Tanker rundt slitenhet

[Gjest Føre var]

Hadde et innlegg om det med stress ei gang tidligere.

Har desverre ikke klart å komme så mye videre med tanke på å ordne opp. Men jeg gjorde en liten oppdagelse for tre helger siden.

Mannen min og jeg deler samme hobby, men med to barn raskt etter hverandre, så har det blitt mindre tid til dyrking av denne hobbyen. Spesielt for min del. Rett og slett uforsvarlig å holde på med som gravid osv...

Men som sagt for tre helger siden kom vi oss avsted alle fire. Siden vi reiste med ungene, måtte vi dele på når vi skulle utføre hobbyen vår, samt at det ble litt deling på å være sosial på kvelden, da en burde legge ungene og være inne hos dem.

En kveld var jeg ute riktig så lenge og koste meg sammen med de andre på campen. Hadde en indre kamp, da jeg hadde veldig lyst å gi mannen min muligheten til å være ute og prate med vennene hans, men var litt sta og fortsatte å være ute. Det gjorde godt der og da. Mann var også fornøyd med at jeg fikk være sosial, så det er bare mine egne tanker som var litt negative.

For mannen min ønsker meg alt godt. :-)

Den ene dagen mens mannen min utførte hobbyen, var jeg på tur sammen med barna. Vi koste oss, men jeg hadde ei tom flaske bak i bilen som burde bli fyllt opp. Og den oppgaven var rett og slett helt uoverkommelig for meg. Er rett og slett så sliten at jeg ikke har noe tiltak igjen. Kjenner at jeg nærmer meg ei grense for total utbrenthet.

Dagen etter min sosiale kveld, dro jeg tidlig ut for å utføre hobbyen. Og jeg oppdaget at jeg koste meg. Dro ut på trass, men koste meg virkelig og kjente savnet etter å gjøre slike ting igjen.

Vel hjemme igjen, tok det ikke lang tid før utslittheten var på plass igjen. Det skjer mye på jobb om dagen, ferien har vært travel med mye jobbing på hus og hytte, mye besøk og veldig liten tid til avslapping, alenetid og kos.

Jeg verker i hele kroppen mange ganger når det nærmer seg natt. Om det ikke er direkte på grunn av fysiske aktiviteter, kommer mye fra situasjoner som jeg finner stressende. Det er tungt å være så tiltaksløs.

Når jeg ser fremover de neste ukene, ser jeg at ut fra min og manns jobb, kommer vi ikke til å ha kvelder sammen den neste måneden. Helgene er også booket. Nå til helga skal han for eksempel på møte i en annen by fredag, dugnad i hyttelaget lørdag. Har fri søndag begge to, men siden vi er på hytta for dugnad lørdag, blir vel søndagen brukt til å pakke hjem igjen, vaske tøy osv. Vet det er små hverdagslige ting, men akkurat nå virker det som store fjell.

Neste uke jobber jeg kveld, mann reiser bort neste helg. Uka etter er det møter og strategisamlinger i andre byer for ham.

Så følger noen vanlig travle uker for oss begge. Mye som skjer på jobben min også om dagen. Måtte faktisk inn på jobb tre ganger i løpet av ferien pluss mottatt flere telefoner fra ledelse og andre kolleger.

Er det veldig feil av meg å vurdere en tur til lege for en prat og eventueltbe om to ukers sykemelding? For jeg kjenner jeg burde hatt litt tid for meg selv. Både kommet meg bort litt på egenhånd, muligens utført hobbyen litt mer, fått tid til å komme meg på trening igjen, og på den måten prøve å få tilbake litt ekstra energi.

For den helga for litt siden, viste at jeg kan kose meg om jeg tillater meg det. Om jeg er litt egoistisk... Men slik hverdagen er nå, får jeg det ikke helt til. Og jeg er oppriktig redd for å nå et punkt hvor jeg er totalt utslitt. Har snakket litt med mannen min om det også. Sagt at jeg savner å være på hytta uten at det må fikses eller males noe. Jeg skjønner jo at med hus og hytte er det alltid noe som må gjøres, men samtidig har jeg sagt at det ikke er sikkert at en hviledag i løpet av ei helg er nok, når jeg vet at det må jobbes med noe dagen etter, eller dobbelt så mye neste gang vi skal dit.

Ble langt dette her, menjeg har så mange tanker i hodet. Ønsker meg tilbake til den gamle meg med overskudd og latter. Men usikker på hvor jeg finner meg. Hvertfall om jeg fortsetter med hverdagen slik den er nå.

[EnolaGay]

Sånn umiddelbar respons etter å ha lest innlegget ditt så tenker jeg at to ukers sykemelding kommer ikke til å fikse dette.

Du/dere må legge om en hel del ting. Senke lista for standarden på flere gjøremål (vurdere vaskehjelp feks.) gå ned stillingsprosent og andre mer grunnleggende tiltak.

Ungene blir større og krever mer oppi alt sammen, de skal være med venner, bursdager, egne aktiviteter og så skal de kjøres hit og dit...

Nei her må andre endringer til er jeg overbevist om.

