Er det greit å si ifra seg fosterbarn?

[frosken]

Ja, det er vel det... Vi må vel være mere pågående for at de skal gjøre noe.

De har ikke har noe bedre alternativ til henne på dette tidspunktet, så vi får jo også litt dårlig samvittighet for at vi ikke ønsker å ha henne her særlig mye lengre..

''De har ikke har noe bedre alternativ til henne på dette tidspunktet, så vi får jo også litt dårlig samvittighet for at vi ikke ønsker å ha henne her særlig mye lengre..

''

Jeg synes ikke du trenger å ha dårlig samvittighet for at du ønsker at denne ordningen skal avsluttes snarlig. Dere har gjort en flott innsats ved å ha jenta hos dere en lengre periode, og orker dere ikke mer så må det være greit. Allikevel skulle jeg ønske at dere evt. holdt ut frem til skoleferien, fordi jeg tenker at jenta trenger tid på å omstille seg. Jeg tenker at den avvisningen hun vil oppleve ved et rask flytting til et nytt beredsskapshjem, er verre enn om ungene dine må strekke seg litt mer i noen uker til. Ser at enkelte i tråden sier du ikke "må ødelegge din egen familie", og til det har jeg lyst til å si at jeg betviler sterkt at unger ødelegges av å måtte stille opp for andre i noen måneder.

Da jeg gikk i barneskolen, oppsto en situasjon i mine foreldres omgangskrets som gjorde at to andre barn ble boende hos oss en lengre periode. Jeg syntes ikke det var særlig stas å dele rommet mitt og vennene mine med en jente jeg ikke engang likte så godt (jeg var ganske sjalu på henne fordi hun var så søt og raskt fikk venner), og hele perioden de bodde der surmulte jeg nok ganske mye. Eldtste broren min tolererte det bedre, men også han måtte dele rom i noen måneder med en gutt som var vesentlig yngre enn ham.

At moren min orket dette er nesten uforståelig, da lillebroren min var født noen få uker i forveien. Hele opplegget var utvilsomt slitsomt for oss alle, men vi kom oss gjennom det og i etterkant tenker jeg at jeg som barn lærte noe om meg selv som var nyttig å vite. Jeg lærte blant annet at jeg nok ikke var så god på å dele som jeg likte å tro jeg var.

For noen år siden døde moren til disse barna (som nå forlengst er voksne). Sønnen hennes talte i begravelsen og mer enn noen andre trakk han frem mine foreldre som de som gjort hans barndom overkommelig i de periodene det stormet hjemme (hans mor hadde en alvorlig psykisk lidelse). Jeg er stolt av mine foreldre som tok på seg den jobben det var å ha to unger boende gjennom flere måneder til tross for at blant annet jeg var rimelig sur for det :-)

Så enten dere velger å avbryte dette opplegget raskt eller bruker litt lengre tid på det, så synes jeg du skal være fornøyd med at dere har gjort en innsats!

[Gjest Fostermamma]

Ring Bv i morgen og be om at jenta blir hasteflyttet til et beredskapshjem.

Slik forholdet er i hjemmet deres nå, er det ikke bra for jenta å bli boende, all den tid hun i forveien har vært gjennom en svært vanskelig tid.

Det er ikke noe akutt dårlig forhold i hjemmet vårt nå, annet enn at hun antagelig merker at vår datter er litt mindre imøtekommende og trekker seg litt mere unna enn før.

Vi er nøye på å unngå at hun skal føle seg uvelkommen.

Dette med at vi begynner å bli frustrerte og lei, er noe vi snakker om oss imellom når hun ikke er tilstede. Men hun merker antagelig, logisk nok, at hun på noen områder ikke er en del av familien.

Men "all in all" tror jeg hun har det bra og trives her. Hun vet at hun er hos oss "inntil videre" men ikke for hvor lenge.

Vi hadde vel alle håpet at problemene på hjemmebane skulle løses så hun kunne komme hjem i næmeste fremtid. Men saken har istedet utviklet seg i motsatt retning så alt tyder på at plasseringen vil bli langvarig / permanent.

Dette er jo dårlige nyheter for henne. Så det føles ekstra ille at vi nå ønsker "å kaste henne ut" fra et sted hun opplever som kjent og trygt. ( Hun er temmelig husvarm her! )

På en annen side er det jo ikke aktuellt at hun blir her på langsiktig basis, (noe jeg håper barnevernet har informert henne om!) så hvis hun trenger et langvarig fosterhjem, er det vel like greit at hun kommer dit snarest mulig, eller før det utvikler seg til et problem her.

[Gjest Fostermamma]

''De har ikke har noe bedre alternativ til henne på dette tidspunktet, så vi får jo også litt dårlig samvittighet for at vi ikke ønsker å ha henne her særlig mye lengre..

