner, og for at det ble som det ble. Det er ingen som har noe med hvem som kommer eller ikke. Det syns jeg er HELT ok.

Jeg gikk i begravelsen til min bestefar, min overgriper. Jeg gråt, og sørget - fordi han hadde tatt fra meg så mye i min barndom. Fordi han har ødelagt så mye for meg. Fordi han var den eneste bestefaren jeg har kjent. Jeg sørget over at de andre som var der kjente han som en annen (bedre) mann enn den jeg hadde lært å kjenne. Han var raus og jovial mot dem. Men fra meg tok han store deler av min barndom med sine klamme hender.

Jeg hadde ikke kontakt med han ca de siste 15 årene han levde. Jeg tilga han aldri, og kontaktet han heller aldri da han ble syk. Mine søsken gjorde det, og besøkte han et par ganger mens han var syk. De syntes jeg burde ringe han eller skrive et brev. Men jeg ville ikke. "Som man reder, så ligger man". Han fortjente ikke min tilgivelse og vår forsoning. Men for meg var det riktig å gå i begravelsen, og ingen hadde noe med hverken hvorfor jeg hadde gjort som jeg gjorde, og hvorfor jeg valgte å komme. Hvis jeg ikke hadde kommet, hadde de sikkert stusset. Men jeg hadde ikke gått om det ikke hadde vært riktig for meg.

I en begravelse jeg var i nylig, kom store deler av familien som ikke har snakket sammen på åresvis, og ligger i konflikt... Men når alt kommer til alt, er blod tykkere enn vann......

Mitt råd til deg: Følg hjertet ditt! Føler virkelig med deg. Stor klem

[songbirdy]

Jeg holder meg nok vekk ja. Men jeg er sint. På alle mulige måter, også fordi dersom dama stryker med. Så kan ikke jeg få være med i begravelsen, jeg har ikke lov til å sørge. Fordi alt og alle beskytter deres historie. Jeg kan ikke være med og støtte min bror. Fordi alt og alle beskytter alkisen. Han. Han er like oblivious til hva han har gjort som det ABB er. Og det er en oppgave, en konfrontasjon, som jeg ikke har krefter til å ta på meg.

Og ikke et eneste menneske i familien eller i bygda ville stått opp og beskyttet meg eller mine barn. Tvert imot, de ville med lav stemme stått der og fortalt meg hvor mye han har savnet å være "morfar".

Absurd.

Du har sikkert rett, det er sikkert angst som før. Men dersom det ikke er det, så er det også en del av livet.

Helt konkret:

Hvis hun dør, har du all rett og grunn til å gå i begravelsen. For å støtte din bror. For å si et endelig farvel til din mor. Å sørge over det som har vært, gode minner, og for at det ble som det ble. Det er ingen som har noe med hvem som kommer eller ikke. Det syns jeg er HELT ok.

Jeg gikk i begravelsen til min bestefar, min overgriper. Jeg gråt, og sørget - fordi han hadde tatt fra meg så mye i min barndom. Fordi han har ødelagt så mye for meg. Fordi han var den eneste bestefaren jeg har kjent. Jeg sørget over at de andre som var der kjente han som en annen (bedre) mann enn den jeg hadde lært å kjenne. Han var raus og jovial mot dem. Men fra meg tok han store deler av min barndom med sine klamme hender.

Jeg hadde ikke kontakt med han ca de siste 15 årene han levde. Jeg tilga han aldri, og kontaktet han heller aldri da han ble syk. Mine søsken gjorde det, og besøkte han et par ganger mens han var syk. De syntes jeg burde ringe han eller skrive et brev. Men jeg ville ikke. "Som man reder, så ligger man". Han fortjente ikke min tilgivelse og vår forsoning. Men for meg var det riktig å gå i begravelsen, og ingen hadde noe med hverken hvorfor jeg hadde gjort som jeg gjorde, og hvorfor jeg valgte å komme. Hvis jeg ikke hadde kommet, hadde de sikkert stusset. Men jeg hadde ikke gått om det ikke hadde vært riktig for meg.

I en begravelse jeg var i nylig, kom store deler av familien som ikke har snakket sammen på åresvis, og ligger i konflikt... Men når alt kommer til alt, er blod tykkere enn vann......

