Å bli foreldre når man har funksjonshindringer

[Bella Dotte]

av ulike slag. Jeg undres over hvordan ønsket om barn blir møtt; det varierer med om personen(e) har fysiske eller psykiske handicap. Har man fysiske handicap, kan man få hjelp og støtte til alt fra selve akten til kunstig befruktning til hjelpemidler til personlig assistanse til avlastning. Har man psykiske handicap (PU; jeg tenker ikke på sinnslidelser som innebærer risiko for at barnet skal bli mishandlet), blir man nærmest tvangssterilisert, iallfall presset til å bruke prevensjon. Blir man likevel gravid, er svaret abort eller adopsjon.

Hvorfor er det sånn? Alle barn trenger stimulans fra andre enn foreldre, noen mer enn andre. Alle foreldre trenger bistand og opplæring, noen mer enn andre. Hvorfor skal skillet gå akkurat der? For at barnet ikke skal skamme seg over foreldrene sine? Hvem bestemmer hva som er skambelagt eller ikke?

[Dorthe]

Det er ikke så veldig populært å få barn når man har et fysisk funksjonshindring heller og man får ikke hjelp til å lage barn, da må man i såfall dra til utlandet og betale det sjøl. Og det er faktisk slik at de fleste velger bort det å få barn.

[Gjest det kan vel ha litt å si...]

Når det gjelder fysiske handicap, så har ikke det like stor påvirkning på personens evne til å se å ivareta sitt/sine barns behov. Det er muligens litt avhengig av funskjonshemmingen om hvor stor grad man har behov for hjelp for å få gjort dette. Men man evner iallfall å se hvilke behov barnet har.

Når det gjelder psykisk syke, så vil jo den psykisk syke ofte ha mer enn nok med seg selv, og kan derfor være i mindre stand til å ivareta barnet/barna. Det gjelder jo selvsagt ikke alle, men det gjelder mange.