Den innbildt syke

[Gjest Pandalouise]

Nå virker linken - bør leses. Selv en psykiater kan trenge eksperthjelp, kommer det tydelig frem her. Godt nyttår, håper du holder deg frisk, NDH. Vi er mange som trenger deg

http://tidsskriftet.no/article/972336

[Gjest Pandalouise]

Linken fungerer ikke.

Nå virker den.

http://tidsskriftet.no/article/972336

[Gjest Pandalouise]

Jeg fikk åpnet den nå.

Flott!

[Gjest Pandalouise]

Takk for interessant og skremmende artikkel.

Linken virker nå.

Takk for tilbakemelding. Enig, jeg synes dette bør leses og deles nærmest i det uendelige. Det viser bare hvor svakt stilt vi som i utgangspunktet ikke har "peiling", kan være. Når de behandler høyt ansette leger/psykiatere som dette. Ære være ham som gikk ut med historien sin, jeg skjønner godt at det tok ham mange år å få det ned på papiret.

[Gjest Pandalouise]

Takk for link til en svært lesbar artikkel :-)

Dette er et vanskelig tema. Jeg har sett på nært hold hvor utrolig nedlatende og arrogant behandling pasienter med vanskelig forståelige symptomer kan bli gitt. I slike situasjoner påføres pasienten en betydelig tilleggslidelse som følge av helsevesenets uforstand. Min mann døde uten av nevrologene kom så langt at de ville gå med på at det ikke var en primært psykiatrisk lidelse som ga hans gradvis totale funksjonssvikt. Heldigvis fantes det andre leger som konstanterte at de var i stand til å skille sykdom fra friskhet selv om de ikke visste sykdommens nøyaktige navn og årsak.

Men samtidig mener jeg at mange i vår kultur roter seg inn i en lite konstruktiv forståelse og sykdom og helse, og at en overdrevent fokus på det som oppfattes som symptomer kan føre galt av sted. Forskning på tilfriskning fra såkalte "diffuse lidelser" viser at det er mye mer enn biomedisinske forhold som avgjør hvem som etter en tid anser seg selv som friske igjen.

Jeg tror vi trenger både debatter om hva sykdom og friskhet er - inklusive hvordan vi bør forholde oss til ulike former for sykdom, men samtidig minne om dette poenget:

''En annen hovedkonklusjon er at legene syntes å anta at symptomene måtte være «psykisk» betinget ved at man ikke fant noe organisk substrat. Dette er en gammel medisinsk tradisjon, som representerer en foreldet enten/eller-holdning og baserer seg på urealistiske forestillinger om mulighetene for å påvise sykdom''

Frosken. Jeg er utrolig lei meg for å høre at det gikk så galt. Beklager tapet ditt.

''Legene fant ingen forklaring på mine symptomer. Da ett organsystem var utredet uten at det ble påvist sykdom, og man heller ikke fant noe galt ved CT av hjernen, ble jeg avskrevet som «psyk» eller «stresset». Jeg hadde ingen «virkelig» sykdom. Dette ble jeg eksplisitt fortalt. Som psykiater visste jeg at legene tok feil, fordi det ikke fantes noe psykiatrisk syndrom som kunne forklare den aktuelle tilstand.''

....er også en viktig setning av Dr. B. Haver.

Debatt om dette trengs i høyeste grad.

[frosken]

Frosken. Jeg er utrolig lei meg for å høre at det gikk så galt. Beklager tapet ditt.

''Legene fant ingen forklaring på mine symptomer. Da ett organsystem var utredet uten at det ble påvist sykdom, og man heller ikke fant noe galt ved CT av hjernen, ble jeg avskrevet som «psyk» eller «stresset». Jeg hadde ingen «virkelig» sykdom. Dette ble jeg eksplisitt fortalt. Som psykiater visste jeg at legene tok feil, fordi det ikke fantes noe psykiatrisk syndrom som kunne forklare den aktuelle tilstand.''

....er også en viktig setning av Dr. B. Haver.

Debatt om dette trengs i høyeste grad.

Ja, enig i at dette er et viktig poeng! Min erfaring er at det er nevrologer - og ikke psykiatere - som er de kjappeste til å påstå at "det er psykiatri".

[Gjest Pandalouise]

Kjenner du E. S. så godt at du vet hva hun har opplevd i livet?

Det er en slags hersketeknikk å devaluere utsagn fra folk ved å påstå at de hadde hatt andre meninger om de bare haddde hatt det jævlig nok.