Mitt råd til deg: Følg hjertet ditt! Føler virkelig med deg. Stor klem

[songbirdy]

Jeg holder meg nok vekk ja. Men jeg er sint. På alle mulige måter, også fordi dersom dama stryker med. Så kan ikke jeg få være med i begravelsen, jeg har ikke lov til å sørge. Fordi alt og alle beskytter deres historie. Jeg kan ikke være med og støtte min bror. Fordi alt og alle beskytter alkisen. Han. Han er like oblivious til hva han har gjort som det ABB er. Og det er en oppgave, en konfrontasjon, som jeg ikke har krefter til å ta på meg.

Og ikke et eneste menneske i familien eller i bygda ville stått opp og beskyttet meg eller mine barn. Tvert imot, de ville med lav stemme stått der og fortalt meg hvor mye han har savnet å være "morfar".

Absurd.

Du har sikkert rett, det er sikkert angst som før. Men dersom det ikke er det, så er det også en del av livet.

Helt konkret:

Hvis hun dør, har du all rett og grunn til å gå i begravelsen. For å støtte din bror. For å si et endelig farvel til din mor. Å sørge over det som har vært, gode minner, og for at det ble som det ble. Det er ingen som har noe med hvem som kommer eller ikke. Det syns jeg er HELT ok.

Jeg gikk i begravelsen til min bestefar, min overgriper. Jeg gråt, og sørget - fordi han hadde tatt fra meg så mye i min barndom. Fordi han har ødelagt så mye for meg. Fordi han var den eneste bestefaren jeg har kjent. Jeg sørget over at de andre som var der kjente han som en annen (bedre) mann enn den jeg hadde lært å kjenne. Han var raus og jovial mot dem. Men fra meg tok han store deler av min barndom med sine klamme hender.

Jeg hadde ikke kontakt med han ca de siste 15 årene han levde. Jeg tilga han aldri, og kontaktet han heller aldri da han ble syk. Mine søsken gjorde det, og besøkte han et par ganger mens han var syk. De syntes jeg burde ringe han eller skrive et brev. Men jeg ville ikke. "Som man reder, så ligger man". Han fortjente ikke min tilgivelse og vår forsoning. Men for meg var det riktig å gå i begravelsen, og ingen hadde noe med hverken hvorfor jeg hadde gjort som jeg gjorde, og hvorfor jeg valgte å komme. Hvis jeg ikke hadde kommet, hadde de sikkert stusset. Men jeg hadde ikke gått om det ikke hadde vært riktig for meg.

I en begravelse jeg var i nylig, kom store deler av familien som ikke har snakket sammen på åresvis, og ligger i konflikt... Men når alt kommer til alt, er blod tykkere enn vann......

Mitt råd til deg: Følg hjertet ditt! Føler virkelig med deg. Stor klem

[Angustia]

Du har sikkert rett, det er sikkert angst som før. Men dersom det ikke er det, så er det også en del av livet.

Helt konkret:

Hvis hun dør, har du all rett og grunn til å gå i begravelsen. For å støtte din bror. For å si et endelig farvel til din mor. Å sørge over det som har vært, gode minner, og for at det ble som det ble. Det er ingen som har noe med hvem som kommer eller ikke. Det syns jeg er HELT ok.

Jeg gikk i begravelsen til min bestefar, min overgriper. Jeg gråt, og sørget - fordi han hadde tatt fra meg så mye i min barndom. Fordi han har ødelagt så mye for meg. Fordi han var den eneste bestefaren jeg har kjent. Jeg sørget over at de andre som var der kjente han som en annen (bedre) mann enn den jeg hadde lært å kjenne. Han var raus og jovial mot dem. Men fra meg tok han store deler av min barndom med sine klamme hender.

Jeg hadde ikke kontakt med han ca de siste 15 årene han levde. Jeg tilga han aldri, og kontaktet han heller aldri da han ble syk. Mine søsken gjorde det, og besøkte han et par ganger mens han var syk. De syntes jeg burde ringe han eller skrive et brev. Men jeg ville ikke. "Som man reder, så ligger man". Han fortjente ikke min tilgivelse og vår forsoning. Men for meg var det riktig å gå i begravelsen, og ingen hadde noe med hverken hvorfor jeg hadde gjort som jeg gjorde, og hvorfor jeg valgte å komme. Hvis jeg ikke hadde kommet, hadde de sikkert stusset. Men jeg hadde ikke gått om det ikke hadde vært riktig for meg.

I en begravelse jeg var i nylig, kom store deler av familien som ikke har snakket sammen på åresvis, og ligger i konflikt... Men når alt kommer til alt, er blod tykkere enn vann......

