Eksponeringsterapi

[TC74]

Hei! Sliter med at jeg er så redd for å kjøre på motorvei, driver og tar lappen nå. Angsten min blir heller ikke mindre jo mer jeg kjører på motorvei, den øker heller. Hvordan kan jeg gradvis eksponere meg for dette? Har prøvd å kjøre mye, men det hjelper ikke noe særlig. Har spurt psykologen min og han sier bare jeg skal kjøre mer.. Men har hørt man skal gjøre det gradvis med eksponering? Får veldig angst på motorvei, vet ikke hvorfor. Har aldri vært i noen bilulykke e.l

[Gjest billo]

Jeg tror tankene dine rundt dette skyldes at motorvei er likestilt med høyere fart og konsekvenstenking sier da farligere om noe skulle inntreffe.

Jeg tror ikke du bare kan bedrive eksponering men at du i tillegg må jobbe med tankene dine i forhold til dette. Man må i dette livet, for å kunne gjøre noe, faktisk ta noen sjanser. Bekymre seg for hva som kan skje er helt og holdent kun energikrevende/angsfremkallende og noe som i verste fall vil ta fra deg muligheten til å gjøre ting du faktisk ønsker.

Er du oppmerksom, holder avstand, sørger for at bilen du kjører er i orden osv, så er det ikke mer du kan gjøre om du befinner deg på motorveien. Selv synes jeg motorveien virker mindre farlig fordi det skjer mindre der. Ingen fotgjengere/syklister som plutselig kan finne på å svinse ut i veien feks

[Madelenemie]

Hei!

Kanskje du kan ta en kjøretur der du bare fotograferer motorveien mens en annen kjører, så kan du se på bildene når du kommer hjem, mellom dine egne kjøretimer, du vil nok da blir glad for å se hvordan det hele går :-)

Jeg har fotografert alle avkjøringer og skilt langs motorveiene og småveiene til min psykiater, jeg elsker de bildene jeg har de på min ipad. Jeg har veldig mange bilder da, alle mulige avstander til skiltene, og man ser hvordan jeg legger over og stadig og gradvis kommer mer og mer over i andre felt, det er kjempemorsomt å se de bildene der.

Min mann bare ler av slike bilder, han skjønner ikke det morsomme og interessante, han tror jeg driver med tull :-(

Jeg orker ikke overbevise han mer om hvor gøy dette er, men jeg tror du burde prøve, da får man virkelig sett gleden på motorveien.

Jeg var selv mer skeptisk før, nå kjører jeg i vei, fordi jeg kjenner jo alle skilt, alle avkjøringer, og jeg kan jo nesten lukke øynene, men jeg gjør ikke det da :-)

[TC74]

Hei!

Kanskje du kan ta en kjøretur der du bare fotograferer motorveien mens en annen kjører, så kan du se på bildene når du kommer hjem, mellom dine egne kjøretimer, du vil nok da blir glad for å se hvordan det hele går :-)

Jeg har fotografert alle avkjøringer og skilt langs motorveiene og småveiene til min psykiater, jeg elsker de bildene jeg har de på min ipad. Jeg har veldig mange bilder da, alle mulige avstander til skiltene, og man ser hvordan jeg legger over og stadig og gradvis kommer mer og mer over i andre felt, det er kjempemorsomt å se de bildene der.

Min mann bare ler av slike bilder, han skjønner ikke det morsomme og interessante, han tror jeg driver med tull :-(

Jeg orker ikke overbevise han mer om hvor gøy dette er, men jeg tror du burde prøve, da får man virkelig sett gleden på motorveien.

Jeg var selv mer skeptisk før, nå kjører jeg i vei, fordi jeg kjenner jo alle skilt, alle avkjøringer, og jeg kan jo nesten lukke øynene, men jeg gjør ikke det da :-)

Takk for svar. Det er ikke bare det at jeg er skeptisk, men får skikkelig angst. Har bare lyst å slippe rattet og lukke øynene... Og DET går jo ikke. Har bare oppkjøringen igjen, så jeg har jo klart meg på motorveien. Men vil så veldig gjerne slippe angsten og synes det er gøy å kjøre! Hvis ikke blir det til at jeg unngår motorveien når jeg får lappen (mest sannsynlig). Men var en god ide med bilder, og også det å utfordre tankene eller å jobbe med dem.

[Madelenemie]

Takk for svar. Det er ikke bare det at jeg er skeptisk, men får skikkelig angst. Har bare lyst å slippe rattet og lukke øynene... Og DET går jo ikke. Har bare oppkjøringen igjen, så jeg har jo klart meg på motorveien. Men vil så veldig gjerne slippe angsten og synes det er gøy å kjøre! Hvis ikke blir det til at jeg unngår motorveien når jeg får lappen (mest sannsynlig). Men var en god ide med bilder, og også det å utfordre tankene eller å jobbe med dem.

Hei!

Ja det med bilder blir nok fint for deg.

Det blir forutsigbart og du kan se på veiene når du sitter hjemme og hygger deg, da blir veiene mer lystbetonte.

Jeg selv syns skilt og autovern var veldig skumle,i det hele tatt var alle fremmede veier skumle, jeg vet ikke helt hvor veien går der fremme. Så det hjalp å fotografere.

