Når helt vanlige folk blir kjendiser

[Bella Dotte]

Jeg forstår ikke dette... helt. Nå har jeg ikke sett på TV i ett år, og jeg opplever stadig vekk at folk har blitt "kjendiser" uten at jeg har fått det med meg. Skal vi danse, Idol, Farmen, Jakten på kjærligheten... jeg vet programmene fins, men det sier meg ingen ting, deltakerne er helt anonyme for meg, når jeg leser om dem i avisen.

Til gjengjeld har jeg mine egne "kjendiser"... psykologene mine...! Og tidligere hadde jeg det sånn med sosionomen jeg snakket med. Jeg hadde ikke hørt om dem før jeg traff dem, og det er ingen andre, som ikke er venner, familie eller kollegaer med dem, som vet hvem de er. For meg er de idoler, jeg dyrker dem, de har noe gudelig og nærmest overmenneskelig ved seg. Ingen andre enn jeg synes det. Ikke konene deres engang, tror jeg, kan være så begeistret for dem som det jeg er.

Noen som har opplevd noe lignende og/eller vil forsøke seg på en forklaring?

[Gjest alomo]

Du ser for lite på tv og du har asperger. Kan det være en mulig forklaring?

[Gjest Hulderen]

Hva er det du vil ha forklaring på? At vanlige personer blir regnet som kjendiser etter å ha deltatt i Reality-program, eller at du ser opp til og forguder psykologer?

Jeg syns også at det er for lett å oppnå kjendisstempler. Men de som bare er det pga realityprogram blir som regel fort glemt. Kanskje det er derfor de er så villige til å stille opp for Se&Hør, for å forlenge kjendisperioden sin?

[mrxx]

Mange som blir kjendiser uten at jeg får det med meg, mye av årsaken er at jeg ser lite på tv. Holder som regel på med ett eller annet frem til 21:30 til 22 på kveldene og da setter jeg meg ned for å spise og surfe litt på nett før jeg legger meg.

Jeg har lagt merke til at flere av dere som går til psykolog nærmers forguder psykologen sin, er dette endel av sykdommen deres? "Vi" andre har ikke ett sånt forhold til vår lege eller andre for den sakens skyld, som dere har til psykolgen.

[Bella Dotte]

Mange som blir kjendiser uten at jeg får det med meg, mye av årsaken er at jeg ser lite på tv. Holder som regel på med ett eller annet frem til 21:30 til 22 på kveldene og da setter jeg meg ned for å spise og surfe litt på nett før jeg legger meg.

Jeg har lagt merke til at flere av dere som går til psykolog nærmers forguder psykologen sin, er dette endel av sykdommen deres? "Vi" andre har ikke ett sånt forhold til vår lege eller andre for den sakens skyld, som dere har til psykolgen.

Takk for innspill. Jeg lurer virkelig på hva det er med oss som blir så "besatt" av psykologene våre. Skyldes det psykologene, eller oss, mon tro?

[Bella Dotte]

Takk for innspill. Jeg lurer virkelig på hva det er med oss som blir så "besatt" av psykologene våre. Skyldes det psykologene, eller oss, mon tro?

Her kjenner jeg meg faktisk igjen, det er som jeg har fått syndforlatelse: http://www.evangeliskemariasostre.org/77742139

[mrxx]

Takk for innspill. Jeg lurer virkelig på hva det er med oss som blir så "besatt" av psykologene våre. Skyldes det psykologene, eller oss, mon tro?

Jeg tror mer på at det er noe med dere som pasienter og ikke legene. Legene er helt vanlige mennesker med god kunnskap om det de driver med og som i varierende grad klarer å hjelpe dere.

Jeg tviler på at du hadde blitt like begeistret for en bilmekaniker som fikser bilen din:-)

Når jeg leser om hvordan enkelte av dere er "besatt" så må jeg si jeg er glad for at jeg ikke er psykolog, den oppmerksomheten hadde jeg ikke likt.

[fineline]

Jeg vet ikke hva du mener med kjendiser. Er det de som kommer på tv og siden i Se og Hør? Jeg kjenner mange kjente mennesker som er ofte på nyhetene og de er vanlige mennesker av kjøtt og blod.

Jeg ser aldri på tv programmene du nevner og vet ingenting om slike kjendiser og ikke savner jeg det heller. Jeg har gått til psykolog uten å ha det forholdet du nevner. H*n var for meg som legen min, de er hyggelige mennesker som hjalp meg da jeg trengte det. Jeg så aldri på h........ som noe jeg forguder, men det gjør jeg heller ikke med kjendiser.

[fineline]

Jeg tror mer på at det er noe med dere som pasienter og ikke legene. Legene er helt vanlige mennesker med god kunnskap om det de driver med og som i varierende grad klarer å hjelpe dere.

Jeg tviler på at du hadde blitt like begeistret for en bilmekaniker som fikser bilen din:-)

Når jeg leser om hvordan enkelte av dere er "besatt" så må jeg si jeg er glad for at jeg ikke er psykolog, den oppmerksomheten hadde jeg ikke likt.

