Ang klemmer

[Madelenemie]

Hei!

Det er jo mange forskjellige klemmer som fins.

Man klemmer ikke sin psykiater slik man klemmer sitt barn for å ta et eksempel.

Jeg har merket meg at man holder barna tettere, hardere og i et bestemt antall sekunder. Mye av dette skjer instinktivt, men jeg har merket at jeg fort blir veldig slapp. Jeg griper mennesker, klemmer dem, men kanskje etter kun 3 sekunder er det lite muskelspenning i armene, da hviler jeg armene ned på den andre. Jeg har ofte tenkt at "er det nå jeg skal fortsatt bruke muskler?", men fordi jeg ikke vet hvor lenge man bør trykke mennesker inn til seg/altså bruke musklene mer aktivt, før armene faller mer avslappet ned, så slapper jeg relativt fort av, og lar den andre klemme meg.

Jeg vet ikke om dette er riktig, eller om det er noe system på at så lenge den andre klemmer, så skal man klemme tilbake?

Jeg vil jo ikke at mennesker skal føle at jeg ikke er interessert i dem. Jeg tror min psykiater "tror" jeg er redd for å bli klemt, at hun kommer nære osv... for hun sier ofte ting som kan tyde på det, hun mener de fleste autister ikke liker nærhet. Jeg er litt sånn på en middelsti, om min psykiater klemte til, ville jeg ikke brydd meg, men blitt overrasket, altså ikke noe problem for meg, jeg ville kanskje også synes det var hyggelig, men rart. (men dette er fordi jeg kjenner henne, hvis et mer fremmed menneske hadde klemt til, ville jeg nok bøyd meg bakover)

Jeg er interessert i å vite hvor mange sekunder man aktivt bruker musklene ved å holde mennesker inntil seg. Det vil være en hjelp for meg å vite dette. Jeg skal så tenke på det og kanskje holde min psykiater på en annen måte om anledningen er der.

Men med min psykiater er det ikke sånn at man holder fast egentlig, jeg bruker den høyre hånden rundt hennes midje, hun bruker sin høyre rundt min midje, det hele er over på 1 - 2 sekunder. Jeg rekker ikke oppleve klemmen så fort går den.

Men jeg liker den den er veldig uproblematisk.

Og meget hyggelig.

Den skjer 3 - 4 ganger pr år, og jeg vet akkurat når den kommer.

[Gjest tusen julelys..]

Ok....

[Gjest Scarlet O'Hara]

Det er ikke _et bestemt antall_ sekunder som er riktig å klemme noen, slike ting må komme naturlig og spontant og uten planlegging...

[Kalevaala]

Det er ikke _et bestemt antall_ sekunder som er riktig å klemme noen, slike ting må komme naturlig og spontant og uten planlegging...

''Det er ikke _et bestemt antall_ sekunder som er riktig å klemme noen, slike ting må komme naturlig og spontant og uten planlegging...''

Slik er det for de fleste. Det er nok derfor lett å glemme - som du gjorde her - at det ikke gjelder alle.

For de det ikke kommer naturlig og spontant for, er det fint med litt veiledning.

[Gjest Scarlet O'Hara]

''Det er ikke _et bestemt antall_ sekunder som er riktig å klemme noen, slike ting må komme naturlig og spontant og uten planlegging...''

Slik er det for de fleste. Det er nok derfor lett å glemme - som du gjorde her - at det ikke gjelder alle.

For de det ikke kommer naturlig og spontant for, er det fint med litt veiledning.

Jeg har ikke glemt trådstarters bakgrunn, det er nettopp derfor jeg svarer som jeg gjør... jeg mener at hvis man ikke klarer å gjøre dette på en spontan og naturlig måte, er det liten hensikt i å lære noen oppskrift på det - det betyr uansett ingenting, og man vil helst la være å gjøre det fordi man føler seg utilpass... En klem på de premissene vil ikke jeg ha....

[Gjest Hulderen]

Jeg har ikke glemt trådstarters bakgrunn, det er nettopp derfor jeg svarer som jeg gjør... jeg mener at hvis man ikke klarer å gjøre dette på en spontan og naturlig måte, er det liten hensikt i å lære noen oppskrift på det - det betyr uansett ingenting, og man vil helst la være å gjøre det fordi man føler seg utilpass... En klem på de premissene vil ikke jeg ha....

Jeg er enig med deg. Det blir feil å lære opp noen til å klemme i så og så mange sekunder. Hvis Madeleinemie tror hun skal klemme alle voksne i 2.5 sekunder, og så treffer en som ikke ønsker å få klem, så kan det bli en veldig ubehagelig situasjon.

[Kalevaala]

Jeg har ikke glemt trådstarters bakgrunn, det er nettopp derfor jeg svarer som jeg gjør... jeg mener at hvis man ikke klarer å gjøre dette på en spontan og naturlig måte, er det liten hensikt i å lære noen oppskrift på det - det betyr uansett ingenting, og man vil helst la være å gjøre det fordi man føler seg utilpass... En klem på de premissene vil ikke jeg ha....

Jeg ser hva du sier, men klarer ikke å være helt enig med deg.

I noen situasjoner "må" man klemme selv om man ikke liker det - om ikke annet, av ren høflighet.

Jeg er ingen klemmer og vil helst slippe det. Men svigerfamilien er helt motsatt og klemmer alltid når man kommer og når man går. Da er det greit å vite at det varer i ca. 3 sekunder.

[Lillemus]

''Jeg er interessert i å vite hvor mange sekunder man aktivt bruker musklene ved å holde mennesker inntil seg.''

Det er det ingen fasit på. Noen ganger gir jeg ungene en kjapp klem, andre ganger kan vi holde rundt hverandre lenge. Likedan med kjæresten min - noen ganger en fort klem og en liten nuss på kinnet, andre ganger en laaaaang klem og klinenuss attåt. )

Når det gjelder venner så er det vel mer 1-3 sekunder kanskje, hvis det er en "lenge siden sist"-klem eller "koselig å treffe deg"-klem, er det noen som trenger trøst så klemmer man gjerne lenger.

