Begynte å gråte hos psykologen - ensomhet

[Gjest Ladytron]

Var hos psykologen i dag og da snakket vi blant annet om barndommen min, som var preget av omsorgssvikt og mobbing fra andre barn og voksenpersoner...

Det er noe som jeg merker at gjør at jeg føler meg veldig sårbar, og det er den følelsen av å være usynlig... Jeg opplevde det i stor grad over mange år. Følte meg som det ensomste barnet i hele verden, men tror aldri jeg har tatt skikkelig innover meg sorgen og angsten som følgte med. Prøvde å distansere meg, lot ikke andre slippe inn. Stengte av for egne og andres følelser og det som ble det mest dominerende i mange år var vel gjerne sinne (for det aller meste undertrykt).

Når det med ensomhet og usynlighet kommer opp igjen nå så blir jeg bare så lei meg, så i dag begynte jeg å gråte hos psykologen. Får dårlig samvittighet over at jeg, en dame på nesten 30 år kan begynne å gråte over noe som skjedde for så lenge siden. Følte meg veldig barnslig og egosentrisk. Håper hun ikke tenkte negativt om meg på grunn av det.

Som voksen har jeg vel nylig innsett at det er noen av de samme mønstrene som går igjen i dag. Psykologen mente at problemet mitt ikke er depresjon, men usynliggjøringen og ensomheten. At jeg mister energi og visner bort av å være så mye alene. Nå har jeg kommet i en negativ spiral der jeg velger å bli i det jeg kjenner best, med en partner som bygger opp under de gamle mønstrene. Håper jeg snart klarer å ta motet fatt og kan stake ut en annen vei.

Er det noen som har noen tanker om disse temaene, eller som selv har vokst på lignende opplevelser, så hører jeg gjerne fra dere.

[Gjest bølger]

'' så i dag begynte jeg å gråte hos psykologen. Får dårlig samvittighet over at jeg, en dame på nesten 30 år kan begynne å gråte over noe som skjedde for så lenge siden. Følte meg veldig barnslig og egosentrisk. Håper hun ikke tenkte negativt om meg på grunn av det.''

Det er en viktig del av terapien. Psykologer opplever nok mange som gråter.

[Bella Dotte]

Jeg kjenner meg godt igjen i dette. Jeg trodde jeg hadde hatt en helt grei barndom, bare med litt lite penger, men da jeg sammen med den første psykologen jeg gikk til, begynte å grave, innså jeg at det hadde vært en del omsorgssvikt, og mine foreldres sinne og ustabile følelser, kombinert med konstant overbeskyttelse, var neppe det mest gunstige miljø for en sensitiv liten tøs.

Jeg hadde også blitt mobbet, og blitt skydd som pesten, lenge, jeg både følte meg ensom og var ensom, og jeg unngikk kontakt med andre mennesker. Med denne første psykologen var jeg ganske avmålt, gikk ikke så dypt følelsesmessig. Han var ung, og veldig forskjellig fra meg i bakgrunn og personlighet, jeg turte ikke, kunne ikke stole nok på ham til å åpne meg. Jeg sa mye, men følelsene var ikke der, ikke helt. Han støttet meg og tok fra meg mye av skyldfølelsen, jeg er veldig takknemlig for det han gjorde for meg, selv om det ble en del konflikter.

Med den neste psykologen diskuterte jeg en gang det å gråte i timene. Hans respons syntes jeg var såpass lite tillitvekkende at jeg holdt igjen også der. Han sa noe om at andre ikke ville kunne se det på meg når jeg gikk ut derfra, eller noe sånt, det var ikke det jeg ville ha greie på. Han var i det hele tatt litt fjern.

Den neste psykologen var en bitter gammel grinebiter, han var det aldri aktuelt å åpne seg noe særlig for.

