NHD BP

[Gjest bølger]

Jeg skrev om frustrasjon og Gondor mente det kunne være BP.

Det hadde jo vært greit å ha unnskyldning for slik oppførsel

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Om det ikke er klart psykotisk, må alle ta ansvar for egen adferd uten å skylde på diagnoser.

[stjernestøv]

Om det ikke er klart psykotisk, må alle ta ansvar for egen adferd uten å skylde på diagnoser.

Trodde maniske folk ikke hadde kontroll på seg selv, eller er mani psykose?

Kjenner ei som gikk helt "bananas", i ettertid angret hun på alt hun hadde sagt og gjort. Sa det var fordi hun var manisk og ikke hadde kontroll, det var en frekk og ubehagelig oppførsel. Til vanlig er hun ikke slik.

[lealaus]

Trodde maniske folk ikke hadde kontroll på seg selv, eller er mani psykose?

Kjenner ei som gikk helt "bananas", i ettertid angret hun på alt hun hadde sagt og gjort. Sa det var fordi hun var manisk og ikke hadde kontroll, det var en frekk og ubehagelig oppførsel. Til vanlig er hun ikke slik.

Ang adferd og diagnose.

Min sønn har ADHD, og jeg prenter det inn i han, at ingenting kan unnskylde dårlig oppførsel. Ja, han har sine utfordringer, og når det først går galt, så gjør det det. Men han må ta ansvaret for å gjenkjenne de små tegn som ligger i forkant av slike episoder, slik at han kan gå klar av risikoen for å opptre på en måte som gjør at han mister goodwill - det finnes overhodet ingen unnskyldning for dårlig/teit oppførsel.

Selv har jeg BP, og det er på samme måte for meg. Ja - når sykdommen herjer med meg, oppleves det som om jeg ikke har styring - verken når jeg er høy eller motløs - men da må jeg ta konsekvensen av det faktum at jeg mister kontroll i gitte tilfeller. Jeg må lære meg å kjenne lusa på gangen tidlig nok til at jeg er i stand til å justere retningen (i form av kontakt med lege eller andre tiltak jeg vet hjelper - søvn f.eks). Helt konkret for min egen del, har jeg i frisk tilstand laget en sjekkliste i forhold til ulike aspekter jeg vet slår inn når jeg begynner å skli. Denne sjekker jeg jevnlig opp mot, og bruker den som målestokk i forhold til når tiltak må settes inn.

Det er ingen enkel prosess, men jeg har ansvar for å gjøre noe med min ukritiske adferd i begge ender av skalaen. Siden det er vanskelig å gjøre noe med det når ting først er i kraftig bevegelse, må jeg sette inn tiltak i forkant. Man kan si det er kjedelig å være så gjennomtenkt til enhver tid, men det er uansett ikke noe opp mot den skaden man kan risikere å gjøre i ukritiske faser. Kjedelig? -Gjenoppretting er kjedelig, det - og sjelden kan man gjenopprette noe tilbake til utgangspunktet når skaden først er skjedd.

Blir provosert av at noen mener man kan bruke diagnose som unnskyldning.

[stjernestøv]

Ang adferd og diagnose.

Min sønn har ADHD, og jeg prenter det inn i han, at ingenting kan unnskylde dårlig oppførsel. Ja, han har sine utfordringer, og når det først går galt, så gjør det det. Men han må ta ansvaret for å gjenkjenne de små tegn som ligger i forkant av slike episoder, slik at han kan gå klar av risikoen for å opptre på en måte som gjør at han mister goodwill - det finnes overhodet ingen unnskyldning for dårlig/teit oppførsel.

Selv har jeg BP, og det er på samme måte for meg. Ja - når sykdommen herjer med meg, oppleves det som om jeg ikke har styring - verken når jeg er høy eller motløs - men da må jeg ta konsekvensen av det faktum at jeg mister kontroll i gitte tilfeller. Jeg må lære meg å kjenne lusa på gangen tidlig nok til at jeg er i stand til å justere retningen (i form av kontakt med lege eller andre tiltak jeg vet hjelper - søvn f.eks). Helt konkret for min egen del, har jeg i frisk tilstand laget en sjekkliste i forhold til ulike aspekter jeg vet slår inn når jeg begynner å skli. Denne sjekker jeg jevnlig opp mot, og bruker den som målestokk i forhold til når tiltak må settes inn.

Det er ingen enkel prosess, men jeg har ansvar for å gjøre noe med min ukritiske adferd i begge ender av skalaen. Siden det er vanskelig å gjøre noe med det når ting først er i kraftig bevegelse, må jeg sette inn tiltak i forkant. Man kan si det er kjedelig å være så gjennomtenkt til enhver tid, men det er uansett ikke noe opp mot den skaden man kan risikere å gjøre i ukritiske faser. Kjedelig? -Gjenoppretting er kjedelig, det - og sjelden kan man gjenopprette noe tilbake til utgangspunktet når skaden først er skjedd.

