Verdiløs

[Gondor]

Jeg har vært hos broren min og svigerinnen min i dag og det samme skjer hver gang jeg har vært hos dem. Jeg føler meg verdiløs og mislykket. Jeg har ikke fått til noen ting, mens de er vellykkede i et og alt. De har et pent og ryddig hus og en nydelig have. De er velutdannet begge to. Når de snakker til meg har jeg på følelsen av at de forenkler samtaleemne og er litt forsiktige fordi uintelligente svake meg ikke klarer å være med ellers.

Jeg skammer meg over mitt eget liv. Jeg skammer meg ikke over barna selvfølgelig men jeg skammer meg over MEG SELV. Jeg har ikke fått til noen ting.

[Nøtteskall]

Ja jeg kjenner meg så igjen i dette.

I min familie er det også sånn at det er om å gjøre å skaffe seg en ordentlig utdannelse, - noe jeg bare har kommet halveis med. Jeg har også mistet troa på at jeg kan få meg en jobb. Jeg blir jo akseptert, men synes det er vanskelig å gå på besøk å være sosial med dem.

Jeg prøver å tenke sånn at jeg er glad jeg har familien min fordi jeg vet de vil være der for meg hvis jeg blir ordentlig syk. Men jeg kommer aldri til å nå helt deres nivå. Jeg prøver derfor å ordne meg venner som er i samme situasjon som meg.Så har jeg ihvertfall dem å diskutere med. Som er i samme bås.

[Gjest sangsol]

Stakkars folk som synes slike overfladiske ting er viktige. "Vellykkethet" hva er det? Henger det sammen med utdannelse og hus?

Det viktigste er å forsøke ha det så bra man kan med seg selv, og sine nærmeste. Å nyte dagen mens man hører på fuglekvitter, lukter blomster og bader seg i sol.

[gullfisk]

Husk at dette er følelser DU har, ikke nødvendigvis hva de tenker og føler. Det er du som føler deg mindreverdig i møte med dem, tror at de snakker mer avansert når du ikke er der (hvorfor skulle de det?) osv. Det kan godt hende de syns du er bra nok. Jeg ser da ikke ned på familie selvom noen er skilt, noen har høy utdanning og andre ikke, noen har barn og andre ikke osv. Broren min med STOR villa og båt er ikke mer interessant eller velykket enn han som leier en toroms, de har og har hatt forskjellige liv, og de prioriterer forskjellig. Hva så? Jeg er kanskje mest glad i han som leier, men ser ikke ned på han som er flink til å tjene penger heller. Det er sikkert du som tenker at de er så mye mer vellykkede, det er ikke sikkert de bryr seg om det. Det er enklere å se hva man savner hos andre, det betyr ikke at andre synes synd på dem som har valgt annerledes eller livet har fart annerledes med.

[Gondor]

Stakkars folk som synes slike overfladiske ting er viktige. "Vellykkethet" hva er det? Henger det sammen med utdannelse og hus?

Det viktigste er å forsøke ha det så bra man kan med seg selv, og sine nærmeste. Å nyte dagen mens man hører på fuglekvitter, lukter blomster og bader seg i sol.

Du har et sundt perspektiv på livet. Og du har rett, det vet jeg jo. Det er bare det at da jeg var ung var jeg sikker på at jeg skulle bli en suksess. At alt skulle gå bra. Så gikk alt i dass i stede. Jeg fikk barna, mind you, og de er det viktigste jeg har. Men studiene gikk ikke, drømmen om huset gikk ikke, ekteskapet gikk ikke, yrkeslivet gikk ikke. Og jeg som person er ikke riktig skrudd sammen. Når jeg begynner å jamre hos psykologen min minner han meg på at jeg har vært syk siden jeg var 10 år gammel. Sykdommen har dominert meg totalt. F.... i h.....!

