Hvordan overlever dere, dere som er deprimerte?

[BrightHope]

Hvordan takler dere livet, dere som er deprimerte? og som har barn?

Jeg sendte ungene til faren nå, vil ikke de skal se meg slik. Jeg orker knapt å gå, eller prate.

Har lyst å gråte, rive hus, slå løs på ting. Det kjennes som jeg revner innvendig av frustrasjon og sorg og sinne. Er så dritalei av å ha det slik at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg!!!

[Gjest bølger]

Når barna mine var mindre og jeg var skikkelig deprimert lå jeg mye i sengen. Barna trodde bare at jeg var trett. Jeg har en flink mann som tok seg av det som ikke jeg klarte. Barna er voksne nå. Har ikke så alvorlige depresjoner lenger, mest uro og ustabil følelsesmessig, men det klarer jeg for det meste å skjule. Klarer jeg ikke det så går jeg i sengen igjen.

[Gondor]

Jeg gikk rundt som en zombi dengang jeg var deprimert. På det verste satt jeg med en syl i hånden klar for å gjøre det slutt. Ble skremt av noen polakker som var på den øde parkeringsplassen jeg var. Ellers lå jeg i sengen å talte spikere i taket. Tenkte at barna ville ha det bedre i en fosterfamilie enn hos meg. Jeg hadde det ekstremt vondt inni meg. Det var en fysisk så vel som psykisk smerte.

Det som forandret alt for meg var medisiner. Hverken mer eller mindre. Vet ikke hvor jeg ville vært uten dem. Jeg hadde ikke krefter lenger til å kjempe. Etter tredve års mareritt, hadde jeg fått nok.

Ikke helt sant. Jeg hadde mine hypomanier, mine kreative perioder og det føltes helt fantastisk. Men etterhvert visste jeg at etter en opptur kom en nedtur. Jeg var fullstendig utslitt.

For et liv! Men nå, med medisiner og hjelp fra psykiater og psykolog har jeg det bra, selv om jeg selvfølgelig har mine utfordringer.

Hvem har ikke det?

[Gjest bølger]

Jeg gikk rundt som en zombi dengang jeg var deprimert. På det verste satt jeg med en syl i hånden klar for å gjøre det slutt. Ble skremt av noen polakker som var på den øde parkeringsplassen jeg var. Ellers lå jeg i sengen å talte spikere i taket. Tenkte at barna ville ha det bedre i en fosterfamilie enn hos meg. Jeg hadde det ekstremt vondt inni meg. Det var en fysisk så vel som psykisk smerte.

Det som forandret alt for meg var medisiner. Hverken mer eller mindre. Vet ikke hvor jeg ville vært uten dem. Jeg hadde ikke krefter lenger til å kjempe. Etter tredve års mareritt, hadde jeg fått nok.

Ikke helt sant. Jeg hadde mine hypomanier, mine kreative perioder og det føltes helt fantastisk. Men etterhvert visste jeg at etter en opptur kom en nedtur. Jeg var fullstendig utslitt.

For et liv! Men nå, med medisiner og hjelp fra psykiater og psykolog har jeg det bra, selv om jeg selvfølgelig har mine utfordringer.

Hvem har ikke det?

Hvilke medisiner bruker du som holder deg stabil?

[Gondor]

Hvilke medisiner bruker du som holder deg stabil?

Lamictal som er stemningsstabiliserende. Wellbutrin og cipralex som er ad og fluanxol som er ap. Men allikevel må jeg kjempe. Det er bare det at kampen er så uendelig mye enklere nå!

[Gjest bølger]

Lamictal som er stemningsstabiliserende. Wellbutrin og cipralex som er ad og fluanxol som er ap. Men allikevel må jeg kjempe. Det er bare det at kampen er så uendelig mye enklere nå!

Jeg er ustabil selv om jeg bruker medisiner, men det er kanskje bare jeg som ikke takler livets svingninger.

[Gondor]

Jeg er ustabil selv om jeg bruker medisiner, men det er kanskje bare jeg som ikke takler livets svingninger.

Jeg lever et beskyttet liv. Jeg omgås nesten ingen mennesker og lever et forutsigbart liv. Kanskje det betyr noe?

[Gjest bølger]

Jeg lever et beskyttet liv. Jeg omgås nesten ingen mennesker og lever et forutsigbart liv. Kanskje det betyr noe?

Jeg omgås andre mennesker, men har en veldig stabil livssituasjon, men likevel er jeg ustabil.

[Gondor]

Jeg omgås andre mennesker, men har en veldig stabil livssituasjon, men likevel er jeg ustabil.