[Lillemus]

Du vil altså ha to uker "fri" med lønn for å reise bort og slappe av og drive med hobbyen din? Hvem kunne vel ikke tenke seg det...

Nei, jeg synes ikke det er riktig, ikke i utgangspunktet i alle fall.

[Gjest Me-syk]

Ssom du ser av nicket så har jeg ME. Jeg fikk det for ca 4 år siden men har ikke vært sykmeldt. Har ikke hatt forståelse hos fastlege så har godt til privat dyr behandling som har gjort meg mye bedre.

Jeg hadde følt meg trett lenge - hadde hatt en infeksjon som jeg hanglet med lenge uten at legene fant noe (det viste seg senere å være en mykoplasma infeksjon i lungene). Var som sagt veldig sliten og trett. Men da var jeg i god form da jeg trente flere ganger i uken. Så jeg prøvde å trene mer for å ikke være så "lat". Men selvfølgelig ble alt bare verre, musklene ble stive som stokker - de protesterte vilt med kramper etc. Lårene dirret bare jeg gikk opp en trapp. Og jeg ble verre og verre. På det verste orket jeg absolutt ingenting annet en jobb. Lå hele helgene og etter jobb. Heldigvis varte ikke den perioden så lenge da jeg raskt søkte hjelp og fikk behandling. Jeg fikk antibiotikakurer, masse tilskudd, og måtte gå på diett.

Me er jo en omstridt diagnose men jeg fyller alle kriterier etter det som heter Canada kriteriene. Men etter å ha lest en del om det tror jeg at jeg har slitne binyrer og jeg har også stoffskifte i grenseland til lavt. Det har blitt verre og hvis det blir enda verre så skal jeg få medisin. Men formen min er mye bedre nå enn den var på det verste.

Vi går begge i full jobb og har travle barn. Da har ihvertfall ikke jeg kapasitet til særlig mer. Jeg måtte kutte ut all trening, hobbyer hadde jeg kuttet ut. Vi solgte hytten - det ble for travelt. Har også barn med spesielle behov. Jeg tror ikke det er "meningen" at man skal ha et så travelt liv - så jeg har prøvd å roe det ned mest mulig og legge inn tid til å slappe av.

Aktivitetsavpassing er også helt nødvendig med ME.

Må legge til at jeg som sagt har blitt mye bedre og kan gå lange turer nå og også jogge bittelitt.

Selv fikk jeg meg aldri til å spørre om sykemelding så lenge fastlegen min tydelig har sin egen tolkning av Me sykdommen og ikke fant noe "galt" med meg. Hun har imidlertid sett hvor mye bedre jeg har blitt etter den private behandlingen så jeg tipper hun har fått litt å tenke på... Det var ihvertfall ikke "psykisk"...

[Persille1365381127]

Prinsipielt synes jeg det er HELT feil at folk skal være sykemeldt for å orke privatlivet sitt. Da må man helle endre noe i privatlivet (siden det åpenbart er det som sliter deg ut basert på det du skriver), slik at du kan gjøre begge deler.

Da får dere senke terskelen på vedlikehold og aktiviteter slik at du ikke blir utslitt av å holde på med dem, og orker å gå på jobb.

Og kanskje er det ikke riktig for deg å jobbe fulltid, kanskje du skal jobbe deltid i stedet - slik at du både kan jobbe, og gjøre alle tingene du vil drive med på fritiden.

Og uansett om du nå velger sykemelding, så vil ikke to ukers fri hjelpe deg, du vil møte på dette problemet igjen innen to måneder er gått.

[Mandolaika]

Jobb og barn er 1. prioritet i mange år framover når man har valgt å få barn. Gradvis kommer det med sosialt liv utenom, egentid og hobbyer etter hvert som barna vokser til.

Det livet du er i ville ikke jeg ha vært i for å si det sånn. Du brenner lyset i begge ender. Jeg synes ikke det er riktig at du skal få betalt i 2 uker for å ha litt tid for deg selv og drive med hobbyen din litt mer....

Virkelig.

Dere må selv foreta endringer i livene deres som gjør dere i stand til å takle deres eget privatliv.

[Gjest prust]

Jeg kjenner meg igjen i en del av det du skriver. Og i juni var jeg helt på felgen, og forstod ikke hvordan jeg skulle klare hverdagen.

Startet første ferieuka med å være syk, og da kom jeg enda mer på felgen psykisk - at jeg skulle kaste bort en verdifull ferieuke med å være syk :-(

Hadde planer om å gå til legen for samtale og spørre om sykemelding - ikke for å drive med hobby, men for å komme meg på plussiden etter en intens sommer med et krevende barn, i tillegg til krevende jobb. Å ha to ukers sykemelding etter at skolen har begynt tror jeg at ville gitt meg nye krefter.

MEN - Jeg har kommet meg litt i løpet av ferien, det er ok på jobb, og jeg venter i alle fall til å jeg er ferdig med en viktig oppgave før jeg evt går til legen. Jeg synes dette er veldig vanskelig - har aldri vært sykemeldt før av slike årsaker - men vet med meg selv at jeg kjører meg selv ganske hardt i lange perioder. Noe kan jeg velge bort (f.eks. verv i diverse ting - men det er jo velidg meningsfullt for meg da), andre ting kan jeg ikke velge bort (oppfølging av et barn som sliter veldig sosialt).