''

Jeg synes ikke du trenger å ha dårlig samvittighet for at du ønsker at denne ordningen skal avsluttes snarlig. Dere har gjort en flott innsats ved å ha jenta hos dere en lengre periode, og orker dere ikke mer så må det være greit. Allikevel skulle jeg ønske at dere evt. holdt ut frem til skoleferien, fordi jeg tenker at jenta trenger tid på å omstille seg. Jeg tenker at den avvisningen hun vil oppleve ved et rask flytting til et nytt beredsskapshjem, er verre enn om ungene dine må strekke seg litt mer i noen uker til. Ser at enkelte i tråden sier du ikke "må ødelegge din egen familie", og til det har jeg lyst til å si at jeg betviler sterkt at unger ødelegges av å måtte stille opp for andre i noen måneder.

Da jeg gikk i barneskolen, oppsto en situasjon i mine foreldres omgangskrets som gjorde at to andre barn ble boende hos oss en lengre periode. Jeg syntes ikke det var særlig stas å dele rommet mitt og vennene mine med en jente jeg ikke engang likte så godt (jeg var ganske sjalu på henne fordi hun var så søt og raskt fikk venner), og hele perioden de bodde der surmulte jeg nok ganske mye. Eldtste broren min tolererte det bedre, men også han måtte dele rom i noen måneder med en gutt som var vesentlig yngre enn ham.

At moren min orket dette er nesten uforståelig, da lillebroren min var født noen få uker i forveien. Hele opplegget var utvilsomt slitsomt for oss alle, men vi kom oss gjennom det og i etterkant tenker jeg at jeg som barn lærte noe om meg selv som var nyttig å vite. Jeg lærte blant annet at jeg nok ikke var så god på å dele som jeg likte å tro jeg var.

For noen år siden døde moren til disse barna (som nå forlengst er voksne). Sønnen hennes talte i begravelsen og mer enn noen andre trakk han frem mine foreldre som de som gjort hans barndom overkommelig i de periodene det stormet hjemme (hans mor hadde en alvorlig psykisk lidelse). Jeg er stolt av mine foreldre som tok på seg den jobben det var å ha to unger boende gjennom flere måneder til tross for at blant annet jeg var rimelig sur for det :-)

Så enten dere velger å avbryte dette opplegget raskt eller bruker litt lengre tid på det, så synes jeg du skal være fornøyd med at dere har gjort en innsats!

Tusen takk for et flott innlegg Frosken!

De tankene og erfaringene du kommer med, virker oppmuntrende når situasjonen er litt slitsom.

Vi er selvsagt også opptatt av at flyttingen skal skje på en human måte og at hun ikke skal bli unødig såret og føle seg avvist.

Og jeg tror nok det skal gå greit å holde ut noen uker til, eller frem til skoleslutt. Vi hadde jo uansett ikke regnet med eller ønsket at hun skulle "flytte på dagen."

Men det er viktig for oss å få fastsatt en konkret dato eller tidspunkt fra BV side, så vi vet hva vi kan forholde oss til.

Slik det er nå, når vi ikke vet hvor lang tid dette vil vare, så føles det mye mere demotiveredne og slitsomt å være i situasjonen.

Det blir vanskelig å planlegge både ferie og andre ting, og det er vanskelig å be ungdommen holde ut litt til, når vi ikke har noe svar på hvor lenge "litt til" er...

Litt av problemet her, er at dette kom ganske brått på oss, så vi har ikke på noen måte kunne forberedt oss eller innstillt oss på hvordan det vil bli å være en ekstra i familien.

Det gikk knappe to uker fra det ble kjent for oss at jenta hadde problemer hjemme, til hun "plutselig" bodde her. Og det at det i utgangspunktet var snakk om en mye kortere periode var jo også en grunn til at vi påtok oss dette.

Hadde vi fra begynnelsen visst at det kunne bli flere måneder, så hadde vi nok tenkt oss om en ekstra gang og vurdert litt annerledes før vi tok avgjørelsen-

så vi har ikke hatt mulighet til å forberede hverken oss selv eller barna våre på hvordan det instille oss p

[mariaflyfly]

''De har ikke har noe bedre alternativ til henne på dette tidspunktet, så vi får jo også litt dårlig samvittighet for at vi ikke ønsker å ha henne her særlig mye lengre..