[Madelenemie]

''Jeg er interessert i å vite hvor mange sekunder man aktivt bruker musklene ved å holde mennesker inntil seg.''

Det er det ingen fasit på. Noen ganger gir jeg ungene en kjapp klem, andre ganger kan vi holde rundt hverandre lenge. Likedan med kjæresten min - noen ganger en fort klem og en liten nuss på kinnet, andre ganger en laaaaang klem og klinenuss attåt. )

Når det gjelder venner så er det vel mer 1-3 sekunder kanskje, hvis det er en "lenge siden sist"-klem eller "koselig å treffe deg"-klem, er det noen som trenger trøst så klemmer man gjerne lenger.

Hei!

Endelig turte jeg lese svarene, jeg syns det er trist og flaut å ikke vite dette. Det er jo ikke at jeg ikke klemmer, men siden andre mennesker har sagt "Gud så stiv du er, slapp nå av jente" og når jeg slapper av sier de "Du er så slapp, klem nå, bruk litt muskler", og når jeg prøver gjøre alt riktig på en gang sier de "ikke tell!" (og jeg teller ikke, kanskje inni meg, før, noen ganger, men sjelden nå, jeg tenker bare så mye på hvor jeg bør ha hånden (jeg får jo også ofte støt innover i meg), hvor lenge trykke, på å møte den andre i blikket, på å prøve å vise det jeg føler at jeg enten liker noen eller elsker noen. Det er bare sånn at jeg liker andre mennesker aller best på avstand, det er som om jeg da får den avstanden til å håndtere følelsene.

Jeg liker mennesker godt, jeg bare føler meg usikker når andre sier jeg enten er stiv, slapp, formel, eller når de sier når de sitter ved siden av meg at "jeg savner deg sånn" (da skjønner jeg ikke så mye og jeg pleier si"men jeg sitter jo her")

Jeg er takknemlig for at du forsøkte svare meg på noe ingen andre spør om, for sånt man skal vite, tror føle, men jeg klarer ikke vite. Jeg må få en oppskrift først, så kan jeg liksom ha et utgangspunkt. Jeg er livredd, for å påføre mine barn savn og smerte, kanskje er jeg for redd for det, jeg vet ikke, kanskje er det spøkelset fra den gang jeg er liten som hele tiden inni mellom spøker og skremmer meg, jeg vet ikke?

Jeg vet bare at jeg elsker mennesker og vil at de skal føle det og kjenne det.

Tony Attwood vet nok For han hadde jo oppskriften på hva gjøre i ekteskaps-relasjoner. Han viste akkurat hvor ofte man burde si "jeg elsker deg" og mye annet viktig, ting som man lett glemmer, og som kan få ens ektefelle til å føle seg glemt/oversett. Men hvis du en gang du klemmer dine barn kunne tenke på hvor lenge du holder dem fast før hånden din slapper helt av, så er jeg takknemlig for å vite det, det haster ikke, det er jo ikke noe nytt problem dette.

Men det er unormalt sier min mann at hendene henger slapt ned langs siden eller stivt ned langs siden, man skal legge hendene rundt den andre. (det er jo ikke så lett å bare vite alt slikt, jeg legger hendene der han vil nå, men jeg føler meg ofte usikker på om det er bra nok)

[Madelenemie]

Jeg har ikke glemt trådstarters bakgrunn, det er nettopp derfor jeg svarer som jeg gjør... jeg mener at hvis man ikke klarer å gjøre dette på en spontan og naturlig måte, er det liten hensikt i å lære noen oppskrift på det - det betyr uansett ingenting, og man vil helst la være å gjøre det fordi man føler seg utilpass... En klem på de premissene vil ikke jeg ha....

Hei!

Jeg blir glad i hjertet mitt, langt der inni meg, når jeg gjør det riktige som gjør at andre mennesker blir glade inni seg.

Jeg har ikke selv behov for klemmer og berøring og nærhet, når andre har det vil jeg møte de på deres behov, derfor trenger jeg oppskrift/veiledning.

Med bare litt hjelp på veien har jeg oppdaget at jeg lett kan gjøre små endringer som er av stor betydning for de rundt meg.

Når min psykiater sa jeg skal ha 10 min direkte kontakt og øyekontakt med mitt barn hver dag, så er ikke det at jeg ser på klokken, men straks jeg får en tid, blir det mer begripelig for meg om jeg gjør litt riktig, jeg føler meg tryggere, og det hele blir enklere for meg.

Omtrent sånn vil det være å vite dette med klemmingen, nå liker jeg den hva angår barna, men jeg klemmer liksom fort, og jeg tenker ofte at kanskje jeg gjør de samme feilene som mot min mann, det vil jeg ikke, da vil jeg heller spørre sånn at jeg vet om jeg gjør riktig. Jeg merker ofte at mennesker klemmer meg hardt og da slapper jeg av, ja for jeg blir jo klemt, og kanskje det er feil, kanskje begge mennesker samtidig skal klemme seg hardt mot hverandre. Jeg får jo ofte høre at "Gud så stiv jeg er" eller at jeg er så slapp, når jeg nettopp gjør som damen sa slapper av, for at den andre skal føle at jeg syns det er helt okey å bli klemt.

Nå liker jeg å få og gi klemmer til mine barn, til andre mennesker er det et system jeg har innrettet meg etter da det tilhører min kultur. Hvis jeg kommer til en kultur som ber meg rape etter maten så gjør jeg det, jeg følger systemene der jeg er.

[Bella Dotte]

Hei!

Jeg blir glad i hjertet mitt, langt der inni meg, når jeg gjør det riktige som gjør at andre mennesker blir glade inni seg.

Jeg har ikke selv behov for klemmer og berøring og nærhet, når andre har det vil jeg møte de på deres behov, derfor trenger jeg oppskrift/veiledning.

Med bare litt hjelp på veien har jeg oppdaget at jeg lett kan gjøre små endringer som er av stor betydning for de rundt meg.

Når min psykiater sa jeg skal ha 10 min direkte kontakt og øyekontakt med mitt barn hver dag, så er ikke det at jeg ser på klokken, men straks jeg får en tid, blir det mer begripelig for meg om jeg gjør litt riktig, jeg føler meg tryggere, og det hele blir enklere for meg.

