Ny venn :-)

[Madelenemie]

Hei!

Jeg er glad i dag.

Jeg var ute og var sosial i går kveld, og det var virkelig godt for meg. Jeg traff mange hyggelige mennesker i bygg 36 på Ullevål universitetssykehus (Auditoriet på øyeavdelingen), både venner jeg hadde glemt og venner jeg husket. (det får være hva det er, jeg vet ikke, en var i vertfall en venn Bella Dotte, jeg ble glad for å se henne)

Hun var veldig vakker i går i rosa, den var noe ved den med fargen som fikk ansiktet hennes til å skinne, jeg sa det til henne også. Ellers er det jo mange "rare skriuer" på et sånt kurs med mange med diagnosen asperger, men jeg er vel en sånn skrue selv. :-) Jeg begynner å forstå det. Siden både foredragsholder og min psykiater liker slike skruer så er det vel ikke så farlig å være en.

Jeg tror også jeg fikk en ny venn, men uansett hva det var var det et hyggelig menneske, som ristet meg og smilte til meg og gjorde meg ordentlig glad. Jeg så henne inn i øynene og jeg likte henne. Det var foredragsholder. grunnen til at jeg fikk kontakt var kun fordi jeg skulle gi henne et godt råd/tips, det har jeg skrevet om lenger ned under "ang venner" i svaret til Toglie, for den som lurer.

Jeg gikk frem i pausen kun for å håndhilse på henne, ikke fordi jeg ikke hadde noe å si, jeg hadde noe å si, men jeg vil være hensynsfull og høflig og fordi det er en kø av mennesker som vil snakke med en slik foredragsholder, så jeg stilte meg bak henne og der var det ikke så lett å se meg heller. Jeg sa jeg kun var der for å håndhilse på henne, dette fordi vi fikk "kontakt " pga av mitt råd og pga av et kompliment/ eller en spøk hun tok i salen.

Jeg kjenner meg skikkelig glad på innsiden i dag, jeg er så glad jeg gikk, men denne damen mente at hvis jeg var hennes pasient skulle hun rådet meg til å kun være mamma. (jeg så da opp og vekk og smilte og sa "så skulle jeg ønske jeg var din pasient) (jeg mente det bare på det ene området, at jeg er så sliten og jeg vil ikke bli syk og det er så masse for meg, men jeg tror min psykiater tenker på studier fordi hun tror det er best for meg på sikt) Jeg vet egentlig ikke.

Men har jeg fått en ny venn? hvem vet, jeg har i vertfall truffet enda et menneske jeg ble glad i, og jeg merket i går at jeg bør av og til oftere gå på slike sosiale ting. Kurs er ganske perfekt for meg, for da sitter man og hører på andre prate og alt er mer strukturert, det er en veldig fin måte å være sosial på. kanskje jeg skal invitere Bella Dotte på kino, det er sikkert fint å se på film sammen med en venn?

Jeg har det så bra i dag, at inndelingen av mennesker i kategorier ikke kjennes så påtrengende viktig.

[Gjest togli]

Det er flott du hadde en så fin dag

Jeg ville ikke kalt denne damen en venn i og med at dere bare har snakket hyggelig til hverandre og liker hverandre. Et vennskap blir det mer når man kjenner hverandre privat, og omgåes privat (besøker hverandre etc). Hvorfor MÅ man dele mennesker inn i "venner" og ikke venner? Det er mange mennesker jeg liker veldig godt, men som jeg ikke vil kalle "venner". Vi er bekjente

[Madelenemie]

Det er flott du hadde en så fin dag

Jeg ville ikke kalt denne damen en venn i og med at dere bare har snakket hyggelig til hverandre og liker hverandre. Et vennskap blir det mer når man kjenner hverandre privat, og omgåes privat (besøker hverandre etc). Hvorfor MÅ man dele mennesker inn i "venner" og ikke venner? Det er mange mennesker jeg liker veldig godt, men som jeg ikke vil kalle "venner". Vi er bekjente

Hei!

ja jeg tenker også sånn, og det er egentlig slik jeg er, jeg er like mye venn og akkurat den samme mot alle.

derfor når naboen ringer og ber meg kjøre søppel gjør jeg det fordi jeg bryr meg om min nabo, slik jeg bryr meg om andre mennesker.