Man ser da at selv den minste eller største avkjøring har sin egen vei fremover og at selve avkjøringen i seg selv ikke er så skummel.

[MC2012]

Jeg tror tankene dine rundt dette skyldes at motorvei er likestilt med høyere fart og konsekvenstenking sier da farligere om noe skulle inntreffe.

Jeg tror ikke du bare kan bedrive eksponering men at du i tillegg må jobbe med tankene dine i forhold til dette. Man må i dette livet, for å kunne gjøre noe, faktisk ta noen sjanser. Bekymre seg for hva som kan skje er helt og holdent kun energikrevende/angsfremkallende og noe som i verste fall vil ta fra deg muligheten til å gjøre ting du faktisk ønsker.

Er du oppmerksom, holder avstand, sørger for at bilen du kjører er i orden osv, så er det ikke mer du kan gjøre om du befinner deg på motorveien. Selv synes jeg motorveien virker mindre farlig fordi det skjer mindre der. Ingen fotgjengere/syklister som plutselig kan finne på å svinse ut i veien feks

Hei, Jeg kjenner at det å kjøre bil i 90 km/t på en motorvei skaper stress til tider, og har sett i den senere tid at dette har utviklet seg til flere panikkanfall. Jeg tror det er et slags panikkanfall, men er usikker på hva et "panikkanfall" egentlig er. Etter å blitt far den senere tid, unngår jeg motorveien til en hver tid, noe som skaper endringer i hverdagen. Kan farsrollen ha noe med angst å gjøre? Dette begynner å bli plagsomt, og jeg har veldig lyst til å gjøre noe med det. PanicAway eller Eksponeringsterapi, hva som helst! Jeg er ellers en vanlig kar, uten fobier. Har i mange år kjørt på motorveien, og i Tyskland (autobahn) uten problemer. Har tidligere hatt litt anstrengt forhold til fly pga en hendelse, som jeg ikke skal gå inn på her. Følelsen av å kjøre på motorveien gir stress, og jeg vil bare av av av!! Jeg blir nesten klaustrofobisk i førersetet. Det har hendt jeg sakter ned farten til 75 km/t, og det hjelper, men bilene bak blir noe irritert, tuter å kjører forbi med fingeren ut vinduet. Logisk sett, vet jeg at det er mindre farlig å kjøre på motorveien. Men angsten "sier til meg" at jeg frykter et panikkanfall, svimer av, og krasjer bilen. Så det har vel ingenting med motorveien å gjøre i det hele tatt, ikke sant ...? Hvorfor er vi redde for å få et panikkanfall? Hva er det værste som kan skje ved et slikt anfall i 90 km/t?? ps. har aldri besvimt noen gang Takk for input, evt råd til hva jeg kan gjøre. Mvh

[Lillemus]

Hei, Jeg kjenner at det å kjøre bil i 90 km/t på en motorvei skaper stress til tider, og har sett i den senere tid at dette har utviklet seg til flere panikkanfall. Jeg tror det er et slags panikkanfall, men er usikker på hva et "panikkanfall" egentlig er. Etter å blitt far den senere tid, unngår jeg motorveien til en hver tid, noe som skaper endringer i hverdagen. Kan farsrollen ha noe med angst å gjøre? Dette begynner å bli plagsomt, og jeg har veldig lyst til å gjøre noe med det. PanicAway eller Eksponeringsterapi, hva som helst! Jeg er ellers en vanlig kar, uten fobier. Har i mange år kjørt på motorveien, og i Tyskland (autobahn) uten problemer. Har tidligere hatt litt anstrengt forhold til fly pga en hendelse, som jeg ikke skal gå inn på her. Følelsen av å kjøre på motorveien gir stress, og jeg vil bare av av av!! Jeg blir nesten klaustrofobisk i førersetet. Det har hendt jeg sakter ned farten til 75 km/t, og det hjelper, men bilene bak blir noe irritert, tuter å kjører forbi med fingeren ut vinduet. Logisk sett, vet jeg at det er mindre farlig å kjøre på motorveien. Men angsten "sier til meg" at jeg frykter et panikkanfall, svimer av, og krasjer bilen. Så det har vel ingenting med motorveien å gjøre i det hele tatt, ikke sant ...? Hvorfor er vi redde for å få et panikkanfall? Hva er det værste som kan skje ved et slikt anfall i 90 km/t?? ps. har aldri besvimt noen gang Takk for input, evt råd til hva jeg kan gjøre. Mvh

''Det har hendt jeg sakter ned farten til 75 km/t, og det hjelper, men bilene bak blir noe irritert, tuter å kjører forbi med fingeren ut vinduet.''

Det bør du i alle fall ikke gjøre. Som du har erfart blir de bak deg irriterte og du skaper farlige situasjoner på denne måten.

Søk hjelp for denne redselen din, jeg tror ikke den er så veldig uvanlig. ) Inntil videre kan du kanskje kjøre andre veier om det er mulig?

[MC2012]

''Det har hendt jeg sakter ned farten til 75 km/t, og det hjelper, men bilene bak blir noe irritert, tuter å kjører forbi med fingeren ut vinduet.''

Det bør du i alle fall ikke gjøre. Som du har erfart blir de bak deg irriterte og du skaper farlige situasjoner på denne måten.

