Tanker rundt slitenhet

[Gjest poncho]

Dette synes jeg du må ta på alvor. Ta en prat med mannen din idag og sett ned tempoet. Resultatet av å leve med et sånt stress er at du kan blir langtidssykmeldt.

Jeg vet dette, fordi jeg har opplevd det selv. Skjønte heller ikke at jeg ikke var fantomet før det smalt. Da greide jeg nesten ikke å løfte telefonrøret så jeg kunne si fra på jobb om at jeg var syk. Pytt, pytt, tenkte jeg, om en uke er jeg på jobb igjen. Jeg har prøvd meg veldig mange ganger i jobb etterpå, men dette har ikke gått bra. Jeg har hatt store problemer med å takle den minste ting i hverdagen. Jeg sover mye og er fortsatt noe utslitt, 10 år etter at jeg ble syk.

Gjør noe nå, før dette går for langt. Det er du som må ta ansvaret for deg selv, det har ihvertfall jeg lært.

[Gjest Føre var]

Dette synes jeg du må ta på alvor. Ta en prat med mannen din idag og sett ned tempoet. Resultatet av å leve med et sånt stress er at du kan blir langtidssykmeldt.

Jeg vet dette, fordi jeg har opplevd det selv. Skjønte heller ikke at jeg ikke var fantomet før det smalt. Da greide jeg nesten ikke å løfte telefonrøret så jeg kunne si fra på jobb om at jeg var syk. Pytt, pytt, tenkte jeg, om en uke er jeg på jobb igjen. Jeg har prøvd meg veldig mange ganger i jobb etterpå, men dette har ikke gått bra. Jeg har hatt store problemer med å takle den minste ting i hverdagen. Jeg sover mye og er fortsatt noe utslitt, 10 år etter at jeg ble syk.

Gjør noe nå, før dette går for langt. Det er du som må ta ansvaret for deg selv, det har ihvertfall jeg lært.

Tusen takk for svar.

Har du noen konkrete råd til meg?

For det er nettopp din "situasjon" jeg er redd for å komme i. Leste for ungene i senga vår da mannen min var borte. Sovnet sammen med dem klokka 20.00. Stod opp rundt midnatt og slukte tv og lys og la meg igjen for å sove videre.

Skulle egentlig pakket bil for tur til hytta den kvelden, slik at jeg kunne dratt tidlig etter jobb neste dag, men den gang ei.

Våknet ganske uthvilt på morraen, fikk unger i barnehage og dro på jobb. Totalt utslitt da jeg kom hjem igjen, og da måtte bilen pakkes, unger hentes og kjøres til hytta. Ønsket egentlig bare å legge meg, men bet tenna sammen og kom oss av gårde. Men desverre lite hvil å finne på hytta også. Hyttelagsmøte, der mann er formann, oppgaver som måtte gjøres og vips, så var helga over og ny uke på jobb venter.

[EnolaGay]

Takk for svar alle sammen.

Ser at jeg muligens utrykte meg feil, og ser ut fra svarene deres at jeg oppfører meg egoistisk.

Tankene jeg hadde for ei stund siden. Før den helga som var hobbyrelatert, gikk på sykemelding. Kanskje ei uke eller to. Men usikkerheten var der i forhold til om det ville være nok eller ikke.

Når det gjelder jobb for egen del, er det enten snakk om 100% eller totalt bytte av jobb. Det går ikke an å jobbe i en lavere stilling. Jeg trives på mange måter i jobben, men er tidvis utmattet av kamper som må taes på jobb. Slutter jeg nå og finner en annen jobb, vil jeg ikke finne en som likner denne. Verken med tanke på utfordringer eller lønn.

Mannen min kan heller ikke lett bytte jobb, da det i området her, eller andre plasser i landet, ikke finnes for mange jobber innen hans felt.