Omtrent sånn vil det være å vite dette med klemmingen, nå liker jeg den hva angår barna, men jeg klemmer liksom fort, og jeg tenker ofte at kanskje jeg gjør de samme feilene som mot min mann, det vil jeg ikke, da vil jeg heller spørre sånn at jeg vet om jeg gjør riktig. Jeg merker ofte at mennesker klemmer meg hardt og da slapper jeg av, ja for jeg blir jo klemt, og kanskje det er feil, kanskje begge mennesker samtidig skal klemme seg hardt mot hverandre. Jeg får jo ofte høre at "Gud så stiv jeg er" eller at jeg er så slapp, når jeg nettopp gjør som damen sa slapper av, for at den andre skal føle at jeg syns det er helt okey å bli klemt.

Nå liker jeg å få og gi klemmer til mine barn, til andre mennesker er det et system jeg har innrettet meg etter da det tilhører min kultur. Hvis jeg kommer til en kultur som ber meg rape etter maten så gjør jeg det, jeg følger systemene der jeg er.

Noen ganger gir man hverandre en klem, mens andre ganger er det en som får og en som gir... Den som gir skal være den aktive part, den som klemmer, mens den som får kan/skal være mykere. Men det er viktig at begge holder rundt hverandre, med begge hender/armer! Hendene kan være hvor som helst, bare ikke på rompa om man ikke er kjærester. Det er også hyggelig å stryke rygg, nakke, hode, og prate litt, lavt. Man kan holde samme fasthet gjennom hele klemmen, men det er enda bedre om trykket og grepet varierer. Når det er noen jeg gjerne vil klemme, liker jeg både å klemme vedkommende inntil meg, og å trykke meg inntil vedkommende. Jeg må passe tiden så jeg ikke klemmer for lenge dem som jeg ikke "bør" klemme for lenge, men jeg kjenner det som oftest når den andre ønsker å slippe. Med en kjæreste/ektefelle kan klemmen vare så lenge som helst, med et barn så lenge barnet vil. Jo mer "tilfeldige" personer, jo kortere og med mindre kroppskontakt blir klemmene.

[Madelenemie]

Noen ganger gir man hverandre en klem, mens andre ganger er det en som får og en som gir... Den som gir skal være den aktive part, den som klemmer, mens den som får kan/skal være mykere. Men det er viktig at begge holder rundt hverandre, med begge hender/armer! Hendene kan være hvor som helst, bare ikke på rompa om man ikke er kjærester. Det er også hyggelig å stryke rygg, nakke, hode, og prate litt, lavt. Man kan holde samme fasthet gjennom hele klemmen, men det er enda bedre om trykket og grepet varierer. Når det er noen jeg gjerne vil klemme, liker jeg både å klemme vedkommende inntil meg, og å trykke meg inntil vedkommende. Jeg må passe tiden så jeg ikke klemmer for lenge dem som jeg ikke "bør" klemme for lenge, men jeg kjenner det som oftest når den andre ønsker å slippe. Med en kjæreste/ektefelle kan klemmen vare så lenge som helst, med et barn så lenge barnet vil. Jo mer "tilfeldige" personer, jo kortere og med mindre kroppskontakt blir klemmene.

Hei!

''Noen ganger gir man hverandre en klem, mens andre ganger er det en som får og en som gir..'' Ja men det er å vite når, hva og hvordan, samt hvilken type? Kanskje er det fordi jeg ofte blir klemt at jeg lurer, skal jeg når noen klemmer meg, klemme den andre hardt tilbake?

.'' Den som gir skal være den aktive part, den som klemmer, mens den som får kan/skal være mykere. Men det er viktig at begge holder rundt hverandre, med begge hender/armer! Hendene kan være hvor som helst, bare ikke på rompa om man ikke er kjærester.'' Dette syns jeg høres komplisert ut! Jeg holder min psykiater kun med en hånd, jeg tror jeg gjør det hun gjør, mener du jeg skal ta begge hendene rundt livet på henne? det tror jeg ikke at jeg tør. Jo hun holder meg forresten med to hender, høyre rundt livet, venstre hånd på skulderen, jeg er da litt reservert, men jeg liker dette meget godt. Ellers bør jeg trykke deg hardere vil du si?

'' Det er også hyggelig å stryke rygg, nakke, hode, og prate litt, lavt. Man kan holde samme fasthet gjennom hele klemmen, men det er enda bedre om trykket og grepet varierer.'' Disse kjæresteklemmene går bedre! (jeg regner med det ikke er en slik du vil ha i morgen:-)

''Når det er noen jeg gjerne vil klemme, liker jeg både å klemme vedkommende inntil meg, og å trykke meg inntil vedkommende. Jeg må passe tiden så jeg ikke klemmer for lenge dem som jeg ikke "bør" klemme for lenge, men jeg kjenner det som oftest når den andre ønsker å slippe.'' Er du en slik aktiv klemmer i relasjon med din psykolog? Jeg kjenner ikke så lett hva andre kjenner, jeg forstår mest når de uttrykker behovene med ord, da hører jeg og retter meg etter det. Forresten bør du tenke på at er man en barmfager kvinne kan dette føre til at fokus blir på dette og ikke på klemmen. Dette har jeg erfaring med da en barmfager kvinne skulle lære meg å klemme (du vet nok hvem det er ), jeg tenkte da ikke på noe annet enn brystene hennes. Selv tenkte hun nok ikke på dette, for hun instruerte meg å ikke være så stiv, være slapp, puste rolige med magen, ikke telle, være i klemmen, det var veldig veldig komplisert og mye mer, da jeg aldri hadde fått så mye bryster på meg. (hun hadde jo klær på seg, men det kjenner man jo gjennom klærne.) Dette er tips til deg.