Hei igjen, her også

Er enig med Madeleinemie i mye av det hun skrev. Og vil gi deg et kort og konkret eksempel på hvorfor jeg tror at leger (og andre i slike menneskerelaterte yrker) "burde" (satt på spissen) ha opplevet noe av det de skal hjelpe andre for, selv. JA, jeg tror de blir bedre til å hjelpe da.

Som en (x / ikke alkoholdrikkende) alkoholiker kanskje best kan hjelpe en (alkoholdrikkende) alkoholiker.

Min onkel, som er Rheumatolog, sa til meg ved forrige familietreff at NÅ visste han hvor ille alle hans pasienter hadde det. Han var nemlig blitt syk selv, har gått igjennom operasjon og rehabilitering. Synes det var flott og ydmykt av ham å fortelle meg dette, da han vet at jeg med min vanskelige diagnose har måttet kjempe meg til troverdighet gjennom mange år.

Ønsker etterhvert et svar fra deg, vil bli veldig glad for det.

[Gjest Pandalouise]

Ja, enig i at dette er et viktig poeng! Min erfaring er at det er nevrologer - og ikke psykiatere - som er de kjappeste til å påstå at "det er psykiatri".

Helt enig. Det er min erfaring også. Flere av nevrologene jeg har vært hos, har enten foreslått eller henvist (eller begge deler) meg til psykiater. Psykiaterne jeg kom til, (han ene gikk jeg til over tid, for sikkerhets skyld - fordi at jeg etterhvert - etter mange nevrologbesøk, trodde nærmest selv at jeg var hypokonder) fant ingenting psykt med meg, tvert imot ble de frustrerte over behandlingen jeg hadde fått, og berømmet meg for ikke å ha BLITT psykisk syk av det. Synes det er virkelig ille, og tenker med skrekk og gru på alle som faktisk blir behandlet så dårlig i helsevesenet.

[frosken]

Helt enig. Det er min erfaring også. Flere av nevrologene jeg har vært hos, har enten foreslått eller henvist (eller begge deler) meg til psykiater. Psykiaterne jeg kom til, (han ene gikk jeg til over tid, for sikkerhets skyld - fordi at jeg etterhvert - etter mange nevrologbesøk, trodde nærmest selv at jeg var hypokonder) fant ingenting psykt med meg, tvert imot ble de frustrerte over behandlingen jeg hadde fått, og berømmet meg for ikke å ha BLITT psykisk syk av det. Synes det er virkelig ille, og tenker med skrekk og gru på alle som faktisk blir behandlet så dårlig i helsevesenet.

Kunsten når man har hatt noen ordentlig kjipe erfaringer med helsevesenet, er å ikke bli blind for alt det bra som man også kan møte der. Jeg har endt opp med å mene at jeg har sett noe av det verste - men også noe av det beste :-)

Jeg mener at min erfaring gjør at jeg lettere er i stand til å forstå hvor dårlig folk kan risikere å bli behandlet, men at jeg samtidig er opptatt av å ikke bli en surmulende sytepave med negative forventninger ;-) Det skjer utrolig mye bra i norsk helsevesen - men for de individene hvor det går helt galt, så er det ikke så mye trøst i å tenke på at andre ikke opplever det samme.

[Gjest hilsen en psykolog]

Nå virker linken - bør leses. Selv en psykiater kan trenge eksperthjelp, kommer det tydelig frem her. Godt nyttår, håper du holder deg frisk, NDH. Vi er mange som trenger deg

http://tidsskriftet.no/article/972336

Veldig veldig bra! Dette burde alle leger lese.

Selv har jeg liten tro på "innbilt sykdom" - det er ihvertfall uhyre sjelden.

Takk for linken!

[Mary Poppins]

Du skriver, som så ofte ellers, mye klokt, madelenemie!

Godt nyttår til deg og dine!

Alt godt!

Madelenemie skriver:

''Problemet er at denne kvinnen som de fleste leger ikke har noen erfaring med sorg, tap, å bli knust, hatet, foraktet osv... fordi de vokste opp i ressurssterke hjem. De er gjennomelsket, stappmette, de raper av overflod på kjælighet og får de gnagsår når de er 20 år skriker de for de har ikke opplevd noe verre :-) og bra er det, men gladere er jeg for de som bevarer ydmykheten for hva de har å takke sin gode helse for.''

Det overasker meg svært mye at du Sør, som er så opptatt av individet, og det å ikke generalisere, kan mene at dette er kloke ord.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Veldig veldig bra! Dette burde alle leger lese.

Selv har jeg liten tro på "innbilt sykdom" - det er ihvertfall uhyre sjelden.

Takk for linken!

