Bor på en egen planet?

[Gjest uuu....normalt?]

Etter å ha vært på ferie sammen med endel venner i ei god stund har jeg oppdaget at jeg er noe smårar. De andre slipper liksom folk nærmere innpå seg enn det jeg gjør. Hvis noen vil gi meg en klem synes jeg det er ekkelt. Jeg har også vanskeligheter med å snakke om meg selv. De andre er mye mere åpne enn det jeg er. Jeg er en god lytter, og har mye livserfaring og råd å komme med til andre, men når det gjelder meg selv er jeg ikke flink. Dette medfører at jeg føler meg fjern og ikke endel av "gjengen". Det er som om det er meg imot resten.

Hvordan kan man -igjen- begynne å stole på folk? Hvilke grunner har dere til det? Jeg tror at andre kan lese meg og vet alt om meg uansett, men betror jeg meg til noen da vet ihvertfall alle. Jeg greier ikke å stole på at noen kan holde kjeft.

Dette plager meg litt fordi jeg liksom ikke føler tilhørighet noe sted, jeg tror veldig lett at andre er mine fiender og vil meg vondt. Er det bare meg som er sånn?

[Gjest iiiiiii]

Hjelper det å tenke at: Hva så, om noen forteller det videre og hele verden får vite om dine problemer? Du er da bare et menneske du også, en av veldig veldig mange og ubetydelig for de fleste :-)

Venninnegjenger vil ofte diskutere hverandres problemer også når tredjemann er borte, men det er i de aller fleste tilfellene godt ment. I tillegg er det bare sånn at man blir irritert på hverandre av og til, og da må jenter snakke seg gjennom det. At slikt kommer til å foregå bak ryggen din takler du helt fint.

Om det er noe veldig privat du går og holder for deg selv (overgrep f.eks.) kan det være en sånn ting som kan være greit å kun dele med en terapeut, ihvertfall til det er bearbeidet.