'' Med en kjæreste/ektefelle kan klemmen vare så lenge som helst, med et barn så lenge barnet vil. Jo mer "tilfeldige" personer, jo kortere og med mindre kroppskontakt blir klemmene.'' dette forstår jeg, men jeg tror kanskje jeg uttrykte meg upresist. Jeg lurer på hvor lenge man skal bruke musklene aktivt, jeg mener da, sånn som i å holde fast, dra den andre til seg osv... jeg gir ofte en klem, men jeg prøver nå å forlenge disse da jeg er redd de er for korte og bærer for mye preg av meg i dem, jeg er ikke spesielt kosete i vertfall ikke lenger enn noen sekunder, jeg må derfor tenke på å bruke mer tid. Ofte kan jeg feks gi et barn en klem, så klemmer barnet meg tilbake og da slapper jeg av og liksom konsentrerer meg, jeg føler meg akkurat da litt hjelpeløst, jeg begynner da å tenke på om jeg bør holde den andre tett og stramt og hvor lenge osv... Jeg har forsøkt noen ganger og jeg merker det fort i musklene, vil ikke si det er strevsomt, men litt kjedelig når det varer for lenge.

Men kjedelige ting takler jeg, hvis de er nødvendige.

Etter noen mnd begynte jeg å like slike knuseklemmer en dame kom med, først forstod jeg ikke hvorfor hun gjorde dette mot meg, men da jeg skjønte at det var av omsorg begynte jeg å like det. Særlig hvis jeg bare kan få stå der og slippe å tenke på hva jeg må gjøre, at andre bare gjør det. Det er hyggelig.

Det er i forvirringen som oppstår i meg om hva jeg bør gjøre mot det andre menneske slik at det blir lykkelig jeg strever med, jeg vil jo at andre også skal bli glad ved at jeg klemmer tilbake osv...

håper du forstår.

[Mirabell]

Når det gjelder alle andre enn ektemann og egne barn, tenker jeg at følgende regler gjelder:

- Du behøver aldri starte en klem (hvis du ikke vil)

- Hvis noen klemmer deg, kan du klemme tilbake ved å holde kinnet ditt mot vedkommendes og holde en hånd på vedkommendes skulder eller rygg, avhengig av høydeforskjellen mellom dere (men aldri lavere enn bukselinningen).

Klemmingen kan vare i 1-2 sekunder, så flytter du hånden. Du trekker deg tilbake når den andre ikke holder deg lenger.

- Jeg er ingen "klemmer" selv, og jeg tror jeg følger reglene over i de fleste tilfeller av hilse-klemmer (når man møtes og når man tar farvel).

[Madelenemie]

Når det gjelder alle andre enn ektemann og egne barn, tenker jeg at følgende regler gjelder:

- Du behøver aldri starte en klem (hvis du ikke vil)

- Hvis noen klemmer deg, kan du klemme tilbake ved å holde kinnet ditt mot vedkommendes og holde en hånd på vedkommendes skulder eller rygg, avhengig av høydeforskjellen mellom dere (men aldri lavere enn bukselinningen).

Klemmingen kan vare i 1-2 sekunder, så flytter du hånden. Du trekker deg tilbake når den andre ikke holder deg lenger.

- Jeg er ingen "klemmer" selv, og jeg tror jeg følger reglene over i de fleste tilfeller av hilse-klemmer (når man møtes og når man tar farvel).

Hei!

Takk :-)

Jeg får dette ganske bra til nå (tror jeg), det er den nære klemmingen av familiemedlemmer jeg lurer mest på, er det greit at man klemmer, så blir klemt tilbake mens man da selv slapper av. Eller må man klemme tilbake like hardt for at den andre skal føle at man bryr seg? (dette mente jeg med muskelspenning)

Du vet sikkert at mennesker kan klenge, det er som om de ikke får nok, man stryker og stryker og koser, så tenker man at man har noe man bør gjøre, men det fortsetter, man føler seg så nesten brutal når man sier, "nå må jeg lage den maten" el.l

Har du det slik at du i teorien ønsker noe, men ikke i praksis?

Jeg har det slik at jeg vil en bestemt klem skal vare i 3-6 sekunder, men jeg tror den varer 1-3, dvs at den er over nesten før jeg vet at jeg fikk en klem. Hadde jeg vært en annen hadde jeg sagt at "kunne den klemmen bare vare 1-3 sekunder lenger?", men det gjør jeg ikke, 1 fordi jeg ville bli flau, 2 jeg er redd for å trå over menneskers egne grenser, 3 det virker skummelt.

Det var det samme menneske jeg inviterte med meg på konsert, jeg ble overrasket da ikke kunne det, etter et par uker ca var jeg lettet, for jeg fikk ikke sove ved tanken på hvordan jeg skulle klare sitte ved siden av min psykiater på et helt annet sted. Bare hun skifter rom/kontor, forstyrrer det meg inni meg veldig (men jeg smiler og tror ikke det syns utenpå), og jeg holder god avstand til hennes boligadresse, da jeg ville bli forferdelig på styr hvis hun kom ut av døren der hun bor, for det ville være feil dør å komme ut av. Jeg liker hun kommer ut av en type dør, og bruker et kontor, og jeg mislikte at hun måtte bytte jobb, heldigvis jobber hun i et gult hus fortsatt, men det gule huset ligger feil sted, selv om jeg nå har vent meg til det (jeg sa jeg var glad huset var gult første gang jeg kom til det nye stedet), og fotografert alle veiavkjøringer og rundkjøringer til hennes kontor. Jeg tror ikke jeg har vist henne bildene (?), jeg er blitt mer tilbakeholden for jeg vil ikke min psykiater skal tro jeg er på "bærtur" (du skjønner nok hva jeg mener) Hun syns jeg er helt normal og akkurat det trives jeg godt med å vite. (nå rotet jeg med ut med beskrivelser jeg ikke skulle, jeg er av og til ensom, og jeg har ingen å snakke med. :-) Men i morgen skal jeg møte et menneske og det gleder jeg meg til, jeg skal møte en venn.

[Bella Dotte]

Hei!

''Noen ganger gir man hverandre en klem, mens andre ganger er det en som får og en som gir..'' Ja men det er å vite når, hva og hvordan, samt hvilken type? Kanskje er det fordi jeg ofte blir klemt at jeg lurer, skal jeg når noen klemmer meg, klemme den andre hardt tilbake?