Søk hjelp for denne redselen din, jeg tror ikke den er så veldig uvanlig. ) Inntil videre kan du kanskje kjøre andre veier om det er mulig?

Ja det er klart, jeg velger alternativer enn motorveien. Ellers ska man selsagt ikke skape farlige situasjoner for andre bilister. Jeg er i dialog med en kjøreskole som kan gi meg noen oppfølgingstimer, og håper fobien/frykten for panikkanfall kan slippe taket. Jeg er fremdeles meget interressert i å høre om andre som har opplevd "panikkanfall" bak rattet, og hva det egentlig gjør med kroppen & situasjonen. Ellers tips & råd mottas med takk! Mvh MC

[Gjest billo]

Hei, Jeg kjenner at det å kjøre bil i 90 km/t på en motorvei skaper stress til tider, og har sett i den senere tid at dette har utviklet seg til flere panikkanfall. Jeg tror det er et slags panikkanfall, men er usikker på hva et "panikkanfall" egentlig er. Etter å blitt far den senere tid, unngår jeg motorveien til en hver tid, noe som skaper endringer i hverdagen. Kan farsrollen ha noe med angst å gjøre? Dette begynner å bli plagsomt, og jeg har veldig lyst til å gjøre noe med det. PanicAway eller Eksponeringsterapi, hva som helst! Jeg er ellers en vanlig kar, uten fobier. Har i mange år kjørt på motorveien, og i Tyskland (autobahn) uten problemer. Har tidligere hatt litt anstrengt forhold til fly pga en hendelse, som jeg ikke skal gå inn på her. Følelsen av å kjøre på motorveien gir stress, og jeg vil bare av av av!! Jeg blir nesten klaustrofobisk i førersetet. Det har hendt jeg sakter ned farten til 75 km/t, og det hjelper, men bilene bak blir noe irritert, tuter å kjører forbi med fingeren ut vinduet. Logisk sett, vet jeg at det er mindre farlig å kjøre på motorveien. Men angsten "sier til meg" at jeg frykter et panikkanfall, svimer av, og krasjer bilen. Så det har vel ingenting med motorveien å gjøre i det hele tatt, ikke sant ...? Hvorfor er vi redde for å få et panikkanfall? Hva er det værste som kan skje ved et slikt anfall i 90 km/t?? ps. har aldri besvimt noen gang Takk for input, evt råd til hva jeg kan gjøre. Mvh

''Hei, Jeg kjenner at det å kjøre bil i 90 km/t på en motorvei skaper stress til tider, og har sett i den senere tid at dette har utviklet seg til flere panikkanfall. Jeg tror det er et slags panikkanfall, men er usikker på hva et "panikkanfall" egentlig er.''

Et panikkanfall er lett gjenkjennelig. Det er med god grunn vi som har opplevd dem frykter å få dem igjen. Følelsen av ikke å få puste, tro man er i ferd med å dø, at man blir gal, smerter i brystet, prikkinger/nummenhet, svimmelhet, munntørrhet, skjelvinger, høy puls, uvirkelighetsfølelse, frysninger/hetetokter osvosv. Jeg vet ikke om du kjenner deg igjen i det jeg her nevner. Kanskje har du et snev av noe av det jeg nevner. Likefullt er det ubehagelig og tydelig skremmer det deg nok til at du har begynt å unngå situasjoner hvor du er redd for at dette kan inntreffe.

''Etter å blitt far den senere tid, unngår jeg motorveien til en hver tid, noe som skaper endringer i hverdagen. Kan farsrollen ha noe med angst å gjøre?''

Jeg tror foreldrerollen kan øke nivået av angst/konsekvenstenking/katastrofetenking.. Mer står på spill om noe skulle skje deg. Det er naturlig å tenke slik som forelder. Men forsøk heller å tenke at slike tanker ikke forhindrer noe av det du frykter og de er dermed helt overflødige. De gjør ingenting av nytte for deg.

''Dette begynner å bli plagsomt, og jeg har veldig lyst til å gjøre noe med det. PanicAway eller Eksponeringsterapi, hva som helst! Jeg er ellers en vanlig kar, uten fobier. Har i mange år kjørt på motorveien, og i Tyskland (autobahn) uten problemer. Har tidligere hatt litt anstrengt forhold til fly pga en hendelse, som jeg ikke skal gå inn på her. Følelsen av å kjøre på motorveien gir stress, og jeg vil bare av av av!! Jeg blir nesten klaustrofobisk i førersetet. Det har hendt jeg sakter ned farten til 75 km/t, og det hjelper, men bilene bak blir noe irritert, tuter å kjører forbi med fingeren ut vinduet.''

Jeg forstår at du ønsker å gjøre noe med dette og løsningen er enkel. Du behøver ikke hverken terapi eller kursing for å klare dette med mindre du føler at dette er helt ute av kontroll. Jeg tror ikke du er der. Men det sagt, det er ikke noe galt i å søke hjelp om du ikke ser mulighet til å endre på dette selv. Uansett hva du velger: Du må tåle og du må våge. Du er bygd for begge deler

''Logisk sett, vet jeg at det er mindre farlig å kjøre på motorveien. Men angsten "sier til meg" at jeg frykter et panikkanfall, svimer av, og krasjer bilen. Så det har vel ingenting med motorveien å gjøre i det hele tatt, ikke sant ...?''