Jeg har prøvd å snakke med mannen min om å sette litt grenser i forhold til oppussing eller forefallende arbeid på hus og hytte, men selv om han ser min slitenhet, ser han ikke hele bildet. Da det å male, få unna ting, snekre er en flott avlastning for ham, er det jobb for meg. For ungene er så små at det er vanskelig å sammarbeide om disse tingene. Så enten må jeg "passe" ungene mens han styrer, eller så må jeg styre på.

Mannen min har en uvane med at han kan sitte hjemme sammen med bare meg, eller sammen med venner og snakke om alt som burde vært gjort. Og når han til stadighet nevner disse tingene, klarer jeg ikke slappe av, for da ser jeg jo at disse tingene blir utsatt. Og snakker vi om nettopp det å sitte og ramse opp alt som skal gjøres, så ser han ikke helt mitt problem, for det er jo bare sannheten.

Jeg ser egoismen min i forhold til det å be om sykemelding for å dyrke en hobby. Og er enig i alle svarene jeg fikk på det punktet. Samtidig var det et halmstrå fra min side. Jeg så hva de få timene sammen med andre gjorde. Jeg vet at dette er ting jeg burde finne plass til i hverdagen. Og at en måte å finne denne plassen, er ved å være mer egoistisk på hjemmefronten. Men når man har vokst opp med å være den personen som ønsker å gjøre alle til lags, så skal det litt til for å endre personligheten nok.

Ser jo at to ukers sykemelding heller ikke kan endre den biten av personlighet. :-)

Men tar gjerne imot andre gode tips for å få ting unna, eller finne tid til meg selv, eller hvordan komme opp igjen når man kjenner at man liksom blir dratt ned i et sort hull.

Ser prust fikk råd om vaskehjelp. Og en ting som alltid slår meg på det punktet, er at det kunne vært fint med vaskehjelp i hus, men når huset først er ryddet, tar det null tid å vaske det. Jeg burde heller hatt ei ryddehjelp, så skulle jeg gjerne vasket. :-)

Og da er vi inne på det med en plass til alt, legge alt på plass etter bruk osv. Være frempå. Gjøre ting med en gang, i stedet for å vente til siste liten. Var der ei gang, men som sagt. Den flaska jeg kunne fyllt opp på et minutt på den turen vi var på, var et ubestigelig fjell. Ved å fylle opp flaska som lå bak i bilen, kunne jeg sluppet unna med en halv time lenger søvn dagen etter og en kjøretur da. Men det med søvn var ikke noe problem, i og med at jeg våknet lenge før nødvendig og kjøreturen dagen etter bare gjorde litt godt, der og da, samtidig som den forkludret en del av opplegget vi var på.

Kunne det vært en ide å bytte mann tro...*studerer negler*

[Gjest poncho]

Tusen takk for svar.

Har du noen konkrete råd til meg?

For det er nettopp din "situasjon" jeg er redd for å komme i. Leste for ungene i senga vår da mannen min var borte. Sovnet sammen med dem klokka 20.00. Stod opp rundt midnatt og slukte tv og lys og la meg igjen for å sove videre.

Skulle egentlig pakket bil for tur til hytta den kvelden, slik at jeg kunne dratt tidlig etter jobb neste dag, men den gang ei.

Våknet ganske uthvilt på morraen, fikk unger i barnehage og dro på jobb. Totalt utslitt da jeg kom hjem igjen, og da måtte bilen pakkes, unger hentes og kjøres til hytta. Ønsket egentlig bare å legge meg, men bet tenna sammen og kom oss av gårde. Men desverre lite hvil å finne på hytta også. Hyttelagsmøte, der mann er formann, oppgaver som måtte gjøres og vips, så var helga over og ny uke på jobb venter.

