Å ikke tro på julenissen?

[Madelenemie]

Det er forskjell på å lyve for å være slem eller komme seg unna med en sak, og å lyve for å "være snill" og for å glede en annen...

Hvis en venninne har på seg en ny kjole hun er superfornøyd med og spør meg rett ut om jeg synes den er fin, så sier jeg ikke nei dersom jeg ikke liker den.... Jeg ville trolig løyet fordi jeg ikke ønsket å såre henne... Smaken er forskjellig, og det hadde blitt feil at jeg skulle ødelegge gleden for henne bare fordi JEG ikke likte kjolen...

Sånn kan du tenke i forhold til datra di også... Hva vil glede henne mest? At du sier julenissen finnes eller at den ikke finnes? Gjør det noe at du kommer med en hvit løgn når du vet den vil gjøre henne veldig glad?

Hei!

Okey, jeg får prøve det da.

Får nemlig ikke spurt min psykiater før 5 desember,

Men du må skjønne at hvite løgner er kjempekompliserte for meg!

[Madelenemie]

Kom igjen!!! Lyv litt nå!! Dette er en gledesløgn og en helt normal ting å gjøre. Vi heier på deg!!!

Hei!

Gled deg :-)

Jeg sa i går at "Jeg lurer på om jeg ikke tok feil med det der med julenissen", min datter ble kjempeglad, pratet i vei om at "tenk mamma at du ikke viste det?" osv...

Jeg ble glad, vi la oss tidlig sammen, og hun pratet i vei om listen med julnissen og Jesus og englene på, min datter tror på mye rart tenkte jeg, men det var fint å ligge slik å høre på gleden hennes.

:-)

[Madelenemie]

Hva hadde du sagt om hun spurte om du tror på Jesus? Det er jo et like stort eventyr som Julenissen - altså som "colanissen". At Sankt Nikolaus levde er det vel ikke tvil om?

Jeg svarte alltid at jeg tror på Julenissen når ungene spurte - det er da helt uskyldig. ) Om de spurte om jeg trodde på Gud så svarte jeg at mange gjør det, men jeg tror ikke han finnes. De var jo ikke store da de skjønte at Julenissen selvfølgelig ikke finnes, men fremdeles (de er 12 og 14 år nå) så tøyser vi med at de må være snille, ellers kommer ikke Julenissen med gaver til dem (vi har aldri hatt nisse på julaften) og de får gaver fra Stallnissen f.eks. Bare moro det! )

Jeg synes du er alt for hard og gjør deg for vanskelig overfor jenta di her.

Hei!

Ja ja, jeg gjorde nå som dere skrev.

Men jeg mente ikke være hard, jeg bare svarte på spørsmålet hennes.

[Madelenemie]

''Ja ja om julenissen skal få meg til å lyve, la meg i det minste sove på det??'' Dette er ikke løgn, det er ikke engang hvit løgn. Det er å skape undring og magi ;-) Du bør ikke sove på det om du tenker å prate med henne om det, da bør du gjøre det i kveld. Og husk: Du trenger ikke si at nissen finnes, men du kan skape undring omkring det gjennom å si noe sånn som "jeg har faktisk aldri sett nissen, og det var derfor jeg svarte som jeg gjorde isted, men det er mange andre som sier at de har sett han. Tror du på han da? og så lytte til svaret og svare om hennes forhold til det. Ikke tenk fakta her, men tenk på at du på en måte skal fortelle et slags eventyr

Hei!

Okey.

Men du får det til å skape magi og si det rette til å virke så enkelt, det er nettopp det der som er så vanskelig for meg.

Min mann sier jeg er brutalt ærlig, det ligger noe uhyggelig i det syns jeg, jeg vil ikke være brutalt ærlig hvis jeg med det sårer andre, men jeg finner ofte ikke alternativer, de kommer ikke inn i mitt hodet kan man si.

Men i går kveld gikk jeg tilbake på det hele, jeg sa at jeg lurer på om jeg ikke tok feil med det der med julenissen så min datter ble veldig glad, så sovnet hun mens hun pratet om engler og julenissen og hjelperne hans og det hele.

[Madelenemie]

Jeg synes ikke du trenger å lyve. Jeg lyver ikke til barna om slikt, men jeg presiserer at min tro ikke nødvendigvis er sannheten.

Kan du si det til henne? Du kan jo si at du tror ikke på julenissen, men at det er jo en koselig tanke med julenissen, at mange tror på han og kanskje det er de andre som har rett?

Hei!