Nå handler ikke dette om inbilt sykdom slik det defineres i ICD-10, men om alle de som straks springer til legen med all slags vondter og plager før de har tatt seg tid til å finne ut om det kanskje går over av seg selv.

I 1983 var det 5 allmennleger på mitt hjemsted. I dag er det 17, og ventelistene er lengre nå enn den gang. Befolkningen har økt med 10%. Er det langt mer sykdom i dag enn for 30 år siden?

[Gjest villevi]

Hei!

Jeg har trengt tid til å svare deg!

Det første antar jeg er et retorisk spørsmål, så derfor svarer jeg ikke på det.

Det som var mer vrient var at jeg her driver med hersketeknikk, det er i så fall noe nytt.

Så virker du sint på meg, mulig er du det, at jeg tråkket på en øm tå, men det må en stor friluftsmann som du, tåle, bedre enn meg som er 30 cm kortere og mye lettere.

Det var egentlig det noe av mitt innlegg omhandlet, ja at har man hatt det som de fleste leger, veldig trygt og godt i oppveksten (unntak fins jo selvsagt) så er det ikke så godt å vite hvorfor andre skriker, og truer og oppfører seg ualdersadekvat og kanskje med liten endring av atferdsmønster i vente.

Da jeg svarte siktet jeg til gruppen leger ikke Elisabeths Swensens egen person, det er ingen hemmelighet at de fleste leger er fra ressurssterke familier, det er da desto vanskeligere tror jeg ofte å forstå den dype smerte som kan føre til en atferd som er lite hensiktsmessig, enten det er å tro at man er syk, eller skrike så høyt at man blir innlagt på din avdeling :-)

Det er vanskelig å bevare ydmykheten, og det å ta seg selv lite høytidelig, det burde ikke være så vanskelig for den trygge, men her kommer stoltheten inn.

Den bekjemper ikke noen lege/psykiater uten at hjernen slutter å virke iblant og hjertet begynner å slå. Håper du skjønner hva jeg mener i overført betydning. De som har lært meg mest i livet er de som skriver på ditt område her på dol. I begynnelsen irriterte det meg at de bare ikke syns listene, reglene, disiplinen var svaret og løsningen, så begynte jeg gradvis å forstå at de har mistet armene, vingene og har sår jeg selv ble spart for, og du (tror jeg) derfor om enn av ulike grunner kan både du og jeg lære oss større grad av ydmykhet, ta oss selv mindre høytidelig, og ha færre ømme tær.

Uansett om du eller min psykiater eller et annet menneske blir så sint på meg at det er vanskelig å forstå, så går det litt forbi, jeg fokuserer kun på saker, og de gode råd du har gitt meg før, forsvinner ikke eller forandres ikke til noe mindre i meg, av den irritasjon du i et menneskelig øyeblikk viste. Det var et av de beste øyeblikk jeg har erfart med deg her inne. Akkurat det er rart, men sånn er det, at når man glemmer PK og kun er ærlig i sin kjærlighet eller i sitt sinne, det er kortere mellom de to enn man tror, så skjer det bra, man virker med hjertet og litt mindre med fornuften.

Da jeg så filmen " Nims hellige øy" i julen, lærte jeg dette " du tenker, du har det i hodet, du må få det i hjertet" jeg tok det til meg og jeg gir det til deg nå :-) Jeg håper du tar i mot det.

Men jeg syns du skal være mindre redd for å stå frem som den mann du er, ikke som "bare fuglekikker og psykiater", kanskje er du bare det, psykiater og friluftsinteressert, i så fall er ditt liv begrenset, det fins ingen større helter enn hverdagsheltene, de man tror er svake og små, men som når det virkelig gjelder har det i seg.

Til Elisabeth Swensen som egen person har jeg bare dette å mene, vi er ganske like. ''Nå er vi der igjen, denne gang åpent kommersielt. Den medisinske begrunnelsen for ultralyd av alle gravide i uke 32 er totalt fraværende. Ingen ser ut til å bry seg så lenge kundene er glade og stykkprisfinansiering sikrer sykehusets fortjeneste. Praksis varierer dessuten fra sykehus til sykehus og innad i samme helseregion. Argumentet på nettsidene til det sykehuset jeg benytter, er at de vil ta opp konkurransen med private gynekologer som vi jo vet tilbyr ubegrunnet ultralyd i hytt og pine. Media er med på kjøret, de lever av utrygghet og potensielle katastrofer. Vordende mødre er et lett bytte. ”Vil undersøke flere”, skriver fylkesavisen ved lanseringen av sykehusets nye tilbud om ultralyd i uke 32. En frisk 21 år gammel førstegangsfødende har nettopp vært til jordmor på sykehuset. ”Alt ser bra ut!”, sier jordmor. Fosteret er undersøkt fra topp til tå og funnet i skjønneste orden. ”Jeg vil tilbake til ultralydundersøkelse i uke 32”, sier den gravide. ”Det håper både jordmora og klinikksjefen flere gravide vil gjøre” avslutter journalisten.'' Som gravid med visshet om at min tilstand var ufarlig og naturlig og ikke-sykdom, avslo jeg ultralydene og fødte mine barn i ro her hjemme, med gode jordmødre til stede!