Jeg er akkurat den samme hele tiden og alltid, akkurat det syns min mann er krevende.

Men takk, jeg forstår og er enig.

[Katt-ja]

Det er flott du hadde en så fin dag

Jeg ville ikke kalt denne damen en venn i og med at dere bare har snakket hyggelig til hverandre og liker hverandre. Et vennskap blir det mer når man kjenner hverandre privat, og omgåes privat (besøker hverandre etc). Hvorfor MÅ man dele mennesker inn i "venner" og ikke venner? Det er mange mennesker jeg liker veldig godt, men som jeg ikke vil kalle "venner". Vi er bekjente

'' Hvorfor MÅ man dele mennesker inn i "venner" og ikke venner?''

Nei, det kan du si. En del av mine kolleger vil jeg egentlig kalle venner når jeg tenker på hvor godt jeg liker dem (og jeg tror de liker meg), hvor mye jeg ser dem. Men, vi treffes ikke på fritiden noe særlig, og da blir det til at man ikke kaller dem annet enn kolleger. Men egentlig føler jeg det er feil, de er bedre venner enn noen av de andre jeg treffer på fritiden.

[Gjest Kayia]

Så flott at du hadde en fin dag

Jeg tror trygt du kan kalle Bella Dotte en venn, men jeg ville nok ikke kalt denne nye personen du hilste på en venn (ennå). Kanskje var møtet mellom dere begynnelsen på et vennskap, men etter ikke-asbergeres definisjon av vennskap er man venner med de man omgåes privat.

Jeg har noen kollegaer som bare er kollegaer, men jeg har både nåværende og tidligere kollegaer som har blitt venner av meg. De jeg ikke kaller venner stopper jeg også og hilser på om jeg møter dem, men jeg inviterer dem ikke hjem eller med på kino foreksempel. Dette med tidligere kollegaer illustrerer dette godt: De jeg kaller venner har jeg mye kontakt med privat også etter å ha avsluttet arbeidsforholdet for ti år siden, mens de jeg kaller kollegaer eller bekjente stopper jeg bare og hilser på.

Jeg har noen få gode nære venner, og noen mer perifere venner. I tillegg har jeg mange kollegaer, bekjente, fjerne slekninger etc, men de kaller jeg ikke venner. De jeg kun har et profesjonelt forhold til kaller jeg ikke venner, selv om jeg er hyggelig mot dem og de mot meg når vi treffes.

Skjønner du forskjellen?

[tonie]

Jeg forstår ikke heller hvorfor det er så viktig hva man kaller hvem. Venner, det er vel kanskje en betegnelse for mennesker man har valgt, og som har valgt en tilbake, uten at samværet er påtvunget en eller forventet på noen måte på grunn av slektskap, felles arbeidsplass eller andre fellesnevnere som ikke tilhører det private, og uten at den ene yter en lønnet tjeneste som den andre benytter. Det siste kommer litt an på tjenesten, forresten. Man kan godt være venn med sin frisør, men når det gjelder terapi og sånt noe er det vel kanskje ikke optimalt å være venn med sine pasienter. Den ene er hjelper, den andre er hjelpetrengende, og det er ikke sånn at man bytter på å være der for hverandre.

Jeg mener det bør være en viss maktbalanse i et vennskap, og hvis man ser på vennskap over tid bør det ikke være for stor skjevhet i hva de to får ut av det. Man kan ikke bare gi eller bare ta. Da dør vennskapet, men hva folk opplever som givende varierer heldigvis. Noen elsker å hjelpe andre hele tida fordi det får dem til å føle seg nyttige og gode. Jeg føler meg bare lei, tatt for gitt, pluss at jeg kjeder meg veldig hvis jeg har venner som bare tar, trenger og krever. Da føles det etterhvert som tvang og ikke frivillig og lystbetont. Da snakker jeg selvsagt ikke en om venn som står midt et ekteskapsbrudd eller en annen krise som gjør at de ikke er på sitt beste, men om de som forandrer seg over tid og blir masete og veldig selvsentrerte.