Det hele ordnet seg .-)

Jeg gikk tilbake på det jeg hadde sagt

[Madelenemie]

Du trenger ikke si at du selv tror på julenissen, men du kan si at tro ikke er vitenskap og at her i landet kan vi tro på akkurat hva vi vil. Og så kan du legge til at du i hvert fall tror på julegaver, eller noe annet som passer for deg,

Hvis barn blir redde for spøkelser o.l., kan det være riktig å kjøre fram med "bevis" osv. for at de ikke finnes. Men akkurat julenissen og tannfeen trenger man ikke slå i hjel med fakta mens barna er i den alderen at de har glede av slike fantasifigurer

synes

Hei!

Ja dere har nok rett, jeg bare har ikke tenkt sånn før.

[Gjest barnetrua]

Hei!

Ja dere har nok rett, jeg bare har ikke tenkt sånn før.

la de få beholde troa, fantasifigurer osv - det er ting som barn trenger. De finner fort nok ut at nissen bare er tull :-) Det er jo litt med magien i jula det med julenissen :-)

Mannen min er veldig sånn at jeg ikke skal drive vranglære med at nissen finnes osv,

men jeg syns barna må få beholde den tingen. Jeg tror jeg selv aldri trodde helt på nissen, jeg fant fort ut at det var min far som hadde kledd seg ut :-) Savnet litt den magien, med å tro at det var nissen. Selv har vi aldri hatt nisse hjemme til å dele ut julegaver, men eldstejenta snakker ofte om nissen.... jeg har til og med vært så upedagogisk at jeg har brukt nissen som lokkemiddel til å få henne til å gjøre det hun skal. Nissen ser deg..... Nå får du en ekstra julegave.... litt sleipt, men men :-)

Kanskje du kan si når hun spør.

Nissen? Jah, jeg vet ikke... men har hørt at han bor på nordpolen

[Gjest Nickløsheletida]

Hei!

Jeg endte med å si i går at,

" Jeg lurer på om jeg tok feil med det der med julenissen, kanskje han fins?" Hun smilte da til meg og sa at det gjorde han vist, og noe mer om at "tenk at du ikke skjønte det mamma", jeg svarte da bare noe sånt som "Ja tenk at jeg ikke skjønte det" da smilte jeg til henne.

Spørsmålet ble ikke så direkte det føltes som om det med et var litt mer rom for å ikke uttale så sikkert, men problemet oppstod pga av det direkte spørsmålet hennes mens hun jobbet på listen.

Jeg vet ikke hva jeg selv mener om dette, men jeg må nå prøve å tulle litt med det hvis det skjer igjen, omtrent sånn som Toglie skrev.

''" Jeg lurer på om jeg tok feil med det der med julenissen, kanskje han fins?" Hun smilte da til meg og sa at det gjorde han vist, og noe mer om at "tenk at du ikke skjønte det mamma", jeg svarte da bare noe sånt som "Ja tenk at jeg ikke skjønte det" da smilte jeg til henne''

Så bra Madelenemie. Godt jobba ! :-)))

[Gjest togli]

Hei!

Okey, jeg får prøve det da.

Får nemlig ikke spurt min psykiater før 5 desember,

Men du må skjønne at hvite løgner er kjempekompliserte for meg!

Jeg forstår det godt! Men noen ganger må man bare gjøre ting som er vanskelig fordi man vet det er det rette å gjøre

[Gjest mor og helsearbeider]

Jeg syns ikke du skal lyve og si at julenissen finnes. Selv har jeg alltid vært opptatt av a man skal være ærlig mot barn. De må vite at det du sier er sant, så de kan stole på deg.

Derfor har jeg alltid hvisket til dem, lurt, at: "Julenissen finnes EGENTLIG ikke, for det er bare en voksne som kler seg ut, men vi LATER SOM at julenissen finnes, for vi liker ham så godt!" Da ler barna med, og vi fortsetter alle å snakke om julenissen som om han finnes.

Det er jo det samme som at barna leker at bamsen deres er levende, at lekebilen de kjører sier TUT, og at byen de har bygget med lego er en ordentlig by. Det er LATE-SOM lek, og den er en stor og viktig del av barnas barndom.

På samme måte forklarer jeg den minste, som spør om bamsen sin er levende, at "Han er ikke levende på den måten du og jeg er. Men det er på en måte VI som gjør han levende, og da er han liksom levende for oss. Hei, Bamse, hvordan har du det i dag?". Og så er leken igang.

[PieLill]

Det er forskjell på å lyve og å ikke holde seg til kalde fakta.

