Hvordan føles det å dø?

[Gjest Angellllllllllllll]

Jeg er ganske redd for perioden rett før jeg skal dø. Tenker mye på om jeg vill være veldig redd og ha mye dødsangst. Tiden før jeg forlater denne verden.

Jeg har sett noen døde mennesker men da etter de var ordnet av begravelsesbyrået og da ser de jo alltid fredfulle ut. En jeg kjenner jobber med dette så vet at det kreves ganske drastiske virkemidler som oftest for at de skal få dette utrykket.

J

eg har bare sett en død person som betydde veldig mye for meg og hun hadde en veldig ekkel grimase i ansiktet når hun døde.

Var noe med ansiktsutrykket og blikket som jeg ikke klarer å glemme. Det verste var uansett blikket som vitnet om en utrolig sterk frykt, som hun hadde sett djevelen selv.

[Gjest germimate]

Dette tenker faktisk jeg også endel på, i perioder.

Jeg så svigerfaren min den siste timen før han døde. Det var grusomt. Jeg så han etterpå også, og syning skal jeg aldri være med på mer.

[Gondor]

Jeg så mormoren min død, men da var hun "pyntet" på. Hun hadde et hvitt klede over ansiktet og da vi alle var tilstede tok presten bort klede. Det var en veldig fin seremoni. En av tantene mine leste fra bibelen på samisk. Under selve begravelsen var det gråtekoner tilstede. En mektig opplevelse.

Jeg har også sett min svigerfarmor død. Hun satt i sengen med lukkede øyne og Aftenposten foran seg. Munnen hennes var litt åpen. Det var rart å ta på henne. Hun var naturligvis iskald. Jeg husker jeg stod lenge å så på henne.

Alle har vel dødsangst. Eller kanskje noen har et fredfullt forhold til livet og døden. Det enkleste er vel å død mens man sover.

En kamerat av eks mannen min døde i 1997, 30 år gammel. Familien som våket ved sengen hans og så han død, fortalte at det hadde kommet en lysede bue over sengen hans i dødsøyeblikket. Hva var det? Ingen vet.

Kanskje vi både frykter døden og lengter etter den?

[Gjest togli]

Jeg hadde en venninne som opplevde "å dø" et par ganger før hun tilslutt døde noen år senere. Hun fortalte om sin nær-døden-opplevelse (hun var klinisk død, men man greide å gjenopplive henne). Hun lå på sykehuset, veldig syk. Plutselig opplevde hun å sveve ut av sin egen kropp, akkurat som om kroppen som lå i senga var bare et "skall". Hun følte seg som seg selv der hun svevde i taket over senga... Hun så at leger og sykepleiere febrilsk forsøkte å gjenopplive henne, og hun håpet de ikke ville greie det fordi hun kjente seg så utrolig bra der hun svevde (hun hadde hatt mye smerter). Hun så et lys langt borte og følte seg dratt mot lyset samtidig som hun følte at sykepleierne/legene prøvde å dra henne mot kroppen i senga. Plutselig ble hun "sugd" mot kroppen i senga og levde igjen. Hun kunne huske hun var sinna fordi de hadde greid å få liv i henne igjen...

[FGT]

Vel jeg har heller aldri dødd, men de som har vært nær ved å dø føler ingen ubehag har jeg skjønt. Jeg tror mye bare kobler seg ut som en sovner inn om kvelden,

[Gjest poncho]

Hei. Jeg har sett veldig mange som har dødd. Stort sett så sovner man inn om man blir riktig medisinert der og da. Ingen stor dramatikk. Tror det er som å besvime rett og slett.

[Gjest poncho]

Dette tenker faktisk jeg også endel på, i perioder.

Jeg så svigerfaren min den siste timen før han døde. Det var grusomt. Jeg så han etterpå også, og syning skal jeg aldri være med på mer.

''grusomt. Jeg så han etterpå også, og syning skal jeg aldri være med på mer.''

Det sa jeg også, helt til jeg fikk dødsfall og døende så nært innpå meg at jeg ikke fikk noe valg. Noen ganger må man hjelpe fordi man blir den eneste av få som kan gjøre det.