Det er kanskje med dette som med tv-kjendisene, jeg har ikke fått med meg at mange på dol er så besatte av psykologen sin.

En venninne av meg var dødsens forelsket i pyskologen sin for mange år siden og jeg har hørt at det er vanlig. Sikkert mye vanligere enn å forelske seg i bilmekanikeren sin;-) Jeg har aldri hatt en fast bilmekaniker som jeg har gått til så det er antageligvis ikke stor fare for forelskelse.

Han jeg er forelsket i nå er nokså ofte på tv og i aviser både her og der, men jeg forelsket meg i den vanlige mannen han er med følelser og varmt blod;-)

[mrxx]

Det er kanskje med dette som med tv-kjendisene, jeg har ikke fått med meg at mange på dol er så besatte av psykologen sin.

En venninne av meg var dødsens forelsket i pyskologen sin for mange år siden og jeg har hørt at det er vanlig. Sikkert mye vanligere enn å forelske seg i bilmekanikeren sin;-) Jeg har aldri hatt en fast bilmekaniker som jeg har gått til så det er antageligvis ikke stor fare for forelskelse.

Han jeg er forelsket i nå er nokså ofte på tv og i aviser både her og der, men jeg forelsket meg i den vanlige mannen han er med følelser og varmt blod;-)

Jeg klarer ikke å forelske meg i en person som jeg har et avstandsforhold til, f.eks gjennom tv-ruta. Ikke blir jeg lett forelsket ellers heller, det skal mye til, men jeg kan like det jeg ser, men derfra å bli forelsket er veien lang.

Betatt kan jeg ikke huske sist jeg har vært heller. Men å like en person og være glad i, kan jeg være ofte.

[tonie]

Jeg tror mer på at det er noe med dere som pasienter og ikke legene. Legene er helt vanlige mennesker med god kunnskap om det de driver med og som i varierende grad klarer å hjelpe dere.

Jeg tviler på at du hadde blitt like begeistret for en bilmekaniker som fikser bilen din:-)

Når jeg leser om hvordan enkelte av dere er "besatt" så må jeg si jeg er glad for at jeg ikke er psykolog, den oppmerksomheten hadde jeg ikke likt.

Jeg har tenkt den samme tanken! Jeg håper de aller fleste av dem er folk med bena godt plantet på jorden, for å å bli nesten forgudet av så mange kvinner må da lett kunne gjøre at man tar av litt?

Jeg kjenner ei som er helt på knærne etter terapeuten sin. Da hun begynte å gå hos ham var forholdet det store problemet. At mannen tok henne for gitt og ikke så henne som kvinne lenger og sånn. Det gjorde jo terapeuten, såklart. Endelig en mann som så hele henne, og gav henne sin fulle og hele oppmerksomhet! Nå er hun styrtforelsket i terapeuten, og den stakkars mannen hennes har ikke en sjanse til å noen gang nå terapeuten opp til knærne. Det dumme jo jo at terapeuten er lykkelig med sin kone. Ganske tragisk, men...En vanlig partner kan jo ikke tilbringe alle ledig tid med å dypdykke i sin kvinnes vakre og underfundige sjel i alle år etter at den sterkeste forelskelsen har lagt seg? Han må jo på jobb, få hjulene til å gå rundt hjemme, og kanskje også bruke litt tid på seg selv. Det er deilig med oppmerksomhet, men jeg tror kanskje enkelte forventer seg litt mer av det i hverdagen enn hva det er realistisk å håpe på. Og så forelsker de seg i terapeuten sin fordi han ser hele dem og forstår og konsentrerer seg om dem og kun dem. Enkelte altså. Ikke alle.

[flisa]

Jeg klarer ikke å forelske meg i en person som jeg har et avstandsforhold til, f.eks gjennom tv-ruta. Ikke blir jeg lett forelsket ellers heller, det skal mye til, men jeg kan like det jeg ser, men derfra å bli forelsket er veien lang.

Betatt kan jeg ikke huske sist jeg har vært heller. Men å like en person og være glad i, kan jeg være ofte.

lenge siden jeg har vært her vettu hihi

[mrxx]

Jeg har tenkt den samme tanken! Jeg håper de aller fleste av dem er folk med bena godt plantet på jorden, for å å bli nesten forgudet av så mange kvinner må da lett kunne gjøre at man tar av litt?