Da jeg ble psyk hadde jeg 100% jobb i turnus, arbeide hver 3. helg. Jeg var oppmann i to forskjellige idretter, jeg hadde tre barn som var med på forskjellige aktiviteter, jeg hadde to verv på skolen de gikk på. Jeg hadde en hobby som tok veldig mye tid, jeg har/hadde mor og svigermor som var mye syk. Vi ble truet på livet ganske ofte, noe som pågår enda, jeg var konstant redd for barna mine når jeg var på jobb, eller borte fra dem. Jeg hadde en veldig krevende jobb hvor jeg arbeidet veldig mye overtid osv, osv. jeg hadde aldri fri, jeg sov ikke om natta og ble totalt utslitt.

Du må sette grenser for deg selv, det er det bare du som kan gjøre. Jeg tror jeg ville tatt en tur til fastlegen for å kanskje legge en plan, få skjekket blodprøver, stoffskifte ol. Lykke til!

[Gjest Føre var]

Kunne det vært en ide å bytte mann tro...*studerer negler*

Helt utslitt er jeg ikke, for jeg lo godt av den kommentaren. :-)

[mariaflyfly]

''Det er jo en del rundt oss som har det, og det høres jo helt fantastisk ut.... Men det skriker litt i meg at jeg synes det er feil at vi ikke takler å gjøre unna husarbeidet selv... :-(''

Jeg er enig med Mariaflyfly. Skaff deg hjelp til det dere ikke kan selv. Du kan ikke å rydde ;-) Det har du selv sagt, så skaff dere hjelp. Det tror jeg vil lette mye, så kan du fortsette med du kan, nemlig å følge opp ungenes fritdsaktiviterer.

*highfive*

[Gjest sangsol]

''Poenget mitt er at du legger opp til et urealistisk race i hverdagen, og da må du gjøre noen grep som gjør den enklere for deg. En sykmelding er brannslokking der og da og er fullstendig verdiløst så lenge du ikke gjør større grep. Noen ganger tenker jeg at du legger opp til et kjør som forutsetter en hjemmeværende forelder. Og det sier seg sjøl at dette er å skyte seg sjøl i foten.''

Ja, jeg vet at sykemelding er brannslokking. Men kanskje en brannslokking kombinert med noen grep vil være lurt? Men jeg er ikke enig med meg selv om jeg synes det er riktig overfor jobb og samfunn og bli sykemeldt fordi jeg er sliten...

''Dere har valgt å få tre barn, og det er en del å følge opp. Så lenge mannen din ikke kan eller vil redusere stilling, hvem av dere skal da tilbringe mer tid hjemme? Du sier jo selv at det er det som trengs? Har ikke noe problem med å se likestillingsperspektivet, bare så det er sagt.''

Teoretisk burde jo mannen min være mer hjemme, men han fikser ikke det. Og jeg synes jo det hadde vært supert med en torsdag eller fredag hjemme (sett fra hjemmesiutajsonen)! Men litt ubehagelig sett fra jobbsiden... Men det hadde vært fantastisk å kunne vinke ungene avgårde - få slappet av litt, gått en tur, gjort unna litt husarbeid mens ungene er på skolen - slik at jeg hadde fått mer overskudd til dem og meg selv på ettermiddag og kveld.

''Et par grep kan gjøres:

Betalt vaskehjelp en dag i uka. La vedkommende bruke en ekstra time til stryking, klesbretting og sette på en klesvask eller to i tillegg. Dette medfører dessuten at alle ungene må rydde rommene sine i forkant, og du og mannen tvinges til en ukentlig sjokkrydding. ''

Det er jo en del rundt oss som har det, og det høres jo helt fantastisk ut.... Men det skriker litt i meg at jeg synes det er feil at vi ikke takler å gjøre unna husarbeidet selv... :-(

''Betal en ungdom en fast dag i uka til middagslaging og lekseoppfølging for ungene mens du følger til aktiviteter - dersom dette er viktig for deg.''