[Gjest germimate]

Jeg forstår ikke heller hvorfor det er så viktig hva man kaller hvem. Venner, det er vel kanskje en betegnelse for mennesker man har valgt, og som har valgt en tilbake, uten at samværet er påtvunget en eller forventet på noen måte på grunn av slektskap, felles arbeidsplass eller andre fellesnevnere som ikke tilhører det private, og uten at den ene yter en lønnet tjeneste som den andre benytter. Det siste kommer litt an på tjenesten, forresten. Man kan godt være venn med sin frisør, men når det gjelder terapi og sånt noe er det vel kanskje ikke optimalt å være venn med sine pasienter. Den ene er hjelper, den andre er hjelpetrengende, og det er ikke sånn at man bytter på å være der for hverandre.

Jeg mener det bør være en viss maktbalanse i et vennskap, og hvis man ser på vennskap over tid bør det ikke være for stor skjevhet i hva de to får ut av det. Man kan ikke bare gi eller bare ta. Da dør vennskapet, men hva folk opplever som givende varierer heldigvis. Noen elsker å hjelpe andre hele tida fordi det får dem til å føle seg nyttige og gode. Jeg føler meg bare lei, tatt for gitt, pluss at jeg kjeder meg veldig hvis jeg har venner som bare tar, trenger og krever. Da føles det etterhvert som tvang og ikke frivillig og lystbetont. Da snakker jeg selvsagt ikke en om venn som står midt et ekteskapsbrudd eller en annen krise som gjør at de ikke er på sitt beste, men om de som forandrer seg over tid og blir masete og veldig selvsentrerte.

Støttes

[Madelenemie]

Så flott at du hadde en fin dag

Jeg tror trygt du kan kalle Bella Dotte en venn, men jeg ville nok ikke kalt denne nye personen du hilste på en venn (ennå). Kanskje var møtet mellom dere begynnelsen på et vennskap, men etter ikke-asbergeres definisjon av vennskap er man venner med de man omgåes privat.

Jeg har noen kollegaer som bare er kollegaer, men jeg har både nåværende og tidligere kollegaer som har blitt venner av meg. De jeg ikke kaller venner stopper jeg også og hilser på om jeg møter dem, men jeg inviterer dem ikke hjem eller med på kino foreksempel. Dette med tidligere kollegaer illustrerer dette godt: De jeg kaller venner har jeg mye kontakt med privat også etter å ha avsluttet arbeidsforholdet for ti år siden, mens de jeg kaller kollegaer eller bekjente stopper jeg bare og hilser på.

Jeg har noen få gode nære venner, og noen mer perifere venner. I tillegg har jeg mange kollegaer, bekjente, fjerne slekninger etc, men de kaller jeg ikke venner. De jeg kun har et profesjonelt forhold til kaller jeg ikke venner, selv om jeg er hyggelig mot dem og de mot meg når vi treffes.

Skjønner du forskjellen?

Hei!

jeg skjønner hva du skriver i vertfall, la meg tenke på det.

Jeg er jo venn med min psykiater, og foredragsholderen i går var venn med flere av sine tidligere pasienter, i vertfall to nevnte hun, de så you tube videoer og film sammen to ganger i året.

Jeg mente egentlig ikke at hun ser på meg som en venn, men jeg kjente at hun var min venn inni meg, altså mer en enveisreaksjon, så jeg forstår.

Ellers er jeg takknemlig for at dere prøver å svare meg så godt, og ikke blir irriterte fordi jeg har spurt om det før og fått gode svar, men så har jeg rotet bort svarene. jeg trodde jeg printet ut og la i den røde boken men der ligger de ikke, før limte jeg inn viktige ting i den boken, bare fordi jeg må SE ting ofte.