Blir provosert av at noen mener man kan bruke diagnose som unnskyldning.

Hvis det går an å stoppe det på forhånd er jo det bra, men klarer alle det?

[miakami]

Hvis det går an å stoppe det på forhånd er jo det bra, men klarer alle det?

man klarer ikke det ved mani

[stjernestøv]

man klarer ikke det ved mani

Nei, da er de vel en unskyldning da?

[miakami]

Nei, da er de vel en unskyldning da?

ja

[Gjest bølger]

Om det ikke er klart psykotisk, må alle ta ansvar for egen adferd uten å skylde på diagnoser.

Jeg vet at en må ta ansvar for egen adferd. Men jeg lurer litt på hva som skjer med meg når jeg blir slik.

Det var ikke en adferd som var alvorlig, men jeg snakket negativt om et menneske jeg var frustrert over, og slik liker jeg ikke å være. Jeg måtte ordne opp i noe på grunn av det og ble skikkelig giret. (vet ikke om det er rette ordet å bruke, men finner ikke noe bedre ord) Det koker et par dager, så faller jeg sammen igjen. Angrer for det jeg har sagt, og begynner å skade meg igjen. Men det er vel også en adferd som jeg må ta ansvar for.

[lealaus]

Hvis det går an å stoppe det på forhånd er jo det bra, men klarer alle det?

Nei, alle greier det ikke, og jeg greier det heller ikke alltid.

Men å være seg bevisst hvor skoen trykker og å ta sine forholdsregler tror jeg alle kan jobbe mot.

For min egen del er det nå mye lenger mellom episodene, og det er også lenge siden det har dratt seg skikkelig til.

Og uansett - diagnose er etter min mening fremdeles ingen unnskyldning for dårlig oppførsel.

[stjernestøv]

Nei, alle greier det ikke, og jeg greier det heller ikke alltid.

Men å være seg bevisst hvor skoen trykker og å ta sine forholdsregler tror jeg alle kan jobbe mot.

For min egen del er det nå mye lenger mellom episodene, og det er også lenge siden det har dratt seg skikkelig til.

Og uansett - diagnose er etter min mening fremdeles ingen unnskyldning for dårlig oppførsel.

''Men å være seg bevisst hvor skoen trykker og å ta sine forholdsregler tror jeg alle kan jobbe mot.''

Enig.

[miakami]

Nei, alle greier det ikke, og jeg greier det heller ikke alltid.

Men å være seg bevisst hvor skoen trykker og å ta sine forholdsregler tror jeg alle kan jobbe mot.

For min egen del er det nå mye lenger mellom episodene, og det er også lenge siden det har dratt seg skikkelig til.

Og uansett - diagnose er etter min mening fremdeles ingen unnskyldning for dårlig oppførsel.

da har du ikke vært tvangsinnlagt på skjerma avd pga du blamerer deg selv og er ute av kontroll pga mani

[lealaus]

da har du ikke vært tvangsinnlagt på skjerma avd pga du blamerer deg selv og er ute av kontroll pga mani

Ikke de siste sju årene, nei - før det stadig vekk

[miakami]

Ikke de siste sju årene, nei - før det stadig vekk

man kan ikke kontrollere seg under en alvorlig mani

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

man kan ikke kontrollere seg under en alvorlig mani

Så er da også en alvorlig mani en psykose/alvorlig sinnslidelse.

[lealaus]

man kan ikke kontrollere seg under en alvorlig mani

Nei, man kan ikke kontrollere seg under en mani. Jeg har heller aldri sagt noe annet.

Men jeg har møysommelig lært meg at man kan lære seg å kjenne symptomer og signaler og dermed ligge i forkant av en del episoder og gjøre nødvendige tiltak når man merker at man sklir. På den måten har i hvert fall jeg de siste sju årene sluppet unna de totale maniene, og dermed også skjerma avdeling og bondeanger. Jeg er godt kjent med hvordan det er å subbe rundt der i korridorene fra tiden før dette.

Det er ikke morsomt å slå på bremsen i en hypomani - da er det jo så mye morsomt som skjer! Men jeg synes i hvert fall at det er helt grusomt å "våkne" etter en mani og måtte begynne å rydde opp og føle seg som verdens største dust. Skal jeg veie opp moroa ved en hypomani opp mot den forferdelige følelsen etter at hypomanien har tatt av i en mani, er jeg ikke i tvil om at det er minst verst å bremse opp - nesten før ting skjer.

Og bare så det er sagt: jeg sier heller ikke at dette er lett og at det "bare" er å sette i gang og gjøre det. Det har kosta meg blod, svette og tårer og mang en gang skikkelig på trynet. Og noen garanti har jeg aldri - jeg kan helt sikkert gå på trynet igjen. Men enn så lenge tillater jeg meg å være fornøyd med å ha styrt unna maniene disse årene.