Ikke enda en nedtur!!

[BrightHope]

Hvordan er det å leve et stabilt liv, fri fra depresjon, angst og frykt? Finne ut av hva man vil bli, utdanne seg og få seg jobb. Stå opp om morgenen og kjenne seg uthvilt, kjenne at livet er bra... Hvordan er det å ha bare noen dårlige dager, uten at det utvikler seg til noe verre...

Jeg kjenner at det går litt nedover med meg igjen, men prøver det jeg kan å holde meg der jeg er. Aller helst ønsker jeg å bli fri, ha det godt, oppleve å mestre livet uten ved hjelp av "krykker" som antidepressiva og beroligende :-(

Disse krykkene er ikke alltid til å stole på, de har sviktet noen ganger. Når de holder meg oppe, er det godt og vondt på samme tid. Vondt fordi jeg opplever det som en fornedrelse. Kan jeg ikke bare være som mange andre, leve et normalt liv i tankegang og følelser, utvikle meg som person og ha en identitet?

Jeg er så lei av meg selv! Nå har jeg vært bra, om jeg kan si det, 1,5 mnd. Og nå kjennes det ut som jeg blir dratt ned igjen, i mørket.... DOL er en grei plass å si det som det er, for jeg kan være anonym. Jeg tror ingen kan hjelpe meg, bare meg selv. Hittil har jeg møtt meg selv i døra gang på gang... Jeg er så lei av dette! Samtaler gjør godt, medisiner hjelper, men ikke alltid.

Jeg er takknemlig for alt jeg har, og at jeg ikke er så syk som mange andre. Jeg tvinger meg selv til sette ting i perspektiv, jeg er privilegert på mange områder. Likevel opplever jeg dette tungsinnet, som en kraft som drar meg ned... Den er ofte så vanskelig å kontrollere, og det opplever jeg nå, at jeg holder på å miste kontrollen, å ha det okay... Vil det noen ganger ta slutt? Vil jeg noen gang overkomme dette?

[Gjest zyprexia]

Jeg har av og til lurt på om slike ting kan være hormonelle, f.eks.

pco osv, for jeg får slike nedturer når jeg har pms... får angst, blir deppa av alt, rørt av alt, tror alle hater meg og mener ting i verste mening. Så går det et par dager,

hormonnivåene stabiliserer seg og jeg ler av det hele, tok jeg det ille opp liksom, det var jo ingenting... og da tenker jeg på de som har hormonforstyrrelser, om det påvirker psyken på samme måte. Leser jo at et av symptomene ved hypothyreose er depresjon....

Misforstå meg rett, jeg prøver ikke bagatellisere følelsene dine, for de er der, og det er flott at du ikke godtar ting som de er, men vil jobbe med deg selv, for det er først og fremst du som kan gjøre deg frisk -ikke legen, selv om det er en god hjelp på veien.

[BrightHope]

Jeg har av og til lurt på om slike ting kan være hormonelle, f.eks.

pco osv, for jeg får slike nedturer når jeg har pms... får angst, blir deppa av alt, rørt av alt, tror alle hater meg og mener ting i verste mening. Så går det et par dager,

hormonnivåene stabiliserer seg og jeg ler av det hele, tok jeg det ille opp liksom, det var jo ingenting... og da tenker jeg på de som har hormonforstyrrelser, om det påvirker psyken på samme måte. Leser jo at et av symptomene ved hypothyreose er depresjon....

Misforstå meg rett, jeg prøver ikke bagatellisere følelsene dine, for de er der, og det er flott at du ikke godtar ting som de er, men vil jobbe med deg selv, for det er først og fremst du som kan gjøre deg frisk -ikke legen, selv om det er en god hjelp på veien.

Takk:-) Kanskje jeg skulle tatt en blodprøve for å se om det er noe hormonelt. Jeg plages heldigvis ikke av pms, men menstruasjonen har vært veldig ustabil det siste året. Jeg har hatt slike depressive perioder siden jeg var lita, før jeg kom i puberteten. Men skal ikke se bort fra at dette kan være hormonelt.