Når barn spør om slike ting kan det være lurt å stille noen spørsmål før man svarer, så vet man bedre hvorfor de spør; Hvem tror du julenissen er? Hvor bor han? Hva gjør han? Har du noen gang sett ham?

Barnet er ofte primært ute etter at man skal ta del i dere glede, spenning og undring. De kan også fiske etter anerkjennelse. Noen ganger slipper man å svare ja eller nei om man bare diskuterer saken i stedet.

Om og evt hvordan man skal avlive nissemyten blir en individuel vurdering. Har et barn skrevet brev til nissen, ville jeg neppe hatt hjerte til å si at dette var bare dikt og oppspinn.

Noen ganger er bekreftelse på den tilhøringhet, undring, mysterie eller hva det som er bakgrunnen for det barnet snakker om, langt viktigere enn tørre fakta.

Ikke alltid like rett fram og finne ut av.

mvh

[Gjest Kayia]

Hei!

Okey.

Men du får det til å skape magi og si det rette til å virke så enkelt, det er nettopp det der som er så vanskelig for meg.

Min mann sier jeg er brutalt ærlig, det ligger noe uhyggelig i det syns jeg, jeg vil ikke være brutalt ærlig hvis jeg med det sårer andre, men jeg finner ofte ikke alternativer, de kommer ikke inn i mitt hodet kan man si.

Men i går kveld gikk jeg tilbake på det hele, jeg sa at jeg lurer på om jeg ikke tok feil med det der med julenissen så min datter ble veldig glad, så sovnet hun mens hun pratet om engler og julenissen og hjelperne hans og det hele.

''Men i går kveld gikk jeg tilbake på det hele, jeg sa at jeg lurer på om jeg ikke tok feil med det der med julenissen så min datter ble veldig glad, så sovnet hun mens hun pratet om engler og julenissen og hjelperne hans og det hele'' Så bra! Her greide du nettopp å skape magi Av og til kan man la vær å svare konkret, og heller feks spørre tilbake, og på den måte dreie praten vekk fra den man selv mener eller fakta

[Gjest Nickløsheletida]

Jeg syns ikke du skal lyve og si at julenissen finnes. Selv har jeg alltid vært opptatt av a man skal være ærlig mot barn. De må vite at det du sier er sant, så de kan stole på deg.

Derfor har jeg alltid hvisket til dem, lurt, at: "Julenissen finnes EGENTLIG ikke, for det er bare en voksne som kler seg ut, men vi LATER SOM at julenissen finnes, for vi liker ham så godt!" Da ler barna med, og vi fortsetter alle å snakke om julenissen som om han finnes.

Det er jo det samme som at barna leker at bamsen deres er levende, at lekebilen de kjører sier TUT, og at byen de har bygget med lego er en ordentlig by. Det er LATE-SOM lek, og den er en stor og viktig del av barnas barndom.

På samme måte forklarer jeg den minste, som spør om bamsen sin er levende, at "Han er ikke levende på den måten du og jeg er. Men det er på en måte VI som gjør han levende, og da er han liksom levende for oss. Hei, Bamse, hvordan har du det i dag?". Og så er leken igang.

Hva har det med at du er helsearbeider med julenissen å gjøre?

[Gjest togli]

Hei!

Gled deg :-)

Jeg sa i går at "Jeg lurer på om jeg ikke tok feil med det der med julenissen", min datter ble kjempeglad, pratet i vei om at "tenk mamma at du ikke viste det?" osv...

Jeg ble glad, vi la oss tidlig sammen, og hun pratet i vei om listen med julnissen og Jesus og englene på, min datter tror på mye rart tenkte jeg, men det var fint å ligge slik å høre på gleden hennes.

:-)

Herlig ))

Gratulerer!! Men husk - dette var en hvit løgn som er lov å bruke for å glede andre. Andre løgner bør du helst droppe (og det vet jeg du gjør)

[Madelenemie]

Herlig ))

Gratulerer!! Men husk - dette var en hvit løgn som er lov å bruke for å glede andre. Andre løgner bør du helst droppe (og det vet jeg du gjør)

Hei!

Takk.

Ellers går det sånn passe, et av barna er syke, men det verste for meg er at er konstant sliten...

Nå kan det jo være et virus som sitter lenge i, men hun har ganske mange av mine vansker dvs perfeksjonist, blir mer sliten på skolen enn normalt, blir fort fortvilt og stresset, trenger mye tid alene og jobber sent.

Nå vet jeg akkurat hva jeg skal si for å berolige og trøste henne.

