Parforhold og barn som ikke trives

[Gjest lørdagen]

Er det riktig å fortsette parforhold der barn får en ny stefar/stemor og fortsatt etter flere år med en steforelder ikke trives, trekker seg unna familien og vil være for seg selv. Skal alltid kjærligheten til de voksne gå foran barnets trivsel?

[serenity777]

Barnas velvære kommer først. Men det er det nok ikke alle foreldre som prioriterer. Desverre er det til og med voksne som blir sjalu på barn. Vanligere enn man tror.

[Gjest Barna først, men også voksenliv]

Holder nok å være kjærester da, ikke bo under samme tak.

[stjernestøv]

Barna må komme først. Det er jo deres hjem :-0

[Lillemus]

La meg si det sånn - det er ikke helt uten grunn at jeg ikke har presset gjennom noen sammenflytting og vi har vært i lag i 7,5 år. Han har aldri bodd med unger og jeg vil ha tid til ungene alene - en god løsning er da ikke å bo sammen, men være kjærester. )

Vi er sammen alle fire i feriene og noen helger i året da og det går kjempefint, men i hverdagen er det jeg som pendler og synes egentlig det er greit sånn.

Men uten å vite mer dersom det er en konkret sak det er snakk om er det vanskelig å uttale seg.

[Dorthe]

Jeg vil ikke bo sammen med noen, tror jeg. Besøk med overnatting er greit, men vil ikke ha noen ny mann som skal bo her hele tida så lenge jeg har minstemann i huset.

[Babette]

La meg si det sånn - det er ikke helt uten grunn at jeg ikke har presset gjennom noen sammenflytting og vi har vært i lag i 7,5 år. Han har aldri bodd med unger og jeg vil ha tid til ungene alene - en god løsning er da ikke å bo sammen, men være kjærester. )

Vi er sammen alle fire i feriene og noen helger i året da og det går kjempefint, men i hverdagen er det jeg som pendler og synes egentlig det er greit sånn.

Men uten å vite mer dersom det er en konkret sak det er snakk om er det vanskelig å uttale seg.

Jeg tror det er en klok ordning.

Vi ventet også med å flytte sammen til barna hans var ute av redet.

Grøss og gru, hvordan skulle det ha gått om jeg skulle bo sammen med tre bråkete og bortskjemte tenåringer, høy musikk, våte håndkler på badegulvet og tomme juicekartonger i kjøleskapet.

[Lillemus]

Jeg tror det er en klok ordning.

Vi ventet også med å flytte sammen til barna hans var ute av redet.

Grøss og gru, hvordan skulle det ha gått om jeg skulle bo sammen med tre bråkete og bortskjemte tenåringer, høy musikk, våte håndkler på badegulvet og tomme juicekartonger i kjøleskapet.

''Grøss og gru, hvordan skulle det ha gått om jeg skulle bo sammen med tre bråkete og bortskjemte tenåringer, høy musikk, våte håndkler på badegulvet og tomme juicekartonger i kjøleskapet.''

*hehe* Etterhvert har jeg jo innsett at det er greiest å bo hver for oss så lenge ungene bor hjemme - jeg tror sjansen for at hele forholdet hadde røket og at vi alle hadde mistrivdes en del hadde vært mye større om vi hadde bodd sammen.

Men jeg ser selvfølgelig frem til den dagen kommer at ungene er så store at jeg pakker pikk-pakket mitt og flytter ut av byen. ) Og nå har vi antagelig vært sammen lenger enn det er tid igjen til det skjer og det er godt å tenke på. )

[UlrikkeE]

Jeg synes ikke det er greit....

Jeg er stemor, og har vært det i 10 år! Ungene er nå 17, 13 og 12. Det har vært noen småting oppgjennom, men ingenting ungene eller jeg har slitt med å takle.

Hos mor derimot har de tre en stefar som ingen av dem trives med. Han er kilde til mye frustrasjon, sinne og mindreverdighetsfølelse hos dem alle tre, særlig de to gutta (de eldste). 13-åringen har to psykiske diagnoser, er under medisinering hos BUP og i det hele tatt - og han har uttrykt at stefar er kilde til mye av det som gjør det vanskelig for ham. Mor velger allikevel å være sammen med ham uten å ta særlig oppgjør med dette. For meg blir dette helt feil - jeg håper at dersom det hadde vært meg som var en sånn brikke i et puslespill, og jeg ikke hadde skjønt det, håper jeg sambo hadde hatt vett til å sparke meg hardt - og sparke meg UT dersom jeg ikke hadde vist vilje eller evne til endring...

Jeg synes barna skal komme først! Selvfølgelig må alle jenke seg ørlite når nye familier bygges, men de skal slippe å føle seg uvelkomne og i veien!

[Babette]

''Grøss og gru, hvordan skulle det ha gått om jeg skulle bo sammen med tre bråkete og bortskjemte tenåringer, høy musikk, våte håndkler på badegulvet og tomme juicekartonger i kjøleskapet.''

*hehe* Etterhvert har jeg jo innsett at det er greiest å bo hver for oss så lenge ungene bor hjemme - jeg tror sjansen for at hele forholdet hadde røket og at vi alle hadde mistrivdes en del hadde vært mye større om vi hadde bodd sammen.