Så fikk jeg samtaler med en ung mannlig sosionom, og han fikk jeg øyeblikkelig tillit til. Jeg kunne prate med ham om hva som helst, og jeg elsket å berette om alt som var trist og leit og vanskelig. Jeg kan ikke huske om jeg faktisk gråt, men jo, jeg tror det, en eller to ganger, iallfall trøstet han meg og støttet meg og sa at jeg var tapper og modig osv, og det gjorde så forbannet godt. Jeg fikk lov til å være liten og forsvarsløs og kjenne på alle følelsene, og det kjentes ut som han tok vare på meg og passet på meg, og at jeg fikk leve barndommen på nytt, nå med en mer ansvarlig og tilstedeværende "pappa".. I denne perioden ble jeg brått mye mer velfungerende sosialt, jeg begynte å stole på meg selv mer og også ta kontakt med andre på en mer funksjonell måte.

Nå har jeg to psykologer som alternerer på samtalene med meg, og jeg føler at jeg har det samme nære forholdet til dem. Jeg har ikke grått, men jeg kunne godt ha gjort det. De møter følelsene mine på beste måte og gir meg det jeg trenger.

[hidi, the scorpion]

''Når det med ensomhet og usynlighet kommer opp igjen nå så blir jeg bare så lei meg, så i dag begynte jeg å gråte hos psykologen. Får dårlig samvittighet over at jeg, en dame på nesten 30 år kan begynne å gråte over noe som skjedde for så lenge siden. Følte meg veldig barnslig og egosentrisk. Håper hun ikke tenkte negativt om meg på grunn av det.''

Å kunne gråte er vel det mest utløsende av alt! Du skal hverken skamme deg eller å ha dårlig samvittighet, du var kun menneskelig!

Egosentriske mennesker, holder ting for seg selv, mens de utnytter andre. Det gjør _ikke_ du.

Du har søkt hjelp, i motsetning til mange andre (som virkelig kunne trenge det), og du viser følelser.

Om alle kunne være som deg, Ladytron, så ville verden være et bedre sted.

Mange klemmer og lykke til!

Fra

[Gjest germimate]

Hei Her har du en til som har vært i samme båt som deg. Det tok også meg over 30 år før jeg kom ut av denne vonde sirkelen. Jeg ble ikke mobbet, men jeg ble baktalt og utestengt (ekstremt vondt) - noe som også var min egrn feil fordi jeg ikke lot noen komme inn på meg. Dessuten isolerte jeg meg mye fordi jeg hadde null selvtillit og slet med fysiske plager oppå det hele. Jeg trodde ingen bortsett fra min mor var glad i meg og likte meg. Jeg følte meg egentlig bare i veien og unngikk å være synlig så langt det vat mulig. Skolen husker jeg som et mareritt. Og som deg opplevde jeg også omsorgsvikt (inkl vold).

Jeg kjenner det er litt sårt selv, å snakke om dette/fortiden - men det har også bleknet betydelig.

Det som har hjelpa meg, er en dyktig terapeut - både individuell terapeut og gruppe. DOL har også hjelpa meg mye. Ikke minst en utfordrende jobb. Det har dog vært en lang prosess.

Ensomhet er vondt - iallefall om du lengter etter å passe inn i samfunnet og sosial kontakt. Så jeg er enig med psykologen din. Men fortvil ikke - er du motivert og følger psykologens råd og samt utfordrer deg selv, så mener jeg det er fullt mulig for deg også å komme ut av dette. Men vær forberedt på at det vil ta tid. Å endre mønstre du har brukt hele livet på tar tid.

Hilsen ei som begynner å bli sjef i eget liv

[Gjest Ladytron]

Takk for svarene deres, de varmet. Ja, jeg må vel bare akseptere at jeg er menneskelig og at dette er vanskelige tema som jeg prøver å lære av og legge bak meg.

Tror fortsatt det er mye skam knyttet ensomhet og usynlighet for meg, skam over å være så mislykket og en følelse av at jeg, med alle mine feil og defekter, ikke fortjente/fortjener(?) bedre. Jeg hadde det fint i et par år, men så gjorde jeg noen dårlige valg (som virket bra der og da) og istedenfor å velge på nytt så gjorde jeg ingenting. Det var den trygge, men minst hensiktsmessige løsningen.

