Er det greit å si ifra seg fosterbarn?

[Gjest Fostermamma]

MIn datter på 15 har i mange år hatt en jevngammel venninne som hun har vært ofte sammen med både hjemme hos hverandre, og via felles interesse.

Vi kjennner derfor jenta godt vi foreldre også.

For noen måneder siden ble det kjent for meg og min mann at hun hadde så store problemer hjemme at hun ønsket å kontakte barnevernet for å få hjelp. ( Vi har ikke tidligere ant noe om dette, og hadde bare overfladisk bekjentskap til hennes foreldre.)

Hun ble da akutt plassert i et beredskapshjem de første 1-2 ukene, men siden det var behov for fosterhjem enda noen uker, var det et ønske fra henne selv, og også vår datter, at hun kunne bo hos oss noen uker til saken var utredet.

Dette sa vi ja til, fordi vi gjerne ville hjelpe i en akutt situasjon, og fordi det var for en begrenset periode på 5-6 uker.

Men i utgangspunktet er det ikke ideelt for oss å ha en ekstra tenåring siden det allerede er nok oppfølging med våre egne to, og våre egne jobber og aktiviteter, pluss at vi heller ikke har et eget rom så vår datter må dele sitt rom med venninnen.

Ganske tidlig ble det klart at dette kom til å ta lengre tid enn først antatt. Og vi ble forespurt om det var ok at hun var hos oss noen uker lenger.

På det tidspunktet hadde hun bare vært hos oss 2-3 uker, så vi følte at det var greit så lenge det ikke gikk på bekostning av våre egne barn og egen familie.

Men nå har det altså gått snart 9 uker, og særlig min datter er bokstavelig talt dritt lei av å ha henne her.

Det er jo hun som får den største belastningen ved å måtte dele både rommet sitt, dyra sine, og venninner med henne. Hun føler seg litt invandert, og lider under mangelen på privatliv både hjemme og blant venner. Hun gruer seg til å komme hjem og måtte være sammen med venninnen, og får dårlig samvittighet hvis hun ønsker å finne være sammen med venninner uten å ha henne med.

Hun sliter nå med å være like hyggelig mot henne som før. Og tonen dem imellom er mere anstrengt. Jeg regner med at venninnen føler det på samme måte, og at begge er ganske lei den andre.

Denne jenta er hyggelig og grei på alle måter, men er veldig synlig og hørbar i sin væremåte. ( Leker høylytt med hundene våre, Ler ofte høyt og kommenterer når vi ser på TV etc.. )

Kort sagt tar hun stor plass i familien vår, noe som også irriterer sønnen vår som har begynt å holde seg mere på rommet sitt istedet for å være sammen med oss.

Også vi voksne begynner å merke belastningen ved at det alltid er en "gjest" i huset. Vi er ikke like avslappet hverken i samtaleemner eller oppførsel.

Også det at det er vår og sommer gjør det fristende å være mere sosial med venner og familie, dra på besøk og på turer etc. men det er ikke like naturlig at hun blir med på dette. Hun er tross alt en "fremmed" for mange av dem vi omgåes, og jeg merker at dette forhindrer oss i å legge planer vi ellers ville ønsket.

Jentene går nå på hver sin skole og er dermed fra hverandre noen timer hver dag.Noe som nok er veldig sunt. Men datteren min er helt klar på at hun ikke ønsker å ha henne her når ferien begynner og de blir gående her sammen 24/7.

Vi har vært i kontakt med barnevernet og gitt beskjed om dette for en stund siden. Men har ikke fått noen tilbakemelding om at de jobber med å skaffe henne et nytt sted å være.

Men jeg føler at situasjonen her hjemme tilspisser seg, og at frem til skoleslutt også er i lengste laget. Helst bør hun flytte ut snarest mulig. For slik saken har utviklet seg, ser det ut til at behovet for fosterhjem vil bli svært langvarig, og da er det uansett ikke et alternativ at hun blir værende hos oss.

Hva bør jeg gjøre/tenke i denne situasjonen? Selvsagt er det veldig synd på jenta. Men vi må vel få lov til å tenke på vår egen familie først og fremst?

[Mandolaika]

''Vi har vært i kontakt med barnevernet og gitt beskjed om dette for en stund siden. Men har ikke fått noen tilbakemelding om at de jobber med å skaffe henne et nytt sted å være.''

Det er så klart synd på jenta, la det være sagt, men jeg forstår ikke at slikt kan skje. Dere har da ikke tatt på dere å være fosterhjem, slik jeg forstår deg?

Kontakt barnevernet igjen og si at situasjonen er uholdbar. For en kjip situasjon å være i, for dere alle egentlig.

[Gjest sette nødvendige grenser]

Dette har vel ikke barnevernet lov til. Jeg ville forklart jenta at hun må tilbake til sin egen familie inntil barnevernet har funnet en annen løsning for henne. Jeg ville ringt og sagt det samme til barnevernet. Så ville jeg gitt henne noen få dager til å pakke på, og kjørt henne hjem.

