Syn på overvektige

[Gjest Cinnamongirl]

Hjelper ikke om magesekken er mindre når det sitter i hodet, folk spiser selv om de er stappmett.

Man må jo selvfølgelig gjøre en innsats med "hodet" også.

[Gjest togli]

''Forskjellen på meg og en som er overvektig er kanskje at den overvektige har langt større magemål enn meg og dermed kan få i seg mye mer enn det jeg kan? ''

Det er også ulikt hva man legger på seg av. Jeg skal love deg at jeg hadde lagt på meg jevnt og trutt hvis jeg hadde spist Stratos _hver_dag_.

Det handler ikke om magemål i mitt tilfelle, Jeg spiser lite og blir fort mett. Men jeg kan ikke spise særlig mye sjokolade, is eller potetgull for det legger seg på midjemålet umiddelbart.

For øvrig er jeg som deg: Valget må skje i butikken. Kjøper jeg sjokolade, spiser jeg den.

Jeg er helt enig i at det er forskjell på hvor mye og hva slags mat vi kan spise uten å legge på oss... Søsteren min var kraftig før.. Hun har nå samme str som meg, men spiser utrolig sunt og trener masse. Godterier spiser hun så og si aldri. Vi har ikke snakka om dette de siste par årene, men det er iallefall ikke mer enn få år siden hun mente hun garantert hadde lagt på seg igjen om hun ikke hadde vært nøye med kosthold og trening. Jeg spiser også ganske sunt, men tåler å spise mye sjokolade før vekta går opp nevneverdig

Jeg leste en gang at når man har hatt en fast vekt lenge nok, så vil den ofte stabilisere seg - og man går ikke så lett verken opp eller ned. For min egen del så stemmer nok dette.. Jeg anser min trivselsvekt for å være ca 57 kg. Noen ganger i uka går jeg på vekta på morgenen for å sjekke tilstanden. Viser vekta 58 kg, så unngår jeg usunt den dagen. Viser vekta 56, så spiser jeg gjerne ei stor sjokoladeplate uten å ha dårlig samvittighet for det

[Gjest Tatjana]

Jeg er helt enig i at det er forskjell på hvor mye og hva slags mat vi kan spise uten å legge på oss... Søsteren min var kraftig før.. Hun har nå samme str som meg, men spiser utrolig sunt og trener masse. Godterier spiser hun så og si aldri. Vi har ikke snakka om dette de siste par årene, men det er iallefall ikke mer enn få år siden hun mente hun garantert hadde lagt på seg igjen om hun ikke hadde vært nøye med kosthold og trening. Jeg spiser også ganske sunt, men tåler å spise mye sjokolade før vekta går opp nevneverdig

Jeg leste en gang at når man har hatt en fast vekt lenge nok, så vil den ofte stabilisere seg - og man går ikke så lett verken opp eller ned. For min egen del så stemmer nok dette.. Jeg anser min trivselsvekt for å være ca 57 kg. Noen ganger i uka går jeg på vekta på morgenen for å sjekke tilstanden. Viser vekta 58 kg, så unngår jeg usunt den dagen. Viser vekta 56, så spiser jeg gjerne ei stor sjokoladeplate uten å ha dårlig samvittighet for det

Heldig du :-). All sjokolade jeg spiser legger seg rett på sidebeina, så det kan jeg ikke gjøre gitt.

Jeg tenkte en del på dette med vekt og matinntak i vinter. Sjefen min er tynn som en strek, og spiser omtrent tre ganger så mye som meg. I hvert fall på jobb. Og min jobb er mye mer fysisk enn sjefens - hun sitter mye på kontoret. Men har med seg matpakker som inneholder tre-fire ganger mer enn mine matpakker.

Så det er nok ikke likt fordelt her i verden.

[Gjest togli]

Heldig du :-). All sjokolade jeg spiser legger seg rett på sidebeina, så det kan jeg ikke gjøre gitt.

Jeg tenkte en del på dette med vekt og matinntak i vinter. Sjefen min er tynn som en strek, og spiser omtrent tre ganger så mye som meg. I hvert fall på jobb. Og min jobb er mye mer fysisk enn sjefens - hun sitter mye på kontoret. Men har med seg matpakker som inneholder tre-fire ganger mer enn mine matpakker.

Så det er nok ikke likt fordelt her i verden.

Sant det.... Jeg sleit virkelig med å ikke miste for mye vekt da jeg ammet barna mine etter de første seks mnd var gått... Husker med yngste at jeg spiste så mange brødskiver at jeg var flau over meg selv! Jeg var konstant sulten og overdriver ikke når jeg sier at jeg virkelig prøvde å stoppe å spise når den tiende skiva var fortært til lunsj Pinlig å tenke tilbake på idag, for nå hadde jeg aldri orka... men amminga tok enormt mye energi fra meg, så jeg trengte sikkert den maten jeg fikk

[Gjest Tatjana]

Sant det.... Jeg sleit virkelig med å ikke miste for mye vekt da jeg ammet barna mine etter de første seks mnd var gått... Husker med yngste at jeg spiste så mange brødskiver at jeg var flau over meg selv! Jeg var konstant sulten og overdriver ikke når jeg sier at jeg virkelig prøvde å stoppe å spise når den tiende skiva var fortært til lunsj Pinlig å tenke tilbake på idag, for nå hadde jeg aldri orka... men amminga tok enormt mye energi fra meg, så jeg trengte sikkert den maten jeg fikk

Oi! Jeg gikk _opp_ i vekt da jeg ammet jeg... Mye av det var nok fordi jeg gikk såpass mye ned under svangerskapene, og ikke greide å spise normalt. Så da kvalmen gikk over hadde jeg liksom litt å ta igjen ;-).

