sorgen gir ikke slipp

[Gjest såsånnerdet]

Jeg har nå slitt med sorg i 1 1/2 år etter at to personer gikk bort fra meg på under 4 mnd. jeg føler at sorgen ikke gir slipp, jeg er på samme stadium som jeg var for et år siden. jeg sliter med ptsd, angst og panikklidelse i tillegg, så det hjelper ikke at sorgen gnager sånn. Finnes det noen metoder på å gi slipp på sorgen? jeg vet den alltid vil være der, men den knekker meg fullstendig og jeg klarer ikke å leve sånn jeg gjorde før alt skjedde..

[Madelenemie]

Hei!

Min psykiater ga meg et råd for min sorg hun sa :

" gråt den ut ved en passende anledning"

Da min mann tok barna på en tur, brukte jeg tiden fra fredag ettermiddag til søndag ettermiddag, jeg gråt, som jeg aldri har gjort.

Jeg regnet ikke med noe mirakel, jeg så meg selv misfornøyd i speilet og konstaterte at jeg så stygg ut med oppsvulmede øyne og rød nese.

Men utrolig nok: Det hjalt, jeg ble ferdig med sorgen etter den helgen, sånn ferdig at jeg kunne leve bra videre.

Sorgen og sårene bærer en med seg, men de ble mer levelige.

Det virker som en rar og enkle løsning, men den hjalp meg, men videre tenkte jeg "nå er det gjort, nå ser jeg frem" det var derfor også et valgt som skjedde etter dette.

Men jeg bærer sorgen nå mer på en måte som jeg kan leve med, det kjennes greit, på en annen måte.

Jeg forstår at sorgen er grusom, jeg håper du får det bedre snart.

Alt godt til deg.

[hidi, the scorpion]

''Jeg har nå slitt med sorg i 1 1/2 år etter at to personer gikk bort fra meg på under 4 mnd. jeg føler at sorgen ikke gir slipp, jeg er på samme stadium som jeg var for et år siden. jeg sliter med ptsd, angst og panikklidelse i tillegg, så det hjelper ikke at sorgen gnager sånn. Finnes det noen metoder på å gi slipp på sorgen? jeg vet den alltid vil være der, men den knekker meg fullstendig og jeg klarer ikke å leve sånn jeg gjorde før alt skjedde..''

Håper du får hjelp med din ptsd, angst og panikklidelse. Det må være det første du tar tak i.

Vi sørger alle forskjellig, men sorgen bør ikke ta overhånd. Nå vet jeg ikke hva dine døde av, og det spiller faktisk en stor rolle.

Jeg mistet min far helt ut av det blå, og var sønderknust. Men etterhvert som jeg tenkte hvordan han helst ville dø, så ga det meg ro. Han døde av hjerteinfarkt i den gaten han elsket... Og jeg vet om han hadde havnet på sykehus, så ville han sakte men sikkert svinne hen, han hatet sykehus.

Så gammel ble han ikke, men jeg finner enorm trøst at han slapp å lide eller havne på sykehus. Og jeg elsket han så høyt!

De gode minnene, sitter brent i mitt hjerte, og se bilder av han, fryder min sjel. Pappa, er stadig i mine tanker og selvfølgelig savner jeg han veldig.

Skjønner at du virkelig strever med din sorg, såsånnerdet, men du må ikke drukne i den! Fokuser mer på de gode minnene, og la de være brent fast i _ditt_hjerte.

Vi som er tilbake, må leve videre, noe de avdøde så absolutt ønsker at vi gjør. Se fremover i stedet for tilbake, vi lever her og nå, det fortjener de avdøde at vi gjør.

Tenker på deg, såsånnerdet, og ønsker deg alt godt. Lever vi livet i nåtid, så ærer vi våre avdøde, husk det.

Klem fra

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det at sorgen ikke gir slipp, og PTSD har på mange måter samme årsak: En har sitt fokus bakover i tid - ikke fremover.

Prøv på alle måter å endre fokus - både i dine tanker og når du snakker med forlk. Snakk om det du skal gjøre, om dine planer og ønsker.

Unngå å ha fokus bakover. Ikke la fortiden være et tema i samvær med andre.

[Tonette]

Er enig med NHD, skift fokus! Det jeg har brukt å tenke når jeg har mistet noen er: -nå skal jeg lære meg å leve uten denne personen i livet mitt.