Men jeg ser selvfølgelig frem til den dagen kommer at ungene er så store at jeg pakker pikk-pakket mitt og flytter ut av byen. ) Og nå har vi antagelig vært sammen lenger enn det er tid igjen til det skjer og det er godt å tenke på. )

Slik jeg har beskrevet forholdene, høres faren ut som en dott som bare duller med ungene. Men han er ikke det, altså.

Problemet var bare at så lenge de bodde sammen med begge foreldrene gjorde moren absolutt alt for dem.

Da de ble skilt, var de i tenårene og faren måtte han innse at det var for sent å oppdra dem.

Men jeg angrer ikke på at vi ventet med å flytte sammen. Tenåringer kan også være mer sårbare og vanskeligere å omstille enn små barn.

[tonie]

Jeg tror det er en klok ordning.

Vi ventet også med å flytte sammen til barna hans var ute av redet.

Grøss og gru, hvordan skulle det ha gått om jeg skulle bo sammen med tre bråkete og bortskjemte tenåringer, høy musikk, våte håndkler på badegulvet og tomme juicekartonger i kjøleskapet.

Veldig klokt av deg.

Den nye partneren som greier å finne sin plass, beholde vettet og unngå at følesene visner og dør etter å ha blitt kastet inn i noe sånt er gjort av bedre virke enn meg i alle fall...

[Mrs. Wallace]

Slik jeg har beskrevet forholdene, høres faren ut som en dott som bare duller med ungene. Men han er ikke det, altså.

Problemet var bare at så lenge de bodde sammen med begge foreldrene gjorde moren absolutt alt for dem.

Da de ble skilt, var de i tenårene og faren måtte han innse at det var for sent å oppdra dem.

Men jeg angrer ikke på at vi ventet med å flytte sammen. Tenåringer kan også være mer sårbare og vanskeligere å omstille enn små barn.

''Tenåringer kan også være mer sårbare og vanskeligere å omstille enn små barn.''

Det er så sant, men dessverre er det mange som ikke tenker sånn.

[Kalevaala]

Nei det synes jeg ikke er riktig.

Jeg tror man alltid vil angre senere i livet om man valgte kjæresten og egen lykke foran barnas.

[tonie]

''Tenåringer kan også være mer sårbare og vanskeligere å omstille enn små barn.''

Det er så sant, men dessverre er det mange som ikke tenker sånn.

Lett å glemme siden de ofte er bråkjekke, aggressive, kranglete og frekke. Så kommer man på det igjen når de plutselig snur om og er ca åtte år i hodet og helt lost, men det er vel meningen at de skal irritere oss så grenseløst mye at det ikke føles som livet er slutt når de flytter hjemmefra.

[Katt-ja]

Lett å glemme siden de ofte er bråkjekke, aggressive, kranglete og frekke. Så kommer man på det igjen når de plutselig snur om og er ca åtte år i hodet og helt lost, men det er vel meningen at de skal irritere oss så grenseløst mye at det ikke føles som livet er slutt når de flytter hjemmefra.

''...men det er vel meningen at de skal irritere oss så grenseløst mye at det ikke føles som livet er slutt når de flytter hjemmefra.''

Hehe :-)

[Babette]

''Tenåringer kan også være mer sårbare og vanskeligere å omstille enn små barn.''

Det er så sant, men dessverre er det mange som ikke tenker sånn.

Nå ser jeg at jeg framstiller meg selv veldig uselvisk og sånn "til barnas beste".

Men det ligger også mye egoisme i dette. Jeg innrømmer glatt at jeg er en smule sær. Jeg vil ha fred og ro rundt meg, se det jeg vil på TV, lese uten bakgrunnsstøy og ligge lenge i badekaret.

Siden vi har god økonomi, har vi funnet løsninger på alt dette. Barna (som nå er voksne) er alltid velkommen på besøk, og jeg har mine egne gemakker jeg kan trekke meg tilbake i ved behov. Eget bad, eget soverom med TV og et ekstra rom hvis jeg vil lese i fred uten å legge meg.

Så kan de ha sin egen TV i kjelleretasjen, spille data og høy musikk. De kan også ta med en ekstra venninne eller kjæreste om de vil.

(Vi har også en TV i stua).

Da vi kjøpte såpass stort hus sammen, var det også med tanke på barna hans.

Jeg synes synd på dem fordi barndomshjemmet deres er borte på alle måter, og jeg vet ikke om de føler det som å komme hjem å være hos oss, siden de har vokst opp helt andre steder og i andre hus.

Men dette er det beste vi kan tilby. Og det er ikke tvil om at de trives her. Jeg lager mye god mat og kjøper inn alt de liker.

[Gjest Juniana]

Det har jo veldig mye å si om stemor/stefar bare er hyggelig og flink med barna. At mistrivselen fra barna sin side kun skyldes sjalusi og deres dårlige evne til å tilpasse seg nye situasjoner. Da syns jeg såfall en bør jobbe med barna på dette området. Mor/far skal jo heller ikke gi slipp på muligeten for et liv med kjærlighet fordi barna foretrekker å ha mor/far for seg selv.

Gjør stemor/far en dårlig jobb og det er god grunn for at barna ikke liker dem, så blir saken en annen. Men også her må den enkelte situasjon vurderes.