Jeg vil ikke at noen skal synes synd på meg. Jeg vil bli behandlet som et likeverdig mennenske. Men kanskje de ikke ser ned på meg. Kanskje de til og med beundrer meg for å klare det jeg tross alt klarer. For det er søren ikke lett! De er to voksne med ett barn. Jeg har eneansvaret for tre. Det er en ganske stor forskjell. Kanskje de ser på meg som svak fordi jeg er syk og står på medisiner? Men kanskje de ikke vet hvordan de skal behandle meg. Kanskje de prøver så godt de kan. Jeg vet ikke.

Det er et snev av misunnelse her. Jeg skulle ønske det var meg som levde et sånt liv.

[tonie]

Du har et sundt perspektiv på livet. Og du har rett, det vet jeg jo. Det er bare det at da jeg var ung var jeg sikker på at jeg skulle bli en suksess. At alt skulle gå bra. Så gikk alt i dass i stede. Jeg fikk barna, mind you, og de er det viktigste jeg har. Men studiene gikk ikke, drømmen om huset gikk ikke, ekteskapet gikk ikke, yrkeslivet gikk ikke. Og jeg som person er ikke riktig skrudd sammen. Når jeg begynner å jamre hos psykologen min minner han meg på at jeg har vært syk siden jeg var 10 år gammel. Sykdommen har dominert meg totalt. F.... i h.....!

Jeg vil ikke at noen skal synes synd på meg. Jeg vil bli behandlet som et likeverdig mennenske. Men kanskje de ikke ser ned på meg. Kanskje de til og med beundrer meg for å klare det jeg tross alt klarer. For det er søren ikke lett! De er to voksne med ett barn. Jeg har eneansvaret for tre. Det er en ganske stor forskjell. Kanskje de ser på meg som svak fordi jeg er syk og står på medisiner? Men kanskje de ikke vet hvordan de skal behandle meg. Kanskje de prøver så godt de kan. Jeg vet ikke.

Det er et snev av misunnelse her. Jeg skulle ønske det var meg som levde et sånt liv.

Ens nære og kjære ser svært sjelden ned på en, det er nå min erfaring. Jeg tror mye av dette kommer fra ditt eget hode. Det er du som må overbevises om at du er helt ok som du er, og at du har greid deg bra forholdene tatt i betraktning:)

[Gondor]

Husk at dette er følelser DU har, ikke nødvendigvis hva de tenker og føler. Det er du som føler deg mindreverdig i møte med dem, tror at de snakker mer avansert når du ikke er der (hvorfor skulle de det?) osv. Det kan godt hende de syns du er bra nok. Jeg ser da ikke ned på familie selvom noen er skilt, noen har høy utdanning og andre ikke, noen har barn og andre ikke osv. Broren min med STOR villa og båt er ikke mer interessant eller velykket enn han som leier en toroms, de har og har hatt forskjellige liv, og de prioriterer forskjellig. Hva så? Jeg er kanskje mest glad i han som leier, men ser ikke ned på han som er flink til å tjene penger heller. Det er sikkert du som tenker at de er så mye mer vellykkede, det er ikke sikkert de bryr seg om det. Det er enklere å se hva man savner hos andre, det betyr ikke at andre synes synd på dem som har valgt annerledes eller livet har fart annerledes med.

I dag skal jeg til dem igjen. Jeg skal hente sønnen min som har overnattet hos fetteren sin. I dag skal jeg ha på meg powerklær, ikke kosedress som jeg hadde i går. Jeg skal gå med hodet høyt hevet og være interessert i dem slik at jeg slipper å snakke om mitt eget liv. De vet om sykdommen min (min far fortalte dem om det), at exmannen min er alkoholiker og om alle de problemene jeg har måttet kjempe med. I følge min far, står de 100 % bak meg. Kanskje jeg skal tro på det?

[Gondor]

Ja jeg kjenner meg så igjen i dette.

I min familie er det også sånn at det er om å gjøre å skaffe seg en ordentlig utdannelse, - noe jeg bare har kommet halveis med. Jeg har også mistet troa på at jeg kan få meg en jobb. Jeg blir jo akseptert, men synes det er vanskelig å gå på besøk å være sosial med dem.