Fikk henne glad i dag ved å se en film med henne, enda jeg egentlig ikke har tid. Etter det smilte hun litt og vi dro til legen og vi snakket litt om at jeg skal hjelpe henne med fagene, at vi leser litt sammen senere i dag, hun har merkelig lite hode for realfag?

Det er en følelse som ble styrket i dag, hun har klart seg sier hun fordi hun pugger utenat, men hun skjønner ingenting av det.

Nå er hennes hovedinteresse musikk, slik at alt annet er litt tungt, men hun er arbeidsom, så med hjelp skal hun klare dette.

Nå tenker jeg mer og mer slik at min hovedoppgave som jeg også trives bra med er barna, de krever mye, mye mer oppfølging enn et helt gjennomsnittlig barn, men jeg tror at når bare får gode rutiner så går ting bra, det er det jeg bruker så mye tid og krefter på.

Nå er det jo ikke sikkert yngste har asperger syndrom, men uansett har noen noen sosiale vansker, som jeg må få henne gjennom, jeg som er litt av en klossmajor på, selv om jeg nå har skrevet at jeg har knukket den sosiale koden, jeg er ikke sikker på det egentlig.

Det beste ville vært om hun kan begynne på barnehabiliteringen med den Kat kassen hun også, men det kan hun bare få hvis hun har asperger syndrom.

Ja så fikk du meg til å lyve:-)

Vel det er ikke noe jeg kommer til å gjøre annet enn for å ikke knuse eventyret i barn.

[Madelenemie]

''Men i går kveld gikk jeg tilbake på det hele, jeg sa at jeg lurer på om jeg ikke tok feil med det der med julenissen så min datter ble veldig glad, så sovnet hun mens hun pratet om engler og julenissen og hjelperne hans og det hele'' Så bra! Her greide du nettopp å skape magi Av og til kan man la vær å svare konkret, og heller feks spørre tilbake, og på den måte dreie praten vekk fra den man selv mener eller fakta

Hei!

:-)

[Madelenemie]

Det er forskjell på å lyve og å ikke holde seg til kalde fakta.

Når barn spør om slike ting kan det være lurt å stille noen spørsmål før man svarer, så vet man bedre hvorfor de spør; Hvem tror du julenissen er? Hvor bor han? Hva gjør han? Har du noen gang sett ham?

Barnet er ofte primært ute etter at man skal ta del i dere glede, spenning og undring. De kan også fiske etter anerkjennelse. Noen ganger slipper man å svare ja eller nei om man bare diskuterer saken i stedet.

Om og evt hvordan man skal avlive nissemyten blir en individuel vurdering. Har et barn skrevet brev til nissen, ville jeg neppe hatt hjerte til å si at dette var bare dikt og oppspinn.

Noen ganger er bekreftelse på den tilhøringhet, undring, mysterie eller hva det som er bakgrunnen for det barnet snakker om, langt viktigere enn tørre fakta.

Ikke alltid like rett fram og finne ut av.

mvh

Hei!

Takk for påminnelsen.

Jeg er dårlig på slikt.

Jeg beklager det veldig, men jeg skal forsøke bli bedre, jeg liker barn og har stor respekt for dem, jeg syns de er noen fine mennesker, de er ofte lettere å forstå seg på, i vertfall før de har lært seg å pynte på sannheten eller hva det nå heter.

[Madelenemie]

Jeg syns ikke du skal lyve og si at julenissen finnes. Selv har jeg alltid vært opptatt av a man skal være ærlig mot barn. De må vite at det du sier er sant, så de kan stole på deg.

Derfor har jeg alltid hvisket til dem, lurt, at: "Julenissen finnes EGENTLIG ikke, for det er bare en voksne som kler seg ut, men vi LATER SOM at julenissen finnes, for vi liker ham så godt!" Da ler barna med, og vi fortsetter alle å snakke om julenissen som om han finnes.

Det er jo det samme som at barna leker at bamsen deres er levende, at lekebilen de kjører sier TUT, og at byen de har bygget med lego er en ordentlig by. Det er LATE-SOM lek, og den er en stor og viktig del av barnas barndom.

På samme måte forklarer jeg den minste, som spør om bamsen sin er levende, at "Han er ikke levende på den måten du og jeg er. Men det er på en måte VI som gjør han levende, og da er han liksom levende for oss. Hei, Bamse, hvordan har du det i dag?". Og så er leken igang.

Hei!

Ja men jeg vil ikke være en sånn kald voksen som knuser magien og eventyret, kanskje de trenger det lenger enn jeg forstår?