Uansett, sangen jeg ga deg, ville jeg gitt deg på nytt.

Applaus!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hei!

Jeg har trengt tid til å svare deg!

Det første antar jeg er et retorisk spørsmål, så derfor svarer jeg ikke på det.

Det som var mer vrient var at jeg her driver med hersketeknikk, det er i så fall noe nytt.

Så virker du sint på meg, mulig er du det, at jeg tråkket på en øm tå, men det må en stor friluftsmann som du, tåle, bedre enn meg som er 30 cm kortere og mye lettere.

Det var egentlig det noe av mitt innlegg omhandlet, ja at har man hatt det som de fleste leger, veldig trygt og godt i oppveksten (unntak fins jo selvsagt) så er det ikke så godt å vite hvorfor andre skriker, og truer og oppfører seg ualdersadekvat og kanskje med liten endring av atferdsmønster i vente.

Da jeg svarte siktet jeg til gruppen leger ikke Elisabeths Swensens egen person, det er ingen hemmelighet at de fleste leger er fra ressurssterke familier, det er da desto vanskeligere tror jeg ofte å forstå den dype smerte som kan føre til en atferd som er lite hensiktsmessig, enten det er å tro at man er syk, eller skrike så høyt at man blir innlagt på din avdeling :-)

Det er vanskelig å bevare ydmykheten, og det å ta seg selv lite høytidelig, det burde ikke være så vanskelig for den trygge, men her kommer stoltheten inn.

Den bekjemper ikke noen lege/psykiater uten at hjernen slutter å virke iblant og hjertet begynner å slå. Håper du skjønner hva jeg mener i overført betydning. De som har lært meg mest i livet er de som skriver på ditt område her på dol. I begynnelsen irriterte det meg at de bare ikke syns listene, reglene, disiplinen var svaret og løsningen, så begynte jeg gradvis å forstå at de har mistet armene, vingene og har sår jeg selv ble spart for, og du (tror jeg) derfor om enn av ulike grunner kan både du og jeg lære oss større grad av ydmykhet, ta oss selv mindre høytidelig, og ha færre ømme tær.

Uansett om du eller min psykiater eller et annet menneske blir så sint på meg at det er vanskelig å forstå, så går det litt forbi, jeg fokuserer kun på saker, og de gode råd du har gitt meg før, forsvinner ikke eller forandres ikke til noe mindre i meg, av den irritasjon du i et menneskelig øyeblikk viste. Det var et av de beste øyeblikk jeg har erfart med deg her inne. Akkurat det er rart, men sånn er det, at når man glemmer PK og kun er ærlig i sin kjærlighet eller i sitt sinne, det er kortere mellom de to enn man tror, så skjer det bra, man virker med hjertet og litt mindre med fornuften.

Da jeg så filmen " Nims hellige øy" i julen, lærte jeg dette " du tenker, du har det i hodet, du må få det i hjertet" jeg tok det til meg og jeg gir det til deg nå :-) Jeg håper du tar i mot det.

Men jeg syns du skal være mindre redd for å stå frem som den mann du er, ikke som "bare fuglekikker og psykiater", kanskje er du bare det, psykiater og friluftsinteressert, i så fall er ditt liv begrenset, det fins ingen større helter enn hverdagsheltene, de man tror er svake og små, men som når det virkelig gjelder har det i seg.