Jeg prøver å tenke sånn at jeg er glad jeg har familien min fordi jeg vet de vil være der for meg hvis jeg blir ordentlig syk. Men jeg kommer aldri til å nå helt deres nivå. Jeg prøver derfor å ordne meg venner som er i samme situasjon som meg.Så har jeg ihvertfall dem å diskutere med. Som er i samme bås.

Jeg har også bare venner som er i samme situasjon. Jeg beundrer dem for det de får til. Som de kjemper! Da føler jeg meg ikke mindreverdig. Men det er to av dem som doserer ovenfor meg om menn. At jeg snart må finne meg en skikkelig mann. Da blir jeg lei meg. Hvorfor synes de det er ok å holde enetaler ovenfor meg? Ser de på meg som et barn?

[Gjest sangsol]

Du har et sundt perspektiv på livet. Og du har rett, det vet jeg jo. Det er bare det at da jeg var ung var jeg sikker på at jeg skulle bli en suksess. At alt skulle gå bra. Så gikk alt i dass i stede. Jeg fikk barna, mind you, og de er det viktigste jeg har. Men studiene gikk ikke, drømmen om huset gikk ikke, ekteskapet gikk ikke, yrkeslivet gikk ikke. Og jeg som person er ikke riktig skrudd sammen. Når jeg begynner å jamre hos psykologen min minner han meg på at jeg har vært syk siden jeg var 10 år gammel. Sykdommen har dominert meg totalt. F.... i h.....!

Jeg vil ikke at noen skal synes synd på meg. Jeg vil bli behandlet som et likeverdig mennenske. Men kanskje de ikke ser ned på meg. Kanskje de til og med beundrer meg for å klare det jeg tross alt klarer. For det er søren ikke lett! De er to voksne med ett barn. Jeg har eneansvaret for tre. Det er en ganske stor forskjell. Kanskje de ser på meg som svak fordi jeg er syk og står på medisiner? Men kanskje de ikke vet hvordan de skal behandle meg. Kanskje de prøver så godt de kan. Jeg vet ikke.

Det er et snev av misunnelse her. Jeg skulle ønske det var meg som levde et sånt liv.

''De er to voksne med ett barn. Jeg har eneansvaret for tre.''

Det er _enorm_ forskjell. Etter jeg selv fikk barn, endte jeg med meget stor respekt for alenemødre.

Opp med hodet. :-)

[Gjest sangsol]

I dag skal jeg til dem igjen. Jeg skal hente sønnen min som har overnattet hos fetteren sin. I dag skal jeg ha på meg powerklær, ikke kosedress som jeg hadde i går. Jeg skal gå med hodet høyt hevet og være interessert i dem slik at jeg slipper å snakke om mitt eget liv. De vet om sykdommen min (min far fortalte dem om det), at exmannen min er alkoholiker og om alle de problemene jeg har måttet kjempe med. I følge min far, står de 100 % bak meg. Kanskje jeg skal tro på det?

Ja, tro på det. :-) Det står stor respekt av å ha klart det du har måtte stri med.

[gullfisk]

I dag skal jeg til dem igjen. Jeg skal hente sønnen min som har overnattet hos fetteren sin. I dag skal jeg ha på meg powerklær, ikke kosedress som jeg hadde i går. Jeg skal gå med hodet høyt hevet og være interessert i dem slik at jeg slipper å snakke om mitt eget liv. De vet om sykdommen min (min far fortalte dem om det), at exmannen min er alkoholiker og om alle de problemene jeg har måttet kjempe med. I følge min far, står de 100 % bak meg. Kanskje jeg skal tro på det?

Tro på det. Hvis de har barn selv er de sikkert kjempeimponert over deg som er alene med tre, det er ihvertfall jeg. Det står det respekt av, ikke å eie et hus, det er enkelt når man først har det

[Gjest Det gikk ikke]

Nå har jeg kommet fra broren og svigerinnen min. Noe så grusomt. De er som vanlig oppesen og i godt humør. Har selvironi og er morsomme. Jeg er bare en dritt. Broren min prøvde å hjelpe meg med å finne et ok hotell i London, og jeg satt der og kjempet med meg selv. Han reagerte på det. Hvorfor kan jeg ikke være takknemlig og glad? Jeg hater meg selv