.'' Den som gir skal være den aktive part, den som klemmer, mens den som får kan/skal være mykere. Men det er viktig at begge holder rundt hverandre, med begge hender/armer! Hendene kan være hvor som helst, bare ikke på rompa om man ikke er kjærester.'' Dette syns jeg høres komplisert ut! Jeg holder min psykiater kun med en hånd, jeg tror jeg gjør det hun gjør, mener du jeg skal ta begge hendene rundt livet på henne? det tror jeg ikke at jeg tør. Jo hun holder meg forresten med to hender, høyre rundt livet, venstre hånd på skulderen, jeg er da litt reservert, men jeg liker dette meget godt. Ellers bør jeg trykke deg hardere vil du si?

'' Det er også hyggelig å stryke rygg, nakke, hode, og prate litt, lavt. Man kan holde samme fasthet gjennom hele klemmen, men det er enda bedre om trykket og grepet varierer.'' Disse kjæresteklemmene går bedre! (jeg regner med det ikke er en slik du vil ha i morgen:-)

''Når det er noen jeg gjerne vil klemme, liker jeg både å klemme vedkommende inntil meg, og å trykke meg inntil vedkommende. Jeg må passe tiden så jeg ikke klemmer for lenge dem som jeg ikke "bør" klemme for lenge, men jeg kjenner det som oftest når den andre ønsker å slippe.'' Er du en slik aktiv klemmer i relasjon med din psykolog? Jeg kjenner ikke så lett hva andre kjenner, jeg forstår mest når de uttrykker behovene med ord, da hører jeg og retter meg etter det. Forresten bør du tenke på at er man en barmfager kvinne kan dette føre til at fokus blir på dette og ikke på klemmen. Dette har jeg erfaring med da en barmfager kvinne skulle lære meg å klemme (du vet nok hvem det er ), jeg tenkte da ikke på noe annet enn brystene hennes. Selv tenkte hun nok ikke på dette, for hun instruerte meg å ikke være så stiv, være slapp, puste rolige med magen, ikke telle, være i klemmen, det var veldig veldig komplisert og mye mer, da jeg aldri hadde fått så mye bryster på meg. (hun hadde jo klær på seg, men det kjenner man jo gjennom klærne.) Dette er tips til deg.

'' Med en kjæreste/ektefelle kan klemmen vare så lenge som helst, med et barn så lenge barnet vil. Jo mer "tilfeldige" personer, jo kortere og med mindre kroppskontakt blir klemmene.'' dette forstår jeg, men jeg tror kanskje jeg uttrykte meg upresist. Jeg lurer på hvor lenge man skal bruke musklene aktivt, jeg mener da, sånn som i å holde fast, dra den andre til seg osv... jeg gir ofte en klem, men jeg prøver nå å forlenge disse da jeg er redd de er for korte og bærer for mye preg av meg i dem, jeg er ikke spesielt kosete i vertfall ikke lenger enn noen sekunder, jeg må derfor tenke på å bruke mer tid. Ofte kan jeg feks gi et barn en klem, så klemmer barnet meg tilbake og da slapper jeg av og liksom konsentrerer meg, jeg føler meg akkurat da litt hjelpeløst, jeg begynner da å tenke på om jeg bør holde den andre tett og stramt og hvor lenge osv... Jeg har forsøkt noen ganger og jeg merker det fort i musklene, vil ikke si det er strevsomt, men litt kjedelig når det varer for lenge.

Men kjedelige ting takler jeg, hvis de er nødvendige.

Etter noen mnd begynte jeg å like slike knuseklemmer en dame kom med, først forstod jeg ikke hvorfor hun gjorde dette mot meg, men da jeg skjønte at det var av omsorg begynte jeg å like det. Særlig hvis jeg bare kan få stå der og slippe å tenke på hva jeg må gjøre, at andre bare gjør det. Det er hyggelig.

Det er i forvirringen som oppstår i meg om hva jeg bør gjøre mot det andre menneske slik at det blir lykkelig jeg strever med, jeg vil jo at andre også skal bli glad ved at jeg klemmer tilbake osv...

håper du forstår.

''Ja men det er å vite når, hva og hvordan, samt hvilken type? ''

Det har kommet en del gode tips og "retningslinjer" - jeg likte Mirabells konkrete råd. Der jeg ikke kan svare, vil jeg at du tar til deg hennes innspill.

''Kanskje er det fordi jeg ofte blir klemt at jeg lurer ''

Heldiggris...! Så lenge det er noen man liker, og man liker å klemme, iallfall. Det er ikke alle som er klemmere, og du skal ikke tvinge deg selv til noe du ikke har lyst til. Ihvertfall ikke altfor ofte.

''skal jeg når noen klemmer meg, klemme den andre hardt tilbake?''

Du kan hvis du vil! Men ikke HARDT altså.

''hun holder meg forresten med to hender, høyre rundt livet, venstre hånd på skulderen, jeg er da litt reservert, men jeg liker dette meget godt''

Siden du liker det, kan du godt gjøre det samme med henne.

''Er du en slik aktiv klemmer i relasjon med din psykolog?''

Den faste er så høy at det med klemmer faktisk er litt kinkig. Noen ganger bøyer han seg ned og jeg klemmer kinnet mitt mot hans - dette er den "normale" varianten. Ellers liker jeg å trykke meg inntil brystet hans. Han lar meg gjøre det :-)

Vikaren er kortere, og det passer meg i grunnen bedre. For da blir det mer kroppskontakt, hehehe. Han kan klemme litt vel hardt, men det er godt det også.

''er man en barmfager kvinne kan dette føre til at fokus blir på dette og ikke på klemmen. Dette har jeg erfaring med da en barmfager kvinne skulle lære meg å klemme''

Hehe, ja, jeg vet hva du snakker om. Det var ikke ubehagelig, men jeg ble også veldig oppmerksom på hennes "fordeler". Jeg håper det ikke er et for stort problem, for jeg har ganske mye mer enn henne der...

[Mirabell]

Hei!