Motorveien har noe med det å gjøre i den grad at det er der du opplever ubehaget. Utover det har motorveien ingenting med dette å gjøre. Du har gjort det mange med angst gjør, du begynner å unngå steder du opplever dette ubehaget og i tillegg til det har du begynt å katastrofetenke. Dette må du slutte med hehe. Jeg vet at dette er lettere sagt enn gjort, men du må slutte med dette for å bli fri fra dette. Jeg er seriøs når jeg skriver dette. Det er eneste veien ut av.

''Hvorfor er vi redde for å få et panikkanfall?''

Jeg vet ikke hvorfor du er redd for dine "anfall", men jeg vet hvorfor jeg fryktet mine. De var fryktelig skremmende og ubehagelige. Jeg var en periode overbevist om at det var noe alvorlig fysisk galt med meg. At jeg var i ferd med å få et infarkt eller noe lignende (selv om jeg ikke vet hvordan det kjennes ut, men jeg var også katastrofetenker). Noen har jo også beskrevet at panikkanfall kan minne om et infarkt.

Det viktigste er imidlertid at du slutter å frykte dem. At du slutter å plassere dem, feks i forbindelse med motorvei. Et panikkanfall kan komme hvor som helst og når som helst. Det høres trolig ikke ut som noen trøst og kan for enkelte etterhvert bli et problem som vokser seg stort. F'skapet kan ramme hvor som helst og når som helst. Hvor er man da trygg? Noen, inkludert meg, lever til slutt så begrenset at vi tilbringer mesteparten av tiden hjemme innenfor husets 4. Som om vi ikke kan få panikkanfall der liksom Ikke la deg selv komme dit!

Et panikkanfall er skremmende, men fullstendig ufarlig. De fleste av dem er over på et par minutter. Dette er fakta. Hva er der så å frykte ved dette ubehaget? I grunnen ingenting. Det er skremmende. Det tåler man. Det er ubehagelig. Det tåler man. De kan passe litt dårlig i ulike sammenhenger. Det tåler man.

''Hva er det værste som kan skje ved et slikt anfall i 90 km/t?? ps. har aldri besvimt noen gang ;)''

At det føles skremmende og ubehagelig er det verste Man kan svime av ved hyperventilering (du kan evnt ha en pose tilgjengelig å puste litt i hvis du er plaget av hyperventilering). Jeg har inntatt ned-på-kne-posisjon noen ganger når jeg har hyperventilert. Men det har kun vært fordi jeg ikke vil deise i bakken Jeg har heller aldri svimt av.

''Takk for input, evt råd til hva jeg kan gjøre.''

Det beste rådet jeg kan gi deg er å gi helt f'. Ikke gi det noe av din tid eller ditt liv. Jobb med denne tanken: Jeg gir blanke i om jeg skulle oppleve litt ubehag en eller annen gang ett eller annet sted. Ikke la livet ditt begrenses i noen grad av dette. Gjør alt du gjorde før og gjør det i den tro at dette har jeg gjort hundre ganger før og det uten ubehag. Kvitt deg med katastrofetanker gjennom å tenke rasjonelt og la aldri noe komme i veien for de rasjonelle tankene. Skyv de andre unna, med de rasjonelle. Det krever litt trening, men det fungerer.

Jeg fikk tilløp til et anfall på helsestudio her om kvelden. Jeg har nemlig, i min galskap, begynt å trene. Helt alene går jeg på trening. Kjenner ingen og frykter intet Men så, som lyn fra klar himmel, fikk jeg besøk av min "venn" panikken. Gosj, snakk om å bli tatt på senga eller tatt på maskinen jeg satt å trente mine lår i. Jeg kjente igjen greia med en gang. Jeg rakk å tenke fluktplaner, katastrofescenarior (du vet typ jeg kjenner ingen, hva gjør jeg nå om jeg svimer av, gud så flaut om jeg må be om hjelp osv). Men, så som like lyn fra klar himmel, dukket en tanke opp som sa: bli sittende, dette varer ikke lenge. Hva du enn gjør ikke flykt nå, da kan veien tilbake til dette studio bli veldig lang. Den seieren unner jeg ikke angsten. Jeg har unngått altfor mye i mitt liv til nå. Som sagt, så gjort. Kjempet litt med pusten en stund og gikk videre til neste apparat (litt skjelven, med dog) og trente ferdig. Jeg var så inn i h' stolt av meg selv der og da du Og jeg trener fortsatt.

Du vinner enkelt over dette om det er det du bestemmer deg for. Ikke helt uten ubehag kanskje, men livet kommer ikke uten ubehag av noen art. Bare bestem deg og se deg aldri tilbake etter det på noen annen måte enn feks ved å tenke om det skulle skje igjen at dette har jeg opplevd før og det gikk greit da - og det går greit nå. Bruk tidligere erfaringer som beroligende Det er nok noen som kan la seg provosere av at dette høres enkelt ut. Gi f' og det er over. Det er faktisk så enkelt. Det du forteller deg selv er det du tror og handler utifra. Akkurat slik du nå har gjort motorveien til et problematisk område å befinne seg på. Du kverner den tanken, i tillegg til at du gir hodet litt ekstra påfyll med alt som kan skje, i tillegg til det du har opplevet. Bare for å gjøre det litt vanskeligere for deg selv. Og hva er resultatet av tankene dine: du unngår motorveien! Slutt med det. Du har kjørt den flere ganger uten ubehag enn du har kjørt på den med. Vi med angst tenker for mye, slutt med det! Det er faktisk fullt mulig. Life is too short for this shit.