Å redusere arbeidstiden min fra 100% til 80% er også noe jeg tenker sterkt på.

Lykke til med å skrelle bort unødvendige ting som tapper deg for energi - og håper du klarer å finne dine stunder der du kan fylles med energi!

[mariaflyfly]

Jeg kjenner meg igjen i en del av det du skriver. Og i juni var jeg helt på felgen, og forstod ikke hvordan jeg skulle klare hverdagen.

Startet første ferieuka med å være syk, og da kom jeg enda mer på felgen psykisk - at jeg skulle kaste bort en verdifull ferieuke med å være syk :-(

Hadde planer om å gå til legen for samtale og spørre om sykemelding - ikke for å drive med hobby, men for å komme meg på plussiden etter en intens sommer med et krevende barn, i tillegg til krevende jobb. Å ha to ukers sykemelding etter at skolen har begynt tror jeg at ville gitt meg nye krefter.

MEN - Jeg har kommet meg litt i løpet av ferien, det er ok på jobb, og jeg venter i alle fall til å jeg er ferdig med en viktig oppgave før jeg evt går til legen. Jeg synes dette er veldig vanskelig - har aldri vært sykemeldt før av slike årsaker - men vet med meg selv at jeg kjører meg selv ganske hardt i lange perioder. Noe kan jeg velge bort (f.eks. verv i diverse ting - men det er jo velidg meningsfullt for meg da), andre ting kan jeg ikke velge bort (oppfølging av et barn som sliter veldig sosialt).

Å redusere arbeidstiden min fra 100% til 80% er også noe jeg tenker sterkt på.

Lykke til med å skrelle bort unødvendige ting som tapper deg for energi - og håper du klarer å finne dine stunder der du kan fylles med energi!

''Å redusere arbeidstiden min fra 100% til 80% er også noe jeg tenker sterkt på. ''

Jeg har skjønt at vi har et litt ulikt syn på det å følge opp ungenes aktiviteter. Med det løpet du legger opp til, skjønner jeg ikke at du bare lurer på det engang, for å være helt ærlig.

[Gjest prust]

''Å redusere arbeidstiden min fra 100% til 80% er også noe jeg tenker sterkt på. ''

Jeg har skjønt at vi har et litt ulikt syn på det å følge opp ungenes aktiviteter. Med det løpet du legger opp til, skjønner jeg ikke at du bare lurer på det engang, for å være helt ærlig.

''Med det løpet du legger opp til, skjønner jeg ikke at du bare lurer på det engang, for å være helt ærlig.

''

Jeg har tenkt mye på det i sommer, og også snakket en del om det med ei god venninne og litt med mannen min. Hvorfor jeg nøler, er vel dette:

*Jeg ble ansatt i en full stilling for 1,5 år siden. Har ikke nevnt et pipp om at jeg ønsker å redusere. Samtidig så ser de nok at jeg er sliten og at jeg ikke yter maksimalt

*Jeg jobbet redusert fra 1999-2009 da ungene var små. Tenkte hele tiden at når ungen eble store skulle jeg jobbe fullt. Hvorfor? Fordi jeg har en god utdannelse, og en interessant jobb.

*Jeg mener at i utgangspunktet så kan far og mor jobbe like mye. Vi to har like lang utdannelse, jeg tjener litt bedre enn mannen min, og dermed bør vi vel jobbe like mye, kanskje jeg mest. Mannen min klarer ikke å få det til å jobbe redusert (har mye ansvar, tar mye ansvra, får mye ansvar, får ikke avsapasert alt han bør osv)

*Jeg har lyst til å vise ungene mine at det er naturlig at mor jobber like mye som far - at en kan ha de samme mulighetene for utdannelse, jobb og inntekt.

*De fleste rådgiverne her på jobb (alle tror jeg) jobber fullt. Tror kanksje jeg vil bli tatt litt mindre seriøst derson jeg jobber 70% eller 80%?

MEN - jeg ser jo at hverdagen ikke henger i hop slik vi har det nå. Jeg rekker ikke å ta mer enn det aller nødvendigste, og jeg rekker ikke å innhente overskudd. Og da klikker jeg fortere på ungene pluss at jeg yter for dårlig på jobb...

Så svaret sier seg vel selv....???

[Axcia]

''Ønsker meg tilbake til den gamle meg med overskudd og latter. Men usikker på hvor jeg finner meg. Hvertfall om jeg fortsetter med hverdagen slik den er nå.''

Se på siste setningen du skrev. Hva er "nå"? Er det kun den neste måneden du tenker på? Må du ha 2 uker sykemelding for å komme gjennom det? Ærlig talt - her må dere omprioritere hverdagen, så du ikke møter veggen med et smell.

[mariaflyfly]

''Med det løpet du legger opp til, skjønner jeg ikke at du bare lurer på det engang, for å være helt ærlig.