[tzatziki1365380058]

En overvektig har jo større magesekk og en stor magesekk blir ikke så fort mett som en liten...

Men "tåler" man å gå litt sulten så blir magesekken mindre etter hvert.

Magesekken blir nok mindre, kanskje, men "suget" og manglende metthetsfølelse er der likevel, i alle fall for min del. Og jeg har holdt et fornuftig kosthold og mye aktivitet gående i flerfoldige år nå. Det er likevel en kamp, hver eneste dag.

Jeg kjenner meg svært godt igjen i det mange tørrlagte alkoholikere sier, bortsett fra at for meg gjelder det mat.

[Gjest togli]

Oi! Jeg gikk _opp_ i vekt da jeg ammet jeg... Mye av det var nok fordi jeg gikk såpass mye ned under svangerskapene, og ikke greide å spise normalt. Så da kvalmen gikk over hadde jeg liksom litt å ta igjen ;-).

Rart det der.... Kjenner mange som ellers er litt kraftige og som går ned i vekt i svangerskapet, og opp når de ammer...

Selv gikk jeg opp ca tolv kg i alle tre svangerskap (femten i første, men pga svangerskapsforgiftning) - og kiloene gikk saaaaaaakte ned de første seks mnd, så bare raste jeg ned i vekt (dvs. hadde ikke så mange kilo å gå på, men jeg sleit med å holde vekta oppe).

[Dorthe]

Rart det der.... Kjenner mange som ellers er litt kraftige og som går ned i vekt i svangerskapet, og opp når de ammer...

Selv gikk jeg opp ca tolv kg i alle tre svangerskap (femten i første, men pga svangerskapsforgiftning) - og kiloene gikk saaaaaaakte ned de første seks mnd, så bare raste jeg ned i vekt (dvs. hadde ikke så mange kilo å gå på, men jeg sleit med å holde vekta oppe).

Jeg har samme erfaring som deg bortsett fra at jeg la på meg altfor mye da jeg var gravid, men etter 6 mnd hadde jeg gått ned altfor mye og de ville jeg skulle slutte å amme

[....AV]

''En dag spiste vi soft-is sammen. På vei hjem var vi innom en matbutikk for å handle litt, og venninna måtte kjøpe seg en coca cola å drikke, samt en sjokolade å spise i bilen på vei hjem. Da var jeg kvalm av isen og hadde absolutt ikke orka tanken på verken brus eller sjokolade....''

Men dette er jo et tankekors i seg selv. HVA er det som gjør at dere har så forskjellig matbehov og opplever inntak av softisen så forskjellig? Det kan være vanen hennes, naturligvis, men jeg tror ikke det. Da må hun i så fall konsekvent ha trosset alle kvalmeimpulser og metthetsfølelser for å "overvinne" den naturlige mettheten du opplever. Det kan naturligvis tenkes, men er heller tvilsomt. Sannsynligvis har hun forskjellig sult - mettehetsopplevese i utgangspunktet. Og for henne, medfører det å ikke spise mer etter en softis et "offer", mens det for deg er en selvfølge. Og heri ligger hele overvektsproblematikken, tror jeg - eller i alle fall en viktig del av den, nemlig på apetittregulering, og opplevelse av sult/metthetsfølelse.

Noe en del forskning også tyder på, etterhvert.

Jeg er som venninna di. Det å ikke spise den ekstra sjokoladen -eller en softis til - etter den første, er en konstant kamp. Jeg kan aldri huske at jeg har spist noe som helst til jeg har blitt kvalm. Jeg har vært normalvektig i mange år nå, og selv om kampen er noe enklere nå, vet jeg at det kun skal et lite knips til, for å falle tilbake i gamle mønsteret. Det krever enormt mye å komme tilbake til hverdagen etter et par uker ferie med flere utskeielser enn vanlig.

Jeg skjønner godt at folk med min apetitt og "matavhengighet" ikke klarer å gå ned i vekt. Jeg har klart det, men det koster - hver eneste dag, jeg har et svært godt støtteapparat, og er mer ressurssterk enn mange. Har feks råd til personlig trener etter hver ferie - noe som får meg i gang igjen. Og jeg er fremdeles overvektig i manges øyne (i øvre BMI - normalområde), men det er noe jeg ikke kan forholde meg til.

''Men dette er jo et tankekors i seg selv. HVA er det som gjør at dere har så forskjellig matbehov og opplever inntak av softisen så forskjellig? Det kan være vanen hennes, naturligvis, men jeg tror ikke det. Da må hun i så fall konsekvent ha trosset alle kvalmeimpulser og metthetsfølelser for å "overvinne" den naturlige mettheten du opplever. Det kan naturligvis tenkes, men er heller tvilsomt. Sannsynligvis har hun forskjellig sult - mettehetsopplevese i utgangspunktet. Og for henne, medfører det å ikke spise mer etter en softis et "offer", mens det for deg er en selvfølge. Og heri ligger hele overvektsproblematikken, tror jeg - eller i alle fall en viktig del av den, nemlig på apetittregulering, og opplevelse av sult/metthetsfølelse.''

Dette tror jeg er et veldig viktig og riktig poeng. Jeg har selv alltid vært normalvektig, men jeg har aldri slitt for dette. Jeg er rett og slett mer glad i sunn mat og har ikke så stort sug etter usunn mat. Mannen min har alltid slitt mer med å holde vekten, og selv om han nå har god kontroll på vekten, må han kjempe mye mer mot trang til å spise snop enn jeg gjør. Jeg tror ikke dette kun er viljestyrke, jeg tror det er slik vi er. Hvis jeg holder meg unna søtsaker i en kort periode, mister jeg suget etter det. Mannen min mister aldri suget, han må alltid kjempe mot det. Det blir nok mindre, men det blir ikke borte på samme måte som hos meg.