Mitt råd til deg: Følg hjertet ditt! Føler virkelig med deg. Stor klem

Du skriver mye fint her, men dette er en sannhet med visse modifikasjoner:

''Men når alt kommer til alt, er blod tykkere enn vann......''

Dette blodet kan (for å si det plumpt) holde liv i en overgriper som ikke fortjener ytterligere respekt. Jeg kan snakke på egne eller andres vegne; bruk blodet eller annet til å rettferdiggjøre overgrepene om det det føles riktig, Men det er ikke sikkert at "ofrene" har samme opplevelse.

[EnolaGay]

Du har sikkert rett, det er sikkert angst som før. Men dersom det ikke er det, så er det også en del av livet.

Helt konkret:

Hvis hun dør, har du all rett og grunn til å gå i begravelsen. For å støtte din bror. For å si et endelig farvel til din mor. Å sørge over det som har vært, gode minner, og for at det ble som det ble. Det er ingen som har noe med hvem som kommer eller ikke. Det syns jeg er HELT ok.

Jeg gikk i begravelsen til min bestefar, min overgriper. Jeg gråt, og sørget - fordi han hadde tatt fra meg så mye i min barndom. Fordi han har ødelagt så mye for meg. Fordi han var den eneste bestefaren jeg har kjent. Jeg sørget over at de andre som var der kjente han som en annen (bedre) mann enn den jeg hadde lært å kjenne. Han var raus og jovial mot dem. Men fra meg tok han store deler av min barndom med sine klamme hender.

Jeg hadde ikke kontakt med han ca de siste 15 årene han levde. Jeg tilga han aldri, og kontaktet han heller aldri da han ble syk. Mine søsken gjorde det, og besøkte han et par ganger mens han var syk. De syntes jeg burde ringe han eller skrive et brev. Men jeg ville ikke. "Som man reder, så ligger man". Han fortjente ikke min tilgivelse og vår forsoning. Men for meg var det riktig å gå i begravelsen, og ingen hadde noe med hverken hvorfor jeg hadde gjort som jeg gjorde, og hvorfor jeg valgte å komme. Hvis jeg ikke hadde kommet, hadde de sikkert stusset. Men jeg hadde ikke gått om det ikke hadde vært riktig for meg.

I en begravelse jeg var i nylig, kom store deler av familien som ikke har snakket sammen på åresvis, og ligger i konflikt... Men når alt kommer til alt, er blod tykkere enn vann......

Mitt råd til deg: Følg hjertet ditt! Føler virkelig med deg. Stor klem

Takk for svar sangfugl. (Det hang seg opp foresten så jeg fikk det sju ganger inn) :0)

Sånn umiddelbart føler jeg for å spørre (og du trenger ikke svare altså!) Ble du trodd? Fikk du den "beskyttelsen" du trengte når du stod der ved kista fra de som IKKE ville tro..?

Jeg blir fornektet, tiet ihjel. Jeg måtte ha stått der alene med kreket av en mann hengende "uforstående" over meg mens han "ikke kunne fatte hvordan jeg kunne gjøre dette mot min mor". Og ingen hadde løftet en finger eller hevet stemmen for min skyld. Et sånt teater kan jeg ikke delta i.

[EnolaGay]

Du skriver mye fint her, men dette er en sannhet med visse modifikasjoner:

''Men når alt kommer til alt, er blod tykkere enn vann......''

Dette blodet kan (for å si det plumpt) holde liv i en overgriper som ikke fortjener ytterligere respekt. Jeg kan snakke på egne eller andres vegne; bruk blodet eller annet til å rettferdiggjøre overgrepene om det det føles riktig, Men det er ikke sikkert at "ofrene" har samme opplevelse.

Du har rett. Mitt ønske om å få sørge kommer av "alle de tingene vi ikke fikk". Det som kunne vært. Dama er min mor og jeg ser hvor hun kommer fra, hva som har skapt henne. Jeg er ikke dummere enn som så.

Til en viss lengde kan man unnskylde oppførselen hennes. Men når det er sagt, så har hun hatt ti tusen sjanser til å handle annerledes. Og de valgene er ikke tatt i skrekk. Hun er "ballets dronning", og har alltid vært det. Ekstremt overfladisk og umoden. Hun reagerer på motgang eller ting hun ikke forstår med hysteri/raseri som en fjortenåring. Og andre tar følgelig ansvar for henne/saken. (Jeg fikk plutselig et bilde av mor til Elisabeth Bennet fra Pride and Prejudice på netthinnen her.. bare uten sjarmen..)