''

Jeg har tenkt mye på det i sommer, og også snakket en del om det med ei god venninne og litt med mannen min. Hvorfor jeg nøler, er vel dette:

*Jeg ble ansatt i en full stilling for 1,5 år siden. Har ikke nevnt et pipp om at jeg ønsker å redusere. Samtidig så ser de nok at jeg er sliten og at jeg ikke yter maksimalt

*Jeg jobbet redusert fra 1999-2009 da ungene var små. Tenkte hele tiden at når ungen eble store skulle jeg jobbe fullt. Hvorfor? Fordi jeg har en god utdannelse, og en interessant jobb.

*Jeg mener at i utgangspunktet så kan far og mor jobbe like mye. Vi to har like lang utdannelse, jeg tjener litt bedre enn mannen min, og dermed bør vi vel jobbe like mye, kanskje jeg mest. Mannen min klarer ikke å få det til å jobbe redusert (har mye ansvar, tar mye ansvra, får mye ansvar, får ikke avsapasert alt han bør osv)

*Jeg har lyst til å vise ungene mine at det er naturlig at mor jobber like mye som far - at en kan ha de samme mulighetene for utdannelse, jobb og inntekt.

*De fleste rådgiverne her på jobb (alle tror jeg) jobber fullt. Tror kanksje jeg vil bli tatt litt mindre seriøst derson jeg jobber 70% eller 80%?

MEN - jeg ser jo at hverdagen ikke henger i hop slik vi har det nå. Jeg rekker ikke å ta mer enn det aller nødvendigste, og jeg rekker ikke å innhente overskudd. Og da klikker jeg fortere på ungene pluss at jeg yter for dårlig på jobb...

Så svaret sier seg vel selv....???

Poenget mitt er at du legger opp til et urealistisk race i hverdagen, og da må du gjøre noen grep som gjør den enklere for deg. En sykmelding er brannslokking der og da og er fullstendig verdiløst så lenge du ikke gjør større grep. Noen ganger tenker jeg at du legger opp til et kjør som forutsetter en hjemmeværende forelder. Og det sier seg sjøl at dette er å skyte seg sjøl i foten.

Dere har valgt å få tre barn, og det er en del å følge opp. Så lenge mannen din ikke kan eller vil redusere stilling, hvem av dere skal da tilbringe mer tid hjemme? Du sier jo selv at det er det som trengs? Har ikke noe problem med å se likestillingsperspektivet, bare så det er sagt.

Et par grep kan gjøres:

Betalt vaskehjelp en dag i uka. La vedkommende bruke en ekstra time til stryking, klesbretting og sette på en klesvask eller to i tillegg. Dette medfører dessuten at alle ungene må rydde rommene sine i forkant, og du og mannen tvinges til en ukentlig sjokkrydding.

Betal en ungdom en fast dag i uka til middagslaging og lekseoppfølging for ungene mens du følger til aktiviteter - dersom dette er viktig for deg.

Avtal kjøregrupper til fotballtrening. En av dere kan prioritere å være med på kamp, men dere drar ikke begge to, og det er strengt tatt ikke nødvendig å være med hver bidige gang heller.

[Gjest jepsipepsi]

''Med det løpet du legger opp til, skjønner jeg ikke at du bare lurer på det engang, for å være helt ærlig.

''

Jeg har tenkt mye på det i sommer, og også snakket en del om det med ei god venninne og litt med mannen min. Hvorfor jeg nøler, er vel dette:

*Jeg ble ansatt i en full stilling for 1,5 år siden. Har ikke nevnt et pipp om at jeg ønsker å redusere. Samtidig så ser de nok at jeg er sliten og at jeg ikke yter maksimalt

*Jeg jobbet redusert fra 1999-2009 da ungene var små. Tenkte hele tiden at når ungen eble store skulle jeg jobbe fullt. Hvorfor? Fordi jeg har en god utdannelse, og en interessant jobb.

*Jeg mener at i utgangspunktet så kan far og mor jobbe like mye. Vi to har like lang utdannelse, jeg tjener litt bedre enn mannen min, og dermed bør vi vel jobbe like mye, kanskje jeg mest. Mannen min klarer ikke å få det til å jobbe redusert (har mye ansvar, tar mye ansvra, får mye ansvar, får ikke avsapasert alt han bør osv)

*Jeg har lyst til å vise ungene mine at det er naturlig at mor jobber like mye som far - at en kan ha de samme mulighetene for utdannelse, jobb og inntekt.

*De fleste rådgiverne her på jobb (alle tror jeg) jobber fullt. Tror kanksje jeg vil bli tatt litt mindre seriøst derson jeg jobber 70% eller 80%?

MEN - jeg ser jo at hverdagen ikke henger i hop slik vi har det nå. Jeg rekker ikke å ta mer enn det aller nødvendigste, og jeg rekker ikke å innhente overskudd. Og da klikker jeg fortere på ungene pluss at jeg yter for dårlig på jobb...

Så svaret sier seg vel selv....???

''Samtidig så ser de nok at jeg er sliten og at jeg ikke yter maksimalt''

Det tror jeg ikke du skal regne med.

