Søker ensomheten

[Gjest Det_går_an]

Hvorfor anses det så ille at jeg søker ensomheten, trives i mitt eget selskap og ikke liker å snakke i telefon?

Jeg har det jo fint. For meg er det nettopp andre mennesker som stresser meg.

Jeg har mine greier jeg holder på med. Liker å holde orden rundt meg og pynte til jul.

Jeg har barn,(voksne) har kjæreste. Jeg liker bare ikke å gå på besøk, snakke lenge i telefonen og jeg kan være alene ( uten både barn og kjæreste) i mange dager og storkose meg.

Jeg føler at andre drar i meg og mener det er unormalt at jeg søker ensomheten så mye.

Før jeg fikk kjæreste, kunne jeg være for meg selv i uker og mnd, og jeg brydde meg ikke om det var påskeaften eller andre dager andre anså som familedager.

Må jeg gå noen steder så lengter jeg bare hjem igjen.

Hvorfor anses det så galt, så lenge jeg har det bra? Ja, jeg isolerer meg, men det er mitt valg.

Jeg har en mor som er stikk motsatt, hun vantrives i sitt eget selskap og har brukt hele livet på å jage etter noen som kan fylle det tomrommet i henne.

Hun kjeder seg så fort hun har noen minutter for seg selv, og kan sitte i timer i telefonen. Besøker ( og det jeg anser som å bruke opp andre) hele tiden.

Jeg føler meg brukt opp jeg også, er det mulig det er derfor jeg har blitt hennes motsats?

[Gjest spiller det noen rolle da?]

Hvorfor lage et problem av det? Hvis du trives i eget selskap og er fornøyd spiller det vel ingen rolle hva andre synes? Slik vil det alltid være i livet.

[stjernestøv]

Kos deg alene da, folk vil alltid mene noe om andre. Blås i det.

[Gjest Det_går_an]

Hvorfor lage et problem av det? Hvis du trives i eget selskap og er fornøyd spiller det vel ingen rolle hva andre synes? Slik vil det alltid være i livet.

Jeg synes jo som deg, men når de rundt meg ser på det som unormalt at jeg isolerer meg så mye så er det et problem.

De fleste ser det som et "sykdomstegn" hvis noen isolerer seg.