Jeg lurer ellers på om jeg kanskje kunne betale noen her inne for å hjelpe meg daglig via mail? jeg vet ikke om det vil fungere og virker og hvor krevende eller mye tid det vil ta og evt koste? Men siden jeg ikke ønsker støttekontakt og noen å gå på tur med, det har jeg jo nok av, og trenger noen til å få meg i gang så kan det jo hende det kunne gå via mail og sms?

Hva tror du? jeg trenger hjelp til å komme i gang med det jeg skal fra mandag til fredag, og at man sjekker at jeg er i gang og at jeg blir spurt om hvordan det går og minnet om at nå skal jeg feks begynne på noe annet. Siden jeg aldri lyver, så vil jeg da ha et annet press på meg til å gjøre ting, fordi det vil bli ubehagelig hvis jeg så har rotet det til og ikke gjort som jeg fikk beskjed om.

[Madelenemie]

Jeg forstår ikke heller hvorfor det er så viktig hva man kaller hvem. Venner, det er vel kanskje en betegnelse for mennesker man har valgt, og som har valgt en tilbake, uten at samværet er påtvunget en eller forventet på noen måte på grunn av slektskap, felles arbeidsplass eller andre fellesnevnere som ikke tilhører det private, og uten at den ene yter en lønnet tjeneste som den andre benytter. Det siste kommer litt an på tjenesten, forresten. Man kan godt være venn med sin frisør, men når det gjelder terapi og sånt noe er det vel kanskje ikke optimalt å være venn med sine pasienter. Den ene er hjelper, den andre er hjelpetrengende, og det er ikke sånn at man bytter på å være der for hverandre.

Jeg mener det bør være en viss maktbalanse i et vennskap, og hvis man ser på vennskap over tid bør det ikke være for stor skjevhet i hva de to får ut av det. Man kan ikke bare gi eller bare ta. Da dør vennskapet, men hva folk opplever som givende varierer heldigvis. Noen elsker å hjelpe andre hele tida fordi det får dem til å føle seg nyttige og gode. Jeg føler meg bare lei, tatt for gitt, pluss at jeg kjeder meg veldig hvis jeg har venner som bare tar, trenger og krever. Da føles det etterhvert som tvang og ikke frivillig og lystbetont. Da snakker jeg selvsagt ikke en om venn som står midt et ekteskapsbrudd eller en annen krise som gjør at de ikke er på sitt beste, men om de som forandrer seg over tid og blir masete og veldig selvsentrerte.

Hei!

Okey takk.

Jeg liker å bli brukt jeg, jeg syns det beste er hvis noen trenger min hjelp, feks til å gjøre noe praktisk det er lettere å være sammen da.

At jeg plukker kvister i hagen til en nabo ca 2 ganger pr år, er en slik fin ting, ulempen er bare at jeg må inn på kaffe og det gruer jeg meg til, men føler meg forpliktet til da ikke har egne barn og er gammel.

En ung nabo som blir slått av sin mann, ringer meg når hun har hageavfall og annet avfall for hun har ikke sertifikat, eller hun sender sms, hun har aldri, heldigvis invitert meg inn på kaffe.

Jeg sa sist at "vi får ta en kopp kaffe på aldershjemme" vi sogner jo til samme, da så hun på meg , lo og sa "men det er bel litt lenge til" så sa jeg "Ja men så kan vi jo se frem til det" da lo hun mer og hun skulle bare vist hvor godt jeg liker henne.

Det var hun som gråt i min bil og jeg spurte så om hennes mann slo henne, dette pga av noe jeg vet, derfor gråt hun enda mer, men dette er mange år siden. Jeg er ikke så flink til å trøste å si slik "så så stakkars deg" osv... så jeg har det man kaller åpen nødlinje og den er hun veldig glad for.

[frosken]

Hei!

jeg skjønner hva du skriver i vertfall, la meg tenke på det.

Jeg er jo venn med min psykiater, og foredragsholderen i går var venn med flere av sine tidligere pasienter, i vertfall to nevnte hun, de så you tube videoer og film sammen to ganger i året.