Det er den ultimate histroniske personlighetsforstyrrelse, gift med Mr. bipolar/narcissist rusmisbruker himself.

Resultatet er grenseløs naiv som skal ut og redde hele verden bortsett fra seg selv. Som nå er blitt voksen etter å ha opplevd samtlige tap et menneske kan. Og nå innser at hun forsøker å gjemme seg i skogen. I morsrollen. Bli borte fra verden og bare makter å kommunisere godt med andre skriftlig.

[Sør]

Jeg holder meg nok vekk ja. Men jeg er sint. På alle mulige måter, også fordi dersom dama stryker med. Så kan ikke jeg få være med i begravelsen, jeg har ikke lov til å sørge. Fordi alt og alle beskytter deres historie. Jeg kan ikke være med og støtte min bror. Fordi alt og alle beskytter alkisen. Han. Han er like oblivious til hva han har gjort som det ABB er. Og det er en oppgave, en konfrontasjon, som jeg ikke har krefter til å ta på meg.

Og ikke et eneste menneske i familien eller i bygda ville stått opp og beskyttet meg eller mine barn. Tvert imot, de ville med lav stemme stått der og fortalt meg hvor mye han har savnet å være "morfar".

Absurd.

Hei Enola,

Og du har all rett i verden til å være sint. For det er absurd.

Når situasjonen er slik, så er det ofte best å melde seg ut. Ikke å delta i "leken" (i anførselstegn). Ikke la dem sette agendaen, og dømme deg om du gjør det "bra" eller "dårlig".

Dette er ditt liv. Gjør det som du ønsker å må, for deg, for ungene og for mannen din. Det er de som er der for deg hvis og når du trenger dem, for du kan være sikker på at "bygden" ikke vil. Uansett hvor "god" du er.

Og det er vel kanskje poenget her - at hvis man uansett aldri kan bli "god nok" i deres øyne, så er det selvsagt ingen vits å delta.

Med vennlighilsen

[Gjest Been there done that]

Hmm...dette kjente jeg meg litt igjen i. Har en mor som har "holdt" ut med min far, og dermed har hun gått inn i martyrrollen og krever medlidenhet fra andre. Gud så mye tårer og selvmedlinhet det har vært. Kjenner meg igjen i være familieterapaut. Og det verste og vanskeligste av alt, en mor som ikke har evnet å ta noe inn over seg av det vi har sagt. Bare spilt videre på martyrrollen "Alt er vist galt med meg" uten at hun har tatt ansvar for noe. Jeg har kommet til at det må dreie seg om en personlighetsforstyrrelse. På mange måter har hun oppført seg som et barn i modenhet.

Jeg tror det må være noe med avhengighetsforstyrrelse, avhenging av sin mann:

''Avhengig personlighetsforstyrrelse opplever et varig og overdrevent behov for å bli tatt vare på av andre, noe som fører til frykt for å bli forlatt og noe klengete atferd i forhold til omgivelsene. Avhengig personlighetsforstyrrelse karakteriseres av usikkerhet, uselvstendighet og hjelpeløshet. Egne behov underlegges andres og avgjørelser overlates til dem. Behovet for å bli elsket og redselen for å bli sviktet og forlatt er så stor at man gjør alt for å tekkes andre.''

http://no.wikipedia.org/wiki/Personlighetsforstyrrelse

Etter tiår med tårer har flere av barna sagt stopp. Min søster sier med en gang hun begynner at jeg kan hente skilsmissepapirene. Jeg sier at hun har ansvar for livet sitt selv.

Hun har derfor sluttet med det til oss.

Og faktisk utrolig nok har hun blitt mer lydhør med årene.

Det verste er at mine foreldre er to bra mennsker hver for seg. Min far er uansvarlig når det gjelder penger. Men min tror hun hever seg selv ved å rakke ned på han.

Jeg synes vi har et bra forhold i dag.

Men jeg måtte gå til psykolog og få ordnet opp i en del ting til fra fortiden. Blant annet fikk jeg ikke hennes martyrrolle til å stemme med at hun faktisk ikke var så snill. Det var som et puslespill falt på plass da psykologen sa at ingen av dine foreldre tar ansvar.

Lykke til!

[Angustia]

Du har rett. Mitt ønske om å få sørge kommer av "alle de tingene vi ikke fikk". Det som kunne vært. Dama er min mor og jeg ser hvor hun kommer fra, hva som har skapt henne. Jeg er ikke dummere enn som så.