Oppsøk hjelp om du ikke finner veien å gå selv. Den ligger rett foran nesa di, men det kan av og til være til hjelp å gå første biten sammen med noen. Det er ikke nødvendig, men av og til føles det kanskje slik.

Jeg ønsker deg lykke til! Ikke fordi du trenger det, jeg vet at du er langt sterkere enn det du står ovenfor. Power!

[Gjest prust]

''Hei, Jeg kjenner at det å kjøre bil i 90 km/t på en motorvei skaper stress til tider, og har sett i den senere tid at dette har utviklet seg til flere panikkanfall. Jeg tror det er et slags panikkanfall, men er usikker på hva et "panikkanfall" egentlig er.''

Et panikkanfall er lett gjenkjennelig. Det er med god grunn vi som har opplevd dem frykter å få dem igjen. Følelsen av ikke å få puste, tro man er i ferd med å dø, at man blir gal, smerter i brystet, prikkinger/nummenhet, svimmelhet, munntørrhet, skjelvinger, høy puls, uvirkelighetsfølelse, frysninger/hetetokter osvosv. Jeg vet ikke om du kjenner deg igjen i det jeg her nevner. Kanskje har du et snev av noe av det jeg nevner. Likefullt er det ubehagelig og tydelig skremmer det deg nok til at du har begynt å unngå situasjoner hvor du er redd for at dette kan inntreffe.

''Etter å blitt far den senere tid, unngår jeg motorveien til en hver tid, noe som skaper endringer i hverdagen. Kan farsrollen ha noe med angst å gjøre?''

Jeg tror foreldrerollen kan øke nivået av angst/konsekvenstenking/katastrofetenking.. Mer står på spill om noe skulle skje deg. Det er naturlig å tenke slik som forelder. Men forsøk heller å tenke at slike tanker ikke forhindrer noe av det du frykter og de er dermed helt overflødige. De gjør ingenting av nytte for deg.

''Dette begynner å bli plagsomt, og jeg har veldig lyst til å gjøre noe med det. PanicAway eller Eksponeringsterapi, hva som helst! Jeg er ellers en vanlig kar, uten fobier. Har i mange år kjørt på motorveien, og i Tyskland (autobahn) uten problemer. Har tidligere hatt litt anstrengt forhold til fly pga en hendelse, som jeg ikke skal gå inn på her. Følelsen av å kjøre på motorveien gir stress, og jeg vil bare av av av!! Jeg blir nesten klaustrofobisk i førersetet. Det har hendt jeg sakter ned farten til 75 km/t, og det hjelper, men bilene bak blir noe irritert, tuter å kjører forbi med fingeren ut vinduet.''

Jeg forstår at du ønsker å gjøre noe med dette og løsningen er enkel. Du behøver ikke hverken terapi eller kursing for å klare dette med mindre du føler at dette er helt ute av kontroll. Jeg tror ikke du er der. Men det sagt, det er ikke noe galt i å søke hjelp om du ikke ser mulighet til å endre på dette selv. Uansett hva du velger: Du må tåle og du må våge. Du er bygd for begge deler

''Logisk sett, vet jeg at det er mindre farlig å kjøre på motorveien. Men angsten "sier til meg" at jeg frykter et panikkanfall, svimer av, og krasjer bilen. Så det har vel ingenting med motorveien å gjøre i det hele tatt, ikke sant ...?''

Motorveien har noe med det å gjøre i den grad at det er der du opplever ubehaget. Utover det har motorveien ingenting med dette å gjøre. Du har gjort det mange med angst gjør, du begynner å unngå steder du opplever dette ubehaget og i tillegg til det har du begynt å katastrofetenke. Dette må du slutte med hehe. Jeg vet at dette er lettere sagt enn gjort, men du må slutte med dette for å bli fri fra dette. Jeg er seriøs når jeg skriver dette. Det er eneste veien ut av.

''Hvorfor er vi redde for å få et panikkanfall?''

Jeg vet ikke hvorfor du er redd for dine "anfall", men jeg vet hvorfor jeg fryktet mine. De var fryktelig skremmende og ubehagelige. Jeg var en periode overbevist om at det var noe alvorlig fysisk galt med meg. At jeg var i ferd med å få et infarkt eller noe lignende (selv om jeg ikke vet hvordan det kjennes ut, men jeg var også katastrofetenker). Noen har jo også beskrevet at panikkanfall kan minne om et infarkt.

Det viktigste er imidlertid at du slutter å frykte dem. At du slutter å plassere dem, feks i forbindelse med motorvei. Et panikkanfall kan komme hvor som helst og når som helst. Det høres trolig ikke ut som noen trøst og kan for enkelte etterhvert bli et problem som vokser seg stort. F'skapet kan ramme hvor som helst og når som helst. Hvor er man da trygg? Noen, inkludert meg, lever til slutt så begrenset at vi tilbringer mesteparten av tiden hjemme innenfor husets 4. Som om vi ikke kan få panikkanfall der liksom Ikke la deg selv komme dit!