Jeg mente egentlig ikke at hun ser på meg som en venn, men jeg kjente at hun var min venn inni meg, altså mer en enveisreaksjon, så jeg forstår.

Ellers er jeg takknemlig for at dere prøver å svare meg så godt, og ikke blir irriterte fordi jeg har spurt om det før og fått gode svar, men så har jeg rotet bort svarene. jeg trodde jeg printet ut og la i den røde boken men der ligger de ikke, før limte jeg inn viktige ting i den boken, bare fordi jeg må SE ting ofte.

Jeg lurer ellers på om jeg kanskje kunne betale noen her inne for å hjelpe meg daglig via mail? jeg vet ikke om det vil fungere og virker og hvor krevende eller mye tid det vil ta og evt koste? Men siden jeg ikke ønsker støttekontakt og noen å gå på tur med, det har jeg jo nok av, og trenger noen til å få meg i gang så kan det jo hende det kunne gå via mail og sms?

Hva tror du? jeg trenger hjelp til å komme i gang med det jeg skal fra mandag til fredag, og at man sjekker at jeg er i gang og at jeg blir spurt om hvordan det går og minnet om at nå skal jeg feks begynne på noe annet. Siden jeg aldri lyver, så vil jeg da ha et annet press på meg til å gjøre ting, fordi det vil bli ubehagelig hvis jeg så har rotet det til og ikke gjort som jeg fikk beskjed om.

''

Jeg lurer ellers på om jeg kanskje kunne betale noen her inne for å hjelpe meg daglig via mail?''

Jeg synes ikke du skal betale noen for dette. Du kan få svar på ting du lurer på uten å betale for det - og det er også mange ting du vet svaret på selv:-) Også har du familien din du kan diskutere med - og psykiateren.

[Madelenemie]

''

Jeg lurer ellers på om jeg kanskje kunne betale noen her inne for å hjelpe meg daglig via mail?''

Jeg synes ikke du skal betale noen for dette. Du kan få svar på ting du lurer på uten å betale for det - og det er også mange ting du vet svaret på selv:-) Også har du familien din du kan diskutere med - og psykiateren.

Hei!

ja men nå mente jeg noen som får mitt mobil nr og min mailadresse og som har det som sin daglige jobb. Det vil jo ta noe tid, jeg vet ikke hvor mye, men jeg trenger en person som kan hjelpe meg i gang. Trenger sikkert ikke bo i Oslo og komme hjem hit.

Det var derfor jeg tenkte på at jeg kunne betale for dette.

Det er jo en god investering hvis det får meg mer fremover.

Nå står alt helt fast, jeg gjør ikke det jeg skal, og jeg kommer ikke i gang, jeg bare går rundt i huset og gjør ting som jeg misliker eks autistiske ting, ting du ikke skulle tro en voksne dame med gode evner gjør, det er rett og slett slike ting som gjør meg trist.

Jeg kan få hjelp av hjemmesykepleier annehver uke, men jeg hadde trengt daglig kontakt og oppfølging. Ikke sånn at de kommer hjem til meg nødvendigvis, sikkert hadde det vært fint, men trettende/skummelt, men jeg tror faktisk en slik veiledning hjelp kan bli gitt via daglig mail eller sms. Eks:

Kl 09.00 startet du å lese, om to/tre ser vi hvor langt du har lest.

Dette høres barnslig ut, men jeg er ganske fortvilt over at jeg ikke kommer i gang nå for tiden.

Jeg har sagt helt i fra til min psykiater om mine vandringer og uro, det er en autistisk ting sier hun, hun mener jeg bør ta alle midler jeg kan finne i bruk om jeg trenger det. Hun sa jeg ikke skal være flau over dette, det er vanlig ved autisme (det er i vertfall en forklaring)

Jeg er i vertfall blitt flink til å innse mine begrensinger og vansker, men jeg vil så gjerne komme meg videre, om så er bare litt.

[Madelenemie]

''

Jeg lurer ellers på om jeg kanskje kunne betale noen her inne for å hjelpe meg daglig via mail?''