Det tror jeg ikke er aktuelt. Tror heller vi skal ha fast at de to eldste lager middag en dag hver i uka - det hadde hjulpet veldig. Lekseoppfølging klarer vi stort sett å holde tritt med. Aktiviteter har jeg jo lyst til å følge opp selv, men strever litt med å få tid til alt...

''Avtal kjøregrupper til fotballtrening. En av dere kan prioritere å være med på kamp, men dere drar ikke begge to, og det er strengt tatt ikke nødvendig å være med hver bidige gang heller.''

Nei, vi må få i gang opplegg med kjøring. Guttene skal begynne å ta buss nå, så vi må få kjøpt buskort til dem.

Takk for gode råd. Det med hushjelp høres veldig deilig ut....

God ide å la de eldste få ansvar for matlaging en gang uka hver. Likeledes kan de få ansvar for noe rengjøring.

Dette er jo del av oppdragelsen for å forberede dem på voksenlivet. :-)

Trøst deg også med at dette er forbigående. Ser selv lyset i tunellen da de nærmer seg å bli voksne alle sammen.

[Gjest Føre var]

Da jeg ble psyk hadde jeg 100% jobb i turnus, arbeide hver 3. helg. Jeg var oppmann i to forskjellige idretter, jeg hadde tre barn som var med på forskjellige aktiviteter, jeg hadde to verv på skolen de gikk på. Jeg hadde en hobby som tok veldig mye tid, jeg har/hadde mor og svigermor som var mye syk. Vi ble truet på livet ganske ofte, noe som pågår enda, jeg var konstant redd for barna mine når jeg var på jobb, eller borte fra dem. Jeg hadde en veldig krevende jobb hvor jeg arbeidet veldig mye overtid osv, osv. jeg hadde aldri fri, jeg sov ikke om natta og ble totalt utslitt.

Du må sette grenser for deg selv, det er det bare du som kan gjøre. Jeg tror jeg ville tatt en tur til fastlegen for å kanskje legge en plan, få skjekket blodprøver, stoffskifte ol. Lykke til!

Igjen tusen takk for svar.

Kjenner meg nok en gang igjen i beskrivelsen din. Jobbsituasjonen er ganske lik. Turnus og mellomleder.

Foreldre og svigerforeldre like så. Om ikke trussel på familien, så har vi vært gjennom tøffe tak på sykehus for minstebarna, samtig som de eldste har vært gjennom selvmordsforsøk og voldtekt.

[Gjest poncho]

Igjen tusen takk for svar.

Kjenner meg nok en gang igjen i beskrivelsen din. Jobbsituasjonen er ganske lik. Turnus og mellomleder.

Foreldre og svigerforeldre like så. Om ikke trussel på familien, så har vi vært gjennom tøffe tak på sykehus for minstebarna, samtig som de eldste har vært gjennom selvmordsforsøk og voldtekt.

Jeg sier deg bare: Få ned stressnivået ditt før du blir alvorlig syk. Jeg utviklet ptsd og den sykdommen er ikke noe morsom. Alle har vi en grense for hvor mye vi kan tåle. Jeg synes du har fått mange gode forslag fra mange andre her. Gi deg selv litt tid til deg selv innimellom, det er veldig viktig.

[Gjest ME-venn]

Ssom du ser av nicket så har jeg ME. Jeg fikk det for ca 4 år siden men har ikke vært sykmeldt. Har ikke hatt forståelse hos fastlege så har godt til privat dyr behandling som har gjort meg mye bedre.

Jeg hadde følt meg trett lenge - hadde hatt en infeksjon som jeg hanglet med lenge uten at legene fant noe (det viste seg senere å være en mykoplasma infeksjon i lungene). Var som sagt veldig sliten og trett. Men da var jeg i god form da jeg trente flere ganger i uken. Så jeg prøvde å trene mer for å ikke være så "lat". Men selvfølgelig ble alt bare verre, musklene ble stive som stokker - de protesterte vilt med kramper etc. Lårene dirret bare jeg gikk opp en trapp. Og jeg ble verre og verre. På det verste orket jeg absolutt ingenting annet en jobb. Lå hele helgene og etter jobb. Heldigvis varte ikke den perioden så lenge da jeg raskt søkte hjelp og fikk behandling. Jeg fikk antibiotikakurer, masse tilskudd, og måtte gå på diett.