Jeg skulle gjerne vært et medmenneske - jeg skulle vært der for noen (som faktisk ønsket det), gjort noen glad, bidratt, lyttet, delt noe... Savner en tilhørighet, å føle meg til stede i eget liv. Har lite eller ingen kontakt med venner lenger, det samme med familie, og de få gangene vi treffes så føles det så falskt og overflatisk... Jeg vil jo framstå som voksen og en som har orden på livet og som får gjort de tingene som forventes av en, og i stor grad gjør jeg jo også det. Det er bare gleden som mangler.

[Gjest germimate]

Takk for svarene deres, de varmet. Ja, jeg må vel bare akseptere at jeg er menneskelig og at dette er vanskelige tema som jeg prøver å lære av og legge bak meg.

Tror fortsatt det er mye skam knyttet ensomhet og usynlighet for meg, skam over å være så mislykket og en følelse av at jeg, med alle mine feil og defekter, ikke fortjente/fortjener(?) bedre. Jeg hadde det fint i et par år, men så gjorde jeg noen dårlige valg (som virket bra der og da) og istedenfor å velge på nytt så gjorde jeg ingenting. Det var den trygge, men minst hensiktsmessige løsningen.

Jeg skulle gjerne vært et medmenneske - jeg skulle vært der for noen (som faktisk ønsket det), gjort noen glad, bidratt, lyttet, delt noe... Savner en tilhørighet, å føle meg til stede i eget liv. Har lite eller ingen kontakt med venner lenger, det samme med familie, og de få gangene vi treffes så føles det så falskt og overflatisk... Jeg vil jo framstå som voksen og en som har orden på livet og som får gjort de tingene som forventes av en, og i stor grad gjør jeg jo også det. Det er bare gleden som mangler.

Du sier at det er gleden som mangler. Er du deprimert eller har en depresjon som ikke har sluppet helt taket enda?

Jeg spør fordi jeg kjenner meg igjen i dette. Det er ikke lenge siden jeg begynte å kjenne ekte glede selv.

[Gjest Ladytron]

Du sier at det er gleden som mangler. Er du deprimert eller har en depresjon som ikke har sluppet helt taket enda?

Jeg spør fordi jeg kjenner meg igjen i dette. Det er ikke lenge siden jeg begynte å kjenne ekte glede selv.

Veldig kjekt å høre at du har begynt å føle deg bedre Skjedde det av seg selv denne gangen eller følte du at du gjorde noe spesielt selv for at det skulle bli slik?

Hmm, slik jeg opplever det er det en depresjon jeg strever med, men psykologen mente at det egentlig er ensomhet (som fører til at jeg føler meg deprimert(?)) som er problemet. Det er jo egentlig (i teorien) ganske lett å begynne å være mer omgjengelig og ta kontakt med andre, jeg har tro på at det ville ha løst mye av problemene. Samtidig er det så vanskelig (angstskapende), og det blir ikke så mye bedre når han jeg er sammen med ikke støtter at jeg gjør slike endringer i livssituasjonen.

Det jeg ser for meg er 1) Gå videre med livet som singel, 2) Ta opp igjen kontakten med gamle venner som han har vært i mot at jeg har kontakt med.

Føler så mye angst og motstand både mot å gjøre det slutt (konflikt) og det å stå helt alene i verden. Samtidig føler jeg at jeg lever på en løgn for hver dag som går uten at jeg går ut av forholdet og begynner et liv som er mer i tråd med mine ønsker og verdier. Så det er vanskelig... Jeg vet at jeg kommer til å forlate han, jeg aner bare ikke når jeg skal finne kreftene.

[Gjest germimate]

Veldig kjekt å høre at du har begynt å føle deg bedre Skjedde det av seg selv denne gangen eller følte du at du gjorde noe spesielt selv for at det skulle bli slik?

Hmm, slik jeg opplever det er det en depresjon jeg strever med, men psykologen mente at det egentlig er ensomhet (som fører til at jeg føler meg deprimert(?)) som er problemet. Det er jo egentlig (i teorien) ganske lett å begynne å være mer omgjengelig og ta kontakt med andre, jeg har tro på at det ville ha løst mye av problemene. Samtidig er det så vanskelig (angstskapende), og det blir ikke så mye bedre når han jeg er sammen med ikke støtter at jeg gjør slike endringer i livssituasjonen.