Til en viss lengde kan man unnskylde oppførselen hennes. Men når det er sagt, så har hun hatt ti tusen sjanser til å handle annerledes. Og de valgene er ikke tatt i skrekk. Hun er "ballets dronning", og har alltid vært det. Ekstremt overfladisk og umoden. Hun reagerer på motgang eller ting hun ikke forstår med hysteri/raseri som en fjortenåring. Og andre tar følgelig ansvar for henne/saken. (Jeg fikk plutselig et bilde av mor til Elisabeth Bennet fra Pride and Prejudice på netthinnen her.. bare uten sjarmen..)

Det er den ultimate histroniske personlighetsforstyrrelse, gift med Mr. bipolar/narcissist rusmisbruker himself.

Resultatet er grenseløs naiv som skal ut og redde hele verden bortsett fra seg selv. Som nå er blitt voksen etter å ha opplevd samtlige tap et menneske kan. Og nå innser at hun forsøker å gjemme seg i skogen. I morsrollen. Bli borte fra verden og bare makter å kommunisere godt med andre skriftlig.

Kjenner meg så godt igjen i mye av det du skriver, både personlig og via andre jeg kjenner til.

Håper som sagt at du følger magefølelsen din og ikke minst at du finner best mulig ro med valget ditt. Ønsker selvfølgelig også at det går bra med mora di, men brutalt nok skal ho dø en dag, så dilemmaet dukker opp før eller siden uansett...

Du har en styrke i at du er reflektert og har gått gjennom en prosess i forkant, samt at du har en mann som støtter deg. Du har din egen kjernefamilie du må fokusere på. Og som de andre sier må du la bygdedyret seile sin egen sjø - det er vanskelig, men ikke la denne vederstyggeligheten seire, det er ingen tjent med! Veit det er lettere sagt enn gjort, men jeg har oppriktig tro på at du har evnen og styrken til å klare det.

Ønsker deg & dine alt godt, lykke til, varme tanker herfra

[songbirdy]

Takk for svar sangfugl. (Det hang seg opp foresten så jeg fikk det sju ganger inn) :0)

Sånn umiddelbart føler jeg for å spørre (og du trenger ikke svare altså!) Ble du trodd? Fikk du den "beskyttelsen" du trengte når du stod der ved kista fra de som IKKE ville tro..?

Jeg blir fornektet, tiet ihjel. Jeg måtte ha stått der alene med kreket av en mann hengende "uforstående" over meg mens han "ikke kunne fatte hvordan jeg kunne gjøre dette mot min mor". Og ingen hadde løftet en finger eller hevet stemmen for min skyld. Et sånt teater kan jeg ikke delta i.

Beklager 7 innlegg!!!

Ja, jeg ble trodd. Men de aller fleste visste nok ingenting. Det er klart det er en milevis forskjell på min og din situasjon, der ALLE vet og har sin forvridde oppfatning av sannheten.

Dersom du vet at det er sirkus i vente fra ste(?)far i begravelsen, så kanskje du kan støtte din bror på andre måter. De har nok sin oppfatning av deg uansett hva du måtte prøve å gjøre og si for å "gjøre det riktige". Dersom det er så ille som du beskriver, tror jeg at jeg ville prøvd å "redde meg selv" og heller være en god søster, bare ikke akkurat i begravelsen. Kanskje det ER å være en god søster å ikke være der i sykdomsforløp og begravelse forresten - dersom det bare ville føre til drama og oppstandelse, mer sladring og uhygge. Da er det nok det beste å holde seg langt unna, og heller ringe og støtte bror på andre måter.

Det jeg mente med blod tykkere enn vann - er at når man står ved et slikt veiskille, så viser det seg ofte at det kommer opp følelser som man ikke kan ignorere. Og mange har behov for å være til stede. Dersom det blir sånn for deg, så må du gjøre det du føler er riktig, og stålsette deg for stormen. Lukk ørene, ta på skylapper og bit tenna sammen. Dersom du mener det er det beste for deg. Jeg vet ikke om jeg tror det ville være det beste for _meg_ i en lignende situasjon, men det kan bare den enkelte kjenne på selv. Det er ditt liv, og din historie...

Jeg tror - dersom belastningen ved et sykdomsforløp og dødsfall vil være for stor, så viser du ikke mindre sorg og omtanke for hverken mor eller bror ved å komme i etterkant og ta farvel på din egen måte, uten all ståhei og bråk.