Me er jo en omstridt diagnose men jeg fyller alle kriterier etter det som heter Canada kriteriene. Men etter å ha lest en del om det tror jeg at jeg har slitne binyrer og jeg har også stoffskifte i grenseland til lavt. Det har blitt verre og hvis det blir enda verre så skal jeg få medisin. Men formen min er mye bedre nå enn den var på det verste.

Vi går begge i full jobb og har travle barn. Da har ihvertfall ikke jeg kapasitet til særlig mer. Jeg måtte kutte ut all trening, hobbyer hadde jeg kuttet ut. Vi solgte hytten - det ble for travelt. Har også barn med spesielle behov. Jeg tror ikke det er "meningen" at man skal ha et så travelt liv - så jeg har prøvd å roe det ned mest mulig og legge inn tid til å slappe av.

Aktivitetsavpassing er også helt nødvendig med ME.

Må legge til at jeg som sagt har blitt mye bedre og kan gå lange turer nå og også jogge bittelitt.

Selv fikk jeg meg aldri til å spørre om sykemelding så lenge fastlegen min tydelig har sin egen tolkning av Me sykdommen og ikke fant noe "galt" med meg. Hun har imidlertid sett hvor mye bedre jeg har blitt etter den private behandlingen så jeg tipper hun har fått litt å tenke på... Det var ihvertfall ikke "psykisk"...

Jeg ble helt forskrekket av ditt innlegg. Hvorfor bytter du ikke fastlege? Det finnes heldigvis mange leger i dag som tar ME alvorlig. Men: for å få diagnosen må man ha minst 50 % redusert arbeidskapasitet, så hvis du klarer å jobbe 100 % kan det være vanskelig å få diagnosen.

[Gjest mange bekker små]

Takk for svar alle sammen.

Ser at jeg muligens utrykte meg feil, og ser ut fra svarene deres at jeg oppfører meg egoistisk.

Tankene jeg hadde for ei stund siden. Før den helga som var hobbyrelatert, gikk på sykemelding. Kanskje ei uke eller to. Men usikkerheten var der i forhold til om det ville være nok eller ikke.

Når det gjelder jobb for egen del, er det enten snakk om 100% eller totalt bytte av jobb. Det går ikke an å jobbe i en lavere stilling. Jeg trives på mange måter i jobben, men er tidvis utmattet av kamper som må taes på jobb. Slutter jeg nå og finner en annen jobb, vil jeg ikke finne en som likner denne. Verken med tanke på utfordringer eller lønn.

Mannen min kan heller ikke lett bytte jobb, da det i området her, eller andre plasser i landet, ikke finnes for mange jobber innen hans felt.

Jeg har prøvd å snakke med mannen min om å sette litt grenser i forhold til oppussing eller forefallende arbeid på hus og hytte, men selv om han ser min slitenhet, ser han ikke hele bildet. Da det å male, få unna ting, snekre er en flott avlastning for ham, er det jobb for meg. For ungene er så små at det er vanskelig å sammarbeide om disse tingene. Så enten må jeg "passe" ungene mens han styrer, eller så må jeg styre på.

Mannen min har en uvane med at han kan sitte hjemme sammen med bare meg, eller sammen med venner og snakke om alt som burde vært gjort. Og når han til stadighet nevner disse tingene, klarer jeg ikke slappe av, for da ser jeg jo at disse tingene blir utsatt. Og snakker vi om nettopp det å sitte og ramse opp alt som skal gjøres, så ser han ikke helt mitt problem, for det er jo bare sannheten.

