NHD, hadde satt veldig stor pris på svar

[Bella Dotte]

Hei!

Men slike spiseforstyrrelser sitter i hodet, jeg tror man trenger terapi.

Når vedkommende kaster opp maten fører dette til en naturlig elektrolyttforstyrrelse, som igjen virker inn på hjertet.

Disse menneskene trenger hjelp med å forstå at mat er viktig, at de tar livet av seg selv uten, hvis det ikke er det de vil (noen vil det) noen kanskje trenger å slippe masingen om å spise også, det er så mange grunner...

Jeg hadde aldri spiseforstyrrelse selv, men fordi jeg spiste så lite også inni mellom ble så lei av spisemaset at jeg ikke spiste så trodde de det. For min del var maset om spising så slitsomt at jeg fikk mat opp i halsen :-)

Jeg spiste bare lite eller ingenting, har aldri kastet opp.

Jeg har lest at kanskje 20 % med Anorexia eller var det 30 % kan ha autisme, viste studie i England. Når grunnen til spiseforstyrrelse er så ulik så er det sikkert like mange ulike tiltak som hjelper. Men jeg tror man må forstå viktigheten av mat, av en normal vekt uavhengig av hva man selv syns osv...

Jeg syns jeg selv var tynn og jeg mislikte det til tider, men jeg mislikte enda mer masingen med mat, nå var jeg aldri anorxiatynn, men såpass at det alltid ble påpekt at "nå er du tynn du" også kom de med søtsaker som jeg enda mer misliker, hadde de bare gitt meg potetgull :-)

Jeg tror en del med Anorexia ikke er tjent med ernæringsfysiolog, da de trenger å slutte å tenke sunnhet og mat, tror jeg, vet jeg ikke, men en god psykiater trenger de nok

Jeg tror den psykiater Skårderud er dyktig, han snakket veldig varmt om sine anorexiapasienter, jeg husker det fra et seminar på Ullevål.

Du kan vel anbefale den der personen nå til vedkommende.

Husk bare ikke le mens du spiser. :-)

Nemlig, personen som skal kunne hjelpe, må kunne begge deler, kunne noe om både hode og kropp, og i tillegg være varm og empatisk. Denne personen har alt det!

Nå har jeg lagt inn svar direkte under trådstarters, så får vi se.

[Madelenemie]

Nemlig, personen som skal kunne hjelpe, må kunne begge deler, kunne noe om både hode og kropp, og i tillegg være varm og empatisk. Denne personen har alt det!

Nå har jeg lagt inn svar direkte under trådstarters, så får vi se.

Hei!

:-)

Fint.

Jeg bare er skeptisk til de som begynner snakke om ernæring for er det noe anorektikere kan MYE om så er det vitaminer, mineraler kalorier og antioksidanter og sunne fettsyrer, men det er teori, så selve sykdommen hjelpes ikke med dette, de vil bare ikke ha noe næring inn i seg, uansett hvor mye de kan om sunt kosthold og trening.

[Bella Dotte]

Hei!

:-)

Fint.

Jeg bare er skeptisk til de som begynner snakke om ernæring for er det noe anorektikere kan MYE om så er det vitaminer, mineraler kalorier og antioksidanter og sunne fettsyrer, men det er teori, så selve sykdommen hjelpes ikke med dette, de vil bare ikke ha noe næring inn i seg, uansett hvor mye de kan om sunt kosthold og trening.

Det er sant, jeg tenkte på det, men så glemte jeg det igjen. Men den kunnskapen som anorektikere har om ernæring er nesten "religiøs", ikke basert på fakta om hvordan næringsstoffene virkelig virker, på ordentlig, og hva en person trenger for å være frisk og aktiv. Derfor mener jeg at en person med ernæringsfaglig bakgrunn, som også har psyk-utdannelse, er det rette for denne gruppen pasienter.

[Madelenemie]

Det er sant, jeg tenkte på det, men så glemte jeg det igjen. Men den kunnskapen som anorektikere har om ernæring er nesten "religiøs", ikke basert på fakta om hvordan næringsstoffene virkelig virker, på ordentlig, og hva en person trenger for å være frisk og aktiv. Derfor mener jeg at en person med ernæringsfaglig bakgrunn, som også har psyk-utdannelse, er det rette for denne gruppen pasienter.

Hei!

Jeg er ikke enig i det.

''Men den kunnskapen som anorektikere har om ernæring er nesten "religiøs", ikke basert på fakta om hvordan næringsstoffene virkelig virker, på ordentlig, og hva en person trenger for å være frisk og aktiv''

De vet utmerket godt hva man trenger for å være friske og aktive, det er at de fortsatt sulter seg som gjør at det er en dødelig sykdom og sitter i hodet. Nå ser de seg selv som tykke, men selv med alle beregninger som burde fortelle dem om at de er undervektige/dødsyke og sykehusinleggelser osv... så "forstår" de ikke. Derfor tror jeg denne sykdommen trenger en psykiater, de krever oftest hyppige sykehusinnleggelser med tvangsernæring for å holde de i livet. Det er høy dødelighet, hørte en gang risiko for å dø, den er ekstrem, mange blander dette med annen spisevegring, men det er noe annet, mye verre.

Jeg sultet meg selv i 60 dager på kun vann en gang, og veide da ca30 kilo, jeg var 17 år, da begynte det å bli farlig, men jeg så dette selv og jeg ble sjokkert over det skjelletet jeg så da jeg skulle prøve noen klær, men det er det anorektikere ikke ser, de ser ikke hvor tynne/stygge de blir.

Grunnen til at jeg mener det er farlig å faste så lenge er at det begynner skje noe i hodet, man begynner få en slik vegring mot mat i munnen, man begynner å føle seg så energisk, man kan trene mer enn før, man sover lite, kan studere hardere, man føler seg vel. Jeg er glad jeg kunne se at utviklingen ikke var bra, det er der det også kan skje en slik svikt at man bare sulter seg til døde, man ser det ikke selv.