Datteren min er skremmende lik meg

[Gjest bølger]

Hun har vært deprimert flere ganger i livet, men virket bra i senere tid. En dag hun var nedfor nå fikk jeg snakket en del med henne. Hun fortalte at hun kunne svinge fra å være langt nede en del av dagen, for så å føle at alt var greit uten å forstå hvorfor. Når hun er nede kommer alt det negative i livet hennes frem. Hun fortalte mye om hvordan hun hadde det og reagerte på ting, som var skremmende likt hvordan jeg har det og reagerer på ting. Det var vondt å høre.

Hun er 20 år, og jeg oppfordret henne til å søke hjelp. Men hva hjelper? Jeg har jo selv både medisiner og samtale behandling, men er likevel ikke bra. Jeg synes det er vanskelig. Hun må selv velge om hun vil søke hjelp, og jeg kan bare støtte henne så godt jeg kan. Prøve å gi henne mot når hun ser svart på alt.

Jeg blir fortvilet hvis hun skal gå gjennom livet slik jeg har gjort.

[Gjest poncho]

Hei. Det er nok bra at hun får hjelp. Ikke bra å slite alene, det er bedre å ha en person utenfor familien å snakke med.

[mussa]

Nei, du kan jo ikke tvinge henne til å søke hjelp. Men hun kan vite at du er der for henne om hun velger å gjøre det (og selvfølgelig hvis hun velger det motsatte).

Hadde jeg hatt samme muligheter som datteren din har (dvs ha deg (mor) som ressurs og som er åpen for psykiske problemer, erkjennelse og kunnskap ifht egen sykdom, Og ikke minst selvinnsikt, det glemte jeg... sukk

osv), så hadde livet mitt sett helt anerledes ut i dag...

lykke til!

[Gjest bølger]

Nei, du kan jo ikke tvinge henne til å søke hjelp. Men hun kan vite at du er der for henne om hun velger å gjøre det (og selvfølgelig hvis hun velger det motsatte).

Hadde jeg hatt samme muligheter som datteren din har (dvs ha deg (mor) som ressurs og som er åpen for psykiske problemer, erkjennelse og kunnskap ifht egen sykdom, Og ikke minst selvinnsikt, det glemte jeg... sukk

osv), så hadde livet mitt sett helt anerledes ut i dag...

lykke til!

Takk.