Jeg ble sykmeldt i lang periode etter at jeg hadde slitt lenge. Orket kun å være på jobb i lang periode. Når jeg kom hjem måtte jeg legge meg ned, orket ingenting. Ikke trene, lage mat, vaske hus, vaske klær. Orket så vidt å kjøre barnet på trening to ganger i uka. Var hos legen flere ganger før jeg bare måtte innse at sykmelding var eneste løsning da. Da hadde jeg høflig takket nei til sykmelding fra legen i ganske lang tid. Til legens store fortvilelse, for han så hvilken vei dette bar.

Og når jeg da kom med sykmelding var det ikke en sjel som hadde noen anelse om hvor sliten og tungt jeg hadde det. Fikk egentlig bare beskjed om at det kunne da ikke være nødvendig. Jeg var jo ikke fysisk syk........

[Gjest prust]

Poenget mitt er at du legger opp til et urealistisk race i hverdagen, og da må du gjøre noen grep som gjør den enklere for deg. En sykmelding er brannslokking der og da og er fullstendig verdiløst så lenge du ikke gjør større grep. Noen ganger tenker jeg at du legger opp til et kjør som forutsetter en hjemmeværende forelder. Og det sier seg sjøl at dette er å skyte seg sjøl i foten.

Dere har valgt å få tre barn, og det er en del å følge opp. Så lenge mannen din ikke kan eller vil redusere stilling, hvem av dere skal da tilbringe mer tid hjemme? Du sier jo selv at det er det som trengs? Har ikke noe problem med å se likestillingsperspektivet, bare så det er sagt.

Et par grep kan gjøres:

Betalt vaskehjelp en dag i uka. La vedkommende bruke en ekstra time til stryking, klesbretting og sette på en klesvask eller to i tillegg. Dette medfører dessuten at alle ungene må rydde rommene sine i forkant, og du og mannen tvinges til en ukentlig sjokkrydding.

Betal en ungdom en fast dag i uka til middagslaging og lekseoppfølging for ungene mens du følger til aktiviteter - dersom dette er viktig for deg.

Avtal kjøregrupper til fotballtrening. En av dere kan prioritere å være med på kamp, men dere drar ikke begge to, og det er strengt tatt ikke nødvendig å være med hver bidige gang heller.

''Poenget mitt er at du legger opp til et urealistisk race i hverdagen, og da må du gjøre noen grep som gjør den enklere for deg. En sykmelding er brannslokking der og da og er fullstendig verdiløst så lenge du ikke gjør større grep. Noen ganger tenker jeg at du legger opp til et kjør som forutsetter en hjemmeværende forelder. Og det sier seg sjøl at dette er å skyte seg sjøl i foten.''

Ja, jeg vet at sykemelding er brannslokking. Men kanskje en brannslokking kombinert med noen grep vil være lurt? Men jeg er ikke enig med meg selv om jeg synes det er riktig overfor jobb og samfunn og bli sykemeldt fordi jeg er sliten...

''Dere har valgt å få tre barn, og det er en del å følge opp. Så lenge mannen din ikke kan eller vil redusere stilling, hvem av dere skal da tilbringe mer tid hjemme? Du sier jo selv at det er det som trengs? Har ikke noe problem med å se likestillingsperspektivet, bare så det er sagt.''

Teoretisk burde jo mannen min være mer hjemme, men han fikser ikke det. Og jeg synes jo det hadde vært supert med en torsdag eller fredag hjemme (sett fra hjemmesiutajsonen)! Men litt ubehagelig sett fra jobbsiden... Men det hadde vært fantastisk å kunne vinke ungene avgårde - få slappet av litt, gått en tur, gjort unna litt husarbeid mens ungene er på skolen - slik at jeg hadde fått mer overskudd til dem og meg selv på ettermiddag og kveld.

''Et par grep kan gjøres:

Betalt vaskehjelp en dag i uka. La vedkommende bruke en ekstra time til stryking, klesbretting og sette på en klesvask eller to i tillegg. Dette medfører dessuten at alle ungene må rydde rommene sine i forkant, og du og mannen tvinges til en ukentlig sjokkrydding. ''

Det er jo en del rundt oss som har det, og det høres jo helt fantastisk ut.... Men det skriker litt i meg at jeg synes det er feil at vi ikke takler å gjøre unna husarbeidet selv... :-(

''Betal en ungdom en fast dag i uka til middagslaging og lekseoppfølging for ungene mens du følger til aktiviteter - dersom dette er viktig for deg.''

Det tror jeg ikke er aktuelt. Tror heller vi skal ha fast at de to eldste lager middag en dag hver i uka - det hadde hjulpet veldig. Lekseoppfølging klarer vi stort sett å holde tritt med. Aktiviteter har jeg jo lyst til å følge opp selv, men strever litt med å få tid til alt...

''Avtal kjøregrupper til fotballtrening. En av dere kan prioritere å være med på kamp, men dere drar ikke begge to, og det er strengt tatt ikke nødvendig å være med hver bidige gang heller.''

Nei, vi må få i gang opplegg med kjøring. Guttene skal begynne å ta buss nå, så vi må få kjøpt buskort til dem.

Takk for gode råd. Det med hushjelp høres veldig deilig ut....

[Gjest prust]

''Samtidig så ser de nok at jeg er sliten og at jeg ikke yter maksimalt''

Det tror jeg ikke du skal regne med.

