Kronisk sykdom, hva gi av råd?

[Gjest livskvalitet]

Hva vil du gi av råd til en som har slitt med sykdom i mange år, som vedkommende har vanskelig for å akseptere, vil så gjerne strekke til, så hun/han prøver skjule det og blir dermed ekstra sliten. Han/hun føler samtidig mye sinne og sorg over fortiden, og angst for framtiden? Vedkommende har en sakte progredierende sykdom og er godt voksen.

Det er ikke meg det gjelder, for ordens skyld. Det er et menneske jeg bryr meg om.

[hidi, the scorpion]

''Hva vil du gi av råd til en som har slitt med sykdom i mange år, som vedkommende har vanskelig for å akseptere, vil så gjerne strekke til, så hun/han prøver skjule det og blir dermed ekstra sliten. Han/hun føler samtidig mye sinne og sorg over fortiden, og angst for framtiden? Vedkommende har en sakte progredierende sykdom og er godt voksen.

Det er ikke meg det gjelder, for ordens skyld. Det er et menneske jeg bryr meg om.''

Jeg har slitt med kronisk sykdom i atten år. Prater lite om det, fordi jeg føler at folk ikke forstår mine smerter. Tar antidepressa, for å ikke bli for agressiv. Hater at folk gir meg "gode råd", fordi de kjenner ikke smerten min.

La din venn være din venn, og bare det. Sinne, raseri, er helt normalt, livet er jo totalt forandret, man kan ikke gjøre det man ønsker, og det er forferdelig frustrerende.

Man håper så inderlig å bli bedre/frisk, så vi lever i en slags "venteboks".

Bare vær der for vennen din, livskvalitet, og lytt!

[frosken]

Jeg tror jeg ville latt være å komme med gode råd såfremt jeg ikke ble spurt direkte til råds. Det er vanskelig å se at andre lider og naturlig å se etter løsninger som kan bedre situasjonen. Men det er litt som hidi sier i sin kommentar, at alle de gode rådene like fort kan bli en belastning som et gode for den det gjelder. Utfordringen som venn er å orke å være nær den andre uten å måtte forsøke å endre situasjonen. Å leve med en progredierende sykdom kan være svært belastende så det å gi aksept for at man strever og ikke "heltemodig aksepterer situasjonen", er kanskje noe av det beste en venn kan gjøre.

[Gjest livskvalitet]

Jeg er enig med svarene jeg har fått, i at utenforstående ikke bare skal komme med masse råd. Ikke i betydningen for å bli frisk ihvertfall, for det vil ikke skje. Vedkommende person snakker mye med meg om livet sitt, og jeg lytter.

Jeg har hittil bare sagt at jeg tror det ville vært godt for henne/ham å gå til en terapeut som kunne hjelpe å bearbeide sorgen over livssituasjonen. Men da svarer vedkommende at tja, men hva kan en terapeut gjøre, og hvor finnes det noen som kan noe om dette?