Jeg valgte si til min datter at " Jeg tror jeg tok feil med det med julenissen" og hun ble så glad, at det føltes som det riktige.

Kanskje er julenissen en sånn harmløs liten ting å tror på at det ikke er det som gjør at barn ikke tror på oss voksne. Jeg tror jeg må prøve å unngå slike direkte spørsmål, det blir ikke lett, det ligger ikke helt for meg, men jeg vil at magien ikke skal dø for dem.

Jeg elsker jo selv eventyr, elsker eventyrfilmer, vil helst bruke kappe og vil aller mest at bilene ble til hester, og menn til riddere og at jeg hadde min egen drage. Selv ville jeg vært en blanding mellom ridder og fin dame, jeg liker pene kjoler, men til daglig ville jeg hatt sverd og pil og bue, og ridd en brun hest, kriget mot ondskapen i skogene, og fektet som en mann.

Så jeg liker jo absolutt eventyret, jeg bare vet at drager ikke fins, dessverre. ( i virkeligheten, inni meg fins dem :-)

[Gjest togli]

Hei!

Takk.

Ellers går det sånn passe, et av barna er syke, men det verste for meg er at er konstant sliten...

Nå kan det jo være et virus som sitter lenge i, men hun har ganske mange av mine vansker dvs perfeksjonist, blir mer sliten på skolen enn normalt, blir fort fortvilt og stresset, trenger mye tid alene og jobber sent.

Nå vet jeg akkurat hva jeg skal si for å berolige og trøste henne.

Fikk henne glad i dag ved å se en film med henne, enda jeg egentlig ikke har tid. Etter det smilte hun litt og vi dro til legen og vi snakket litt om at jeg skal hjelpe henne med fagene, at vi leser litt sammen senere i dag, hun har merkelig lite hode for realfag?

Det er en følelse som ble styrket i dag, hun har klart seg sier hun fordi hun pugger utenat, men hun skjønner ingenting av det.

Nå er hennes hovedinteresse musikk, slik at alt annet er litt tungt, men hun er arbeidsom, så med hjelp skal hun klare dette.

Nå tenker jeg mer og mer slik at min hovedoppgave som jeg også trives bra med er barna, de krever mye, mye mer oppfølging enn et helt gjennomsnittlig barn, men jeg tror at når bare får gode rutiner så går ting bra, det er det jeg bruker så mye tid og krefter på.

Nå er det jo ikke sikkert yngste har asperger syndrom, men uansett har noen noen sosiale vansker, som jeg må få henne gjennom, jeg som er litt av en klossmajor på, selv om jeg nå har skrevet at jeg har knukket den sosiale koden, jeg er ikke sikker på det egentlig.

Det beste ville vært om hun kan begynne på barnehabiliteringen med den Kat kassen hun også, men det kan hun bare få hvis hun har asperger syndrom.

Ja så fikk du meg til å lyve:-)

Vel det er ikke noe jeg kommer til å gjøre annet enn for å ikke knuse eventyret i barn.

Jeg tror du er flink med barna dine, madelenemie Du tenker virkelig igjennom hvorfor du gjør slik og sånn. Å oppdra barn er kjempevanskelig og slitsomt for alle, men det er den viktigste og mest givende jobben vi har i livet

''Ja så fikk du meg til å lyve:-)''

Det er jeg stolt over at jeg fikk til (med god hjelp fra nickløsheletida altså )

[Madelenemie]

Jeg forstår det godt! Men noen ganger må man bare gjøre ting som er vanskelig fordi man vet det er det rette å gjøre

Hei!

Nå skal jeg fortelle deg noe du ikke vet.

Inni meg, lever nemlig eventyret slik det gjorde da jeg var liten jente og fant perler og diamanter i oppgangen, perler som jeg for noen år siden nevnte til min venninne, hun sa "perler? Hvilke perler fant du i oppgangen vår?" Hun fant ingen perler, men jeg fant mange og jeg samlet på dem i fyrstikkesker.

Tegningene på rommet mitt av drager, og sverd og slott og skumle skapninger, er jo nettopp et vitnesbyrd om at jeg er den siste som kan snakke om at jeg ikke lever med eventyret.

Alt dette er inni meg, jeg skiller dette så veldig fra mitt daglige liv, men ikke rart min datter kanskje tror på julenissen og at det sårer henne når hennes mamma ikke skjønner dette med julenissen.

Jeg har tenkt meg om i dag, og jeg syns det var fint at dere minnet meg om dette. Utfordringen min ligger i å klare å formulere meg slik at mine barn får leve med denne magien.