Jeg synes ikke du skal betale noen for dette. Du kan få svar på ting du lurer på uten å betale for det - og det er også mange ting du vet svaret på selv:-) Også har du familien din du kan diskutere med - og psykiateren.

Hei!

Jeg kunne jo feks betalt deg.

Men jeg tror du er veldig opptatt og har nok med vanlig jobb?

Jeg trenger virkelig slik hjelp til å komme i gang og det andre jeg skrev. Et menneske jeg er trygg på som er forutsigbar og rolig og som kanskje også ringer meg på telefon hvis lettere, jeg skal så ta telefonen bare jeg vet om det.

Jeg gjør faktisk veldig lett det andre sier til meg, jeg vet ikke hvorfor, jeg vet jo hva jeg skal gjøre jeg kommer jo bare ikke helt i gang sånn av meg selv.

[Gjest togli]

'' Hvorfor MÅ man dele mennesker inn i "venner" og ikke venner?''

Nei, det kan du si. En del av mine kolleger vil jeg egentlig kalle venner når jeg tenker på hvor godt jeg liker dem (og jeg tror de liker meg), hvor mye jeg ser dem. Men, vi treffes ikke på fritiden noe særlig, og da blir det til at man ikke kaller dem annet enn kolleger. Men egentlig føler jeg det er feil, de er bedre venner enn noen av de andre jeg treffer på fritiden.

Det er akkurat dette som er så vanskelig hvis man MÅ kategorisere dem. Det er sjelden et klart skille der

[Gjest Kayia]

Hei!

jeg skjønner hva du skriver i vertfall, la meg tenke på det.

Jeg er jo venn med min psykiater, og foredragsholderen i går var venn med flere av sine tidligere pasienter, i vertfall to nevnte hun, de så you tube videoer og film sammen to ganger i året.

Jeg mente egentlig ikke at hun ser på meg som en venn, men jeg kjente at hun var min venn inni meg, altså mer en enveisreaksjon, så jeg forstår.

Ellers er jeg takknemlig for at dere prøver å svare meg så godt, og ikke blir irriterte fordi jeg har spurt om det før og fått gode svar, men så har jeg rotet bort svarene. jeg trodde jeg printet ut og la i den røde boken men der ligger de ikke, før limte jeg inn viktige ting i den boken, bare fordi jeg må SE ting ofte.

Jeg lurer ellers på om jeg kanskje kunne betale noen her inne for å hjelpe meg daglig via mail? jeg vet ikke om det vil fungere og virker og hvor krevende eller mye tid det vil ta og evt koste? Men siden jeg ikke ønsker støttekontakt og noen å gå på tur med, det har jeg jo nok av, og trenger noen til å få meg i gang så kan det jo hende det kunne gå via mail og sms?

Hva tror du? jeg trenger hjelp til å komme i gang med det jeg skal fra mandag til fredag, og at man sjekker at jeg er i gang og at jeg blir spurt om hvordan det går og minnet om at nå skal jeg feks begynne på noe annet. Siden jeg aldri lyver, så vil jeg da ha et annet press på meg til å gjøre ting, fordi det vil bli ubehagelig hvis jeg så har rotet det til og ikke gjort som jeg fikk beskjed om.