Det jeg ser for meg er 1) Gå videre med livet som singel, 2) Ta opp igjen kontakten med gamle venner som han har vært i mot at jeg har kontakt med.

Føler så mye angst og motstand både mot å gjøre det slutt (konflikt) og det å stå helt alene i verden. Samtidig føler jeg at jeg lever på en løgn for hver dag som går uten at jeg går ut av forholdet og begynner et liv som er mer i tråd med mine ønsker og verdier. Så det er vanskelig... Jeg vet at jeg kommer til å forlate han, jeg aner bare ikke når jeg skal finne kreftene.

Jeg skal svare deg i kveld eller i morgen

[Gjest Ladytron]

Jeg skal svare deg i kveld eller i morgen

Ok, takk

[Gjest Annedasda]

Jeg ble mobbet av de jeg gikk på skole sammen med, og av en lærer, det har nok påvirket meg. Vokste opp med en far som hadde angst, og at jeg ikke hadde det trygt på skolen, er nok grunnen til at jeg er en taper i dag.

[Gjest germimate]

Veldig kjekt å høre at du har begynt å føle deg bedre Skjedde det av seg selv denne gangen eller følte du at du gjorde noe spesielt selv for at det skulle bli slik?

Hmm, slik jeg opplever det er det en depresjon jeg strever med, men psykologen mente at det egentlig er ensomhet (som fører til at jeg føler meg deprimert(?)) som er problemet. Det er jo egentlig (i teorien) ganske lett å begynne å være mer omgjengelig og ta kontakt med andre, jeg har tro på at det ville ha løst mye av problemene. Samtidig er det så vanskelig (angstskapende), og det blir ikke så mye bedre når han jeg er sammen med ikke støtter at jeg gjør slike endringer i livssituasjonen.

Det jeg ser for meg er 1) Gå videre med livet som singel, 2) Ta opp igjen kontakten med gamle venner som han har vært i mot at jeg har kontakt med.

Føler så mye angst og motstand både mot å gjøre det slutt (konflikt) og det å stå helt alene i verden. Samtidig føler jeg at jeg lever på en løgn for hver dag som går uten at jeg går ut av forholdet og begynner et liv som er mer i tråd med mine ønsker og verdier. Så det er vanskelig... Jeg vet at jeg kommer til å forlate han, jeg aner bare ikke når jeg skal finne kreftene.

''Veldig kjekt å høre at du har begynt å føle deg bedre Skjedde det av seg selv denne gangen eller følte du at du gjorde noe spesielt selv for at det skulle bli slik?''

Jeg vil si at jeg både gjorde noe selv og at det skjedde av seg selv.

''Hmm, slik jeg opplever det er det en depresjon jeg strever med, men psykologen mente at det egentlig er ensomhet (som fører til at jeg føler meg deprimert(?)) som er problemet.''

Det synes jeg også er logisk.

'' Det er jo egentlig (i teorien) ganske lett å begynne å være mer omgjengelig og ta kontakt med andre, jeg har tro på at det ville ha løst mye av problemene. Samtidig er det så vanskelig (angstskapende), og det blir ikke så mye bedre når han jeg er sammen med ikke støtter at jeg gjør slike endringer i livssituasjonen. ''

Har du sosial angst, eller kommer det som en følge av depresjonen at sosial kontakt er angstskapende?

Kan du prøve å gjøre deg litt mer uavhengig din samboer og gjøre det du vet og tror kan bedre din livssituasjon? Vet det er lettere sagt enn gjort, men kan dette f.eks være et tema i terapien?

''Det jeg ser for meg er 1) Gå videre med livet som singel, 2) Ta opp igjen kontakten med gamle venner som han har vært i mot at jeg har kontakt med. ''

Ja takk, begge deler

Det er ikke normalt at din samboer skal være i mot at du har kontakt med andre. Er han sjalu og kontrollerende?