Jeg ble sykmeldt i lang periode etter at jeg hadde slitt lenge. Orket kun å være på jobb i lang periode. Når jeg kom hjem måtte jeg legge meg ned, orket ingenting. Ikke trene, lage mat, vaske hus, vaske klær. Orket så vidt å kjøre barnet på trening to ganger i uka. Var hos legen flere ganger før jeg bare måtte innse at sykmelding var eneste løsning da. Da hadde jeg høflig takket nei til sykmelding fra legen i ganske lang tid. Til legens store fortvilelse, for han så hvilken vei dette bar.

Og når jeg da kom med sykmelding var det ikke en sjel som hadde noen anelse om hvor sliten og tungt jeg hadde det. Fikk egentlig bare beskjed om at det kunne da ikke være nødvendig. Jeg var jo ikke fysisk syk........

Nei, det er ikke sikkert at de ser det. Jeg fortalte litt da jeg kom fra ferie om at jeg hadde vært veldig sliten da ferien begynte og at det var ille å være syk fra begynnelsen. Men de nærmeste rundt meg var ikke på jobb da... Sjefen min er en energibunt uten like, og jeg har dårlig samvittighet overfor henne at jeg ikke strekker til...

[mariaflyfly]

''Poenget mitt er at du legger opp til et urealistisk race i hverdagen, og da må du gjøre noen grep som gjør den enklere for deg. En sykmelding er brannslokking der og da og er fullstendig verdiløst så lenge du ikke gjør større grep. Noen ganger tenker jeg at du legger opp til et kjør som forutsetter en hjemmeværende forelder. Og det sier seg sjøl at dette er å skyte seg sjøl i foten.''

Ja, jeg vet at sykemelding er brannslokking. Men kanskje en brannslokking kombinert med noen grep vil være lurt? Men jeg er ikke enig med meg selv om jeg synes det er riktig overfor jobb og samfunn og bli sykemeldt fordi jeg er sliten...

''Dere har valgt å få tre barn, og det er en del å følge opp. Så lenge mannen din ikke kan eller vil redusere stilling, hvem av dere skal da tilbringe mer tid hjemme? Du sier jo selv at det er det som trengs? Har ikke noe problem med å se likestillingsperspektivet, bare så det er sagt.''

Teoretisk burde jo mannen min være mer hjemme, men han fikser ikke det. Og jeg synes jo det hadde vært supert med en torsdag eller fredag hjemme (sett fra hjemmesiutajsonen)! Men litt ubehagelig sett fra jobbsiden... Men det hadde vært fantastisk å kunne vinke ungene avgårde - få slappet av litt, gått en tur, gjort unna litt husarbeid mens ungene er på skolen - slik at jeg hadde fått mer overskudd til dem og meg selv på ettermiddag og kveld.

''Et par grep kan gjøres:

Betalt vaskehjelp en dag i uka. La vedkommende bruke en ekstra time til stryking, klesbretting og sette på en klesvask eller to i tillegg. Dette medfører dessuten at alle ungene må rydde rommene sine i forkant, og du og mannen tvinges til en ukentlig sjokkrydding. ''

Det er jo en del rundt oss som har det, og det høres jo helt fantastisk ut.... Men det skriker litt i meg at jeg synes det er feil at vi ikke takler å gjøre unna husarbeidet selv... :-(

''Betal en ungdom en fast dag i uka til middagslaging og lekseoppfølging for ungene mens du følger til aktiviteter - dersom dette er viktig for deg.''

Det tror jeg ikke er aktuelt. Tror heller vi skal ha fast at de to eldste lager middag en dag hver i uka - det hadde hjulpet veldig. Lekseoppfølging klarer vi stort sett å holde tritt med. Aktiviteter har jeg jo lyst til å følge opp selv, men strever litt med å få tid til alt...

''Avtal kjøregrupper til fotballtrening. En av dere kan prioritere å være med på kamp, men dere drar ikke begge to, og det er strengt tatt ikke nødvendig å være med hver bidige gang heller.''

Nei, vi må få i gang opplegg med kjøring. Guttene skal begynne å ta buss nå, så vi må få kjøpt buskort til dem.

Takk for gode råd. Det med hushjelp høres veldig deilig ut....

''Et par grep kan gjøres:

Betalt vaskehjelp en dag i uka. La vedkommende bruke en ekstra time til stryking, klesbretting og sette på en klesvask eller to i tillegg. Dette medfører dessuten at alle ungene må rydde rommene sine i forkant, og du og mannen tvinges til en ukentlig sjokkrydding.

Det er jo en del rundt oss som har det, og det høres jo helt fantastisk ut.... Men det skriker litt i meg at jeg synes det er feil at vi ikke takler å gjøre unna husarbeidet selv... :-(''

Det at du har en forestilling om at du skal takle å gjøre husarbeidet unna sjøl, er igjen et ledd i den tankegangen du har som forutsetter en hjemmeværende forelder. For dere klarer det jo ikke ved siden av alt det andre. Du har jo klaga her inne i åresvis over hvor rotete det er hjemme (bortsett fra når svigermor er på besøk! *s*)

Så lenge du er nødt til å ta noen grep - og IHVERTFALL dersom du ikke skal ned i stilling, Er vaskehjelp tingen for dere. Og som sagt har det en viss oppdragende effekt, siden hele familien må tvangsrydde en gang i uka. Da rekker det dessuten ikke bli helt jævlig mellom hver gang.