''Jeg mente egentlig ikke at hun ser på meg som en venn, men jeg kjente at hun var min venn inni meg, altså mer en enveisreaksjon'' I slike tilfeller bruker jeg ikke ordet "vennskap" for å uttrykke følelsene mine, men heller formuleringer som beskriver mine (enveis) følelser overfor vedkommende, som at «jeg syns NN er en veldig hyggelig person» eller at «jeg liker NN veldig godt». Dersom jeg sier at jeg er "venn" med noen er det en gjensidighet i relasjonen (vi liker hverandre godt og trives sammen på fritiden/ kan stole på hverandre). ''Ellers er jeg takknemlig for at dere prøver å svare meg så godt, og ikke blir irriterte fordi jeg har spurt om det før og fått gode svar'' Ikke vær redd for å spørre du Dersom noen blir irriterte bør de bare la vær å svare ''Jeg lurer ellers på om jeg kanskje kunne betale noen her inne for å hjelpe meg daglig via mail? (…) Hva tror du? jeg trenger hjelp til å komme i gang med det jeg skal fra mandag til fredag, og at man sjekker at jeg er i gang og at jeg blir spurt om hvordan det går og minnet om at nå skal jeg feks begynne på noe annet'' Dette syns jeg ikke høres ut som en god ide, fordi jeg mener at du heller må lære deg og jobbe for å greie å komme i gang selv. Jeg syns du er altfor flink og selvstendig til at du skal gi fra deg din indre drivkraft til andre på den måten. Fortsett heller å spør (gratis) her inne om det du lurer på du, og jobb selv med å bli din egen motivator. Kanskje psykologen kan gi deg noen gode metoder for å motivere deg selv? ''Siden jeg aldri lyver, så vil jeg da ha et annet press på meg til å gjøre ting, fordi det vil bli ubehagelig hvis jeg så har rotet det til og ikke gjort som jeg fikk beskjed om'' Kanskje du kan bruke dette til å motivere deg? Du kan love deg selv at du skal begynne med «xx» eller «yy»før feks kl 12:00 i morgen, og øve deg på å holde det?

Men – husk å ikke lag deg urimelige forventninger til hva du skal greie. Hver gang du forteller hva du har gjort en dag, en helg eller en ferie slår det meg at jeg ikke engang har gjort halvparten – og jeg er ikke en person som ligger på latsiden jeg heller

[tonie]

Hei!

Okey takk.

Jeg liker å bli brukt jeg, jeg syns det beste er hvis noen trenger min hjelp, feks til å gjøre noe praktisk det er lettere å være sammen da.

At jeg plukker kvister i hagen til en nabo ca 2 ganger pr år, er en slik fin ting, ulempen er bare at jeg må inn på kaffe og det gruer jeg meg til, men føler meg forpliktet til da ikke har egne barn og er gammel.

En ung nabo som blir slått av sin mann, ringer meg når hun har hageavfall og annet avfall for hun har ikke sertifikat, eller hun sender sms, hun har aldri, heldigvis invitert meg inn på kaffe.

Jeg sa sist at "vi får ta en kopp kaffe på aldershjemme" vi sogner jo til samme, da så hun på meg , lo og sa "men det er bel litt lenge til" så sa jeg "Ja men så kan vi jo se frem til det" da lo hun mer og hun skulle bare vist hvor godt jeg liker henne.

Det var hun som gråt i min bil og jeg spurte så om hennes mann slo henne, dette pga av noe jeg vet, derfor gråt hun enda mer, men dette er mange år siden. Jeg er ikke så flink til å trøste å si slik "så så stakkars deg" osv... så jeg har det man kaller åpen nødlinje og den er hun veldig glad for.

Det der er ikke hva jeg mener med å bli brukt. Alle hjelper vel til i slike situasjoner, vil jeg tro:) Jeg tenker på de som maser non stop, bruker sine venner som terapeuter, krever at man er der uansett tid på døgnet over lang tid, alltid vrir alt til å handle om seg og sitt, og som aldri har tid (eller lyst) til å stille opp når det er vennene som trenger hjelp eller støtte. Disse menneskene bruker opp vennene sine. De sliter dem ut. Det er sånne jeg mener som bare tar og aldri gir, og det er en lite tilfredsstillende deal for den som ender på giversiden hver gang.

[Madelenemie]

Det der er ikke hva jeg mener med å bli brukt. Alle hjelper vel til i slike situasjoner, vil jeg tro:) Jeg tenker på de som maser non stop, bruker sine venner som terapeuter, krever at man er der uansett tid på døgnet over lang tid, alltid vrir alt til å handle om seg og sitt, og som aldri har tid (eller lyst) til å stille opp når det er vennene som trenger hjelp eller støtte. Disse menneskene bruker opp vennene sine. De sliter dem ut. Det er sånne jeg mener som bare tar og aldri gir, og det er en lite tilfredsstillende deal for den som ender på giversiden hver gang.

Hei!

ja okey :-)