Et panikkanfall er skremmende, men fullstendig ufarlig. De fleste av dem er over på et par minutter. Dette er fakta. Hva er der så å frykte ved dette ubehaget? I grunnen ingenting. Det er skremmende. Det tåler man. Det er ubehagelig. Det tåler man. De kan passe litt dårlig i ulike sammenhenger. Det tåler man.

''Hva er det værste som kan skje ved et slikt anfall i 90 km/t?? ps. har aldri besvimt noen gang ;)''

At det føles skremmende og ubehagelig er det verste Man kan svime av ved hyperventilering (du kan evnt ha en pose tilgjengelig å puste litt i hvis du er plaget av hyperventilering). Jeg har inntatt ned-på-kne-posisjon noen ganger når jeg har hyperventilert. Men det har kun vært fordi jeg ikke vil deise i bakken Jeg har heller aldri svimt av.

''Takk for input, evt råd til hva jeg kan gjøre.''

Det beste rådet jeg kan gi deg er å gi helt f'. Ikke gi det noe av din tid eller ditt liv. Jobb med denne tanken: Jeg gir blanke i om jeg skulle oppleve litt ubehag en eller annen gang ett eller annet sted. Ikke la livet ditt begrenses i noen grad av dette. Gjør alt du gjorde før og gjør det i den tro at dette har jeg gjort hundre ganger før og det uten ubehag. Kvitt deg med katastrofetanker gjennom å tenke rasjonelt og la aldri noe komme i veien for de rasjonelle tankene. Skyv de andre unna, med de rasjonelle. Det krever litt trening, men det fungerer.

Jeg fikk tilløp til et anfall på helsestudio her om kvelden. Jeg har nemlig, i min galskap, begynt å trene. Helt alene går jeg på trening. Kjenner ingen og frykter intet Men så, som lyn fra klar himmel, fikk jeg besøk av min "venn" panikken. Gosj, snakk om å bli tatt på senga eller tatt på maskinen jeg satt å trente mine lår i. Jeg kjente igjen greia med en gang. Jeg rakk å tenke fluktplaner, katastrofescenarior (du vet typ jeg kjenner ingen, hva gjør jeg nå om jeg svimer av, gud så flaut om jeg må be om hjelp osv). Men, så som like lyn fra klar himmel, dukket en tanke opp som sa: bli sittende, dette varer ikke lenge. Hva du enn gjør ikke flykt nå, da kan veien tilbake til dette studio bli veldig lang. Den seieren unner jeg ikke angsten. Jeg har unngått altfor mye i mitt liv til nå. Som sagt, så gjort. Kjempet litt med pusten en stund og gikk videre til neste apparat (litt skjelven, med dog) og trente ferdig. Jeg var så inn i h' stolt av meg selv der og da du Og jeg trener fortsatt.

Du vinner enkelt over dette om det er det du bestemmer deg for. Ikke helt uten ubehag kanskje, men livet kommer ikke uten ubehag av noen art. Bare bestem deg og se deg aldri tilbake etter det på noen annen måte enn feks ved å tenke om det skulle skje igjen at dette har jeg opplevd før og det gikk greit da - og det går greit nå. Bruk tidligere erfaringer som beroligende Det er nok noen som kan la seg provosere av at dette høres enkelt ut. Gi f' og det er over. Det er faktisk så enkelt. Det du forteller deg selv er det du tror og handler utifra. Akkurat slik du nå har gjort motorveien til et problematisk område å befinne seg på. Du kverner den tanken, i tillegg til at du gir hodet litt ekstra påfyll med alt som kan skje, i tillegg til det du har opplevet. Bare for å gjøre det litt vanskeligere for deg selv. Og hva er resultatet av tankene dine: du unngår motorveien! Slutt med det. Du har kjørt den flere ganger uten ubehag enn du har kjørt på den med. Vi med angst tenker for mye, slutt med det! Det er faktisk fullt mulig. Life is too short for this shit.

Oppsøk hjelp om du ikke finner veien å gå selv. Den ligger rett foran nesa di, men det kan av og til være til hjelp å gå første biten sammen med noen. Det er ikke nødvendig, men av og til føles det kanskje slik.

Jeg ønsker deg lykke til! Ikke fordi du trenger det, jeg vet at du er langt sterkere enn det du står ovenfor. Power!

Veldig godt innlegg om panikkangst!

[Gjest billo]

Veldig godt innlegg om panikkangst!

Takk prust

[MC2012]

''Hei, Jeg kjenner at det å kjøre bil i 90 km/t på en motorvei skaper stress til tider, og har sett i den senere tid at dette har utviklet seg til flere panikkanfall. Jeg tror det er et slags panikkanfall, men er usikker på hva et "panikkanfall" egentlig er.''

Et panikkanfall er lett gjenkjennelig. Det er med god grunn vi som har opplevd dem frykter å få dem igjen. Følelsen av ikke å få puste, tro man er i ferd med å dø, at man blir gal, smerter i brystet, prikkinger/nummenhet, svimmelhet, munntørrhet, skjelvinger, høy puls, uvirkelighetsfølelse, frysninger/hetetokter osvosv. Jeg vet ikke om du kjenner deg igjen i det jeg her nevner. Kanskje har du et snev av noe av det jeg nevner. Likefullt er det ubehagelig og tydelig skremmer det deg nok til at du har begynt å unngå situasjoner hvor du er redd for at dette kan inntreffe.