''

Jeg synes ikke du trenger å ha dårlig samvittighet for at du ønsker at denne ordningen skal avsluttes snarlig. Dere har gjort en flott innsats ved å ha jenta hos dere en lengre periode, og orker dere ikke mer så må det være greit. Allikevel skulle jeg ønske at dere evt. holdt ut frem til skoleferien, fordi jeg tenker at jenta trenger tid på å omstille seg. Jeg tenker at den avvisningen hun vil oppleve ved et rask flytting til et nytt beredsskapshjem, er verre enn om ungene dine må strekke seg litt mer i noen uker til. Ser at enkelte i tråden sier du ikke "må ødelegge din egen familie", og til det har jeg lyst til å si at jeg betviler sterkt at unger ødelegges av å måtte stille opp for andre i noen måneder.

Da jeg gikk i barneskolen, oppsto en situasjon i mine foreldres omgangskrets som gjorde at to andre barn ble boende hos oss en lengre periode. Jeg syntes ikke det var særlig stas å dele rommet mitt og vennene mine med en jente jeg ikke engang likte så godt (jeg var ganske sjalu på henne fordi hun var så søt og raskt fikk venner), og hele perioden de bodde der surmulte jeg nok ganske mye. Eldtste broren min tolererte det bedre, men også han måtte dele rom i noen måneder med en gutt som var vesentlig yngre enn ham.

At moren min orket dette er nesten uforståelig, da lillebroren min var født noen få uker i forveien. Hele opplegget var utvilsomt slitsomt for oss alle, men vi kom oss gjennom det og i etterkant tenker jeg at jeg som barn lærte noe om meg selv som var nyttig å vite. Jeg lærte blant annet at jeg nok ikke var så god på å dele som jeg likte å tro jeg var.

For noen år siden døde moren til disse barna (som nå forlengst er voksne). Sønnen hennes talte i begravelsen og mer enn noen andre trakk han frem mine foreldre som de som gjort hans barndom overkommelig i de periodene det stormet hjemme (hans mor hadde en alvorlig psykisk lidelse). Jeg er stolt av mine foreldre som tok på seg den jobben det var å ha to unger boende gjennom flere måneder til tross for at blant annet jeg var rimelig sur for det :-)

Så enten dere velger å avbryte dette opplegget raskt eller bruker litt lengre tid på det, så synes jeg du skal være fornøyd med at dere har gjort en innsats!

Et usedvanlig godt innlegg.

[Gjest Kayia]

''De har ikke har noe bedre alternativ til henne på dette tidspunktet, så vi får jo også litt dårlig samvittighet for at vi ikke ønsker å ha henne her særlig mye lengre..

''

Jeg synes ikke du trenger å ha dårlig samvittighet for at du ønsker at denne ordningen skal avsluttes snarlig. Dere har gjort en flott innsats ved å ha jenta hos dere en lengre periode, og orker dere ikke mer så må det være greit. Allikevel skulle jeg ønske at dere evt. holdt ut frem til skoleferien, fordi jeg tenker at jenta trenger tid på å omstille seg. Jeg tenker at den avvisningen hun vil oppleve ved et rask flytting til et nytt beredsskapshjem, er verre enn om ungene dine må strekke seg litt mer i noen uker til. Ser at enkelte i tråden sier du ikke "må ødelegge din egen familie", og til det har jeg lyst til å si at jeg betviler sterkt at unger ødelegges av å måtte stille opp for andre i noen måneder.

Da jeg gikk i barneskolen, oppsto en situasjon i mine foreldres omgangskrets som gjorde at to andre barn ble boende hos oss en lengre periode. Jeg syntes ikke det var særlig stas å dele rommet mitt og vennene mine med en jente jeg ikke engang likte så godt (jeg var ganske sjalu på henne fordi hun var så søt og raskt fikk venner), og hele perioden de bodde der surmulte jeg nok ganske mye. Eldtste broren min tolererte det bedre, men også han måtte dele rom i noen måneder med en gutt som var vesentlig yngre enn ham.

At moren min orket dette er nesten uforståelig, da lillebroren min var født noen få uker i forveien. Hele opplegget var utvilsomt slitsomt for oss alle, men vi kom oss gjennom det og i etterkant tenker jeg at jeg som barn lærte noe om meg selv som var nyttig å vite. Jeg lærte blant annet at jeg nok ikke var så god på å dele som jeg likte å tro jeg var.

For noen år siden døde moren til disse barna (som nå forlengst er voksne). Sønnen hennes talte i begravelsen og mer enn noen andre trakk han frem mine foreldre som de som gjort hans barndom overkommelig i de periodene det stormet hjemme (hans mor hadde en alvorlig psykisk lidelse). Jeg er stolt av mine foreldre som tok på seg den jobben det var å ha to unger boende gjennom flere måneder til tross for at blant annet jeg var rimelig sur for det :-)

Så enten dere velger å avbryte dette opplegget raskt eller bruker litt lengre tid på det, så synes jeg du skal være fornøyd med at dere har gjort en innsats!

Så kloke og rause foreldre dine var frosken. Forbilledlig