Det blir også noe annet når man er med på hele prosessen, enn å se den døde etterpå. Jeg har også funnet ut at jeg vil skånes for syning der jeg ikke er direkte involvert.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg mener å ha lest et dikt av Øverland som beskriver dette. Tror det går omtrent slik:

"Du sovner, og du sover. Så er det over."

[Olav Femte]

Jeg mener å ha lest et dikt av Øverland som beskriver dette. Tror det går omtrent slik:

"Du sovner, og du sover. Så er det over."

Eller hva var du da du var et lite foster...alt var tomt. Døden er tomt.

[Gjest prust]

Jeg var tilstede da min farmor døde. Hun var ikke ved bevissthet den siste timen da jeg satt der. Jeg holdt henne i hånda, og hun pustet rolig og tungt, som om hun sov. Plutselig stoppet hun litt opp et par sekunder, og trakk pusten dypt inn en siste gang, og pustet ut. Det var veldig fredfullt.

[Sør]

Jeg hadde en venninne som opplevde "å dø" et par ganger før hun tilslutt døde noen år senere. Hun fortalte om sin nær-døden-opplevelse (hun var klinisk død, men man greide å gjenopplive henne). Hun lå på sykehuset, veldig syk. Plutselig opplevde hun å sveve ut av sin egen kropp, akkurat som om kroppen som lå i senga var bare et "skall". Hun følte seg som seg selv der hun svevde i taket over senga... Hun så at leger og sykepleiere febrilsk forsøkte å gjenopplive henne, og hun håpet de ikke ville greie det fordi hun kjente seg så utrolig bra der hun svevde (hun hadde hatt mye smerter). Hun så et lys langt borte og følte seg dratt mot lyset samtidig som hun følte at sykepleierne/legene prøvde å dra henne mot kroppen i senga. Plutselig ble hun "sugd" mot kroppen i senga og levde igjen. Hun kunne huske hun var sinna fordi de hadde greid å få liv i henne igjen...

Da jeg var i samme situasjon for en del år siden så sjekket jeg faktisk (ingen skal si at jeg ikke er grundig og nysgjerrig) at de hvite lysene jeg så faktisk var lampene i taket på sykehuset.

Jeg var så syk at jeg ikke brydde meg noe videre om det gikk den ene eller andre veien. Det var bare som å sove, våkne og sovne og våkne.

Man får alle mulige merkelige opplevelser, "hallusinasjoner" og effekter, ettersom hjernen er i ferd med å stenge ned, og sansesystemet til øyner og ører også "crasjer".

Interessant erfaring, men kunne egentlig godt vært den foruten.

Med vennlig hilsen

[rose23]

Bra vi ikke vet alt her i verden. Tror manges største frykt er å dø alene og vite at "Nå dør man". Mange har vel kjent på angsten i ulykker, eller nestenulykker. Siste måten jeg vil bli drept på er flystyrt eller tortur...

En jeg kjenner fikk hjerneslag og ble liggende på gulvet hjemme døv, blind og uten evne til å prate i flere dager. Han havnet på sykehus, og fikk "heldigvis" et slag til som han døde av 30 år gammel :-(

[Gjest togli]

Da jeg var i samme situasjon for en del år siden så sjekket jeg faktisk (ingen skal si at jeg ikke er grundig og nysgjerrig) at de hvite lysene jeg så faktisk var lampene i taket på sykehuset.

Jeg var så syk at jeg ikke brydde meg noe videre om det gikk den ene eller andre veien. Det var bare som å sove, våkne og sovne og våkne.

Man får alle mulige merkelige opplevelser, "hallusinasjoner" og effekter, ettersom hjernen er i ferd med å stenge ned, og sansesystemet til øyner og ører også "crasjer".

Interessant erfaring, men kunne egentlig godt vært den foruten.

Med vennlig hilsen

Hun hadde ryggen vendt mot taket, og lyset hun så var mer nedover mot siden av gulvet (hadde inntrykk av at det flommet mot henne når hun så nedover)- Grunnen til mitt inntrykk er at jeg fikk dette forklart på tegnspråk, og da lokaliserte hun lyset slik. Hallusinasjoner kan det godt ha vært - jeg beskrev bare hva hun opplevde og at hun kun hadde en god opplevelse av det.