''Etter å blitt far den senere tid, unngår jeg motorveien til en hver tid, noe som skaper endringer i hverdagen. Kan farsrollen ha noe med angst å gjøre?''

Jeg tror foreldrerollen kan øke nivået av angst/konsekvenstenking/katastrofetenking.. Mer står på spill om noe skulle skje deg. Det er naturlig å tenke slik som forelder. Men forsøk heller å tenke at slike tanker ikke forhindrer noe av det du frykter og de er dermed helt overflødige. De gjør ingenting av nytte for deg.

''Dette begynner å bli plagsomt, og jeg har veldig lyst til å gjøre noe med det. PanicAway eller Eksponeringsterapi, hva som helst! Jeg er ellers en vanlig kar, uten fobier. Har i mange år kjørt på motorveien, og i Tyskland (autobahn) uten problemer. Har tidligere hatt litt anstrengt forhold til fly pga en hendelse, som jeg ikke skal gå inn på her. Følelsen av å kjøre på motorveien gir stress, og jeg vil bare av av av!! Jeg blir nesten klaustrofobisk i førersetet. Det har hendt jeg sakter ned farten til 75 km/t, og det hjelper, men bilene bak blir noe irritert, tuter å kjører forbi med fingeren ut vinduet.''

Jeg forstår at du ønsker å gjøre noe med dette og løsningen er enkel. Du behøver ikke hverken terapi eller kursing for å klare dette med mindre du føler at dette er helt ute av kontroll. Jeg tror ikke du er der. Men det sagt, det er ikke noe galt i å søke hjelp om du ikke ser mulighet til å endre på dette selv. Uansett hva du velger: Du må tåle og du må våge. Du er bygd for begge deler

''Logisk sett, vet jeg at det er mindre farlig å kjøre på motorveien. Men angsten "sier til meg" at jeg frykter et panikkanfall, svimer av, og krasjer bilen. Så det har vel ingenting med motorveien å gjøre i det hele tatt, ikke sant ...?''

Motorveien har noe med det å gjøre i den grad at det er der du opplever ubehaget. Utover det har motorveien ingenting med dette å gjøre. Du har gjort det mange med angst gjør, du begynner å unngå steder du opplever dette ubehaget og i tillegg til det har du begynt å katastrofetenke. Dette må du slutte med hehe. Jeg vet at dette er lettere sagt enn gjort, men du må slutte med dette for å bli fri fra dette. Jeg er seriøs når jeg skriver dette. Det er eneste veien ut av.

''Hvorfor er vi redde for å få et panikkanfall?''

Jeg vet ikke hvorfor du er redd for dine "anfall", men jeg vet hvorfor jeg fryktet mine. De var fryktelig skremmende og ubehagelige. Jeg var en periode overbevist om at det var noe alvorlig fysisk galt med meg. At jeg var i ferd med å få et infarkt eller noe lignende (selv om jeg ikke vet hvordan det kjennes ut, men jeg var også katastrofetenker). Noen har jo også beskrevet at panikkanfall kan minne om et infarkt.

Det viktigste er imidlertid at du slutter å frykte dem. At du slutter å plassere dem, feks i forbindelse med motorvei. Et panikkanfall kan komme hvor som helst og når som helst. Det høres trolig ikke ut som noen trøst og kan for enkelte etterhvert bli et problem som vokser seg stort. F'skapet kan ramme hvor som helst og når som helst. Hvor er man da trygg? Noen, inkludert meg, lever til slutt så begrenset at vi tilbringer mesteparten av tiden hjemme innenfor husets 4. Som om vi ikke kan få panikkanfall der liksom Ikke la deg selv komme dit!

Et panikkanfall er skremmende, men fullstendig ufarlig. De fleste av dem er over på et par minutter. Dette er fakta. Hva er der så å frykte ved dette ubehaget? I grunnen ingenting. Det er skremmende. Det tåler man. Det er ubehagelig. Det tåler man. De kan passe litt dårlig i ulike sammenhenger. Det tåler man.

''Hva er det værste som kan skje ved et slikt anfall i 90 km/t?? ps. har aldri besvimt noen gang ;)''

At det føles skremmende og ubehagelig er det verste Man kan svime av ved hyperventilering (du kan evnt ha en pose tilgjengelig å puste litt i hvis du er plaget av hyperventilering). Jeg har inntatt ned-på-kne-posisjon noen ganger når jeg har hyperventilert. Men det har kun vært fordi jeg ikke vil deise i bakken Jeg har heller aldri svimt av.

''Takk for input, evt råd til hva jeg kan gjøre.''

Det beste rådet jeg kan gi deg er å gi helt f'. Ikke gi det noe av din tid eller ditt liv. Jobb med denne tanken: Jeg gir blanke i om jeg skulle oppleve litt ubehag en eller annen gang ett eller annet sted. Ikke la livet ditt begrenses i noen grad av dette. Gjør alt du gjorde før og gjør det i den tro at dette har jeg gjort hundre ganger før og det uten ubehag. Kvitt deg med katastrofetanker gjennom å tenke rasjonelt og la aldri noe komme i veien for de rasjonelle tankene. Skyv de andre unna, med de rasjonelle. Det krever litt trening, men det fungerer.