''Føler så mye angst og motstand både mot å gjøre det slutt (konflikt) og det å stå helt alene i verden.Samtidig føler jeg at jeg lever på en løgn for hver dag som går uten at jeg går ut av forholdet og begynner et liv som er mer i tråd med mine ønsker og verdier. Så det er vanskelig... ''

Hva tror du skjer om du gjør det slutt (tenker da på at konflikt gir angst)? Jeg vet det er vanskelig. Men sannsynligvis er det det som skal til for at du skal få et godt og tilfredsstillende liv. Det vil også øke din selvfølelse og selvtillit og kunne stå på egne bein og være uavhengig andre.

''Jeg vet at jeg kommer til å forlate han, jeg aner bare ikke når jeg skal finne kreftene.''

Er det du eller han som eier boligen, eller leier dere? Et råd: bestem deg for en dato. Forbered deg på flytting.

[Gjest Ladytron]

''Veldig kjekt å høre at du har begynt å føle deg bedre Skjedde det av seg selv denne gangen eller følte du at du gjorde noe spesielt selv for at det skulle bli slik?''

Jeg vil si at jeg både gjorde noe selv og at det skjedde av seg selv.

''Hmm, slik jeg opplever det er det en depresjon jeg strever med, men psykologen mente at det egentlig er ensomhet (som fører til at jeg føler meg deprimert(?)) som er problemet.''

Det synes jeg også er logisk.

'' Det er jo egentlig (i teorien) ganske lett å begynne å være mer omgjengelig og ta kontakt med andre, jeg har tro på at det ville ha løst mye av problemene. Samtidig er det så vanskelig (angstskapende), og det blir ikke så mye bedre når han jeg er sammen med ikke støtter at jeg gjør slike endringer i livssituasjonen. ''

Har du sosial angst, eller kommer det som en følge av depresjonen at sosial kontakt er angstskapende?

Kan du prøve å gjøre deg litt mer uavhengig din samboer og gjøre det du vet og tror kan bedre din livssituasjon? Vet det er lettere sagt enn gjort, men kan dette f.eks være et tema i terapien?

''Det jeg ser for meg er 1) Gå videre med livet som singel, 2) Ta opp igjen kontakten med gamle venner som han har vært i mot at jeg har kontakt med. ''

Ja takk, begge deler

Det er ikke normalt at din samboer skal være i mot at du har kontakt med andre. Er han sjalu og kontrollerende?

''Føler så mye angst og motstand både mot å gjøre det slutt (konflikt) og det å stå helt alene i verden.Samtidig føler jeg at jeg lever på en løgn for hver dag som går uten at jeg går ut av forholdet og begynner et liv som er mer i tråd med mine ønsker og verdier. Så det er vanskelig... ''

Hva tror du skjer om du gjør det slutt (tenker da på at konflikt gir angst)? Jeg vet det er vanskelig. Men sannsynligvis er det det som skal til for at du skal få et godt og tilfredsstillende liv. Det vil også øke din selvfølelse og selvtillit og kunne stå på egne bein og være uavhengig andre.

''Jeg vet at jeg kommer til å forlate han, jeg aner bare ikke når jeg skal finne kreftene.''

Er det du eller han som eier boligen, eller leier dere? Et råd: bestem deg for en dato. Forbered deg på flytting.

''Jeg vil si at jeg både gjorde noe selv og at det skjedde av seg selv.''

Noen tips om hva du gjorde for å føle deg bedre? Jeg har også følt noen ganger at det har gått litt av seg selv å komme ut av en depressiv tilstand (men forholdene må jo ligge til rette for det også).

''Har du sosial angst, eller kommer det som en følge av depresjonen at sosial kontakt er angstskapende?''

Har slitt med sosial angst tidligere, men nå tror jeg at det kommer mest av situasjonen at jeg føler sosial kontakt er angstskapende, og litt på grunn av forholdet og redsel for konflikt og drama med samboer...

''Kan du prøve å gjøre deg litt mer uavhengig din samboer og gjøre det du vet og tror kan bedre din livssituasjon? Vet det er lettere sagt enn gjort, men kan dette f.eks være et tema i terapien?''

Det har vært et tema i terapien... Jeg har også prøvd, men blir møtt med så mye kjefting, beskyldninger (om mine motiver og andres motiver) og i neste omgang "the silent treatment". Da klarer jeg ikke å gå videre og prøve mer. Eller det er ihvertfall sånn det føles, utrolig vondt å bli motarbeidet, utsatt for beskyldninger og ignorert...