[mariaflyfly]

Prinsipielt synes jeg det er HELT feil at folk skal være sykemeldt for å orke privatlivet sitt. Da må man helle endre noe i privatlivet (siden det åpenbart er det som sliter deg ut basert på det du skriver), slik at du kan gjøre begge deler.

Da får dere senke terskelen på vedlikehold og aktiviteter slik at du ikke blir utslitt av å holde på med dem, og orker å gå på jobb.

Og kanskje er det ikke riktig for deg å jobbe fulltid, kanskje du skal jobbe deltid i stedet - slik at du både kan jobbe, og gjøre alle tingene du vil drive med på fritiden.

Og uansett om du nå velger sykemelding, så vil ikke to ukers fri hjelpe deg, du vil møte på dette problemet igjen innen to måneder er gått.

Amen.

[Gjest prust]

''Et par grep kan gjøres:

Betalt vaskehjelp en dag i uka. La vedkommende bruke en ekstra time til stryking, klesbretting og sette på en klesvask eller to i tillegg. Dette medfører dessuten at alle ungene må rydde rommene sine i forkant, og du og mannen tvinges til en ukentlig sjokkrydding.

Det er jo en del rundt oss som har det, og det høres jo helt fantastisk ut.... Men det skriker litt i meg at jeg synes det er feil at vi ikke takler å gjøre unna husarbeidet selv... :-(''

Det at du har en forestilling om at du skal takle å gjøre husarbeidet unna sjøl, er igjen et ledd i den tankegangen du har som forutsetter en hjemmeværende forelder. For dere klarer det jo ikke ved siden av alt det andre. Du har jo klaga her inne i åresvis over hvor rotete det er hjemme (bortsett fra når svigermor er på besøk! *s*)

Så lenge du er nødt til å ta noen grep - og IHVERTFALL dersom du ikke skal ned i stilling, Er vaskehjelp tingen for dere. Og som sagt har det en viss oppdragende effekt, siden hele familien må tvangsrydde en gang i uka. Da rekker det dessuten ikke bli helt jævlig mellom hver gang.

Du har nok rett i dette :-))))

Jeg skal ta en avgjørelse på det med både fastlegen, evt reduksjon i jobb og evt vaskehjelp i løpet av et par uker - må bare komme skikkelig i gang på jobben først.

[Gjest Nickløsheletida]

''Poenget mitt er at du legger opp til et urealistisk race i hverdagen, og da må du gjøre noen grep som gjør den enklere for deg. En sykmelding er brannslokking der og da og er fullstendig verdiløst så lenge du ikke gjør større grep. Noen ganger tenker jeg at du legger opp til et kjør som forutsetter en hjemmeværende forelder. Og det sier seg sjøl at dette er å skyte seg sjøl i foten.''

Ja, jeg vet at sykemelding er brannslokking. Men kanskje en brannslokking kombinert med noen grep vil være lurt? Men jeg er ikke enig med meg selv om jeg synes det er riktig overfor jobb og samfunn og bli sykemeldt fordi jeg er sliten...

''Dere har valgt å få tre barn, og det er en del å følge opp. Så lenge mannen din ikke kan eller vil redusere stilling, hvem av dere skal da tilbringe mer tid hjemme? Du sier jo selv at det er det som trengs? Har ikke noe problem med å se likestillingsperspektivet, bare så det er sagt.''

Teoretisk burde jo mannen min være mer hjemme, men han fikser ikke det. Og jeg synes jo det hadde vært supert med en torsdag eller fredag hjemme (sett fra hjemmesiutajsonen)! Men litt ubehagelig sett fra jobbsiden... Men det hadde vært fantastisk å kunne vinke ungene avgårde - få slappet av litt, gått en tur, gjort unna litt husarbeid mens ungene er på skolen - slik at jeg hadde fått mer overskudd til dem og meg selv på ettermiddag og kveld.

''Et par grep kan gjøres:

Betalt vaskehjelp en dag i uka. La vedkommende bruke en ekstra time til stryking, klesbretting og sette på en klesvask eller to i tillegg. Dette medfører dessuten at alle ungene må rydde rommene sine i forkant, og du og mannen tvinges til en ukentlig sjokkrydding. ''

Det er jo en del rundt oss som har det, og det høres jo helt fantastisk ut.... Men det skriker litt i meg at jeg synes det er feil at vi ikke takler å gjøre unna husarbeidet selv... :-(

''Betal en ungdom en fast dag i uka til middagslaging og lekseoppfølging for ungene mens du følger til aktiviteter - dersom dette er viktig for deg.''

Det tror jeg ikke er aktuelt. Tror heller vi skal ha fast at de to eldste lager middag en dag hver i uka - det hadde hjulpet veldig. Lekseoppfølging klarer vi stort sett å holde tritt med. Aktiviteter har jeg jo lyst til å følge opp selv, men strever litt med å få tid til alt...