Jeg kjenner ei som er helt på knærne etter terapeuten sin. Da hun begynte å gå hos ham var forholdet det store problemet. At mannen tok henne for gitt og ikke så henne som kvinne lenger og sånn. Det gjorde jo terapeuten, såklart. Endelig en mann som så hele henne, og gav henne sin fulle og hele oppmerksomhet! Nå er hun styrtforelsket i terapeuten, og den stakkars mannen hennes har ikke en sjanse til å noen gang nå terapeuten opp til knærne. Det dumme jo jo at terapeuten er lykkelig med sin kone. Ganske tragisk, men...En vanlig partner kan jo ikke tilbringe alle ledig tid med å dypdykke i sin kvinnes vakre og underfundige sjel i alle år etter at den sterkeste forelskelsen har lagt seg? Han må jo på jobb, få hjulene til å gå rundt hjemme, og kanskje også bruke litt tid på seg selv. Det er deilig med oppmerksomhet, men jeg tror kanskje enkelte forventer seg litt mer av det i hverdagen enn hva det er realistisk å håpe på. Og så forelsker de seg i terapeuten sin fordi han ser hele dem og forstår og konsentrerer seg om dem og kun dem. Enkelte altså. Ikke alle.

Det var veldig godt sagt tonie:-)

Det er jobben deres å bruke en times tid på å høre interessert på en pasient, så er timen over og de bruker den samme tiden på en annen pasient og sånn sett er ferdig med den første.

Mens pasienten tror at behandleren "ser" bare dem. Verden er rar og vi ønsker å bedras:-)

Veldig godt poeng i at ektemannen ikke har sjans til å følge opp dette, de bruker sin tid på andre mennesker i sin jobb.

[mrxx]

lenge siden jeg har vært her vettu hihi

Hehe...

[Gjest Hulderen]

Takk for innspill. Jeg lurer virkelig på hva det er med oss som blir så "besatt" av psykologene våre. Skyldes det psykologene, eller oss, mon tro?

Jeg tror det skyldes dere. For vi ser jo samme fenomenet her på dol. Noen få blir fullstendig opphengt i NHD. Sender mengder av innlegg til ham og går nærmest opp i limingen om de syns de får for lite svar. I blandt kommer det brukere som vl vite alt om hans privatliv. Dette ser ut til å være personer som sliter med psyken. Mens vi andre er er eller mindre likegyldige til NHD.

[fineline]

Jeg klarer ikke å forelske meg i en person som jeg har et avstandsforhold til, f.eks gjennom tv-ruta. Ikke blir jeg lett forelsket ellers heller, det skal mye til, men jeg kan like det jeg ser, men derfra å bli forelsket er veien lang.

Betatt kan jeg ikke huske sist jeg har vært heller. Men å like en person og være glad i, kan jeg være ofte.

Jeg har aldri tenkt tanken engang å forelske meg i en mann gjennom tv. Det er ikke det samme som å se han du er forelsket i på tv;-). Da kan jeg få hjertebank;-).

Forelskelse og å bli betatt er noe av det samme for meg. Det går som regel over etter en stund. Kjærlighet eller det å elske noen inderlig er noe annet. Jeg er ikke så sikker på grensen mellom å elske og være glad i, men jeg elsker i hvert fall ost og rødvin;-)

[flisa]

Det var veldig godt sagt tonie:-)

Det er jobben deres å bruke en times tid på å høre interessert på en pasient, så er timen over og de bruker den samme tiden på en annen pasient og sånn sett er ferdig med den første.

Mens pasienten tror at behandleren "ser" bare dem. Verden er rar og vi ønsker å bedras:-)

Veldig godt poeng i at ektemannen ikke har sjans til å følge opp dette, de bruker sin tid på andre mennesker i sin jobb.

men en time om dagen burde man kunne forlange av partneren også

[Bella Dotte]

Det var veldig godt sagt tonie:-)

Det er jobben deres å bruke en times tid på å høre interessert på en pasient, så er timen over og de bruker den samme tiden på en annen pasient og sånn sett er ferdig med den første.

Mens pasienten tror at behandleren "ser" bare dem. Verden er rar og vi ønsker å bedras:-)

Veldig godt poeng i at ektemannen ikke har sjans til å følge opp dette, de bruker sin tid på andre mennesker i sin jobb.

Det er blant annet dette... de virker så innmari interessert, tenk, kan JEG virkelig være så interessant? Så viktig? Det føles veldig deilig! Noe jeg har lagt merke til, er at av de behandlerne/samtalepartnerne jeg har hatt, er de beste/flinkeste de som ikke har hatt noen andre pasienter/klienter, eller bare noen få i tillegg til meg. Hos studenten var jeg den første og eneste, hos sosionomen den eneste, hos den faste nåværende psykolgoen en av tre, og hos vikarpsykologen den eneste. Jeg føler ikke at jeg er bare en i rekken, men at de ser meg og bryr seg om meg på ordentlig, at de vil meg vel og ikke skyr noen midler for å få gjennomført det de mener er hensiktsmessig.

[Bella Dotte]

men en time om dagen burde man kunne forlange av partneren også

Enig i dette! Jeg tror at hvis jeg skulle hatt en partner, måtte han satt av en time om dagen til meg, bare meg! (det kunne ha funket!)

[tonie]

men en time om dagen burde man kunne forlange av partneren også

At partneren er klagemur og "terapeut" i en time daglig, eller at han bare ser en og er kjæreste, mener du?