Til Elisabeth Swensen som egen person har jeg bare dette å mene, vi er ganske like. ''Nå er vi der igjen, denne gang åpent kommersielt. Den medisinske begrunnelsen for ultralyd av alle gravide i uke 32 er totalt fraværende. Ingen ser ut til å bry seg så lenge kundene er glade og stykkprisfinansiering sikrer sykehusets fortjeneste. Praksis varierer dessuten fra sykehus til sykehus og innad i samme helseregion. Argumentet på nettsidene til det sykehuset jeg benytter, er at de vil ta opp konkurransen med private gynekologer som vi jo vet tilbyr ubegrunnet ultralyd i hytt og pine. Media er med på kjøret, de lever av utrygghet og potensielle katastrofer. Vordende mødre er et lett bytte. ”Vil undersøke flere”, skriver fylkesavisen ved lanseringen av sykehusets nye tilbud om ultralyd i uke 32. En frisk 21 år gammel førstegangsfødende har nettopp vært til jordmor på sykehuset. ”Alt ser bra ut!”, sier jordmor. Fosteret er undersøkt fra topp til tå og funnet i skjønneste orden. ”Jeg vil tilbake til ultralydundersøkelse i uke 32”, sier den gravide. ”Det håper både jordmora og klinikksjefen flere gravide vil gjøre” avslutter journalisten.'' Som gravid med visshet om at min tilstand var ufarlig og naturlig og ikke-sykdom, avslo jeg ultralydene og fødte mine barn i ro her hjemme, med gode jordmødre til stede!

Uansett, sangen jeg ga deg, ville jeg gitt deg på nytt.

''Da jeg svarte siktet jeg til gruppen leger ikke Elisabeths Swensens egen person, det er ingen hemmelighet at de fleste leger er fra ressurssterke familier''

Jeg synes det blir enda verre med denne generaliseringen. Med dette sier du at leger generelt ikke skal ytre seg om helsepolitikk siden de kommer fra ressurssterke familier. Gjelder det også for Helseministeren som definitivt kommer fra en ressurssterk familie?

[Madelenemie]

''Da jeg svarte siktet jeg til gruppen leger ikke Elisabeths Swensens egen person, det er ingen hemmelighet at de fleste leger er fra ressurssterke familier''

Jeg synes det blir enda verre med denne generaliseringen. Med dette sier du at leger generelt ikke skal ytre seg om helsepolitikk siden de kommer fra ressurssterke familier. Gjelder det også for Helseministeren som definitivt kommer fra en ressurssterk familie?

Hei!

Hvis du vil misforstå og vri på det jeg skriver og ta det opp i verste mening, plukke ting ut av sin sammenheng, så er det opp til deg!

Jeg har skrevet noe jeg hadde noen tanker om, om du vil fortolke det ut av sin sammenheng og mening, tror jeg ikke et svar til vil endre på det.

[Gjest germimate]

Nå handler ikke dette om inbilt sykdom slik det defineres i ICD-10, men om alle de som straks springer til legen med all slags vondter og plager før de har tatt seg tid til å finne ut om det kanskje går over av seg selv.

I 1983 var det 5 allmennleger på mitt hjemsted. I dag er det 17, og ventelistene er lengre nå enn den gang. Befolkningen har økt med 10%. Er det langt mer sykdom i dag enn for 30 år siden?

Hva tenker du om pasienter som er så utsultet på omsorg og oppmerksomhet at de flyr til legen for "ingenting", eller skader seg selv for å få dekket dette behovet av leger, behandlere, sykepleiere osv? Hvordan kan fastlegene hjelpe disse pasientene?

[Gjest germimate]

Jeg kjenner meg så igjen i artikkelen. Jeg fløy ikke så ofte til legen i voksen alder. Men som barn og ungdom skadet jeg meg selv for å få komme til lege og få omsorg og å bli sett.

Jeg ønsket å bli syk og å få komme på sykehus - noe jeg aldri ble. Jeg husker en i familien ble operert for blindtarmen og jeg skulle ønske det var meg.

Jeg ønsket å brekke bein for å få gips slik at jeg ble sett og fikk omsorg av andre.

Jeg husker også en lege kom hjem til meg en gang jeg hadde halsbetennelse og jeg fikk sånn omsorg av denne legen at jeg tenkte på dette lenge og ønsket ikke å bli frisk.

På ungd.skolen fikk jeg masse omsorg av læreren min, og jeg sleit da skolen var ferdig. Det tok meg flere år å "komme over" - hn ble som en forelder for meg.

Jeg var på legevakta mange ganger fordi jeg skadet meg selv, jeg hoppet bla ned fra trær, men jeg tror ikke noen skjønte det - iallefall var det ingen som kommenterte det.

Siste gang jeg skadet meg selv var faktisk i voksen alder - kanskje rundt 22.

Idag er jeg så glad for at jeg slipper å ha det slik mer - det var så vondt å ha det slik, og jeg er også glad for å ha både en profesjonell fastlege og behandler. Jeg opplever min fastlege som forfatteren - og det gjør at jeg også føler at jeg blir tatt på alvor.

Det hadde vært interessant å få en tilbakemelding på dette og hva du tenker rundt dette. Skammen over dette er nemlig stor - jeg skammer meg bare jeg tenker på det.Jeg var utrolig utsultet på omsorg.