[Bookworm]

Dette har vel ikke barnevernet lov til. Jeg ville forklart jenta at hun må tilbake til sin egen familie inntil barnevernet har funnet en annen løsning for henne. Jeg ville ringt og sagt det samme til barnevernet. Så ville jeg gitt henne noen få dager til å pakke på, og kjørt henne hjem.

Plassere henne i hjemmet, hos familien hun akutt ble flyttet fra - og trenger fosterhjem videre? Kanskje ikke den beste løsningen?

Man tar selvfølgelig kontakt med barnevernet og får hjelp til å finne en løsning...

[Gjest sette nødvendige grenser]

Plassere henne i hjemmet, hos familien hun akutt ble flyttet fra - og trenger fosterhjem videre? Kanskje ikke den beste løsningen?

Man tar selvfølgelig kontakt med barnevernet og får hjelp til å finne en løsning...

Å gjøre det på den måten ville sette et sterkt press på et barnevern som ikke ser ut til å lytte.

Jeg forsto det også slik at dette var en frivillig plassering, som jenta selv ønsket og foreldrene gikk med på?

[Bookworm]

Å gjøre det på den måten ville sette et sterkt press på et barnevern som ikke ser ut til å lytte.

Jeg forsto det også slik at dette var en frivillig plassering, som jenta selv ønsket og foreldrene gikk med på?

Så man skal sette jenta i en potensiell fare for å få barnevernet til å våkne.

Frivillig? Jenta hadde det ikke bra, og ønsket å ta kontakt med BV. NOE må jo ha skjedd der, og så lenge vi ikke vet hva dette er, er det temmelig på kanten å foreslå at jenta skal plasseres i hjemmet igjen!

[Gjest Fostermamma]

Å gjøre det på den måten ville sette et sterkt press på et barnevern som ikke ser ut til å lytte.

Jeg forsto det også slik at dette var en frivillig plassering, som jenta selv ønsket og foreldrene gikk med på?

Det er IKKE en frivillig plassering. Men det er hennes eget ønske at hun er akkurat hos oss fremfor en tilfeldig fosterfamilie.

Å sende henne til foreldrene er ikke aktuellt for BV. Såvidt vi vet, jobber de med en langvarig omsorgsovertakelse av både henne og hennes søsken.

En omplassering må skje via barnevernet, og vi vil jo helst ikke at hun skal føle at hun blir kastet ut av oss..

[Gjest klirre]

Her er det bare å henge på telefonene til barnevernet.

[Gjest Fostermamma]

Her er det bare å henge på telefonene til barnevernet.

Ja, det er vel det... Vi må vel være mere pågående for at de skal gjøre noe.

De har ikke har noe bedre alternativ til henne på dette tidspunktet, så vi får jo også litt dårlig samvittighet for at vi ikke ønsker å ha henne her særlig mye lengre..

[Gjest klirre]

Ja, det er vel det... Vi må vel være mere pågående for at de skal gjøre noe.

De har ikke har noe bedre alternativ til henne på dette tidspunktet, så vi får jo også litt dårlig samvittighet for at vi ikke ønsker å ha henne her særlig mye lengre..

Dere får forsøke å ikke ha dårlig samvittighet og heller tenke at dere har hjulpet henne i en vanskelig tid og en bit på veien. Dere kan jo ikke la dette "ødelegge" egen familie.

[jubalong70]

Uff, for en vanskelig situasjon

Jeg tror eneste løsningen er å sette virkelig press på barnevernet. Gi dem en absolutt siste frist dato, og si at dere ikke tar ansvar for jenta etter den datoen. Forklar at dere gikk med på løsningen fordi det var for en kort periode, og at situasjonen går ut over deres egen familiesituasjon.

Datoen du setter kan jo være om 2-3 uker.

Si også at du ønsker tilbakemelding innen 1 uke. Hører du ingenting, så ringer du igjen, og sier det samme.

Vær også tydelig på at du tar kontakt med overordnede om situasjonen ikke blir løst tilfredstillende.

Jeg har forståelse for at det kan være vanskelig for barnevernet også, men de har hatt 9 uker på seg (så langt) til å finne en løsning for jenta. Det burde de klare!

[PieLill]

Dette har vel ikke barnevernet lov til. Jeg ville forklart jenta at hun må tilbake til sin egen familie inntil barnevernet har funnet en annen løsning for henne. Jeg ville ringt og sagt det samme til barnevernet. Så ville jeg gitt henne noen få dager til å pakke på, og kjørt henne hjem.

Jenta bør skjermes for diskusjonen med barnevernet. Hun har det vanskelig nok om hun ikke skal få høre rett ut at hun ikke er velkommen.

mvh

[PieLill]

Ingen ting er så permanent som det midlertidige.

