Klemming

[Gondor]

Sist gang jeg var hos psykiateren fikk jeg en god og lang klem. Tidligere har jeg fått tilsvarende av psykologen. Det har føltes godt og naturlig. Hva synes dere om det? NHD; hva er din praksis? Klemmer du pasientene dine? (Jeg regner med at du ikke kysser dem. ;-)

[Gjest gåstol]

Dette har NHD svart på flere ganger tidligere. Han klemmer IKKE pasienter...

[Gondor]

Dette har NHD svart på flere ganger tidligere. Han klemmer IKKE pasienter...

Det har jeg ikke fått med meg. Hva med deg? Får du klemmer av de respektive behandlere?

[rose23]

Det har jeg ikke fått med meg. Hva med deg? Får du klemmer av de respektive behandlere?

Jeg har opplevd begge deler på godt og vondt. En skal være forsiktig med slikt, men heller ikke så bastant som NHD er mener jeg. Se det ann på kontakten, personen, bakgrunn og anledningen :-)

[Gondor]

Jeg har opplevd begge deler på godt og vondt. En skal være forsiktig med slikt, men heller ikke så bastant som NHD er mener jeg. Se det ann på kontakten, personen, bakgrunn og anledningen :-)

Du har nok rett i det. Denne gangen var det naturlig. Det var det også hos psykologen den gangen jeg fikk klem.

[Gjest poncho]

Jeg ønsker ikke å få klem fra behandleren min nei, det blir veldig unaturlig. Først skulle sitte der og omtrent vrenge sjela si, og så gi klem? No-no-no-no-no.

[Gjest germimate]

For meg ville det blitt helt feil og virket mot sin hensikt. Jeg er ganske sikker på at det ville gitt meg følelser som handlet om en etterlengtet omsorg fra barnsben av og som jeg ville slitt med å komme over når terapien er ferdig og denne omsorgen ikke er der lenger. Jeg er veldig redd for å bli involvert i, eller å selv involvere meg følelsesmessig på den måten. Jeg er ganske sikker på at det ville gjort alt mye vanskeligere.

[Gjest Bella Dotte, men jeg er ganske åpen]

Jeg ønsker ikke å få klem fra behandleren min nei, det blir veldig unaturlig. Først skulle sitte der og omtrent vrenge sjela si, og så gi klem? No-no-no-no-no.

Interessant. Det er lærerikt å høre hva andre mener. Det er en god forklaring som jeg kan slå meg til ro med.Jeg opplever ikke selv at jeg vrenger sjela mi til psykologen, men jeg er ganske åpen.

Til trådstarter:

Jeg mener det er pasienten og bare pasienten som kan ta initiativ til klemming. Ellers blir det helt feil og minner om utnytting. Selv har jeg en tendens til å knytte meg fort og hardt til mannlige behandlere og hjelpere. Noen kommer man bedre overns med enn andre, og for min egen del ville jeg (helst) ikke hatt en behandler som jeg ikke likte så godt at jeg ville klemme ham.

[Gjest Bella Dotte - nå er jeg lukket igjen]

Interessant. Det er lærerikt å høre hva andre mener. Det er en god forklaring som jeg kan slå meg til ro med.Jeg opplever ikke selv at jeg vrenger sjela mi til psykologen, men jeg er ganske åpen.

Til trådstarter:

Jeg mener det er pasienten og bare pasienten som kan ta initiativ til klemming. Ellers blir det helt feil og minner om utnytting. Selv har jeg en tendens til å knytte meg fort og hardt til mannlige behandlere og hjelpere. Noen kommer man bedre overns med enn andre, og for min egen del ville jeg (helst) ikke hatt en behandler som jeg ikke likte så godt at jeg ville klemme ham.

Hehe, dette ble rart!

[stjernestøv]

En kort klem er greit.

[Madelenemie]

Hei!

Jeg liker å få en klem når jeg vet om den, spesielt de gangene pr år da min psykiater gir meg en klem.