Jeg har noen intense dager med tankekjør innimellom, men nå har jeg fått beskjed av psykiateren min om å øke ap øyeblikkelig samtidig som jeg kjemper. Altså se på mine medisiner som min allierte. Hva står du på?

[Gjest bølger]

Jeg har noen intense dager med tankekjør innimellom, men nå har jeg fått beskjed av psykiateren min om å øke ap øyeblikkelig samtidig som jeg kjemper. Altså se på mine medisiner som min allierte. Hva står du på?

Jeg bruker fluoxetin og wellbutrin. Begynte å ta noe fluanxol som jeg hadde liggende pga at jeg ble så ustabil igjen. Det er mye indre uro og ustabilitet som plager meg. Ofte urolig, deprimert og destruktiv en del av dagen, så kan alt plutselig føles bra igjen.

[Gondor]

Jeg bruker fluoxetin og wellbutrin. Begynte å ta noe fluanxol som jeg hadde liggende pga at jeg ble så ustabil igjen. Det er mye indre uro og ustabilitet som plager meg. Ofte urolig, deprimert og destruktiv en del av dagen, så kan alt plutselig føles bra igjen.

Det høres ikke godt ut. Det høres i grunnen forferdelig ut. Vet ikke hva jeg skal si. Føler meg heldig, selv om jeg også må sloss.

[BrightHope]

Jeg bruker fluoxetin og wellbutrin. Begynte å ta noe fluanxol som jeg hadde liggende pga at jeg ble så ustabil igjen. Det er mye indre uro og ustabilitet som plager meg. Ofte urolig, deprimert og destruktiv en del av dagen, så kan alt plutselig føles bra igjen.

Det er litt sånn jeg føler meg også, men blir ofte verre utover dagen og kvelden. Jeg er glad om det skjer noe spesielt som gjør meg glad, men i "hverdagen" kjeder jeg meg, er trist og energiløs. Deretter bygger det seg opp med vonde tanker, skyld og ja, det føles som jeg revner innvendig av smerte.

Nå er søvnrutinen min litt ute av kontroll, vet ikke når jeg sovna i går, men nå har jeg hvertfall stått opp og håper jeg får gjort noe her hjemme før søvnen kommer over meg igjen.

[BrightHope]

Jeg gikk rundt som en zombi dengang jeg var deprimert. På det verste satt jeg med en syl i hånden klar for å gjøre det slutt. Ble skremt av noen polakker som var på den øde parkeringsplassen jeg var. Ellers lå jeg i sengen å talte spikere i taket. Tenkte at barna ville ha det bedre i en fosterfamilie enn hos meg. Jeg hadde det ekstremt vondt inni meg. Det var en fysisk så vel som psykisk smerte.

Det som forandret alt for meg var medisiner. Hverken mer eller mindre. Vet ikke hvor jeg ville vært uten dem. Jeg hadde ikke krefter lenger til å kjempe. Etter tredve års mareritt, hadde jeg fått nok.

Ikke helt sant. Jeg hadde mine hypomanier, mine kreative perioder og det føltes helt fantastisk. Men etterhvert visste jeg at etter en opptur kom en nedtur. Jeg var fullstendig utslitt.

For et liv! Men nå, med medisiner og hjelp fra psykiater og psykolog har jeg det bra, selv om jeg selvfølgelig har mine utfordringer.

Hvem har ikke det?

Huff 30 år??........ Jeg har 15 års erfaring, men det er verre nå. Ekteskapet mitt er......huff...Jeg har ingen jobb og en del andre private ting som er med å føle meg slik jeg gjør.har prøvd ulike antidepressivaer, men synes ikke de hjalp noe. Nå går jeg på fluoxetin, og har gått opp i vekt. Er plutselig blitt så glad i mat, og når buksene strammer mer og mer, blir jeg helt ute av meg. Maten var det eneste jeg kunne kontrollere i livet mitt, men nå har jeg mistet den også.

Hvis jeg ikke får overbevise psykiateren min å starte med Venlafaxin igjen ( den gav meg ingen økt matlyst), så vurderer jeg å kjøpe noe på apoteket eller helsekosten, noe som forbrenner fett.

[BrightHope]

Lamictal som er stemningsstabiliserende. Wellbutrin og cipralex som er ad og fluanxol som er ap. Men allikevel må jeg kjempe. Det er bare det at kampen er så uendelig mye enklere nå!

Kan Lamictal taes pga depresjon alene?

[BrightHope]

Når barna mine var mindre og jeg var skikkelig deprimert lå jeg mye i sengen. Barna trodde bare at jeg var trett. Jeg har en flink mann som tok seg av det som ikke jeg klarte. Barna er voksne nå. Har ikke så alvorlige depresjoner lenger, mest uro og ustabil følelsesmessig, men det klarer jeg for det meste å skjule. Klarer jeg ikke det så går jeg i sengen igjen.