Jeg fikk tilløp til et anfall på helsestudio her om kvelden. Jeg har nemlig, i min galskap, begynt å trene. Helt alene går jeg på trening. Kjenner ingen og frykter intet Men så, som lyn fra klar himmel, fikk jeg besøk av min "venn" panikken. Gosj, snakk om å bli tatt på senga eller tatt på maskinen jeg satt å trente mine lår i. Jeg kjente igjen greia med en gang. Jeg rakk å tenke fluktplaner, katastrofescenarior (du vet typ jeg kjenner ingen, hva gjør jeg nå om jeg svimer av, gud så flaut om jeg må be om hjelp osv). Men, så som like lyn fra klar himmel, dukket en tanke opp som sa: bli sittende, dette varer ikke lenge. Hva du enn gjør ikke flykt nå, da kan veien tilbake til dette studio bli veldig lang. Den seieren unner jeg ikke angsten. Jeg har unngått altfor mye i mitt liv til nå. Som sagt, så gjort. Kjempet litt med pusten en stund og gikk videre til neste apparat (litt skjelven, med dog) og trente ferdig. Jeg var så inn i h' stolt av meg selv der og da du Og jeg trener fortsatt.

Du vinner enkelt over dette om det er det du bestemmer deg for. Ikke helt uten ubehag kanskje, men livet kommer ikke uten ubehag av noen art. Bare bestem deg og se deg aldri tilbake etter det på noen annen måte enn feks ved å tenke om det skulle skje igjen at dette har jeg opplevd før og det gikk greit da - og det går greit nå. Bruk tidligere erfaringer som beroligende Det er nok noen som kan la seg provosere av at dette høres enkelt ut. Gi f' og det er over. Det er faktisk så enkelt. Det du forteller deg selv er det du tror og handler utifra. Akkurat slik du nå har gjort motorveien til et problematisk område å befinne seg på. Du kverner den tanken, i tillegg til at du gir hodet litt ekstra påfyll med alt som kan skje, i tillegg til det du har opplevet. Bare for å gjøre det litt vanskeligere for deg selv. Og hva er resultatet av tankene dine: du unngår motorveien! Slutt med det. Du har kjørt den flere ganger uten ubehag enn du har kjørt på den med. Vi med angst tenker for mye, slutt med det! Det er faktisk fullt mulig. Life is too short for this shit.

Oppsøk hjelp om du ikke finner veien å gå selv. Den ligger rett foran nesa di, men det kan av og til være til hjelp å gå første biten sammen med noen. Det er ikke nødvendig, men av og til føles det kanskje slik.

Jeg ønsker deg lykke til! Ikke fordi du trenger det, jeg vet at du er langt sterkere enn det du står ovenfor. Power!

Veldig godt innlegg/svar!! Du treffer rett på spikeren. Jeg er i ukjent farvann, og dette er min første! Anfallene mine preges mer av kun litt svimmelhet og høy puls, men kun det. Takker så mye for innsats, og interresse for min lille utfordring. Jeg tar dine råd, fullt ut. Gir rett å slett f"#$% !!! Du har helt rett, at jeg tenker for mye! Kverner på tanker som jeg selv ikke mestrer. Krisemaksimering, "ka hvis ...." etc etc. Helt latterlig! Ellers, utrolig flott at du hiver deg i treningen, selv om du fikk besøk "av din lille venn" eller rettere sagt "uvenn" Du gir 100% for å få livet ditt i sving!! Det har jeg veldig stor respekt for!! Fortsett med dette!! Gi f"#$%, og hiv deg ut på ting i livet! Lev livet!! Lykke til videre. Ps. Du skriver veldig bra!! - kanskje det bor en forfatter i deg..?!

[Gjest billo]

Veldig godt innlegg/svar!! Du treffer rett på spikeren. Jeg er i ukjent farvann, og dette er min første! Anfallene mine preges mer av kun litt svimmelhet og høy puls, men kun det. Takker så mye for innsats, og interresse for min lille utfordring. Jeg tar dine råd, fullt ut. Gir rett å slett f"#$% !!! Du har helt rett, at jeg tenker for mye! Kverner på tanker som jeg selv ikke mestrer. Krisemaksimering, "ka hvis ...." etc etc. Helt latterlig! Ellers, utrolig flott at du hiver deg i treningen, selv om du fikk besøk "av din lille venn" eller rettere sagt "uvenn" Du gir 100% for å få livet ditt i sving!! Det har jeg veldig stor respekt for!! Fortsett med dette!! Gi f"#$%, og hiv deg ut på ting i livet! Lev livet!! Lykke til videre. Ps. Du skriver veldig bra!! - kanskje det bor en forfatter i deg..?!

Litt høy puls er gratis trening haha. Dette har du full kontroll på, kjør på! (motorveien også). Gi meg gjerne en tilbakemelding på hvordan det hele går når du nå endrer tankesettet.

Katastrofetenkning/krisemaksinering, som du selv skriver - waste of time!

Takk for lykkeønskninger. Jeg hopper stadig ut i nye farvann og det både morer meg og gjør meg sterkere.

Go!