''Det er ikke normalt at din samboer skal være i mot at du har kontakt med andre. Er han sjalu og kontrollerende?''

Ja, han er veldig sjalu og kontrollerende. Jeg har prøvd å inkludere han i mine gamle vennskap, men han var aldri interessert. En del av dem har han nektet å treffe. Noen får jeg absolutt ikke lov og treffe. Noen sier han jeg kan treffe (han vil ikke), men ord og handlinger står ikke i stil... Mine verdier sier at et forhold skal være bygget på gjensidig tillit (og at er man sjalu uten god grunn så må man jobbe med det selv), så jeg føler ikke at jeg kan ha det sånn som dette i lengden.

''Hva tror du skjer om du gjør det slutt (tenker da på at konflikt gir angst)? Jeg vet det er vanskelig. Men sannsynligvis er det det som skal til for at du skal få et godt og tilfredsstillende liv. Det vil også øke din selvfølelse og selvtillit og kunne stå på egne bein og være uavhengig andre.''

Hvis jeg gjør det slutt tror jeg han kommer til å bli utrolig sint, skjelle meg ut fordi jeg ikke setter pris på forholdet og alt vi har hatt sammen. Så kommer han til å roe seg ned litt og fortelle meg at han hadde det veldig fint og aldri ville at det skulle bli slutt. Hvis jeg ikke ombestemmer meg da kommer han til å bli veldig sint igjen... Når jeg drar kommer han til å sende masse meldinger, mest om hvor mye han savner meg og gjerne også om hvor mye bedre ting kan bli (har gjort det slutt før)...

Jeg tror grunnen til at han mener han har det så fint er at jeg har "akseptert" (ved å ikke lenger ta det opp eller diskutere) at vi nesten aldri gjør noe sammen, at han bruker nesten all sin våkne tid foran PC-en (mest spilling). Hvis jeg foreslår noe sier han 99% av gangene at han ikke har lyst. Vi gjør så og si aldri noe sammen utover og spise, snakke om overflatiske ting og se på TV-serier. Jeg føler at han er så fjern for meg at jeg begynner å lure på om han faktisk er avhengig av spill (på en usunn måte). Men det er vel ikke så viktig for meg å forstå hvordan det henger sammen.

Tror jeg hadde hatt godt av å kunne stå på egne bein igjen ja. Leve livet litt mer i tråd med hvordan jeg ønsker at livet mitt skal være... Det blir nok en overgang...

''Er det du eller han som eier boligen, eller leier dere? Et råd: bestem deg for en dato. Forbered deg på flytting.''

Vi leier (heldigvis!)... Ja, bør vel bare sette en dato og gjøre det. Vet at jeg kan bo hos slekt. Burde vel også prøve å søke støtte hos noen, men det er vanskelig nå. Vanskelig også at det snart er jul... Jeg liker ikke julen og feiringen med han i fjor var ingen god opplevelse, så håper det kan motivere meg til å handle før enn senere...

Tusen takk for svaret ditt

[Gjest germimate]

''Jeg vil si at jeg både gjorde noe selv og at det skjedde av seg selv.''

Noen tips om hva du gjorde for å føle deg bedre? Jeg har også følt noen ganger at det har gått litt av seg selv å komme ut av en depressiv tilstand (men forholdene må jo ligge til rette for det også).

''Har du sosial angst, eller kommer det som en følge av depresjonen at sosial kontakt er angstskapende?''

Har slitt med sosial angst tidligere, men nå tror jeg at det kommer mest av situasjonen at jeg føler sosial kontakt er angstskapende, og litt på grunn av forholdet og redsel for konflikt og drama med samboer...

''Kan du prøve å gjøre deg litt mer uavhengig din samboer og gjøre det du vet og tror kan bedre din livssituasjon? Vet det er lettere sagt enn gjort, men kan dette f.eks være et tema i terapien?''

Det har vært et tema i terapien... Jeg har også prøvd, men blir møtt med så mye kjefting, beskyldninger (om mine motiver og andres motiver) og i neste omgang "the silent treatment". Da klarer jeg ikke å gå videre og prøve mer. Eller det er ihvertfall sånn det føles, utrolig vondt å bli motarbeidet, utsatt for beskyldninger og ignorert...