''Avtal kjøregrupper til fotballtrening. En av dere kan prioritere å være med på kamp, men dere drar ikke begge to, og det er strengt tatt ikke nødvendig å være med hver bidige gang heller.''

Nei, vi må få i gang opplegg med kjøring. Guttene skal begynne å ta buss nå, så vi må få kjøpt buskort til dem.

Takk for gode råd. Det med hushjelp høres veldig deilig ut....

''Det er jo en del rundt oss som har det, og det høres jo helt fantastisk ut.... Men det skriker litt i meg at jeg synes det er feil at vi ikke takler å gjøre unna husarbeidet selv... :-(''

Jeg er enig med Mariaflyfly. Skaff deg hjelp til det dere ikke kan selv. Du kan ikke å rydde ;-) Det har du selv sagt, så skaff dere hjelp. Det tror jeg vil lette mye, så kan du fortsette med du kan, nemlig å følge opp ungenes fritdsaktiviterer.

[Gjest Elextra]

''Er det veldig feil av meg å vurdere en tur til lege for en prat og eventueltbe om to ukers sykemelding? For jeg kjenner jeg burde hatt litt tid for meg selv. Både kommet meg bort litt på egenhånd, muligens utført hobbyen litt mer, fått tid til å komme meg på trening igjen, og på den måten prøve å få tilbake litt ekstra energi.''

Jeg synes ikke det virker riktig å be om sykmelding på dette grunnlag, men det skader jo ikke å snakke med lege om det.

Først og fremst kreves nok omlegging av hverdagen og skaffe flere pusterom i det daglige. Dere må ikke være med på alt.

[Gjest Føre var]

Takk for svar alle sammen.

Ser at jeg muligens utrykte meg feil, og ser ut fra svarene deres at jeg oppfører meg egoistisk.

Tankene jeg hadde for ei stund siden. Før den helga som var hobbyrelatert, gikk på sykemelding. Kanskje ei uke eller to. Men usikkerheten var der i forhold til om det ville være nok eller ikke.

Når det gjelder jobb for egen del, er det enten snakk om 100% eller totalt bytte av jobb. Det går ikke an å jobbe i en lavere stilling. Jeg trives på mange måter i jobben, men er tidvis utmattet av kamper som må taes på jobb. Slutter jeg nå og finner en annen jobb, vil jeg ikke finne en som likner denne. Verken med tanke på utfordringer eller lønn.

Mannen min kan heller ikke lett bytte jobb, da det i området her, eller andre plasser i landet, ikke finnes for mange jobber innen hans felt.

Jeg har prøvd å snakke med mannen min om å sette litt grenser i forhold til oppussing eller forefallende arbeid på hus og hytte, men selv om han ser min slitenhet, ser han ikke hele bildet. Da det å male, få unna ting, snekre er en flott avlastning for ham, er det jobb for meg. For ungene er så små at det er vanskelig å sammarbeide om disse tingene. Så enten må jeg "passe" ungene mens han styrer, eller så må jeg styre på.

Mannen min har en uvane med at han kan sitte hjemme sammen med bare meg, eller sammen med venner og snakke om alt som burde vært gjort. Og når han til stadighet nevner disse tingene, klarer jeg ikke slappe av, for da ser jeg jo at disse tingene blir utsatt. Og snakker vi om nettopp det å sitte og ramse opp alt som skal gjøres, så ser han ikke helt mitt problem, for det er jo bare sannheten.

Jeg ser egoismen min i forhold til det å be om sykemelding for å dyrke en hobby. Og er enig i alle svarene jeg fikk på det punktet. Samtidig var det et halmstrå fra min side. Jeg så hva de få timene sammen med andre gjorde. Jeg vet at dette er ting jeg burde finne plass til i hverdagen. Og at en måte å finne denne plassen, er ved å være mer egoistisk på hjemmefronten. Men når man har vokst opp med å være den personen som ønsker å gjøre alle til lags, så skal det litt til for å endre personligheten nok.

Ser jo at to ukers sykemelding heller ikke kan endre den biten av personlighet. :-)

Men tar gjerne imot andre gode tips for å få ting unna, eller finne tid til meg selv, eller hvordan komme opp igjen når man kjenner at man liksom blir dratt ned i et sort hull.

Ser prust fikk råd om vaskehjelp. Og en ting som alltid slår meg på det punktet, er at det kunne vært fint med vaskehjelp i hus, men når huset først er ryddet, tar det null tid å vaske det. Jeg burde heller hatt ei ryddehjelp, så skulle jeg gjerne vasket. :-)

Og da er vi inne på det med en plass til alt, legge alt på plass etter bruk osv. Være frempå. Gjøre ting med en gang, i stedet for å vente til siste liten. Var der ei gang, men som sagt. Den flaska jeg kunne fyllt opp på et minutt på den turen vi var på, var et ubestigelig fjell. Ved å fylle opp flaska som lå bak i bilen, kunne jeg sluppet unna med en halv time lenger søvn dagen etter og en kjøretur da. Men det med søvn var ikke noe problem, i og med at jeg våknet lenge før nødvendig og kjøreturen dagen etter bare gjorde litt godt, der og da, samtidig som den forkludret en del av opplegget vi var på.