Jeg elsker min psykiater svært høyt, jeg er evig takknemlig for den hjelp jeg har fått.

Kanskje kunne jeg likt å bli hardere klemt, men jeg ville aldri klemt noen selv sånn, og fordi jeg elsker min psykiater så høyt og det fra dypet av mitt hjerte, er det viktig for meg at også min psykiaters grenser blir ivaretatt.

Den man elsker trenger man seg ikke på, den holder man seg slik på avstand til at man begge er komfortabel. Det handler ikke bare om mine følelser, men også det andre menneske.

Den man elsker respekterer man grensene til. Hadde min psykiater tatt initiativ til å klemme meg hardt ville jeg ikke motsatt meg dette, men blitt veldig glad, men av respekt for min psykiater trenger jeg meg ikke på.

Så kan jeg skrive at pga av min dype, evige kjærlighet til min psykiater holder jeg en avstand som jeg tror min psykiater trenger. Avstanden kan iblant gjøre vondt, men man tåler det vonde når man virkelig elsker.

Om min psykiater vet hvor dyp min kjærlighet er, vet jeg ikke, tror jeg ikke, om noen elsket meg slik ville jeg følt det kvelende og ikke villet vite om det, så tror jeg det er best min psykiater ikke vet alt. Smerten i meg får jeg bære, det er ikke lett, men det er ikke lett å elske uselvisk heller.

[Gjest gåstol]

Det har jeg ikke fått med meg. Hva med deg? Får du klemmer av de respektive behandlere?

Får ALDRI klemmer fra psykiateren min og har gått til han i mange år. Hverken savner eller ønsker klem fra han..

Ha en fin dag :-)

[Madelenemie]

Du har nok rett i det. Denne gangen var det naturlig. Det var det også hos psykologen den gangen jeg fikk klem.

Hei!

Jeg liker å bli klemt jeg, nå som jeg skjønner systemet.

Skulle ønske min psykiater rev meg til seg, da ville jeg blitt forbauset, men tenkt "så fint".. Selv er jeg ikke en person som tar initiativ til slikt, jeg er litt sånn at jeg er litt stiv av meg, men jeg er løsere og mer ledig nå for tiden.

Det er noen mennesker som har knuseklemt meg før, men før jeg forstod systemet føltes dette ubehagelig og skremmende, nå begynner jeg å synes det er helt okey.

[frosken]

Jeg mener at man i terapisammenheng skal kommunisere med ord - og ikke med klemming.

[Gjest wj p]

Hei!

Jeg liker å få en klem når jeg vet om den, spesielt de gangene pr år da min psykiater gir meg en klem.

Jeg elsker min psykiater svært høyt, jeg er evig takknemlig for den hjelp jeg har fått.

Kanskje kunne jeg likt å bli hardere klemt, men jeg ville aldri klemt noen selv sånn, og fordi jeg elsker min psykiater så høyt og det fra dypet av mitt hjerte, er det viktig for meg at også min psykiaters grenser blir ivaretatt.

Den man elsker trenger man seg ikke på, den holder man seg slik på avstand til at man begge er komfortabel. Det handler ikke bare om mine følelser, men også det andre menneske.

Den man elsker respekterer man grensene til. Hadde min psykiater tatt initiativ til å klemme meg hardt ville jeg ikke motsatt meg dette, men blitt veldig glad, men av respekt for min psykiater trenger jeg meg ikke på.

Så kan jeg skrive at pga av min dype, evige kjærlighet til min psykiater holder jeg en avstand som jeg tror min psykiater trenger. Avstanden kan iblant gjøre vondt, men man tåler det vonde når man virkelig elsker.

Om min psykiater vet hvor dyp min kjærlighet er, vet jeg ikke, tror jeg ikke, om noen elsket meg slik ville jeg følt det kvelende og ikke villet vite om det, så tror jeg det er best min psykiater ikke vet alt. Smerten i meg får jeg bære, det er ikke lett, men det er ikke lett å elske uselvisk heller.