Jeg ser egoismen min i forhold til det å be om sykemelding for å dyrke en hobby. Og er enig i alle svarene jeg fikk på det punktet. Samtidig var det et halmstrå fra min side. Jeg så hva de få timene sammen med andre gjorde. Jeg vet at dette er ting jeg burde finne plass til i hverdagen. Og at en måte å finne denne plassen, er ved å være mer egoistisk på hjemmefronten. Men når man har vokst opp med å være den personen som ønsker å gjøre alle til lags, så skal det litt til for å endre personligheten nok.

Ser jo at to ukers sykemelding heller ikke kan endre den biten av personlighet. :-)

Men tar gjerne imot andre gode tips for å få ting unna, eller finne tid til meg selv, eller hvordan komme opp igjen når man kjenner at man liksom blir dratt ned i et sort hull.

Ser prust fikk råd om vaskehjelp. Og en ting som alltid slår meg på det punktet, er at det kunne vært fint med vaskehjelp i hus, men når huset først er ryddet, tar det null tid å vaske det. Jeg burde heller hatt ei ryddehjelp, så skulle jeg gjerne vasket. :-)

Og da er vi inne på det med en plass til alt, legge alt på plass etter bruk osv. Være frempå. Gjøre ting med en gang, i stedet for å vente til siste liten. Var der ei gang, men som sagt. Den flaska jeg kunne fyllt opp på et minutt på den turen vi var på, var et ubestigelig fjell. Ved å fylle opp flaska som lå bak i bilen, kunne jeg sluppet unna med en halv time lenger søvn dagen etter og en kjøretur da. Men det med søvn var ikke noe problem, i og med at jeg våknet lenge før nødvendig og kjøreturen dagen etter bare gjorde litt godt, der og da, samtidig som den forkludret en del av opplegget vi var på.

To ting jeg kommer på:

1) Engasjer familien i ryddingen, uansett alder, la dem ha hver sine oppgaver. Hos oss er det feks ingen barne-tv før alle lekene er ryddet på plass, hver dag. De må også delta (litt eller mer, avhengig av alder), helt fra de er små, i små oppgaver, alt fra å sette i oppvaskmaskin til å feie gulv, til å putte egne skitne klær i skittentøyskurven.

2) Det andre er noe jeg ikke forstår: At du MÅ være 100 prosent i jobb eller ikke noe? Er du fagorganisert? Jeg trodde alle hadde krav på å kunne jobbe redusert i en periode av hensyn til små barn eller helse feks. Snakk med fagforeningen.

[Gjest Elextra]

To ting jeg kommer på:

1) Engasjer familien i ryddingen, uansett alder, la dem ha hver sine oppgaver. Hos oss er det feks ingen barne-tv før alle lekene er ryddet på plass, hver dag. De må også delta (litt eller mer, avhengig av alder), helt fra de er små, i små oppgaver, alt fra å sette i oppvaskmaskin til å feie gulv, til å putte egne skitne klær i skittentøyskurven.

2) Det andre er noe jeg ikke forstår: At du MÅ være 100 prosent i jobb eller ikke noe? Er du fagorganisert? Jeg trodde alle hadde krav på å kunne jobbe redusert i en periode av hensyn til små barn eller helse feks. Snakk med fagforeningen.

''Jeg trodde alle hadde krav på å kunne jobbe redusert i en periode av hensyn til små barn eller helse feks.''

Det er en sannhet med modifikasjoner, i hvertfall i det private.

Vel kan man få jobbe redusert, men en mister da typisk spennende arbeidsoppgaver og avansementmuligheter. Du vil kanskje si at slikt ikke er lov, men det er umulig å bevise.

[Mrs. Wallace]

To ting jeg kommer på:

1) Engasjer familien i ryddingen, uansett alder, la dem ha hver sine oppgaver. Hos oss er det feks ingen barne-tv før alle lekene er ryddet på plass, hver dag. De må også delta (litt eller mer, avhengig av alder), helt fra de er små, i små oppgaver, alt fra å sette i oppvaskmaskin til å feie gulv, til å putte egne skitne klær i skittentøyskurven.