Takk :-)

Jeg får dette ganske bra til nå (tror jeg), det er den nære klemmingen av familiemedlemmer jeg lurer mest på, er det greit at man klemmer, så blir klemt tilbake mens man da selv slapper av. Eller må man klemme tilbake like hardt for at den andre skal føle at man bryr seg? (dette mente jeg med muskelspenning)

Du vet sikkert at mennesker kan klenge, det er som om de ikke får nok, man stryker og stryker og koser, så tenker man at man har noe man bør gjøre, men det fortsetter, man føler seg så nesten brutal når man sier, "nå må jeg lage den maten" el.l

Har du det slik at du i teorien ønsker noe, men ikke i praksis?

Jeg har det slik at jeg vil en bestemt klem skal vare i 3-6 sekunder, men jeg tror den varer 1-3, dvs at den er over nesten før jeg vet at jeg fikk en klem. Hadde jeg vært en annen hadde jeg sagt at "kunne den klemmen bare vare 1-3 sekunder lenger?", men det gjør jeg ikke, 1 fordi jeg ville bli flau, 2 jeg er redd for å trå over menneskers egne grenser, 3 det virker skummelt.

Det var det samme menneske jeg inviterte med meg på konsert, jeg ble overrasket da ikke kunne det, etter et par uker ca var jeg lettet, for jeg fikk ikke sove ved tanken på hvordan jeg skulle klare sitte ved siden av min psykiater på et helt annet sted. Bare hun skifter rom/kontor, forstyrrer det meg inni meg veldig (men jeg smiler og tror ikke det syns utenpå), og jeg holder god avstand til hennes boligadresse, da jeg ville bli forferdelig på styr hvis hun kom ut av døren der hun bor, for det ville være feil dør å komme ut av. Jeg liker hun kommer ut av en type dør, og bruker et kontor, og jeg mislikte at hun måtte bytte jobb, heldigvis jobber hun i et gult hus fortsatt, men det gule huset ligger feil sted, selv om jeg nå har vent meg til det (jeg sa jeg var glad huset var gult første gang jeg kom til det nye stedet), og fotografert alle veiavkjøringer og rundkjøringer til hennes kontor. Jeg tror ikke jeg har vist henne bildene (?), jeg er blitt mer tilbakeholden for jeg vil ikke min psykiater skal tro jeg er på "bærtur" (du skjønner nok hva jeg mener) Hun syns jeg er helt normal og akkurat det trives jeg godt med å vite. (nå rotet jeg med ut med beskrivelser jeg ikke skulle, jeg er av og til ensom, og jeg har ingen å snakke med. :-) Men i morgen skal jeg møte et menneske og det gleder jeg meg til, jeg skal møte en venn.

'' Jeg har det slik at jeg vil en bestemt klem skal vare i 3-6 sekunder, men jeg tror den varer 1-3, dvs at den er over nesten før jeg vet at jeg fikk en klem.''

Nei, jeg har det ikke sånn. Jeg har ikke tenkt så detaljert på dette før jeg tenkte gjennom det i svaret til deg. Det går nok mer automatisk for meg enn for deg. Men noen folk er reserverte og andre klemmer folk så ofte de kan, så pinlige situasjoner oppstår nok rett som det er, selv blant folk som ikke har AS. Jeg har flere ganger misforstått folk fra kysse-på-kinne-kulturer, og trodd de skulle klemme meg...

Men det er lettest å lage regler for de raske klemmene med venner enn de klemmene man gir og får fra barn og ektemann. Jeg skjønner godt at det er vanskelig for deg som har AS. Men både trøsteklemmer og koseklemmer må avsluttes hvis den du klemmer viser tegn til å være ferdig. Tegnene kan være at klemmen ikke blir gjengjeldt lenger (vedkommende tar bort hånden, blir slapp og til slutt trekker seg unna).

Det er interessant å lese om at du blir forstyrret av å se psykiateren på et uvant sted. Du beskriver det veldig godt, så jeg forstår det, selv om jeg ikke kjenner meg igjen i det i det hele tatt.

[Madelenemie]

''Ja men det er å vite når, hva og hvordan, samt hvilken type? ''

Det har kommet en del gode tips og "retningslinjer" - jeg likte Mirabells konkrete råd. Der jeg ikke kan svare, vil jeg at du tar til deg hennes innspill.

''Kanskje er det fordi jeg ofte blir klemt at jeg lurer ''

Heldiggris...! Så lenge det er noen man liker, og man liker å klemme, iallfall. Det er ikke alle som er klemmere, og du skal ikke tvinge deg selv til noe du ikke har lyst til. Ihvertfall ikke altfor ofte.

''skal jeg når noen klemmer meg, klemme den andre hardt tilbake?''

Du kan hvis du vil! Men ikke HARDT altså.

''hun holder meg forresten med to hender, høyre rundt livet, venstre hånd på skulderen, jeg er da litt reservert, men jeg liker dette meget godt''

Siden du liker det, kan du godt gjøre det samme med henne.

''Er du en slik aktiv klemmer i relasjon med din psykolog?''

Den faste er så høy at det med klemmer faktisk er litt kinkig. Noen ganger bøyer han seg ned og jeg klemmer kinnet mitt mot hans - dette er den "normale" varianten. Ellers liker jeg å trykke meg inntil brystet hans. Han lar meg gjøre det :-)

Vikaren er kortere, og det passer meg i grunnen bedre. For da blir det mer kroppskontakt, hehehe. Han kan klemme litt vel hardt, men det er godt det også.

''er man en barmfager kvinne kan dette føre til at fokus blir på dette og ikke på klemmen. Dette har jeg erfaring med da en barmfager kvinne skulle lære meg å klemme''

Hehe, ja, jeg vet hva du snakker om. Det var ikke ubehagelig, men jeg ble også veldig oppmerksom på hennes "fordeler". Jeg håper det ikke er et for stort problem, for jeg har ganske mye mer enn henne der...

Hei!

Takk, jeg skal lese rådene igjen :-), nå må jeg forte meg på alle måter.

Jeg tror dere er ganske like hva gjelder den størrelse.