''Det er ikke normalt at din samboer skal være i mot at du har kontakt med andre. Er han sjalu og kontrollerende?''

Ja, han er veldig sjalu og kontrollerende. Jeg har prøvd å inkludere han i mine gamle vennskap, men han var aldri interessert. En del av dem har han nektet å treffe. Noen får jeg absolutt ikke lov og treffe. Noen sier han jeg kan treffe (han vil ikke), men ord og handlinger står ikke i stil... Mine verdier sier at et forhold skal være bygget på gjensidig tillit (og at er man sjalu uten god grunn så må man jobbe med det selv), så jeg føler ikke at jeg kan ha det sånn som dette i lengden.

''Hva tror du skjer om du gjør det slutt (tenker da på at konflikt gir angst)? Jeg vet det er vanskelig. Men sannsynligvis er det det som skal til for at du skal få et godt og tilfredsstillende liv. Det vil også øke din selvfølelse og selvtillit og kunne stå på egne bein og være uavhengig andre.''

Hvis jeg gjør det slutt tror jeg han kommer til å bli utrolig sint, skjelle meg ut fordi jeg ikke setter pris på forholdet og alt vi har hatt sammen. Så kommer han til å roe seg ned litt og fortelle meg at han hadde det veldig fint og aldri ville at det skulle bli slutt. Hvis jeg ikke ombestemmer meg da kommer han til å bli veldig sint igjen... Når jeg drar kommer han til å sende masse meldinger, mest om hvor mye han savner meg og gjerne også om hvor mye bedre ting kan bli (har gjort det slutt før)...

Jeg tror grunnen til at han mener han har det så fint er at jeg har "akseptert" (ved å ikke lenger ta det opp eller diskutere) at vi nesten aldri gjør noe sammen, at han bruker nesten all sin våkne tid foran PC-en (mest spilling). Hvis jeg foreslår noe sier han 99% av gangene at han ikke har lyst. Vi gjør så og si aldri noe sammen utover og spise, snakke om overflatiske ting og se på TV-serier. Jeg føler at han er så fjern for meg at jeg begynner å lure på om han faktisk er avhengig av spill (på en usunn måte). Men det er vel ikke så viktig for meg å forstå hvordan det henger sammen.

Tror jeg hadde hatt godt av å kunne stå på egne bein igjen ja. Leve livet litt mer i tråd med hvordan jeg ønsker at livet mitt skal være... Det blir nok en overgang...

''Er det du eller han som eier boligen, eller leier dere? Et råd: bestem deg for en dato. Forbered deg på flytting.''

Vi leier (heldigvis!)... Ja, bør vel bare sette en dato og gjøre det. Vet at jeg kan bo hos slekt. Burde vel også prøve å søke støtte hos noen, men det er vanskelig nå. Vanskelig også at det snart er jul... Jeg liker ikke julen og feiringen med han i fjor var ingen god opplevelse, så håper det kan motivere meg til å handle før enn senere...

Tusen takk for svaret ditt

''Noen tips om hva du gjorde for å føle deg bedre?''

Jeg har økt min mestringsfølelse. Dette gjennom en utfordrende jobb, hoppe i og starte helt blank på en ny hobby (og som er mannsdominert), terapi lært meg å sette grenser for andre og kort og enkelt sagt fått bedre selvfølelse og selvtillit, gjøre meg mer uavhengig andre og selvstendig.

''Jeg har også følt noen ganger at det har gått litt av seg selv å komme ut av en depressiv tilstand (men forholdene må jo ligge til rette for det også).''

det er jo ganske logisk

''Har slitt med sosial angst tidligere, men nå tror jeg at det kommer mest av situasjonen at jeg føler sosial kontakt er angstskapende, og litt på grunn av forholdet og redsel for konflikt og drama med samboer...''

Synd. Veldig synd. Kom deg vekk fra han før han bryter deg ned.