2) Det andre er noe jeg ikke forstår: At du MÅ være 100 prosent i jobb eller ikke noe? Er du fagorganisert? Jeg trodde alle hadde krav på å kunne jobbe redusert i en periode av hensyn til små barn eller helse feks. Snakk med fagforeningen.

''Jeg trodde alle hadde krav på å kunne jobbe redusert i en periode av hensyn til små barn eller helse feks.''

Nope, det er ikke fullt så enkelt. Det må foreligge vektige grunner, og den reduserte arbeidstiden må ikke være til vesentlige ulempe for arbeidsgiver.

http://www.arbeidstilsynet.no/fakta.html?tid=78158

[Gjest Me-syk]

Jeg ble helt forskrekket av ditt innlegg. Hvorfor bytter du ikke fastlege? Det finnes heldigvis mange leger i dag som tar ME alvorlig. Men: for å få diagnosen må man ha minst 50 % redusert arbeidskapasitet, så hvis du klarer å jobbe 100 % kan det være vanskelig å få diagnosen.

Takk for sympati :-)

Jo hadde jeg visst om en lege som var "bedre" enn den jeg hadde så...

Man kan få diagnosen om man fungerer 50% dårligere enn før. Man har jo et liv utenom jobben også.

[Gjest GA]

Takk for sympati :-)

Jo hadde jeg visst om en lege som var "bedre" enn den jeg hadde så...

Man kan få diagnosen om man fungerer 50% dårligere enn før. Man har jo et liv utenom jobben også.

treningsintoleranse er det vi har sett tydeligst her i huset. Står om det her bl.a.

http://home.broadpark.no/~torejor/forsiden/Hva%20er%20ME%20postvirat%20utmattelsessyndrom.html

ME er dessverre mye mer enn slitenhet :-(

[Lillemus]

To ting jeg kommer på:

1) Engasjer familien i ryddingen, uansett alder, la dem ha hver sine oppgaver. Hos oss er det feks ingen barne-tv før alle lekene er ryddet på plass, hver dag. De må også delta (litt eller mer, avhengig av alder), helt fra de er små, i små oppgaver, alt fra å sette i oppvaskmaskin til å feie gulv, til å putte egne skitne klær i skittentøyskurven.

2) Det andre er noe jeg ikke forstår: At du MÅ være 100 prosent i jobb eller ikke noe? Er du fagorganisert? Jeg trodde alle hadde krav på å kunne jobbe redusert i en periode av hensyn til små barn eller helse feks. Snakk med fagforeningen.

'' Jeg trodde alle hadde krav på å kunne jobbe redusert i en periode av hensyn til små barn eller helse feks.''

Man kan få jobbe redusert når man har barn under 10 år (?) dersom det ikke er til ulempe for arbeidsgiver. Så man har ikke direkte krav på det sånn uten videre nei.

[Gjest Me-syk]

treningsintoleranse er det vi har sett tydeligst her i huset. Står om det her bl.a.

http://home.broadpark.no/~torejor/forsiden/Hva%20er%20ME%20postvirat%20utmattelsessyndrom.html

ME er dessverre mye mer enn slitenhet :-(

Ja det var jo veldig beskrivende! Og alikevel får vi høre at vi er "late" og trener for lite...

[Gjest GA]

Ja det var jo veldig beskrivende! Og alikevel får vi høre at vi er "late" og trener for lite...

I USA stiller de diagnose på ME-pasienter ved å la dem ta en belastningstest på sykkel. Dag 1 presterer ME-syke og friske kontroll personer likt. Dag 2 presterer friske som de gjorde på dag 1, de er restituert. ME-syke derimot har markant dårligere prestasjon.

www.go.pacific.edu/pfl