Kan det hende at din framilies velvilje har blitt en sovepute for barnevernet? Eneste løsningen er å mase, spørre og gi en deadline. Jeg kunne funnet på å ringe hver dag om ingen ting annet så ut til å fungere.

Argumenter også ut fra fosterbarnets velferd. At hun trenger noe permanent. At hun trenger noe å forholde seg til. At det også blir for tett for henne.

Skjerm for all del jenta for dette. Men det har dere sikkert tenkt på allerede.

Har jenta slektninger, venner hun kan besøke? Ønsker hun å melde seg på en leir ved skoleslutt?

Kan dere holde ut til barnevernet har funnet en permanent løsning, gjør dere selvsagt jenta en enorm tjeneste. Men det forutsetter selvsagt at dere kan stole på at barnevernet gjør jobben sin og både dere og jenta får noen konkret å forholde dere til.

Flott at dere er villige til å stille opp.

mvh

[Mrs D]

Ja, det er vel det... Vi må vel være mere pågående for at de skal gjøre noe.

De har ikke har noe bedre alternativ til henne på dette tidspunktet, så vi får jo også litt dårlig samvittighet for at vi ikke ønsker å ha henne her særlig mye lengre..

''vi får jo også litt dårlig samvittighet for at vi ikke ønsker å ha henne her særlig mye lengre..''

Det syns jeg ikke dere skal ha, dette var jo ment å være en midlertidig løsning. I neste omgang må dere ta hensyn til deres egen familiesituasjon, og være veldig tydelige til barnevernet på at dette går ikke stort lenger.

[Gjest Psyk av alt]

Støtter PieLills løsning.

Jeg tror barnevernet har akutte beredskapshjem. Hva hadde barnevernet gjort hvis det ikke hadde passet for dere?

Dette er nok som andre sier, en sovepute for barnevernet.

Her må du trå til og som PieLill sier ringe bortimot hver dag og dessuten kreve et akutt krisemøte.

[Gjest Psyk av alt]

Har googlet litt og søkte rett og slett på akutt beredskapshjem. Det ser ut til at det er dere som blir sett på som et akutt beredskapshjem i påvente av at jenta skal i fosterhjem eller tilbake til hjemmet. Det står at et barn/ungdom kan være flere mnd i beredskapshjem.

Søk selv og les.

Det virker som om dere har fått svært dårlig informasjon av barnevernet.

[Axcia]

Forlang et møte i morgen. Si at situasjonen er uholdbar, og at du vil avslutte dette innen helga.

[Gjest tidligere fostermor]

Ring Bv i morgen og be om at jenta blir hasteflyttet til et beredskapshjem.

Slik forholdet er i hjemmet deres nå, er det ikke bra for jenta å bli boende, all den tid hun i forveien har vært gjennom en svært vanskelig tid.

[frosken]

Jeg ville ha kontaktet barnevernet og sagt at dere trenger en annen løsning innen skoleårets slutt. Jeg mener at det vil være hjerterått å ikke gi jenta tid til å venne seg til tanken på at hun skal bo et annet sted (dvs. få vite konkret hva som skal skje og ha tid til å forberede seg); etter min oppfatning forteller du ingenting som gjør at jeg tenker at det berettiger noen form for akutt flytting. Jeg kan vanskelig se for meg at ungene dine har vondt av å måtte strekke seg litt noen uker til, men kanskje dere kan klare å snakke litt om hvordan dette oppleves for alle parter.

[Gjest Fostermamma]

''Vi har vært i kontakt med barnevernet og gitt beskjed om dette for en stund siden. Men har ikke fått noen tilbakemelding om at de jobber med å skaffe henne et nytt sted å være.''

Det er så klart synd på jenta, la det være sagt, men jeg forstår ikke at slikt kan skje. Dere har da ikke tatt på dere å være fosterhjem, slik jeg forstår deg?

Kontakt barnevernet igjen og si at situasjonen er uholdbar. For en kjip situasjon å være i, for dere alle egentlig.

Nei, det var aldri vårt ønske eller intiativ å bli fosterforeldre. Vi er ikke "godkjente" fosterforeldre i den forstand, men vi er fosterforeldre ved ett unntak fordi jenta er såpass stor og selv ønsket å være hos oss.

Så vi sa ja til å hjelpe til i en akutt situasjon siden vi kjente jenta fra før og hadde et godt forhold til henne.

Som sagt var det opprinnelig snakk om noen uker, deretter ble det 2-3 måneder, evt til etter skoleferien. Vi gikk med på dette under forutsetning av å se an situasjonen fortløpende hvordan det fungerte i vår egen familie.

Vi har gitt beskjed ved to anledninger med et par ukers mellomrom at vi begynner å føle det som en belastning, men har altså ikke fått noen tilbakemelding om at de jobber med å skaffe henne noen annet.