Jeg trives best med en str som ikke er i veien for trening og et aktivt liv Fordelen er at man kan gå i alle mulige kjoler uten fare for å se frekk ut (hvis du skjønner hva jeg mener) (det er mange utringet kjoler, disse er lettere å bruke. Da tenker ikke andre mennesker at man bruker de for å vise seg, sånn er det(noen har opplyst meg om dette)(du vurderer jo kjøpe deg kjoler så nå vet du det). Personlig syns jeg store bryster kan se nokså pent ut, men jeg setter pris på å ikke ha dem selv, men øynene mine faller alltid på bryster, jeg prøver derfor å se en annen vei. Jeg så nemlig en film om dette, hvor man ikke skal se (ligger på den engelske autismesiden). Det er kun hvis kvinner har utringning jeg ser feil sted. Jeg ser altså ikke på deg. Det er heller ikke meningen, det er bare øynene mine som ufrivillig går dit.

Ja jeg er nok heldig da ? siden du skriver det, men jeg ble faktisk før for et par år siden stadig /klappet på hodet, det var ubehagelig, jeg ble også ristet, nå har jeg mer sagt i fra hva jeg finner behagelig og ikke, men alt var altså godt ment, det hele bunner i omsorgsfølelse, har ikke du gjort slike erfaringer? (vi er jo samme høyde)(og samme diagnose osv)

Min psykiater forklarte meg hva som kan være grunnen, og jeg godtok det, forstå det må jeg vel innrømme at jeg ikke gjør.

Selv ikke når jeg ser noen med down syndrom føler jeg for å være spesielt omsorgsfull, jeg tenker mer på å få øreproppene fort på meg. Det kommer stadig hjerneskadede mennesker inn på voksenhabiliteringen og de roper høyt pga av vansker med å regulere stemmen, jeg prøver diskrée å få på meg ørepropper. ( du vet vel hvordan det er)

En dame stilte meg også spørsmål en gang, og jeg forstod ikke hva hun snakket om før det kom det to hjelpere og overtok, jeg kunne så slappe av igjen. Det er ikke så lett å føre en samtale med dem, selv om de faktisk, de med Down syndrom i vertfall kan mange ordtak og egentlig virker flinke på småprat/tørrprat/hosteprat .-)

Jeg har jobbet med psykisk utviklingshemmede en gang, det gikk ikke bra.

[Madelenemie]

'' Jeg har det slik at jeg vil en bestemt klem skal vare i 3-6 sekunder, men jeg tror den varer 1-3, dvs at den er over nesten før jeg vet at jeg fikk en klem.''

Nei, jeg har det ikke sånn. Jeg har ikke tenkt så detaljert på dette før jeg tenkte gjennom det i svaret til deg. Det går nok mer automatisk for meg enn for deg. Men noen folk er reserverte og andre klemmer folk så ofte de kan, så pinlige situasjoner oppstår nok rett som det er, selv blant folk som ikke har AS. Jeg har flere ganger misforstått folk fra kysse-på-kinne-kulturer, og trodd de skulle klemme meg...

Men det er lettest å lage regler for de raske klemmene med venner enn de klemmene man gir og får fra barn og ektemann. Jeg skjønner godt at det er vanskelig for deg som har AS. Men både trøsteklemmer og koseklemmer må avsluttes hvis den du klemmer viser tegn til å være ferdig. Tegnene kan være at klemmen ikke blir gjengjeldt lenger (vedkommende tar bort hånden, blir slapp og til slutt trekker seg unna).

Det er interessant å lese om at du blir forstyrret av å se psykiateren på et uvant sted. Du beskriver det veldig godt, så jeg forstår det, selv om jeg ikke kjenner meg igjen i det i det hele tatt.

Hei!

''vedkommende tar bort hånden, blir slapp og til slutt trekker seg unna).'' Men det er akkurat det jeg er redd for at fordi jeg blir så slapp når barna klemmer meg etter kanskje 3 sek. så kanskje de ikke tror jeg vil de skal klemme meg, men det er helt i orden, jeg bare vet ikke hvor lenge jeg selv skal trykke tilbake.

''Det er interessant å lese om at du blir forstyrret av å se psykiateren på et uvant sted. Du beskriver det veldig godt, så jeg forstår det, selv om jeg ikke kjenner meg igjen i det i det hele tatt.'' Det betyr mye for meg at du forstår det, det er sånne treff som får meg til å føle meg som en del av og ikke så fremmed :-) Da blir det mer sånn at "vi er alle ulike, men likevel vet vi at vi tilhører samme fellesskap og at vi alle har en funksjon". Det var min psykiater som var den første som syns jeg var så normal og forstod meg så bra :-) nå satte hun asperger syndrom og, men det var mer sånn en biting følte jeg.

[Mrs. Wallace]

Hei!

Endelig turte jeg lese svarene, jeg syns det er trist og flaut å ikke vite dette. Det er jo ikke at jeg ikke klemmer, men siden andre mennesker har sagt "Gud så stiv du er, slapp nå av jente" og når jeg slapper av sier de "Du er så slapp, klem nå, bruk litt muskler", og når jeg prøver gjøre alt riktig på en gang sier de "ikke tell!" (og jeg teller ikke, kanskje inni meg, før, noen ganger, men sjelden nå, jeg tenker bare så mye på hvor jeg bør ha hånden (jeg får jo også ofte støt innover i meg), hvor lenge trykke, på å møte den andre i blikket, på å prøve å vise det jeg føler at jeg enten liker noen eller elsker noen. Det er bare sånn at jeg liker andre mennesker aller best på avstand, det er som om jeg da får den avstanden til å håndtere følelsene.

Jeg liker mennesker godt, jeg bare føler meg usikker når andre sier jeg enten er stiv, slapp, formel, eller når de sier når de sitter ved siden av meg at "jeg savner deg sånn" (da skjønner jeg ikke så mye og jeg pleier si"men jeg sitter jo her")

Jeg er takknemlig for at du forsøkte svare meg på noe ingen andre spør om, for sånt man skal vite, tror føle, men jeg klarer ikke vite. Jeg må få en oppskrift først, så kan jeg liksom ha et utgangspunkt. Jeg er livredd, for å påføre mine barn savn og smerte, kanskje er jeg for redd for det, jeg vet ikke, kanskje er det spøkelset fra den gang jeg er liten som hele tiden inni mellom spøker og skremmer meg, jeg vet ikke?