Her i huset tror barna også at mamma bare er trett, men jeg ligger på sofaen... Men jeg tror den eldste forstår litt mer enn som så. Virker som hun er litt i opposisjon for tiden.... Mannen min jobber fra morgen til kveld, og nå har vi også bodd fra hverandre flere måneder. Det er godt med litt barnefri, fordi for det første vet jeg de er i trygge hender med positive omgivelser, og jeg kan bare være meg selv.

[Gjest bølger]

Det er litt sånn jeg føler meg også, men blir ofte verre utover dagen og kvelden. Jeg er glad om det skjer noe spesielt som gjør meg glad, men i "hverdagen" kjeder jeg meg, er trist og energiløs. Deretter bygger det seg opp med vonde tanker, skyld og ja, det føles som jeg revner innvendig av smerte.

Nå er søvnrutinen min litt ute av kontroll, vet ikke når jeg sovna i går, men nå har jeg hvertfall stått opp og håper jeg får gjort noe her hjemme før søvnen kommer over meg igjen.

Det varierer litt når på døgnet jeg føler meg bra og dårlig. Kan ikke se noe fast mønster i det.

[Gjest bølger]

Her i huset tror barna også at mamma bare er trett, men jeg ligger på sofaen... Men jeg tror den eldste forstår litt mer enn som så. Virker som hun er litt i opposisjon for tiden.... Mannen min jobber fra morgen til kveld, og nå har vi også bodd fra hverandre flere måneder. Det er godt med litt barnefri, fordi for det første vet jeg de er i trygge hender med positive omgivelser, og jeg kan bare være meg selv.

Godt du får litt avlastning. Jeg er glad barna er voksne nå. Jeg har en boende hjemme enda. Jeg også legger meg i benken. Hun reagerer ikke noe på det. Er vant med at jeg er mye trett. Så jeg synes det er en grei måte å skjule for de andre når jeg føler meg dårlig.

[Gjest fønixfuglen]

Jeg gikk rundt som en zombi dengang jeg var deprimert. På det verste satt jeg med en syl i hånden klar for å gjøre det slutt. Ble skremt av noen polakker som var på den øde parkeringsplassen jeg var. Ellers lå jeg i sengen å talte spikere i taket. Tenkte at barna ville ha det bedre i en fosterfamilie enn hos meg. Jeg hadde det ekstremt vondt inni meg. Det var en fysisk så vel som psykisk smerte.

Det som forandret alt for meg var medisiner. Hverken mer eller mindre. Vet ikke hvor jeg ville vært uten dem. Jeg hadde ikke krefter lenger til å kjempe. Etter tredve års mareritt, hadde jeg fått nok.

Ikke helt sant. Jeg hadde mine hypomanier, mine kreative perioder og det føltes helt fantastisk. Men etterhvert visste jeg at etter en opptur kom en nedtur. Jeg var fullstendig utslitt.

For et liv! Men nå, med medisiner og hjelp fra psykiater og psykolog har jeg det bra, selv om jeg selvfølgelig har mine utfordringer.

Hvem har ikke det?

''Det som forandret alt for meg var medisiner. Hverken mer eller mindre. Vet ikke hvor jeg ville vært uten dem. Jeg hadde ikke krefter lenger til å kjempe. Etter tredve års mareritt, hadde jeg fått nok.''

Her også. Lamictal gjorde underverker for meg!

[Gjest poncho]

Hei. Føler med deg. Jeg har overlevd flere depresjoner. Da ligger jeg stort sett og gjemmer meg i senga så ingen skal se meg. Vil ikke at andre skal se hvor vondt jeg har det. Mot den indre smerten har jeg funnet ut at AP hjelper mye, så jeg øker stort sett den når jeg er på det verste. I tillegg bruker jeg wellbutrin som er et ad, den har hjulpet mot de verste selvmordstankene.

Jeg har også lært mye om kognitiv terapi, mindfullness og hvordan takle smerter og vonde følelser uten å bli destruktiv. Alt dette har hjulpet meg slik at når nedturerene kommer nå, så er de mye kortere, jeg greier liksom å takle dem raskere, selv om det er et helvete hver gang.

[FGT]

Hvis en ikke er for sliten, så syns jeg det er best å motivere meg på å gjøre noe som bygger opp omgivelsene rundt meg, for det styrker min selvfølelse og selvresperkt. Det er utrolig mye en kan gjøre, men dette har mye med en instilling og holdning å gjøre.