Benzodiazepiner

[marlenexxx27]

Mange med kroniske og diffuse angst- og relasjonsproblemer har ENORMT LYST å bruke benzo. Legene prøver å ikke skrive ut så mye, og det blir en evig drakamp mellom lege og pasient som vel er en byrde for både legen, pasienten og samfunnsøkonomien.

Hvis folk har lyst å stå på 100 mg. og synes det høres greit ut å stå på flere gram om x antall år, vel, hvorfor ikke? Dette er altså ikke et retorisk spørsmål, jeg er ute etter argumenter for hvorfor det ikke er en god ide. Får man f.eks. svekka kognitive evner av å stå på massive doser benzo? Man kan kanskje ikke kjøre bil? Man er kanskje trøtt og søvnig store deler av døgnet, uansett hvor mye man sover? Jeg vet ikke, og trenger svar!

[Gjest Wiki]

Fra wikipedia:

Langvarig bruk anbefales ikke, da benzodiazepiner gir rusvirkning og er sterkt vanedannende. Benzodiazepiner misbrukes i stor utstrekning som rusmiddel, og mange pasienter med kroniske angstplager har blitt avhengige av benzodiazepiner og endt opp med et misbruksproblem. Benzodiazepinabstinens gir øket angstnivå, særlig hos den som har blitt tilvendt.

[Gjest Remlow]

Ettersom du skriver "massive doser" er svaret nei.

Da får man nok helt klart svekket kognitive evner, og mer til.

Man skal da ikke stå på høyere dose enn man trenger, så hvorfor bruke høyere doser enn det?

Mine Stesolid-tabletter er på 5 mg, og skulle jeg stått på 100 mg (!) ville jo det blitt 20 tabletter!

Og da hadde jeg nok blitt veldig syk.

Ingen trenger slike høye doser.

Det er jo medisinsk uforsvarlig i høyeste grad.

Hensikten med slike medisiner er jo at angsten skal dempes, ikke for at man skal bli rusa.

Man skal ikke bruke mer enn man trenger.

[Bella Dotte]

''Mange med kroniske og diffuse angst- og relasjonsproblemer har ENORMT LYST å bruke benzo. ''

Antakeligvis ikke en type respons du var ute etter, men jeg har tenkt på dette: Jeg hadde så mye sosial angst at jeg bare ville gjemme meg, jeg hatet at noen så på meg, jeg følte meg "uglesett", var redd for å dumme meg ut og regnet med at folk ville le av meg og synes jeg var dum. Jeg hadde veldig dårlige sosiale ferdigheter, så jeg dummet meg ofte ut, det var ikke bare innbilning engang, og jeg skammet meg. Jeg hadde dårlige erfaringer med relasjoner, fra dysfunksjonell familie, venner som sviktet, mobbing og utestengelse og rare kjærester. Jeg likte meg best alene, men jeg likte ikke meg selv noe særlig heller.

Dette ble/blir behandlet dels med kognitiv terapi, og det er ikke for ingenting at det er en utbredt behandlingsform. Men jeg har også fått hjelp til å sørge/bearbeide vonde opplevelser, jeg har fått opplæring i sosiale ferdigheter, fått bli kjent med nye mennesker, i første omgang har det vært behandler, etterhvert ble jeg også kjent med de andre deltakerne i gruppa mi (Angstringen), før jeg gradvis kunne skaffe meg venner på vanlig vis. Til å begynne med var det vanskelig å prate, annet enn en-til-en, kjempeskummelt, for jeg hadde jo ingen ting å si, eller det jeg kanskje ville si var så teit! Etterhvert merket jeg at problemet ble mer og mer å få komme til orde, og det var en fantastisk følelse! Det var plutselig helt greit å bli sett, jeg følte ikke lenger at folk så misbilligende på meg, jeg ville snakke, spørre, fortelle - se på meg! Jeg får mer og mer lystfølelse og bekreftelse av samvær med andre, ved å bli lagt merke til, jeg vil ikke lenger forsvinne.

Enhver behandler bør tilstebe å gi sine angstpasienter en liten dose sunn narsissisme.