Jeg vet bare at jeg elsker mennesker og vil at de skal føle det og kjenne det.

Tony Attwood vet nok For han hadde jo oppskriften på hva gjøre i ekteskaps-relasjoner. Han viste akkurat hvor ofte man burde si "jeg elsker deg" og mye annet viktig, ting som man lett glemmer, og som kan få ens ektefelle til å føle seg glemt/oversett. Men hvis du en gang du klemmer dine barn kunne tenke på hvor lenge du holder dem fast før hånden din slapper helt av, så er jeg takknemlig for å vite det, det haster ikke, det er jo ikke noe nytt problem dette.

Men det er unormalt sier min mann at hendene henger slapt ned langs siden eller stivt ned langs siden, man skal legge hendene rundt den andre. (det er jo ikke så lett å bare vite alt slikt, jeg legger hendene der han vil nå, men jeg føler meg ofte usikker på om det er bra nok)

''Endelig turte jeg lese svarene, jeg syns det er trist og flaut å ikke vite dette.''

Du har ingen grunn til å være verken trist eller flau for dette, for det finnes så mange forskjellige oppfatninger og preferanser på klemmer at det er umulig å ha oversikt over. Man må bare finne ut noen grunnregler (som mirabell gir veldig greit), og utover det, handler det om personlige preferanser. Dem er det mange av.

I min familie pleier de fleste for eksempel å klemme veldig kort og "stivt" når vi treffes, mens i svigerfamilien min gir de hverandre lange bamseklemmer med klapp på skuldre og rygg. Selv foretrekker jeg svigerfamiliens variant med tette, gode klemmer, men samtidig liker jeg ikke å klemme folk jeg ikke kjenner særlig godt.

Dette er nok ikke veldig beroligende, ettersom du ikke får noen oppskrift, men samtidig kan det kanskje være greit å vite at de fleste kan være usikre når det gjelder hvem de skal klemme, hvor lenge, hvor mye osv.

[Madelenemie]

''Endelig turte jeg lese svarene, jeg syns det er trist og flaut å ikke vite dette.''

Du har ingen grunn til å være verken trist eller flau for dette, for det finnes så mange forskjellige oppfatninger og preferanser på klemmer at det er umulig å ha oversikt over. Man må bare finne ut noen grunnregler (som mirabell gir veldig greit), og utover det, handler det om personlige preferanser. Dem er det mange av.

I min familie pleier de fleste for eksempel å klemme veldig kort og "stivt" når vi treffes, mens i svigerfamilien min gir de hverandre lange bamseklemmer med klapp på skuldre og rygg. Selv foretrekker jeg svigerfamiliens variant med tette, gode klemmer, men samtidig liker jeg ikke å klemme folk jeg ikke kjenner særlig godt.

Dette er nok ikke veldig beroligende, ettersom du ikke får noen oppskrift, men samtidig kan det kanskje være greit å vite at de fleste kan være usikre når det gjelder hvem de skal klemme, hvor lenge, hvor mye osv.

Hei!

Ja det er beroligende å vite det, det hjalp meg bare å vite at håndhilsingen her i Norge er noe som mange er usikre på.

Jeg liker bedre slik som det er i Tyskland, der håndhilser man på alle, dette er min psykiater helt enig i, mye enklere når noe er en regel.

Jeg foretrekker håndhilsing, og rekker ofte frem hånden da signaliserer jeg hvilket system jeg ønsker.

Ellers med venner, er det helt i orden med en klem, men jeg foretrekker den korte litt stive :-) så sikkert ville jeg foretrukket din familie :-)

Lange bamseklemmer går greit nok, nå som jeg forstår betydningen av dem og hvorfor det varierer som det gjør, hvorfor noen mennesker knuseklemmer osv... Noen legger til noen dunk i ryggen så man må holde hosten inni seg, eller slår andre i hodet, jeg misliker begge deler. Nå tror jeg at jeg er litt vàr, slik at slå vil kanskje for andre oppfattes som vennskapelig dunk, men jeg oppfatter det såpass absurd at jeg nok blir så overasket at jeg først tenker "men slår du meg?" sånn har jeg mer eller mindre alltid hatt det hele livet, jeg vennet meg aldri til klemmingen, men etter noen enkle forklaringer og der etter kvelder der jeg fikk tenkt gjennom saken så forstod jeg betydningen/meningen med det, og da var det mye lettere for meg, jeg begynte da å like at en dame knuseklemte meg, når jeg bare skjønte hvorfor hun alltid gjorde sånn.

Mye blir enklere bare man forstår systemet.

Takk for at du skriver jeg ikke trenger å føle meg flau, da gjør jeg ikke det mer, nå leser jeg jo at jeg er langt fra den eneste som er usikker på klemming. Primært er det klemmingen med små barn jeg lurer mest på, den påvirker de jo resten av livet, hvis klemmen ikke er øm nok (om du forstår),

Jeg er nok en ganske så kjærlighetsfylt asperger mamma (jeg er veldig obs på andres behov), men det jeg leste på nettsider med barn som har vokst opp med autistiske foreldre var ikke hyggelig lesning. De opplevde ikke å bli sett, aldri få en klem, foreldre som kanskje bare var opptatt med togbygging eller målinger av nedbør, og satt mye på sine rom, ingen ordentlige måltider osv osv Jeg glemmer det ikke, og jeg tenkte jeg vil gjøre alt jeg kan for å tilfredsstille mine barns behov for nærhet. Derfor sover jeg også med de små. Jeg merker jo hvor lett tingene "sluker" meg, når jeg skulle tegne en lørdag med min datter, klarte jeg ikke slutte, jeg ble oppslukt av tegningen og av fuglers anatomi, det ble et prosjekt som resulterte i mange småfugltegninger.

Det hele startet med at vi skulle gjøre noe sammen og endte med et intenst egetprosjekt (jeg misliker den siden ved meg selv, jeg vil så gjerne klare den der gjensidigheten, men jeg får det jo absolutt ikke til. Se film med andre det får jeg til, så vi skal se på reisen til julestjernen sammen :-)