''Det har vært et tema i terapien... Jeg har også prøvd, men blir møtt med så mye kjefting, beskyldninger (om mine motiver og andres motiver) og i neste omgang "the silent treatment". Da klarer jeg ikke å gå videre og prøve mer. Eller det er ihvertfall sånn det føles, utrolig vondt å bli motarbeidet, utsatt for beskyldninger og ignorert...''

Jeg vet. synes du burde sette en dato allerede nå, begynne forberedelsene og bestemme deg for å gjennomføre - uansett. Just do it, som frosken sier (jeg liker uttrykket mer og mer selv også, fordi det har bidratt til min mestringsfølelse og selvfølelse å ha klart å gjennomføre angsskapende ting).

''Ja, han er veldig sjalu og kontrollerende. Jeg har prøvd å inkludere han i mine gamle vennskap, men han var aldri interessert. En del av dem har han nektet å treffe. Noen får jeg absolutt ikke lov og treffe. Noen sier han jeg kan treffe (han vil ikke), men ord og handlinger står ikke i stil... Mine verdier sier at et forhold skal være bygget på gjensidig tillit (og at er man sjalu uten god grunn så må man jobbe med det selv), så jeg føler ikke at jeg kan ha det sånn som dette i lengden.''

Gode verdier Dette forholdet er absolutt ikke sunt. Ingen skal ha en slik kontroll på noen.

''Hvis jeg gjør det slutt tror jeg han kommer til å bli utrolig sint, skjelle meg ut fordi jeg ikke setter pris på forholdet og alt vi har hatt sammen. Så kommer han til å roe seg ned litt og fortelle meg at han hadde det veldig fint og aldri ville at det skulle bli slutt. Hvis jeg ikke ombestemmer meg da kommer han til å bli veldig sint igjen... Når jeg drar kommer han til å sende masse meldinger, mest om hvor mye han savner meg og gjerne også om hvor mye bedre ting kan bli (har gjort det slutt før)...''

Det er så typisk. Bestem deg for å ikke la han få spille på din samvtittighet. Du _vet_ med fornuften at du vil utav det. Ikke la følelsene dine få styre.

''Jeg tror grunnen til at han mener han har det så fint er at jeg har "akseptert" (ved å ikke lenger ta det opp eller diskutere) at vi nesten aldri gjør noe sammen, at han bruker nesten all sin våkne tid foran PC-en (mest spilling). Hvis jeg foreslår noe sier han 99% av gangene at han ikke har lyst. Vi gjør så og si aldri noe sammen utover og spise, snakke om overflatiske ting og se på TV-serier. Jeg føler at han er så fjern for meg at jeg begynner å lure på om han faktisk er avhengig av spill (på en usunn måte). Men det er vel ikke så viktig for meg å forstå hvordan det henger sammen.''

Selvsagt er han fornøyd og har det bra. Han har det jo som plommen i egget. Men godt du er kommet dithen at det ikke er så viktig for deg å forstå hvordan det henger sammen, da er du allerede på rett vei

''Tror jeg hadde hatt godt av å kunne stå på egne bein igjen ja. Leve livet litt mer i tråd med hvordan jeg ønsker at livet mitt skal være... Det blir nok en overgang...''

Jeg tror ikke - jeg vet. Og innerst inne tror jeg du også vet Det blir en overgang, og det kan bli en tøff overgang også - men hold ut dette (men det trenger ikke bli så tøft som du tror heller).

''Vi leier (heldigvis!)... Ja, bør vel bare sette en dato og gjøre det. Vet at jeg kan bo hos slekt. Burde vel også prøve å søke støtte hos noen, men det er vanskelig nå. Vanskelig også at det snart er jul... Jeg liker ikke julen og feiringen med han i fjor var ingen god opplevelse, så håper det kan motivere meg til å handle før enn senere...''

Bruk dol. Her kan være masse støtte å hente gjennom en slik prosess.

Jeg kom for øvrig til å tenke på noe; har du prøvd å sette hardt mot hardt? "endre deg, eller jeg går. Vis at du prøver å endre deg innen 3 mnd, eller jeg går". familieterapi, psykolog. Men i bunn og grunn har jeg ikke tro på det.

Lykke til, og skriv gjerne mer om du øsnker :-)