Enig med deg i at du ikke skal fortelle din psykiater at du elsker henne, det kan og bør du holde for deg selv. At du setter pris på henne kan du fortsette å vise en gang i blant

[Gondor]

Jeg mener at man i terapisammenheng skal kommunisere med ord - og ikke med klemming.

Jeg skjønner hva du mener. Det er første gang på 10 år og jeg er fremdeles dis med ham.

[Gondor]

Hei!

Jeg liker å få en klem når jeg vet om den, spesielt de gangene pr år da min psykiater gir meg en klem.

Jeg elsker min psykiater svært høyt, jeg er evig takknemlig for den hjelp jeg har fått.

Kanskje kunne jeg likt å bli hardere klemt, men jeg ville aldri klemt noen selv sånn, og fordi jeg elsker min psykiater så høyt og det fra dypet av mitt hjerte, er det viktig for meg at også min psykiaters grenser blir ivaretatt.

Den man elsker trenger man seg ikke på, den holder man seg slik på avstand til at man begge er komfortabel. Det handler ikke bare om mine følelser, men også det andre menneske.

Den man elsker respekterer man grensene til. Hadde min psykiater tatt initiativ til å klemme meg hardt ville jeg ikke motsatt meg dette, men blitt veldig glad, men av respekt for min psykiater trenger jeg meg ikke på.

Så kan jeg skrive at pga av min dype, evige kjærlighet til min psykiater holder jeg en avstand som jeg tror min psykiater trenger. Avstanden kan iblant gjøre vondt, men man tåler det vonde når man virkelig elsker.

Om min psykiater vet hvor dyp min kjærlighet er, vet jeg ikke, tror jeg ikke, om noen elsket meg slik ville jeg følt det kvelende og ikke villet vite om det, så tror jeg det er best min psykiater ikke vet alt. Smerten i meg får jeg bære, det er ikke lett, men det er ikke lett å elske uselvisk heller.

Min psykiater er mann og jeg er heldigvis hverken forelsket eller noe annet i den dur. Jeg kan ikke si at jeg elsker ham, det hadde vært enklere hvis det var en dame. Derimot respekterer jeg ham og har det gøy sammen med ham. Humor er viktig i en setting hvor en snakker om psykiske lidelser.

[Gondor]

Interessant. Det er lærerikt å høre hva andre mener. Det er en god forklaring som jeg kan slå meg til ro med.Jeg opplever ikke selv at jeg vrenger sjela mi til psykologen, men jeg er ganske åpen.

Til trådstarter:

Jeg mener det er pasienten og bare pasienten som kan ta initiativ til klemming. Ellers blir det helt feil og minner om utnytting. Selv har jeg en tendens til å knytte meg fort og hardt til mannlige behandlere og hjelpere. Noen kommer man bedre overns med enn andre, og for min egen del ville jeg (helst) ikke hatt en behandler som jeg ikke likte så godt at jeg ville klemme ham.

Han spurte meg om det var ok at han gav meg en klem og jeg sa ja. Jeg var lei meg og det føltes riktig.

[Gondor]

Hei!

Jeg liker å bli klemt jeg, nå som jeg skjønner systemet.

Skulle ønske min psykiater rev meg til seg, da ville jeg blitt forbauset, men tenkt "så fint".. Selv er jeg ikke en person som tar initiativ til slikt, jeg er litt sånn at jeg er litt stiv av meg, men jeg er løsere og mer ledig nå for tiden.

Det er noen mennesker som har knuseklemt meg før, men før jeg forstod systemet føltes dette ubehagelig og skremmende, nå begynner jeg å synes det er helt okey.

Knuseklemt :-) Den likte jeg. :-)

[Gondor]

Jeg skjønner hva du mener. Det er første gang på 10 år og jeg er fremdeles dis med ham.

Vel, ikke akkurat dis. :-) Vi er ikke i Frankrike. Jeg mener at jeg fremdeles kaller ham ved efternavn.